I indianerenes land – San Blas
8. mars 2013 § 2 kommentarer
San Blas, Panama
Vi er kommet til San Blas, et område med massevis av små, øde, sandbelagte palmeøyer. På noen av dem bor det indianere, eller Kuna-folket, som de heter. Rundt øyene ligger korallrevene under vann. Her skal man kun gå inn med solen i ryggen og på høylys dag, for å være sikker på å ha nok vann under kjølen.
San Blas-øyene er en del av Comarca de Kuna Yala, et område der Kuna-folket styrer nesten uten innblanding fra nasjonale panamanske styresmakter. Kunaene lever nesten uten påvirkning utenfra og er reservert overfor besøkende. De livnærer seg allikavel i noen grad ved å selge fisk, noe frukt, smykker og annet håndverk til besøkende på øyene. Vi kjøper både fisk, frukt og smykker, og gjør det vi kan for å vise dem respekt.
Vi var litt kjappe med matinnkjøpene da vi dro fra Colombia, så nå etter en liten uke her uten butikk og skikkelig tilgang på blant annet grønnsaker, har vi begynt å rasjonere maten frem til vi kommer til Colon om noen dager. Interessant!
Isla Porvenir
Ankomsthavn var øya Porvenir, der innsjekken gikk veldig greit. En dag og to på stranden og jolletur til naboøya, Wichubhuala, der vi fant en liten mørk butikk i den lille landsbyen, dog med begrenset utvalg. All bebyggelse i den lille landsbyen er bygget av tynne bambusstokker til vegger og palmeblader til tak. barna våre løp med de innfødte, og var spesielt imponert over en jente på rundt fire år som banket brus- og ølbokser flate. Boksene er det en eller annen form for gjenvinning av, for alle vil ha tomgods. Og Birk løp flere ganger tilbake til jenta hver gang han fant en. søppel er en dirty issue her… På den ene enden av øya kom vi til et søppelberg, ikke like kult å ha kastet søppelet vårt i en søppelkasse på andre enden av øya når vi forstår at det ender her, i en haug som bare blir større og større uansett… Dette kommer til å være et problem fremover når vi ikke er i større byer, hva gjør vi med søppelet? Den beste løsningen er å ta det med til byene vi kommer til. For det er vel det nærmeste vi kommer et forsøk på å bli kvitt avfall på en miljøvennlig måte… Skikkelig bad!
Holandes Cays
Vi dro videre til Acuakargana, som øya vi ankret ved i Holandes Cays heter på Kuna. Det er ingen Kunaer som er fast bosatt her, men to stammer bytter på å passe på kokospalmene på øya. De selges til forbiseilende som oss, eller til oppkjøpere fra Colombia (også ender de som kokosmelk på boks i butikkhyllene i Europa…). Vi møtte han nå som er chief på øya, herlig kis. Julio var 75 år og trasket rundt på øya si med machete i hånda og en bærbar radio i et tau over skulderen (det tok kanskje et kvarter å gå rundt hele øye langs stranden). Ti meter bak han inni palmeskogen gikk kona i full Kuna-drakt i masse farger og begge leggene dekket med perlelenker, og passet med en streng mine på at han gjorde tingene riktig (han ga oss tillatelse til å ta en bilde av han, men da kom hun styrtende til og kjeftet og skulle ha 2 US$ per bilde). de siste dagene har det vært ugunstig vind for dem for å seile etter mat, så han fortalte at de begynte å gå tom. Heldigvis hadde vi mye ris, som vi ga sammen med noe annet. Julio synes det norske flagget (på båten) var så fint og lurte på om ikke vi hadde et lite til han. Dagen etter overrakkte Billie han et av de små 17. mai-flaggene våre, og da smilte til og med kona!
Tre netter ble vi her, til tross for en del rulling. Tre andre småbarns-båter, foruten Supermolli og oss, lå i samme bukt, så det har vært kids heaven på stranden (to franske og en sveitsisk). Den sveitsiske båten har seilt i 12 år og har fire barn fra åtte år og nedover. De er en del av UNEP (United Nations Environmental Program,) og vi var alle med på en opprydningsaksjon og plukket søppel på stranden (se http://www.toptotop.org). Bra og trivelig hook up med andre med barn, som også skal ut i Stillehavet!
Coco Bandera Cays
Neste stopp var øya Waisaladup, der vi kom inn i en helt stille og beskyttet lagune. Vi dro på miniekspedisjon til en liten øy ved siden av. Den var så liten at vi ikke har funnet noe navn i kart eller pilotbøker – herlig!
Aridup
Etter å ha guidet Supermolli i et døgn på en ufrivillig skattejakt etter øya der familien til Marcus skulle komme, kunne vi endelig kaste anker ved Aridup, eller Isla Carp, som vi døpte den om til (etternavnet til Marcus). Felice opererte som navigasjons-hotline for Supermolli, som hverken hadde mobildekning, kredits igjen på Satelitt telefonen eller tilfredsstillende kart. De besøkende bor i noe provisoriske stråhytter på den lille øya, i en resort drevet av et Kuna/tyskt par. Fin strand og billig mat og kidsa koser seg som alltid mellom kokospalmene og i vannet. Føler at vi endelig slapper skikkelig av etter turen fra Colombia og det er deilig. Dette blir siste stopp før Colon, fra der vi skal transitte Panamakanalen.
Endelig i San Blas (Porvenir og Wichubhuala)
Bak gjerdet er flystripa!
Men hvor skal vi legge til…?
Lurte litt på om det er en do…
Alle trenger solceller!
Reggae-skogen
Ved dinghy-brygga
Cayo Holandes og Acuakargana
Kuna-folket
Kjøper fisk
… og den er fersk!
Kids heaven!
Her bor kunaene
Søppelplukking på stranden!
Julio – sjekk radioen han har over skulderen!!!
B+B+Felice
Coco Bandera Cays og Waisaladup
Kuna-armbånd
På en bitteliten øy
Kunaene selger oss armbånd
Ankringsgjengen på Aridup (Isla Carp)
Superdad steker pannekaker og mater Mikkel
Planlegger Stillehavet!
Takk for oss San Blas!
"S/Y Felice" 
Ååååååå!!! Nå blir jeg helt sjuk….. Sitter i Oslo inntullet i tjukke gensere og dobbel stillongs… Det er så deilig å få rapportene deres, å drømme seg bort til en liten koralløy i Karibien, med fargerike små Kuna-indianere bak kokospalmene…. Ja, der skulle vi ha vøri Gerd!! Men jeg skal til Gerd i påska, og da kan vi drømme sammen… Livet er herrlig!!!! MER!!!!!
Hej sägelfamiljen! Høres jo vanvittig opplevelsesrikt ut – det liv dere fører!
Sug det i dere dere som tørt trekkpapir – og gjem det langt godt og ned til kolde vintre. Senere i livet!
Supermolli! Sveits! Snakker de tysk, fransk eller italiensk? Maria, du har vel fortalt om mine hektiske år på bondegård med katter, 16 høner og egen hest utenfor Zürich? Og lærerike år – tidlig på 60-tallet – som art director og grafisk designer i landets eldste/største reklamebyrå?
Kos dere fortsatt! Pappa