"S/Y Felice"

Felice – Fiji

O la la, det har gått unna de siste ukene! Nå bor vi i hus på land, etter to uker i villa med mormor og morfar på besøk, og Felice er på god vei til Australia for «egen» maskin.

Vi starter litt tilbake i tid: Vuda Point Marina rett utenfor Nadi, fortsatt på Fiji’s hovedøy Viti Levu. For et års tid siden planla vi å ligge her med Felice under syklonsesongen, fra november til mai. Senere ombestemte vi oss og planla «oversomring» under syklontiden på New Zealand i steden for. Etter det omstemte vi oss jo igjen, og det er denne planen om hus, hage og skole her på Fiji vi landet på til slutt.

Vi hadde uansett en liten uke i Vuda Point Marina, og fikk en smak av hvordan livet som yachties ville ha artet seg her. Marinaen var tidligere et steinbrudd, der de senere har sprengt åpning i revet for at båter skal komme inn og ut. Havnebassenget er sirkulært og ligger litt inn i landet, trivelig nok og fullt av båter, men det var lite lufting og MYE mygg. Det ble noen heftige dager med nedpakking og utflytting fra Felice i nærmere 40 grader under og over dekk. Eneste forskjell var at det innimellom var en liten bevegelse i luften på dekk. Sandaler måtte på også om bord, for det var umulig å tråkke rett på teak- eller malt dekk barfot uten brannskader… Heldigvis var vi et godt team med nytt og gammelt crew, med gjengen fra Blue Marble som sosial støtte, tanter og onkler/bærehjelp. I tillegg var jo fortsatt overlanders Andreas og Morten om bord som god support, Ekstra hektisk ble det ettersom utsjekk og bytte av kaptein og mannskap, samt siste opplæring og motor- og teknisk gjennomgang av Felice også skulle foregå disse dagene. Bra vi hadde en herlig Diwali-fest innimellom så vi kunne tenke på noe annet en dag (inkludert hinsides pyntemission med mengder av indisk stæsj i den ene enden og dagen derpå i den andre…)! Takket være alles gode humør, svømmebasseng i umiddelbar nærhet og badeglade kids kom vi i mål, og vi vinket Felice med Andreas, Karina, Øystein, Rebecca og Mia farvel med klump i halsen og tårer i øynene. «Jeg synes det er trist jeg, mamma. Skulle ønske vi fortsatt var om bord i Felice», oppsummerte Birk. Og vi var helt enige. Trist og veldig rart å se henne seile avgårde uten oss!

Så stod vi der – uten båt og med alle eiendelene våre på lagerrom…

Etter det var det villa i en grønn åsside på Coral Coast i syd som ventet. Ikke kjipt det heller. Landover’ne Andreas og Morten joinet oss noen dager på stedet som av eieren har fått navnet «Heavensdoor» (det er et flott sted, men kanskje litt overkill med et sånt navn…?). Og endelig en kveld fikk Andreas stillehavsdrinken sin, vel og merke uten paraply, men med stjerneskudd. Håper han også her fant seg «en deilig plass?!» Morten fikk virkelig sett og opplevd Fiji på godt og vondt, noe på overtid og med eget kontor og sekretær i jobben etter å få seg nødpass, ettersom passet forsvant sammen med alle andre verdisaker fra under bordet på den shady disco’n i Savusavu… Takk for besøket, fett at dere kom og det hadde vært kult å kontre med en gjesteopptreden på bussen deres (sjekk overlander-versjonen av jordomseiling: http://www.internjet.no)!

Who’s knocking…?
Så kom morfar og mormor med fly fra andre siden av jorden! Det har vært to uker med mye hygge og pleie av underernært mormor+morfar+Birk+Billie+Mikkel-tid! Så fint å se at kjærlighet og omsorg for hverandre betyr mer enn tiden vi har vært fra hverandre. For småmatrosene var jo dette som en hvilken som helst annen sommerferie på hytta ettersom de ikke eier tidsbegrep, mens vi håper at det for mormor og morfar var spennende og positivt å oppdage at alt egentig var som før. Bortsett fra tropevarmen og at alle var blitt litt eldre, da!

Vi har virkelig forsøkt å holde aktivitetsnivået nede mens pensjonistene har vært her, men med et aldersspenn på 76 år så må begge ender strekke seg litt for at den generelle trivselsfaktoren skal gå i pluss. Og det har betydd et tempo over snittet for noen, og litt vel rolige dager for noen andre, men ære være alle for innsatsen og for fine dager! Og takk til alle for at vi overlevde enkelte av turene i bil med Mikki’s krisesirene. Vi innser jo nå at han er skadet etter livet i båt, med total manko på bilkjøring både med og uten bilbelte OG bilsete…! Vi håper jo at vi har klart å vise dere litt av livet på Fiji: korallrev i turkist vann, regnskog, palmer og varme, strandliv, resort-tilværelse, lokalbefolkning, førskolen, bytempo (angrer litt på alle-mann-til-Suva-turen, men…), bilkjøp, samt småbarnslivet i heimen og planer/drømmer om fremtiden?!
Barna har ihvertfall hatt det utrolig fint med dere – og gleder seg til mer hjemme!

Nå har vi flyttet inn i eget hus på en høyde litt lenger øst på Coral Coast. Stedet heter Valase og vi ser revkanten og langt utover havet! Er nesten ute av kasser og bagger, i dag fikk vi strøm og vann og vi tror vi kommer til å like dette!

Og igjen, bilder kommer…

Fiji

Nå når vi er på land så vil vi jo kjøre rundt i en stor feit bil selvfølgelig, men etter et omfattende bil-raid endte vi opp med den styggeste og minste av alle bilene vi har sett på… Vi vet ikke en gang om den kommer opp veien til huset vårt…! Det ble en avgjørelse med fornuft og voksenpoeng så det holder. Fuck.

Iveren etter å kjøre bil var stor etter halvannet år på havet, så bare etter noen timer i land startet jakten etter bil. Abdul, leiebil- og bruktbilforhandler i Nadi, hjalp oss godt i gang og har vist oss alle bilene han vet om. Lysten til å handle med han forsvant derimot da vi fikk denne meldingen av en kompis: » forresten, ikke deal med han Abdul, han er hallik», etter å ha blitt tilbudt damer på en taxitur. Ikke bra!

Etter det har Jo, huseieren vår og Birk vært innom alle bilforhandlerene i Suva. Imens tilbrakte mormor, morfar, Mikki, Billie og mama storbydagen på et kjøpesenter… (vi var innom Fiji Museum også, da). Biler på Fiji er halv pris av i Norge, men allikevel ble drømmebilene (Landcruiser, Pajero, Hilux og diverse andre biler med veltebøyle) for dyre. De vi kunne ha skrapet sammen til måtte dessuten repareres uten garanti hverken for pris eller resultat…

I biljakten har vi møtt mange interessante folk. Verdens mest arrogante og slicke forretningsmann, Mr. Chang, med fingrene fulle av gullringer og som driver med verste 80-talls sweet talking. «At the moment I have so many cars and so few drivers.»
Eller Anoup, en usympatisk hindi med psykopatiske trekk som nektet verkstedgutta å prøvekjøre bilen da de sjekket den, og som avviste alle feil og mangler som verkstedet fant. «I have no time for this, I have things to do.»

Så vi endte til slutt opp i bruktbilgården til hallik Abdul… Men vi har den reneste samvittighet ettersom vi kjøpte bil av en av mekanikerene hans og ikke han selv. Den nye familiebilen er en Nissan Micra (kjøpt for F$ 4000/12000 kr. inkludert takgrind).

Dermed blir det prosjekt med å fikse veien opp til huset for å komme opp med bilen, i stedet for rægging med 4WD de nærmeste månedene!

Ønsker oss… (Sjekk motivet på reservehjul-trekket!)

Til venstre: ønsker oss også (leiebilen vår full av flyttelasset). Til høyre: Jo closer dealen med Nissan Micra… Aj aj!