"S/Y Felice"

Ihle Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

«On my island everything is for free». Det er mottakelsen vi får av Hio når vi kommer med jolla til den hvite korallstranden på Ihle Maupihaa, som atollen heter på Polynesisk. Vi blir introdusert til resten av familien som avbryter det de jobber med og heller kapper opp kokosnøtter til oss. Den ferske kokosmelken er god de første ti slurkene, så begynner det å holde. Men det viser vi selvfølgelig ikke, og drikker hele nøtten av høflighet og takknemlighet over den hyggelige og naturlige mottakelsen.

Wow, for et rolig, deilig og vakkert sted! Her har vi virkelig blitt kjent med og hengt ut med de fastboende. Mer gjestmilde folk har vi ikke vært borti!

Mopelia ligger 100 nautiske mil vest for Maupiti (forrige øya vi var på) og 130 nautiske vest for Bora Bora. Det er den vestligste atollen av Selskapsøyene og vår siste landkjenning i Fransk Polynesia, før vi seiler vestover mot Cook og Tonga. Vi har hørt så mye fint om denne atollen at vi rett og slett ikke kunne seile forbi!

Men først må vi fortelle om hvordan vi kom oss inn i atollen… Vi har besøkt en del atoller med trange og utfordrende pass de siste månedene, og nå begynte vi å føle oss rimelig komfortable med å manøvrere oss gjennom rimelig trange rev-åpninger i sterk motgående strøm. «Passe Taihaaru Vahine is one of the trickiest pass in French Polynesia», står det om passet inn til Mopelia i pilotboken over Polynesia for seilere. Og da vi gikk gjennom her for noen dager siden var vi langt utenfor comfort zone… Vi fikk oss første overraskelse da rød og grønn stake, som i følge kartet skal vise åpningen til passet, viste seg å ikke eksistere. Og lenge før vi faktisk var ved åpningen av passet viste kartplotteren at båten seilte på land… Da var det bare å stole på god utkikk og motoren. I selve passet er det en kanal som er rimelig dyp, men ikke bredere enn Felice er lang, og motgående strøm opp mot 6 knop gjorde manøvreringen litt vel spennende. Passet er på rundt 50 meter langt før du er inne og hele veien hadde vi full speed for i det hele tatt å bevege oss fremover i strømmen. Da strømmen ga seg og vi trodde det var over, fikk mama lettere panikk oppe i masten da det ikke var noen tydelig vei videre inn i lagunen, bare brune og veldig grunne korallrev tett i tett i hele den indre åpningen. «Jeg aner ikke hvor vi skal gå!» var beskjeden fra første saling, det var ingen merker og ingen tydelig kanal eller vei imellom alle korallene. Plotteren var ikke til hjelp, for i følge den var vi fortsatt langt opp på land… «Nei, nå går vi på!» hylte mama fra masten og GANG GANG så møtte kjølen revet. Vi ventet bare på å bli liggende altfor stille til å være i båt… Men, kult å ha flaks, så kjørte vi over revet og etter et vanvittig sikk sakk labyrint-løp mellom rev og korallhoder, med en del kjefting fra masten når rormann ikke lystret utkikkerens beskjeder (fra masten er det mye bedre sikt i det klare vannet enn fra dekk…), kom vi oss inn i lagunen og på dypere vann. Vel ankret ved en nydelig strand hoppet Jo i sjøen for å sjekke om båten hadde fått noe skade. Heldigvis var farten lav og korallen dyp nok til at vi bare var borti, så Felice kom billig fra det med litt mindre bunnstoff på fronten av kjølen. DET var vilt, var vi enige om – og desto mer glade for å være inne! Phuu…

Raioho-familien, som ønsket oss velkommen og som bor her på nordenden av atollen, er mama Adrienne, sønnen Hio og de tre søstrene Faimano, Puaiti og Karina. Og familien på fem utgjør nesten halvparten av beboerne på hele Mopelia. Det er totalt 12 mennesker som bor her, og utenom Raioho-familien er det onkelen deres litt lenger ned på stranden, en familie på tre midt på øya, pluss et par og en singel dame nede i sør. Inntil 1998 bodde det flere hundre her på Mopelia, men en syklon ryddet øya for hus og palmetrær og få flyttet tilbake. I 2009 herjet enda en syklon, den gjorde vesentlig mindre skade enn den første, men fortsatt er det bare de tolv som har bosatt seg her. De lever av kopraproduksjon og avling av østersskjell til perleproduksjon. Også er de veldig glade når det kommer seilere innom. Mens vi har vært her nå har det vært mange båter innom, totalt 16 kanskje. Men vi har ligget som en av tre båter i nord mesteparten av tiden, mens resten har vært sør.

Som mange andre i Stillehavet, driver familien Raioho med kopra. Kopra er tørket kokoskjøtt som man lager kokosmelk av. Det er mye jobb for lite penger. En 50 kilos sekk med kopra inneholder kokoskjøtt fra rundt 300 kokosnøtter. De får ca. 400,- kr. per sekk. Hio, som er proff kokosnøttsanker, kan plukke og rense 1000 nøtter på en dag, til sammenligning mente han at Jo kanskje klarer 50 på en dag. Hver åttende måned, når koprabåten kommer, leverer familien rundt 30 tonn kopra. Ikke særlig lukrativ business, men de er glade og lever et enkelt liv. De har full tilgang på fisk, skalldyr og kokosnøtter og når koprabåten kommer, får de også andre matvarer levert. En gang innimellom kommer faren med spesialleveranse i speedbåt fra Maupiti, der han holder til (den forrige atollen vi besøkte). Alle barna har gått på skole på Maupiti og på Tahiti, og er utrolig oppdatert og interessert i verden rundt seg, selv om den for oss virker veldig langt borte. De snakker engelsk i tillegg til polynesisk og fransk. I tillegg til å være en rå fisker er Hio mangeårig mester i lokale idrettsgrener, vi snakker om palmeklatring, løfte en 100 kgs stein opp på skulderen, pluss plukke og rense kokosnøtter…

Vi har ligger ankret opp ved siden av en fransk barne-båt som vi også møtte på Maupiti. Båten heter Philemon og om bord er Dune (4 år), Oscar (8 år), Stephanie og Joselan. Fine folk og god match med barna! Det har vært fine dager med dem inne på stranden hos Raioho-familien, og fine ettermiddager med solnedgang. En dag fikk vi ikke lov til å dra hjem uten å ha spist middag hos dem, og det ble en lang og hyggelig kveld med sovende kids i jolla på vei hjem. De hadde laget i stand et stort måltid til hele gjengen og Hio serverte pastis til gjestene, mens vi hadde med nybakt brød, øl og vin. Moren og søstrene er Syvende dags evangelister og drikker ikke, men de bryr seg ikke om at Hio og vi andre tar et glass.

Kidsa får til og med en følelse av norsk bondegårdliv, her er det gris, geit, høner, hundehvalper og katter. Og de bryr seg ikke om de små black tip-haiene som svømmer rundt båten eller ved stranden (nei mormor, de er ikke farlige!).

Foruten latter og lek med ungene på stranden har familien tatt oss med på fisketur, sanking av skjell til smykker, og de gir villig vekk dagens fangst fra havet (ferdig filetert til kidsa!), palmehjerte (kjernen av unge palmetrær, der hele treet må kappes for å få den ut – digg i salat) og kokosnøtter. Og de forventer ingenting tilbake (men vi har gitt en del mat som vi ellers har mer enn nok av etter rabiat-matinnkjøp i Panama). Fine folk, med mange smil og god tid!

Stay or go – north or south?
Planen vår var å seile videre vestover på søndag, men det kom litt for brått på oss ettersom vi akkurat hadde truffet denne trivelige Raioho- familien. Mandag morgen fikk vi dessuten nytt værvarsel som meldte om enda mer vind enn tidligere. Dermed fikk vi nok en god grunn til å bli på dette nydelige stedet, ettersom det ikke akkurat fristet med jevne 35 knop i tre av syv dager på havet. Rutevalget vårt videre mot Tonga har de siste ukene endret seg hyppig, ettersom vær og vindretningen har hatt en tendens til å endre seg rimelig schizofrent den siste tiden. Enten er det totalt vindstille, eller så blåser det Maramu på rundt 30 knop (periode med ekstra sterkt passatvind). Hva skjedde med midt i mellom?

Vi har vurdert alt fra en nordlig rute om Suwarrow (nordlige Cook-øyene)og Western Samoa, til en sørlig rute om Rarotonga (sørlige Cook-øyene), med seilas direkte til Tonga (eventuelt via Palmerston og/eller Niue) som en middelvei. Mange muligheter og været bestemmer mye – nå venter vi på dropp i vind og svell før vi seiler fra Mopelia (forhåpentligvis problemfritt ut gjennom passet)!

Og gled dere til bilder, det kommer når vi har nett igjen (om en stund…)!