Helse og medisin | "S/Y Felice"

Papeete – night + grey + sun

30. juli 2013 § 4 kommentarer

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen

Ut gjennom passet!

Gubb etter vått film-mission på baugen gjennom passet…

På åpent hav igjen

Tahiti!

Siste landingshavn for Gubb

Kakao for små, kaffe for store!

I følge med Wilhelmsen inn gjennom revet

Lenge siden vi har sett SÅ mye båter for anker på samme sted!

Tahuata – en sjelden skjønnhet

19. juni 2013 § 2 kommentarer

Hanamoenoa Bay, Tahuata, Marquesas

For en bukt, for en strand, for et sted!

Rett før vi skulle gå inn i bukta Hanamoenoa på øya Tahuata, hvinte det i fiskesnella og etter en grei kamp kunne vi dra om bord en yellow fin tuna på over 7 kilo! En time etterpå spiste vi sashimi med Elisabeth og Per fra Oda i cockpit. DET er kortreist mat (og sinnsykt godt)!

Vi har hatt en liten uke her i denne herlige bukta og kommer igjen! Hanamoenoa-bukta har en av få sandstrender som finnes på Marquesas-øyene. Det turkise vannet, stranden og de grønne knausene på øya Tahuata gjør den utrolig vakker! Skikkelig scenery change fra dramatiske og rå Fatu Hiva. Bukta her er full av fiskeliv og vi har snorklet og dykket med fisker i alle farger og med Mantaray på opp til 2 meter brede! Skilpadder og delfiner svømmer også rundt her.

Birk har for alvor fått opp koken på svømmingen og nå svømmer han på dypet ute ved båten (nå også med hodet OVER vann)! Billie er glad i å kikke på småfisk i dykkemasken sin. Sikten er utrolig, sikkert 30 meter. Mikkel dypper vi med vest ute ved båten, og det eneste han vil på stranden er å løpe ut i bølgene!

Det har vært litt partyparadis også, med mye kjente i båter rundt oss. Blue Marble (8 livslystne unge som følger i «Svanhild’s» forspor) har ligget en båtlengde fra oss, og vi har hatt skiftordning om bord der med kidsa som har vært på Mias maleskole og hoppet på trampoline på dagtid og oss som har drukket øl der på kvelds- og nattestid (slitsomt, men veldig hyggelig og moro)!

Til tider lå vi fire norske båter her (Blue Marble, Oda, Yum yum og oss), og det er uvant for oss som nærmest ikke har sett nordmenn på turen fram til vi kom til Panama… Miss My, Perla Alba, Almankanter, Liward og flere har også vært naboer disse dagene. Birk og Gustav (Miss My) leker og har hatt noen toppdager, body board i bølgene på stranden har vært favoritt!

Et fantastisk sted vi håper vi får mer av etter noen nødvendigheter på Hiva Oa (innsjekk, matinnkjøp, klesvask, nettbank, osv.). Også et bra sted å ta Gudbrand til når han nå kommer om bord, før vi seiler videre til Tuamotus!

Nono-flies: Vi har lest mye om nono-fluene (som stikker) og visstnok kan være plagsomme på stranden her (de bor i sanden). For de som ikke klarer å la vær å klø på stikkene kan dette gi sår som gror sakte og som gjerne får infeksjoner. Vi prøvde oss litt frem for å sjekke hvordan det var her, og har ikke opplevd dem i noen særlig grad, og ihvertfall ikke som plagsomme. Vi har vært på stranden hver dag, men bare på dagtid (ikke etter solnedgang), og holdt oss nede ved vannet. Første dagene smurte vi oss også med kokosolje fra Desiree på Fatu Hiva, men følte ikke at vi trengte den de andre dagene, ettersom det ikke var noe problem med fluene. Heldigvis, kjipt å være her og ikke kunne være på stranden…!

Vi fikk en nydelig avslutning med en flokk med delfiner som fulgte oss da vi gikk ut av bukta, etter et langt morgenbad, for det blir det ikke på Hiva Oa (der venter skittent vann og en skikkelig rullete ankringsplass oss…)!

Paradis

På vei hjem fra stranden

Med Mia, Karina og Loviza fra Blue Marble

Med Blue Marble-gjengen

Friii!

Fri II

Fri III…

…mens BBM er på Mias malerskole (de gikk over til tegneskole etter mye vannsøl med Mikki oppå bordet!)

Yellow fin tuna ending his life on Felice

7,2 kg, ikke store forskjellen på disse to…

kyss!

Takk til Elisabeth for hjemmesyltet ingefær!

Skipsapotek og medisinsk kunnskap

5. mai 2013 § Legg igjen en kommentar

Man må være forberedt på at både ulykker og sykdom kan og vil dukke opp, og da gjelder det å være så godt forberedt som en ikke-medisiner kan bli…

Vi har et velutstyrt skipsapotek ombord, både med reseptbelagte og reseptfrie medikamenter (og utstyr). Og i tillegg har vi en stor førstehjelpskoffert (med ekstra av alt x3) Og et baderomskap fult av plaster og hverdagslige helseting. i bokhyllen står det selvfølgelig førstehjelpsbøker for voksne og barn, og en medisinsk håndbok for båter. Vi har begge vært gjennom Førstehjelpskurs for barn og voksne, og et sikkerhetskurs som var en del av D5L-sertifikatet. Hos Reiseklinikken i Oslo tok vi også suturkurs i forbindelse med vaksinasjonen.

Mesteparten av medikamentene og utstyret vi har kommer mest sannsynlig og heldigvis til å være urørt når vi kommer hjem. Men det er viktig for oss å være godt utstyrt så vi faktisk kan gjøre noe hvis en situasjon skulle oppstå og vi er langt fra lege.

Vi føler at vi er godt forberedt hvis småskader eller lettere sykdom skulle oppstå når vi er langt fra lege (for eksempel havet…). Men hvordan vet vi hva vi skal gjøre hvis uhellet er ute eller noen blir syke, og hvilken medisin vi skal gi…? Vi har laget en liste over alle medikamenter vi har ombord, med beskrivelse av når den skal gis og dosering. I en del tilfeller med lettere eller kjent sykdom er dette nok, da skal vi kunne klare oss selv. I andre tilfeller kan det bli behov for hjelp/medisinsk konsultasjon per satelitt telefon. Da er en løsning å ringe Legevakten eller Hovedredningssentralen, som begge har lege(r) på vakt. Hvis vi må bli dirigert per telefon vil listen over medikamenter være nyttig. Det er lettere å navigere i en liste enn i en stor plastboks med pille-esker! Vi tenker at man kan få god hjelp per telefon hvis man er usikker. Vi har ringt en legekompis og spurt om råd en gang da vi var på havet, og det var betryggende.

Hovedregelen ombord hos oss er selvfølgelig å prøve å unngå skader og ulykker. Ved siden av sunn fornuft og uten å være paranoide, er det mange forhåndsregler å ta, spesielt med små barn ombord (ingen barn i byssa når det lages mat, farlige/skarpe gjenstander oppbevares utilgjengelig, vaskemidler og andre giftige midler oppbevares utilgjengelig, for å nevne noe). Vi ser vel at vi er enda mer bevisste i båten enn hva vi var hjemme før vi dro. Kanskje fordi vi vet at landets største legevakt ikke lenger er tre minutter unna…?

Og takk for all god hjelp fra legekompiser og Reiseklinikken!

Skader og sykdom underveis

Vi har heldigvis hatt veldig lite uhell og sykdom på turen til nå!
Her er en liten oppsummering av noen mindre ting, som har krevet behandling, enten av oss selv eller av lege.

Billie’s finger ble klemt i døren til forpiggen (Kapp Verde, november -12). Ingen lege eller medisin. Neglen falt av og ny er på plass

Brannskade på lår og legg Jo, espressokannen veltet ned fra komfyren (mellom Kanariøyene og Kapp Verde, oktober -12). Områdene ble umiddelbart holdt under saltvann, og vi la tykt og hyppig på med Burn gel de påfølgende dagene og det gikk bra.

Billie’s storetå ble klemt i luka over kartbordet (Santa Marta, februar -13). Ingen medisin, neglen falt av etter en uke og ny er på plass. (Vi fikk antibiotika mot infeksjon av lege, men slapp å bruke den).

Infeksjon i et sår oppå foten til Birk (mellom Panama og Galapagos, april -13). Behandlet med Fucidin salve og antibiotika som vi hadde ombord, etter å ha tatt hull på verkebyll og fått ut puss (konsultasjon med lege per sat.phone).

Birk fikk en reaksjon/irritasjon på huden på overkroppen etter å ha klatret i et Manzanillo tre på Galapagos (mai 2013). Det begynte med at han var så varm på tungen og i nesen, også kom det utslett/blemmer enkelte steder hvor han har vært borti treet etter hvert. Treet er giftig og har små epleaktige frukter på seg. Etter en tur på sykehuset her har vi fått vite at det går fint med Brik (det er små blemmer, ser nesten ut som en brannskade), og vi har fått en krem (kortison og antibiotika) som skal smøres på to ganger daglig. Vi har sett treet andre steder også og vet at man skal holde seg unna, men dette så litt annerledes ut… De andre stedene vi har vært har dessuten trærne vært merket med et advarselskilt, noe dette ikke var. (Treet er faktisk så giftig at man ikke skal stå under det når det regner). Etter en dag var det allerede bedre og huden ikke så irritert. Vi har også lege i den svenske båten Salsa i havna her (og hennes sønn var oppe i det samme treet og har hatt samme reaksjoner), så mye trygghet i det.

Fiks og fetekur

7. april 2013 § 4 kommentarer

Panama City

Vi ligger fortsatt ankret opp utenfor La Playitas og det har vist seg at arbeidscamp Felice fortsatt ikke er over.

I dag fikk vi montert genoaskinnen på styrbord side (etter dekksreparasjonen), mens B+B så to filmer på rappen og vi prøvde å holde Mikkel i ånde med leker i salongen. Og i kveld har Jo med en del banning skrudd på plass taket inne i båten (der han har hatt mellom fire og syv cm til å feste de gjennomgående boltene til skinnen). Den har hengt utover byssa og gjort tilgang til kjøkkenskapene nesten umulig siden vi demonterte den på land i Shelter Bay Marina på andre siden av kanalen for tre uker siden (mens vi har hatt krydder og diverse tørrvarer i plastposer i forpiggen) – bra jobba! Dog med en liten bismak av glassfiberstøv-kløe, men sånn er det når man kombinerer småbarnshjem og båtbyggeri…

Så nå ber vi til alle høyere makter om at sika og jobb er ok og at vi slipper noen lekkasjer fra de 40 hullene vi måtte borre i det HELT TETTE nye dekket vårt!

Mama lager flere nett til frukt og grønnsaker oppunder taket der det er mulig å montere opp (vi er veldig glade for at vi tok vare på det gamle rekkenettet da Gudbrann satte opp nytt på rekka, det er kommet godt med nå).

Kjøleskapet og båten generelt er fylt til randen med frisk frukt, grønnsaker og kjøtt, som vi fråtser i mens vi fortsatt får tak i det. For tiden er det lov å spise kun pålegg og det er ingenting å si på kjøttinntaket (det er råbillilg med kjøtt, så her serveres det indrefilet til middag over en lav sko!). På kryssingen til South Pacific blir det å ta med det vi tror vi klarer å spise av frukt og grønt før det blir dårlig, etter det blir det hermetiserte vitaminer… Men appelsiner, bananer, løk, poteter, og noe annet holder seg lenge, så helt galt er det ikke – men noe ganske annet enn det vi er vant til! (Maria har nemlig litt hangup på dette med frisk kontra boksemat, captn anm). Når vi kommer til Fransk Polynesia får vi tak i det meste, men det er rådyrt (har hørt trippel pris av her, for eksempel koster en boks med øl 3,50 US$ mot under 1 US$ her!)). Frukt og grønnsaker får vi tak i ved god gammeldags byttehandel. Det er nemlig en del ting som det er stor etterspørsel på fra de lokale, som de ikke får tak i der, som kan vært smart av oss å ha med nettopp for å få byttet til oss grønnsaker og frukt. Som vi har hørt er det for eksempel fiskekroker, ammunisjon til jakt, skrivesaker, tykke tau til å binde hester og sigaretter (pluss alkohol, men det er mye alkoholproblemer der, så bad moral å bruke det som byttevarer…).

Vi har vært på et monster-mall som vi egentlig ikke vet hvor stort er, og fikk tak i det meste vi trenger. Birk fikk 5-årsgave – ny sykkel, og er veldig happy! Mikkel var fornøyd med smoothe gulv der, og gikk med utstø skritt med verdens største glis! Han har flyttet ut inn i forpiggen, med ny reiseseng, og sover lenger enn storesøskene sine – yes, siste ungen ut av soverommet vårt! Mikkel er rett og slett blitt en liten gutt! Han stabber rundt på dekk (men fortsatt er det kjappest å krabbe) med redningsvest (ettersom han har begynt å klatre oppover rekkenettet…) Han har fått ny skilpaddestol som han elsker, og deltar ivrig i alle måltider og er ikke fornøyd før han får AKKURAT det samme som de andre småmatrosene. Han svarer på spørsmål og nikker, men er best til å riste på hodet og kommer med masse rare og morsomme lyder. Noen ord tror vi at vi gjenkjenner, og han sier «Bi» til Billie og Birk!

Storinnkjøp er ikke spesielt gøy, og på tredje timen med to rabiate barn på tre og fem år ble det en prøvelse for mama (pust…pust…pust…smil…!). Redningen ble en gigahandlevogn med bil med sitteplass til to foran (og ratt til begge)!

I morgen kommer Oda-båten ut av kanalen, det blir hyggelig. Vi har allerede stiftet bekjentskap til deres påmønstrende crew som venter på hotell her. Alf er lege og var grei å sette gulfeber-vaksine på Mikkel, takk!

Når kvelden kommer er vi ganske pumpa og det er deilig med et par rolige timer i cockpit, før i sovner mens vi leser oss opp på vind- og værforhold herfra og til South Pacific, og inn- og utsjekksprosedyrer for Fransk Polynesia og andre øygrupper i Stillehavet.

God natt!

Jernbane bygget av Amerikanerne for å beskytte Panamakanalen. Nå er det Smithsonian Tropical Research Institute