Regatta til Rangiroa
11. juli 2013 § 1 kommentar
Ahe – Rangiroa, Tuamotus
Vi dro fra Ahe i tospann med danske Lady Emily utpå ettermiddagen, neste stopp var Rangiroa, verdens nest største atoll.
Det hadde vært en litt tøff dag – du vet, en sånn dag når alt liksom går galt og ingenting funker. Det var sutrete og egenrådige kids uten pause og alt gikk tungt, så mama gråt en skvett over oppvasken og savnet den enkle (?) hverdagen hjemme litt ekstra… (Gudbrand var snill og positiv og hjelpsom som han pleier og det hadde ingenting med han å gjøre, men han bor jo her, så han merket tonen han også – igjen unnskyld!)
Som om ikke dårlig flow var nok, så fikk vi black out på kartplotteren i det vi skulle legge fra kai. Vi har hatt litt trøbbel med den et par ganger før og prøvde de triksene vi har fått fra Simrad-forhandleren hjemme, men ingenting funket. Og vi skulle ut et trangt pass i en atoll med korallhoder stikkende opp overalt, og inn gjennom et nytt pass om et halvt døgn… Shit! Ikke helt krise, for vi har jo flere navigasjonsmidler i back up, så det var frem med iPad med Navionics. Det vi ikke lenger hadde var vårt eget slepespor fra da vi gikk inn i Ahe, så vi lot Lady Emily gå først og hang oss godt på dem. Timingen var bra i forhold til tidevann og strøm, og det gikk helt fint gjennom passet og ut på det åpne hav.
Vi fikk herlig seiling og gjorde rundt 7 knop sørvestover mot neste atoll og Tuamotus hovedøy, Rangiroa. Vi holdt til og med godt følge med Lady Emily, som er 90 fot og dermed har mye lenger vannlinje enn oss (men den er ikke den blue water sailing-båten som Felice er). Det er rundt 85 nautiske mil fra Ahe til Rangiroa og vinden skulle avta utover natten, ifølge grib-filene (værfiler), og det er jo trist å sløse med perfekte sileforhold, så vi seilte på med mellom 20 og 25 knops vind. Maria tok første vakt (20.00-23.20), Gudbrand andre (23.20-02.40) og Jo siste vakt (02.40-06.00). Da Jo kom på utpå morgenkvisten hadde fortsatt ikke vinden løyet og vi var kommet altfor langt i forhold til timingen for å gå gjennom passet til Rangiroa (når strøm og /eller tidevann bestemmer ankomsttidspunktet for et sted, prøver vi å bremse, eller hjelpe med motor, underveis for å komme frem til å riktig tid som mulig), så siste timene inn mot atollen seilte vi bare med størrelsen av et lommetørkle av genoa’n og ikke noe storseil. Allikevel kom vi til passet for tidlig, og sammen med Lady Emily og to andre båter ble vi liggende på utsiden av lagunen i påvente av lavvann, som er beste tid å gå gjennom passet på. Det er mye å tenke på med navigasjonen her!
Ved laveste lavvann styrte vi rett mot den frådende åpningen i revet og surfet inn gjennom passet, med ganske hissige bølger og medstrøms. Vannet fosset om baugen og jo rattet intenst for å korrigere for strøm og bølger, mens Mikkel hylte av fryd, Birk skravlet uavbrutt og Billie utøvet en blanding av yaga og ballett i cockpit. Mama stod i baugen for å filme det hele (og holde utkikk) og helten vår Gudbrand gjorde sitt aller beste for å få Mikkel fra å svinge seg i bimini’n og ut på dekk, mens han videreformidlet beskjeder fra baugen. O herlige kaos! Men gjennom kom vi, og inni lagunen var det rolig og blikkstille vann.
Lagunen i Rangiroa er 1640 km2 i areal, omsluttet av en haug av små øyer (eller motus, som de heter). Den er så stor at vi ikke kan se øyene som utgjør atollen på andre siden (det kan man ikke når man kjører over med fly engang!). Det bor over 3000 mennesker på Rangiroa og hit kommer 600 barn fra de nærliggende og mindre atollene for å gå på skole (sentraliseringsspøkelset herjer også her, og her fungerer det sånn at de tilreisende barna pendler og må derfor også overnatte på øya i ukedagene).
Den lille byen heter Avatoru og ligger 8 km fra dnghy-brygga der vi går inn. Her finnes to kirker, to banker, to små supermarkeder, srundt ti restauranter (eller spisesteder), en del hoteller, apotek, medisinsk senter, skoler, bensinstasjon, en haug av dykkersentere og perleutsalg, og en flyplass. De største utbyggingene som er gjort på øya er en luksusresort, flystripa og en 12 kilometers veistripe. Vi er happy og får ferske baugetter og andre franske nødvendigheter i supermarkedet rett ved dinghy-brygga.
Folk er utrolig søte og hyggelige og overhalt høres bonjour i det vi passerer folk, store som små. De små legger ikke skjul på at de er nysgjerrige på Birk og Billie, og det er gjengjeldt! Som vi opplever det, tror vi det er en fordel å reise med barn, de tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet og vi kommer lett i kontakt med folk, både lokale og på andre båter (og de betaler på denne måten raskt ned på mas, kjas, krangel og sutring…)! Vi opplever den avslappede polynesiske holdningen til livet og det er tranquil – deilig! Også unner vi oss litt luksus med en lunsj og to på restaurant! Birk ble kompis med de lokale kidsa på brygga i løpet av det første kvarteret i land, og badet med en høylytt og glad gjeng mens vi andre spiste lunsj («nei mamma, jeg er ikke sulten hvis jeg kan leke med andre barn!»). Mikki sjarmerer som få og har lært seg «thumbs up», noe han bruker for det det er verdt og med begge hender. Billie skifter raskt mellom verdens kuleste jente og rosa-prinsesse, og er vel mer det første og henger et skritt og to bak Birk på det meste.
I morgen begynner Maria på dykkelappen (se http://www.yakaplongeerangiroa.com), PADI open water. Det blir spennende og jeg får noen dager med etterlengtet husmorferie! Og i dag ble jeg invitert med (i bursdagsgave) på hot stone massage på luksusresorten av Bettina, vår for tiden danske nabo – herlig og tusen takk!
Det er veldig trivelig med Gudbrand her, han er fin og hjelpsom og har utrolig god kontakt med alle tre småmatrosene, kult og hyggelig at han vil tilbringe sommerferien sin med oss – og takk for lånet til dere der hjemme!
Nå skal vi gjøre det vi kan for å ha rolige dager og allikevel få gjort unna litt småjobbing. Vi opplever fortsatt at hverdagen om bord med tre små til tider er ganske tøff. Det blir liksom ikke så mye tid til overs som vi hadde trodd. Men det hadde vi vel følt på hjemme også…?! Vi blir nok her rundt en uke, før vi setter kursen mot den siste Fransk Polynesiske øygruppen, Isles de la Societe og Papeete. Lenge siden vi har vært i en stor by nå!
Cozy cockpit I
Cozy cockpit II
Cozy cockpit III
"S/Y Felice" 
Takk for fine reisebrev fra en hjemmeseiler som fryder seg over å leve seg inn i fremmede etapper og havner!