Stolthet og korrupsjon i Colombia
12. februar 2013 § 3 kommentarer
Santa Marta, Colombia
Så er vi kommet til Colombia! Vi ligger i Santa Marta Marina (ettersom alle marinaene i Cartagena er fulle). Her er Supermolli ved siden av oss på brygga og det er spennende dager rundt i byen, med mye inntrykk – lyd, farger, lukter og mye mennesker. Folk er nysgjerrige og vennlige og vil prate med oss, pluss at barna våre er en attraksjon med sitt lyse hår (Billie ble stilt opp og smilte lurt da en familie skulle ha bilder av henne sammen med en og en av de fem døtrene…).
Det selges altmulig rart overalt, helst fra små boder som står tett i tett gatelangs eller fra traller eller hjemme-mekka sykler med egen grill, kjøleboks eller limonadetanker, – alt fra leker, musikk, suvenirer og nips til oppkuttet frukt, øl, popcorn, grillspidd, maiskolber og limonade i alle smaker. Herlig!
Vi har lest mye om landet og hørt enda mer fra alle mulige folk vi treffer. Mye av det vi har hørt er negativt. Hvor farlig ting er, hvor lett du kan bli robba, alltid gå med kopi av passet ditt på deg og ikke originalen, osv. Nå har vi vært her en uke og to, og vår opplevelse til nå er at folk er glade, imøtekommende og nysgjerrige. Det er mye fattigdom her, som nok er med på å avle desperate mennesker og dermed mye kriminalitet. Men vårt inntrykk er at landet og mennesker vi møter bestemt ønsker å kvitte seg med stempelet som kokain-røverstat , som de har slitt med de siste tiårene. Det begynner å komme turister hit, særlig fra resten av Sør-Amerika, men også en økende strøm av backpackere fra hele verden som pløyer vei for massene som helt sikkert vil komme. Også en del seilere som oss, bare her i Santa Marta har vi møtt fem andre skandinaviske båter, pluss at det er flere andre europeiske båter.
Det er fasinerende hvordan ting funker her! Korrupsjonen gjennomsyrer hele landet og fører til at folk må gjøre hverandre småtjenester hele tiden for å få det man ønsker i gjengjeld. Hvis du trenger en underskrift på et skjøte, få sertifikatet eller heve et ekstra stort beløp i banken er det helt normalt å «betale» med en tjeneste helt uoffisielt. Dette fortalte en canadier vi kom i snakk med, som var bosatt her og som selv var på vei til å møte en bekjent for en tjeneste…
Eieren av marinaen kommer hver dag flyvende i sitt lille helikopter. Han er født inn i familien som har styrt den lokale staten de siste hundre årene. De gjør visst mye bra, men er også involvert i dophandel, korrupsjon og generell svindel. De har visstnok så mye makt at styresmaktene ikke klarer å få satt dem fast på annet enn bestikkelser av offentlige tjenestemenn, noe som har liten strafferamme. Det hender at de må sone litt, men da ordner de seg slik at de kan sone hjemme i sitt eget hus med mulighet for å rusle ned til marinaen og dra på fisketurer med egen båt eller en flytur i helikopteret sitt eller noe annet… Flott fengselsstraff! (kilde: båtbygger og Mr. Fixit som er tilsluttet marinaen).
Sjekke inn og ut og inn og ut igjen… Colombia er det første landet vi er i hvor styresmaktene har bestemt at vi må benytte oss av en agent for i det hele tatt å få lov til å legge til kai. Vår agent heter Dino og er ved første møte en meget sympatisk, ryddig og kunnskapsrik person. Men som Santa Martas eneste (?) agent for lystbåter har han nok litt for mye å drive med, og vi møter han senere nokså stressa og overarbeidet, ettersom han skal sjekke inn alle de andre båtene i havna også og fortsatt bare er en person. Innsjekken er nemlig ikke bare bare… Mølla går som følger: Først må alle registreres hos immigration, så hos tollen og til slutt hos den lokale harbour master (les: Gud). Hos alle instanser skal alle papirer signeres syv ganger. For 100 US$ blir vi registrert og er fri til å ferdes hvor vi vil, og etter en uke får vi midlertidig importlisens på Felice slik at også båten kan seile rundt i landet, men bare for de neste fem dagene. Det er jo selvfølgelig altfor kort, siden vi (og Felice) planlegger å være her noen uker til. Dermed må vi søke om permanent importlisens for Felice. Det betyr ny runde, denne gangen med 15 underskrifter og personlig oppmøte i banken for å betale ytterligere 108 US$. I banken er det 74 (!) mennesker foran meg i køen. Det tar noen timer. Det er ikke lov å snakke i telefonen inne i banklokalet, men ingen skrur av eller setter telefonene sine på lydløs, så det er en konstant kakafoni av hurtig amputerte ringelyder inne i det overfylte lokalet. Jeg får vite etterpå av Dino at det er lønningsdag og at dermed alle skal betale gass, vann og husleie – «very unlucky day you choose Mr. Jo, very unlucky indeed…», som om jeg hadde noe valg eller vet når lønningsdag er…
Den viktigste grunnen for dette meget kompliserte systemet for innsjekk er behovet for kontroll. Det er store mengder kokain som fraktes ut av landet og et system som dette er prisen vi og alle andre må betale for myndighetenes forsøk på å redusere doptrafikken. Om det har noen tilsiktet effekt utover irritasjon, gebyrer og tidsbruk vet ikke vi… Det som jo er litt funny er at en annen båt vi nå kjenner som var i landet like lenge som oss aldri trengte den permanente importlisensen for båten, så hvor konsekvent systemet er, det vet vi ikke…
Og når vi er inne på temaene kontroll og korrupsjon: Policia Maritima her sjekker de fleste båter i colombiansk farvann. De har ganske små jollelignende båter på rundt 23 fot med tre x 350 Hk motorer på. Ingen har lov til å ha flere Hk enn politiet ettersom de skal kunne kontrollere alle og dermed ikke kan bli frakjørt av noen. En av de siste dagene i Santa Marta ser vi en båt med fire x 350 Hk motorer, altså en for mange. Vi spør hva det betyr og får til svar at det er slektninger av tidligere president Uribe, og at de derfor selvfølgelig har fått tillatelse til å ha så mange Hk som de vil… Fascinerende!
Uansett, bare en tur i supermarkedet er en opplevelse – det er karnevalstid og det er liv og røre!
Billie 3 år!
Mine første skritt og jeg ler meg i hjæl!
Buss i full fart (alle kjører med åpne dører!)
Varmt (temp inne er den øverste…)
Med svetteperler på nesa!
Splitthoppet er tilbake!
Kveldsskiftet…
Taganga, nabobyen til Santa Marta
Taganga
Cruisers: Lina, Billie, Jaron og Birk
Forestill deg lyden…
Apeland Informasjon`s avdeling i Colombia!
Jaron og Birk har begynt å overnatte hos hverandre!
Husmorferie…
Hissige bølger inn fra siden på vei inn mot Santa Marta, må styre for hånd.
Ser innseilingen etter tre døgn fra Aruba.
Vask underveis
og vask!
Melbiller – igjen…
Selv brannbil i utrykning stopper på rødt lys!
Sigøynerbåten!
Hi – hi – morsom kommentar over – Oslo Plan og Bygg )))
Ingen bilder denne gangen, men en lang og god historie. Topp å høre fra dere igjen, det begynte å bli lenge siden sist. Og send med noen bilder neste gang a….. – Vi gleder oss!! Her er det vår med kuldegrader )))
Haha. Høres ut som Oslo plan og bygg! Bare i mye lystigere omgivelser… Fortsett med livsnytingen!
Nyt Santa Marta og Colombia! Og husk å drikke smoothies fra dama i smuget bak katedralen. Artig lesing. Ser at lite har forandret seg mht korrupsjon. Hils Dino, hvis han husker oss…