To Nuqui with Kuki
25. februar 2013 § 1 kommentar
Nuqui, El Choco, Colombia
Byen Medellin ligger i et dalføre og fra toppen av den ene fjellsiden begynner urørt jungel. Den strekker seg rundt 300 kilometer helt til Stillehavet på andre siden. Mellom jungelen og havet er det en stripe med strand, og på den stranden ligger Nuqui.
Vi flyr et 20-seters propellfly fra Medellin til Nuqui (uten do, så Birk tisset på en flaske etter tyve minutter!). I det vi flyr over fjellet fra Medellin starter den irrgrønne jungelen, som ser ut som brokkoli ovenfra. Fra da av er det bare jungel å se frem til vi plutselig ser havet. Fremme!
Det første vi får øye på i det vi lander er et havarert småfly som står noen meter fra der vi kommer ut av vårt fly… Flyplassen i Nuqui består av et betongbygg delvis med vegger og delvis åpent, og en haug av nysgjerrige folk som kikker. Ikke ofte det kommer turister hit som er så blonde i håret! Byen er en sammenraska haug med plank og palmetak og fukten i lufta treffer oss som en vegg. Et helt annet klima enn på Karibiensiden av landet.
Vi får med oss kasser med mat som var bestilt på forhånd og går ned til elva der båten vår venter. Det er en åpen par-og-tjue-fots båt med to påhengere, en 75 Hk og en 40 Hk – fett!
Etter å ha fått en stor fisk kastet om bord noen hus lenger ned i elven, og etter kontroll av soldater fra det colombianske militæret enda litt lenger ned i elveleiet, er vi klare og kjører ut i munningen. Og der er Stillehavet – en forsmak på havet vi skal ut i om et par måneder! Vi er overrasket over hvor stille det er, ingen sjø, bare jevne dønninger og vindstille. Fra elveutløpet kjører vi rett ut i havet, svinger nedover og så bånn gass i 40 minutter langs kysten før vi kommer til «La Kuka». Det er et fantastisk landskap her, den frodige jungelen går helt ned til strendene, som er svarte av lavasand. Innimellom det flate strandlandskapet ligger høye øyer med masse vegetasjon som bryter rett opp fra havet.
Etter imponerende manøvrering av båten baklengs inn mot land i noen gode bølger som slår innover stranden, blir vi møtt av de lokale folka som ser etter stedet når Kuki ikke er her, pluss de som jobber her når det er noen her. Majijo bor her fast og passer på stedet. Maria og Mariano kommer hver dag fra en liten landsby en times gåtur lenger opp på stranden, og Maria står for husstell og matlaging mens Mariano gjør alt mulig, de to minste av deres seks barn løper rundt og leker med våre. Her skal vi bo i en uke!
Husene står på påler og ligger rett opp fra stranden, bak noen palmer. Stedet er under bygging, noe er mer eller mindre ferdig mens mye er uferdig. Som i huset til Kuki i Medellin er det store røde kuppellamper og hengekøyer. Det er vanskelig å beskrive, et utrolig sted! På begge sider ligger tilsvarende steder der eierne kommer og er i kortere og lenger perioder. Rett bak huset ligger den tette jungelen med alle sine dyrelyder. Vi hører fugler, sirisser, frosker og brøleaper!
Don Kuki (som han kalles her) har vært i Nuqui de siste tyve årene. For tre år siden begynte han å bygge «La Kuka», som skal drives som en Eco Lodge når stedet er ferdig. Solcellepanel gir strøm og det er masse rent vann her som kommer fra kilder i jungelen.
Det er et paradis for kidsa, de løper fritt og finner egne prosjekter og leker overalt på området. Rett ved siden av huset renner det en liten elv ut i havet på stranden, her leker de i timevis hver dag med å demme opp og bade. Mikkel må passes med argusøyne ettersom jobben med å bygge rekkverk ikke er helt avsluttet enda. Mye frustrasjon fra liten kis som vil oppdage alt på egenhånd der (og for hans foreldre…), men nede på bakkenivå og på stranden er det topp! Vi holder også bursdagsfest for Billie med fisking etter partyeffekter, mimelek, forenklet stollek og pinjata – stas!
Vi var en fin gjeng; don Kuki, Supermollis: Lina, Jaron, Nikola og Marcus, Frauke (den morsomme og sprø venninnen til Nikola), Line og Cornelius (fine venner av Nikola og Marcus), Andreas (en annen kis på reisefot) også oss. Spisebordet var fullt, støynivået høyt og det var god stemning både på dag-, kvelds- og nattestid!
Kontroll er et viktig i Colombia, og det har vi opplevd
veldig nært i Nuqui. På stranden, i jungelen og rundt «La Kuka» er det hele tiden soldater. De hilser og er vennlige og er der for å passe på oss og for å kontrollere hvem som er hvor i landet. Det høres ukomfortabelt ut, men da vi var der opplevdes det av en eller annen grunn som helt naturlig. De er unge gutter på rundt tyve år, de er kontaktsøkende og etter flere døgn ute i jungelen kom de til «La Kuka» for å lade mobiltelefonene for å få pratet med kjærestene sine. Og på flyplassen i Medellin måtte Jo vise pass og det ble grundig sjekket at han faktisk var faren til Mikkel, Billie og Birk. Maria ble aldri spurt… Mama natural!
Kuki, som en ekte colombianer, er stolt av landet og av stedet, så han var pushy på opplevelsene våre. Vi var flere fine og lange turer langs strendene for å se nabolandsbyen eller andre severdigheter, eller inni jungelen for å oppleve natur på nært hold. For oss betyr jo det Mikkel på magen og Billie delvis på skuldrene, men det var verdt det! Dermed har vi fått se mye av området rundt Nuqui føler vi og møtt fine folk, også har vi badet i varme kilder (40 grader) utenfor landsbyen Termalis.
Her var det og et møbelsnekkeri og båtbyggeri i hovedgata. Jordgulv, ingen vegger, smil og veldig god tid hadde de. Da vi var innom holdt de på med møbler til et lite hotell lenger opp i regionen. Alt i teak (alt her er laget av teak), og alle materialer var håndsaget med motorsag! Selv brede, tynne og veldig lange bord var saget slik, vanvittig jobb! De fortalte at de laget også stokkebåter, uthulte trestammer, på bestilling. Det tok en mann ni arbeidsdager å fullføre en tremanns kano. I teak seff… Disse båtene er over alt her, jolla kan du si (og når de er for råtne til å brukes på vannet så dyrker de urtehagene i dem!). Påhengere og glassfiber kommer, men stort sett har alle disse små uthulte stokkene med padleåre eller et lite seil til hjelp.
Kuki var med oss på noen av turene og han fortalte villig vekk historier fra området. På den lengste stranden litt sør for der vi bodde landet det for 9 år siden ett DC3 fly, fullt av søplesekker med dollarsedler. Alt ble lastet over i en speedbåt, med unntak av en sekk. Den fikk den lokale indianerhøvdingen som forskuddsbetaling for å fjerne flyet… Hele stammen ned på stranda og med det som fantes av tau og lianer fikk de dratt flyet helt opp til jungelkanten. Der dekket de over flyet med blader og begynte den møysommelige jobben med å demontere flyet. Fortsatt finnes det deler av vingene som husvegger i landsbyen, og stolene fra cocpit er i bruk i et hus… Det lander fortsatt fly der innimellom sier Kuki, men nå kaster de ut det som skal leveres, snur og tar av igjen. Alt i fart, siden du aldri vil kunne ta av igjen hvis du stanser. Ikke skjønner vi hvordan dette er mulig, stranda er smal og skråner ganske mye ned mot store brenninger, men betalingen er nok god!
Nærmeste nabo til La Kuka er en flott eiendom som tilhører ett Engelsk/Colombiansk homsepar. De er kunstnere og holder hvert år workshops på stedet sitt. De inviterte en kjent Nederlandsk arkitekt til å tegne og føre opp ett nytt hus på eiendommen. Han ville sette opp en perfekt hvit kube, men da han kom dit skrinla han kuben og brukte en gren fra ett svært tre som hadde falt ned i en storm. Oppå denne grenen bygget han hele huset og resultatet er fantastisk (bilder kommer!).
De siste dagene bar nok litt preg av at flere slet med magetrøbbel (store som små…). Vi snakka en del om Kukis tidlige uttalelse om at dette er jungelvann, får det ikke renere i hele verden, selv om det ligger en død ape oppe i bekken er det fortsatt det reneste vannet du kan drikke… Så det var til slutt også fint å pakke sammen og bli hentet av en båt på stranden. Det var også fett å fly et enda mindre, nå åtte-seters Cessna-fly tilbake til Medellin (Birk klarte heldigvis å holde seg denne gangen!). På grunn av innviklede forhold stod dessverre Marcus igjen alene på den bittelille flyplassen i Nuqui, kun i selskap av en pakke Immodium… Han kom seg heldigvis med neste fly!
Senere fikk vi vite at Choco regionen er det stedet i Colombia og i verden (!) som har flest regndøgn per år. Stedet slår faktisk nummer to på lista med rundt TRE METER mer per år. Og selv om vi slapp unna med mesteparten sol og opphold, så skal vi ikke stikke under en stol at regnskogen gjør sitt til at det ER veldig fuktig der. Det var uansett digg å komme tilbake til båten og faktisk oppleve den som tørr!
Der regnskogen slutter begynner havet
Verandaen til La Kuka
Regnskog
I Nuqui by
Elveleiet i Nuqui
Varme kilder
La Kuka
Båt-kjøkkenhage!
pass på meg!
Billie og Kuki og en nabo
Maria med familie
Bursdagsfest!
Medellin sett ovenfra
17. februar 2013 § 3 kommentarer
Medellin, Colombia
Vi er gått i land i ti dager for å oppleve Colombia på ekte. Kuki, en tysk venn av Supermollis som er oppvokst og bor i Colombia, har invitert oss alle med på en liten reise i dette landet som mange fortsatt er skeptiske til å reise til, men som alle colombianere er så stolte av. Målet for turen er et lite sted som heter Nuqui, som ligger i El Choco-provinsen på Stillehavskysten.
Men først er det mellomlanding og overnatting i huset til Kuki i Medellin. Dagen vi drar fra Santa Marta og til Medellin er Billie’s 3-års-dag og hun bærer sin hjemmelagde lilla krone med stolthet hele reisen, fra morgen til sen kveld. Sang, ballonger, flagg, gaver og kake på sengen gjorde vi en dag på forskudd. Gratulerer vesla!
I det vi lander og ser folk i boblejakke blir vi livredde for at vi har for lite klær med oss, og det har vi! Her er det ti grader kaldere enn i Santa Marta, og vi skulle gjerne hatt sko og sokker i disse 20 gradene som det er inni landet her… Etter en nokså vill handletur, og en enda villere jakt på en minibank som faktisk ville gi oss noen pesos, med seks voksne og fem kids (alle sultne!), kjører vi minivanen en svingete og snirklete vei oppover og oppover en av fjellsidene i Medellin. Under oss skimter vi så vidt byen i en dis av eksos og sol. Når vi velter ut av bilen hele gjengen er det grønt og frodig og vi er nesten helt på toppen. Og det er vanskelig å beskrive stedet vi er kommet til… Ungene løper ut for å se på kyrene, og vi voksne bare går rundt og måper og kikker og hvisker «wow»! Det er et fantastisk sted – slitt og run down, men med mye stemning og sjel. Vi har en følelse av å være på landet, men der rett under oss ligger Medellin, som vi ser ned på fra uteplassen på forsiden av huset. Det er utrolig mye flotte planter og trær på hele eiendommen, det henger store røde kuppellamper i silke både inne og ute, det er hengekøyer overalt, og det er en merkelig blanding av følelser – det er et sted med mye personlighet, men også litt ensomt.
Kuki har leiet stedet de siste ti årene. Han forteller at han kjørte rundt i månedsvis for å finne et sted han ville bo da han tilfeldigvis kom over en liten stikkvei som førte han hit. De eneste som bodde lenger opp da han flyttet inn var mafiabossene i byen, som alle nå sitter inne på femdobbelt livstid i amerikanske fengsler. Vi spurte hvordan det var her nå, med sikkerhet og det å bo så avsides oppe i åssiden. Kuki fortalte da at det for syv år siden var en gjeng som hver uke ranet hus her i området. Ett nytt sted hver uke. De flyttet seg sakte men sikkert oppover veien mot hans hus og en natt da Kuki var i Bogota ble stedet ranet. Bonden og kona ble bakbundet og de stjal noe småtteri og en tv som stod i stua. Uken etter gikk de ett hus lenger opp, tabbe! Mafiaeiendommene stod tomme, men hadde alle sine moderne kameraer og overvåkingsutstyr på. Noen dager etter ble 16 ungdommer tilknyttet en bestemt gjeng i nabolaget funnet drept nede i byen. Kuki smiler og sier at han tviler på at man kan bo tryggere i hele Medellin…
Medellin er i dag Colombias nest viktigste by etter Bogota, og blir ansett som sentrum for business, industri og teknologisk utvikling. For ti til tyve år siden var Medellin hovedsete for Pablo Escobar og dop-trafikken i landet. Den var en av de mest voldelige og kriminelle byene i Colombia. Mye har skjedd siden Escobar ble drept og heldigvis er Medellin i dag en fredelig by.
Vi lager oss middag og kidsa leker utover kvelden. De sovner til slutt sammen i en stor seng i litt rått sengetøy. Vi pakker matvarer og utstyr som skal med til Nuqui i sort clingwrap.
Kuki forteller om den enorme stoltheten for landet og byen som oppleves hos dagens colombianere. Etter at narkokartellene i stor grad ble fjernet med President Uribes harde hånd blomstret colombianerne opp på nytt. Alle du møter er veldig nysgjerrige, og spør om du har sett deres hjemby eller forteller hvor flott det er her.
Vi ser ned på den lysende byen under oss, rart å høre alle disse historiene og å være her nå…
Billie bursdagsjente 3 år – hurra!
Langt ned
Se morfar, her er hesten!
Også meg, morfar og mormor!
Fett interiør!
Medellin by night (og plantene bak er ekte!)
Ut soveromsvinduet vårt
Stolthet og korrupsjon i Colombia
12. februar 2013 § 3 kommentarer
Santa Marta, Colombia
Så er vi kommet til Colombia! Vi ligger i Santa Marta Marina (ettersom alle marinaene i Cartagena er fulle). Her er Supermolli ved siden av oss på brygga og det er spennende dager rundt i byen, med mye inntrykk – lyd, farger, lukter og mye mennesker. Folk er nysgjerrige og vennlige og vil prate med oss, pluss at barna våre er en attraksjon med sitt lyse hår (Billie ble stilt opp og smilte lurt da en familie skulle ha bilder av henne sammen med en og en av de fem døtrene…).
Det selges altmulig rart overalt, helst fra små boder som står tett i tett gatelangs eller fra traller eller hjemme-mekka sykler med egen grill, kjøleboks eller limonadetanker, – alt fra leker, musikk, suvenirer og nips til oppkuttet frukt, øl, popcorn, grillspidd, maiskolber og limonade i alle smaker. Herlig!
Vi har lest mye om landet og hørt enda mer fra alle mulige folk vi treffer. Mye av det vi har hørt er negativt. Hvor farlig ting er, hvor lett du kan bli robba, alltid gå med kopi av passet ditt på deg og ikke originalen, osv. Nå har vi vært her en uke og to, og vår opplevelse til nå er at folk er glade, imøtekommende og nysgjerrige. Det er mye fattigdom her, som nok er med på å avle desperate mennesker og dermed mye kriminalitet. Men vårt inntrykk er at landet og mennesker vi møter bestemt ønsker å kvitte seg med stempelet som kokain-røverstat , som de har slitt med de siste tiårene. Det begynner å komme turister hit, særlig fra resten av Sør-Amerika, men også en økende strøm av backpackere fra hele verden som pløyer vei for massene som helt sikkert vil komme. Også en del seilere som oss, bare her i Santa Marta har vi møtt fem andre skandinaviske båter, pluss at det er flere andre europeiske båter.
Det er fasinerende hvordan ting funker her! Korrupsjonen gjennomsyrer hele landet og fører til at folk må gjøre hverandre småtjenester hele tiden for å få det man ønsker i gjengjeld. Hvis du trenger en underskrift på et skjøte, få sertifikatet eller heve et ekstra stort beløp i banken er det helt normalt å «betale» med en tjeneste helt uoffisielt. Dette fortalte en canadier vi kom i snakk med, som var bosatt her og som selv var på vei til å møte en bekjent for en tjeneste…
Eieren av marinaen kommer hver dag flyvende i sitt lille helikopter. Han er født inn i familien som har styrt den lokale staten de siste hundre årene. De gjør visst mye bra, men er også involvert i dophandel, korrupsjon og generell svindel. De har visstnok så mye makt at styresmaktene ikke klarer å få satt dem fast på annet enn bestikkelser av offentlige tjenestemenn, noe som har liten strafferamme. Det hender at de må sone litt, men da ordner de seg slik at de kan sone hjemme i sitt eget hus med mulighet for å rusle ned til marinaen og dra på fisketurer med egen båt eller en flytur i helikopteret sitt eller noe annet… Flott fengselsstraff! (kilde: båtbygger og Mr. Fixit som er tilsluttet marinaen).
Sjekke inn og ut og inn og ut igjen… Colombia er det første landet vi er i hvor styresmaktene har bestemt at vi må benytte oss av en agent for i det hele tatt å få lov til å legge til kai. Vår agent heter Dino og er ved første møte en meget sympatisk, ryddig og kunnskapsrik person. Men som Santa Martas eneste (?) agent for lystbåter har han nok litt for mye å drive med, og vi møter han senere nokså stressa og overarbeidet, ettersom han skal sjekke inn alle de andre båtene i havna også og fortsatt bare er en person. Innsjekken er nemlig ikke bare bare… Mølla går som følger: Først må alle registreres hos immigration, så hos tollen og til slutt hos den lokale harbour master (les: Gud). Hos alle instanser skal alle papirer signeres syv ganger. For 100 US$ blir vi registrert og er fri til å ferdes hvor vi vil, og etter en uke får vi midlertidig importlisens på Felice slik at også båten kan seile rundt i landet, men bare for de neste fem dagene. Det er jo selvfølgelig altfor kort, siden vi (og Felice) planlegger å være her noen uker til. Dermed må vi søke om permanent importlisens for Felice. Det betyr ny runde, denne gangen med 15 underskrifter og personlig oppmøte i banken for å betale ytterligere 108 US$. I banken er det 74 (!) mennesker foran meg i køen. Det tar noen timer. Det er ikke lov å snakke i telefonen inne i banklokalet, men ingen skrur av eller setter telefonene sine på lydløs, så det er en konstant kakafoni av hurtig amputerte ringelyder inne i det overfylte lokalet. Jeg får vite etterpå av Dino at det er lønningsdag og at dermed alle skal betale gass, vann og husleie – «very unlucky day you choose Mr. Jo, very unlucky indeed…», som om jeg hadde noe valg eller vet når lønningsdag er…
Den viktigste grunnen for dette meget kompliserte systemet for innsjekk er behovet for kontroll. Det er store mengder kokain som fraktes ut av landet og et system som dette er prisen vi og alle andre må betale for myndighetenes forsøk på å redusere doptrafikken. Om det har noen tilsiktet effekt utover irritasjon, gebyrer og tidsbruk vet ikke vi… Det som jo er litt funny er at en annen båt vi nå kjenner som var i landet like lenge som oss aldri trengte den permanente importlisensen for båten, så hvor konsekvent systemet er, det vet vi ikke…
Og når vi er inne på temaene kontroll og korrupsjon: Policia Maritima her sjekker de fleste båter i colombiansk farvann. De har ganske små jollelignende båter på rundt 23 fot med tre x 350 Hk motorer på. Ingen har lov til å ha flere Hk enn politiet ettersom de skal kunne kontrollere alle og dermed ikke kan bli frakjørt av noen. En av de siste dagene i Santa Marta ser vi en båt med fire x 350 Hk motorer, altså en for mange. Vi spør hva det betyr og får til svar at det er slektninger av tidligere president Uribe, og at de derfor selvfølgelig har fått tillatelse til å ha så mange Hk som de vil… Fascinerende!
Uansett, bare en tur i supermarkedet er en opplevelse – det er karnevalstid og det er liv og røre!
Billie 3 år!
Mine første skritt og jeg ler meg i hjæl!
Buss i full fart (alle kjører med åpne dører!)
Varmt (temp inne er den øverste…)
Med svetteperler på nesa!
Splitthoppet er tilbake!
Kveldsskiftet…
Taganga, nabobyen til Santa Marta
Taganga
Cruisers: Lina, Billie, Jaron og Birk
Forestill deg lyden…
Apeland Informasjon`s avdeling i Colombia!
Jaron og Birk har begynt å overnatte hos hverandre!
Husmorferie…
Hissige bølger inn fra siden på vei inn mot Santa Marta, må styre for hånd.
Ser innseilingen etter tre døgn fra Aruba.
Vask underveis
og vask!
Melbiller – igjen…
Selv brannbil i utrykning stopper på rødt lys!
Sigøynerbåten!
Mer Aruba
5. februar 2013 § 3 kommentarer
Aruba
Etter den ville seilferden vår mot Oranjestad på Aruba, var vi litt for raske med å kaste anker der, rett utenfor Nikky Beach. Da vi kom inn i byen hele gjengen i fullastet jolle, fikk vi nemlig beskjed fra en over snittet autoritær fyr på VHF’en om at det bare var å ta Felice og mannskap til Barcadera, en annen havn lenger sør på øya (som vi akkurat hadde seilt forbi!), for innsjekk. Vi tok det sånn passe bra der og da (mama var vel den eneste som ikke helt klarte å la vær å fyre seg litt opp…), men vi smilte igjen på vei ut til Felice – etter å ha høynet løftet om is fra en til TO når vi endelig kom til land igjen!
Vel fremme i industrihavna Barcadera, og godt fortøyd longside med en lastebåt fra Venezuela, gikk Jo, Birk og Billie til harbour police og immigration for stempler og papirer på lovlig opphold. Mikkel sjarmerte besetningen ombord i lastebåten og vi fikk en svær vannmelon og med på kjøpet et titalls husfluer (er overrasket over hvor godt fluepapir faktisk funker). Og til slutt, alle kom seg i land og fikk is og var glade!
Kult med et europeisk land her midt i Karibien, og det er en god mix av nederlandsk-amerikansk-latino. Aruba er et litt rart sted for fattige seilere som oss, det virker nemlig som byen er der kun for å tilfredsstille cruiseturistenes shoppebehov. Det første vi møter i det vi kommer i land på jollebrygga, som ligger innimellom privateide luksusyachter, er et av byens casinoer. Derfra går man på flislagte fortau inn i store shopping malls med uendelige muligheter for vår del til vindus-shopping. Det blir med en kaffe på Starbucks… (+++ må vi jo innrømme…!)
Mesteparten av tiden her på øya har vi tilbragt i en liten park helt nede ved sjøen. Kidsa har syklet og syklet og syklet, spilt fotball og ellers utforsket hver eneste krok på området (litt underernært på parkliv etter mye sand…). Mikkel har krabbet rundt i gresset og jaget iguanaer (de er tamme…!). Han er skikkelig på gang for tiden og en dag stod han der, alene på plassen, midt i kompassrosen i betong, uten å holde seg til noen ting!
Og mens ungene leker og fedrene ligger i gresset, sniker Nikola og Maria seg unna for litt etterlengtet alenetid (les: i butikker eller på cafe med wifi).
Men Aruba er selvfølgelig ikke bare fancy shopping og cruiseskipturisme. En av de første dagene her ble vi tipset om karneval og barnebarneparade i St. Nicolas, en liten by en halvtimes tid fra Oranjestad. Ut på tur og alle mann på lokalbussen (jeg tror vi brøt tre av i alt tolv regler om bord; ikke lov uten sko, ikke lov til å stå og ikke lov til å spise…), og i sekkene hadde vi kostymer og sminke! Det er alltid kult å oppleve lokalbefolkningen og være der de er, og dette var latino-amerikansk småbyliv på Aruba! Barn i alle aldere staselig og prangende pyntet opp i paljetter og fjær og store busser med dundrende musikk, og foreldrene enten i toget sammen med dem eller som ivrig tilskuer langs paraden. Litt 17. Mai-følelse (Blomstertoget!), bare noe helt annet…
Det er fortsatt en del skandinaver rundt oss, og vi har møtt fire svenske og en norsk båt, alle på vei vestover. Utrolig at gutta i «Warskarvi» fortsatt er ved godt mot og kompiser (båten er rundt 26 fot og de er fire STORE karer…) Vi møtte dem første gang i Portugal, da i god Jack Sparrow-stil (vi er fortsatt usikre på om de bare alltid kjører den stilen eller om de faktisk hadde kledd seg ut…), og nå er de fortsatt på vei mot Stillehavet, fett!
Opprinnelig plan var å gå rett til Cartagena i Colombia herfra. Men nå har vi vært værmelding-junkies i snart en uke, uten at vi får noe værvindu til den etappen. Vind og sjø utenfor Santa Marta og videre til Cartagena er kjent for å være nokså heavy og turen her blir av mange beskrevet som en av verdens tøffeste etapper (selv om den bare er litt over hundre nautiske mil)… Det blåser som regel mye i dette området i tillegg til at det kommer mye røff sjø fra flere kanter. generelt råd er å ikke gå etappen hvis det er meldt over 30 knops vind. Det er det meldt nå fremover, derfor har vi bestemt å gå til Santa Marta først, som skal være uproblematisk, også vente der på godt vær videre. Det gjør det enklere, for da slipper vi å planlegge etter været flere dager frem i tid.
Nå har vi tømt butikkhyllene for knekkebrød (takk til nederlenderne for at det finnes her!), og utrolig nok så fant vi Stabburet’s leverpostei (både med gutt og jente bakpå heldigvis, for de som kjenner den problematikken!), så nå er vi klare for Sør-Amerika!
Takk for oss Aruba – vi er ennå ikke sikre på hva som er mest fascinerende, iguanaer eller de amerikanske cruiseskipturistene…
"S/Y Felice" 