"S/Y Felice"

Oslo, Norge

Fulle av inntrykk, glade for å se igjen venner, familie og snø hadde vi en litt merkelig vakumfølelse tiden etter at vi landet på Gardermoen etter to døgns reise fra andre siden av kloden. Hva skulle vi gjøre nå…?

Etter å ha reist på egen kjøl i halvannet år og opplevd at det ER mulig å gjøre som man vil her i livet, var det mange ideer og tanker som surret rundt i hodene våre. Noe i oss ville at «reisen» skulle fortsette. At vi ikke skulle hoppe rett inn i livet vi kjente så godt i Oslo. Men merkelig eller forståelig nok, så ønsket vi oss der og da mest tilbake til hverdag med jobb, familielogistikk, storinnkjøp, travle ettermiddager, overbooka helger, fiskebollemiddager, bilkø, merking av barnehageklær og kaotiske morgener med altfor lite tid. Og for å være helt ærlig så gledet vi oss til å kunne levere småmatrosene i barnehagen og få tjue minutter ALENE i bilen på vei til jobb. Vi ville at ting skulle være litt «vanlig». Så det ble Oslo på oss igjen.

Heldigvis hadde det vært en revolusjonerende utvikling i Oslo kommunes webløsning, så allerede mens vi var på Fiji hadde vi på ‘en uke sporet opp, søkt, blitt tilbudt og fått bekreftet barnehageplasser til alle tre kidsa i samme barnehage – TO GANGER. Wow! (Ok, med litt inside hjelp andre gangen, da). Det ble barnehagen som bestemte hvor i Oslo vi skulle bo, og heldigvis var det god match med jobber på Lysaker og Høvik. Så der satt vi i leid rekkehus på Bestum (og Jo som alltid har ønsket seg å være Oslo 3-gutt! hi hi), med faste jobber og nyinnkjøpt 7-seter (antageligvis et av Norges raskeste og minst engasjerte bilkjøp!).

Febrilsk lette vi frem det vi kunne finne av luer, votter og ullundertøy i alle størrelser fra flyttelasset. Billie og Birk frydet seg over ski og snølek, mens vi måtte slite lenge med å få på klær utover bleie og genser på Mikkel. Det tok flere uker før han tok på vinterstøvler uten en kamp og sokker var helt uaktuelt… Mama gledet seg over mer ansvar, høye heler og stilig outfit på jobb, mens Jo var tilbake på «sitt eget» båtbyggeri. Vi var tilbake! …Eller var vi det…?

Det tok overraskende kort tid å komme inn i ting igjen, nesten som etter en sommerferie eller langhelg. Ting var stort sett som før. Ungene opplevde nok det å komme hjem nokså forskjellig; Birk løp inn i barnehagen og omfavnet alt og alle, og elsket den nye tilværelsen sin. Det var litt tyngre for Billie å løsrive seg fra oss etter å ha vært så tett i lang tid, så det var bra å ha storebror i nærheten og det tok ikke lang tid før hun svingte seg med resten av småjentene i rosa tyll og lakksko. Mikkel likte heller ikke å bli «forlatt» i barnehagen i starten, men fikk være med de to andre en del og det tok ikke lang tid før han var glad og trygg…….

Det var så fantastisk fint å se igjen alle her hjemme, så trivelig å kunne henge med venninner og kompiser, også alle kidsa som var blitt eldre, for ikke å snakke om besteforeldrelykke og familieglede! Som vi hadde savnet folk! Topp med et stillestående hjem, ubegrenset med vann, varmtvann, dusj, plass, litt mer alenetid (kan ikke kreve for mye i småbarnskaoset!), ski, skate, puro og tørt klima!

Også må vi jo melde at det har vært overveldende med diverse nyvinninger som er blitt utviklet mens vi har vært borte, Ruters App med billettkjøp til all kollektivtrafikk imponerte stort (spesielt da mama på vei i seng kvelden før første jobbdag oppdaget at jeg ikke hadde busspenger – o lykke!). Bra jobba!

Vår kjære Felice ble solgt til et australsk par med en god følelse. Vi har fantastiske minner fra tiden ombord på henne og vi prater mye om det vi opplevde og alle de fine folka vi ble venner med underveis. Håper Flice får gode turer i lang tid fremover – fair winds!

Så etter en stund kom følelsen – «hei, er det dette vi skal drive med i livet?» Jeg synes det gikk med uendelig mye tid på jobb (selv om jeg ikke jobbet noe mer enn helt vanlige dager), i bil for å hente og bringe, kjas og mas, og synes at vi hadde altfor lite tid sammen. Stress på morgenen med å få alle avgårde, også et stakkars par timer på ettermiddagen og kvelden.

Og plutselig dukket det opp noen muligheter som vi bare måtte gripe. Mens vi lette etter hus i Oslo-området (til og med mamma Britts tips om Bærums-hus ble vurdert), kom vi over et hus på Skåtøy i Kragerø som skulle selges. Å sammenligne dette røde huset på en øy (og prisen) med stedene vi så på i Oslo, gjorde at vi rett og slett ikke kunne la være å kjøpe. Og da det like etterpå åpnet seg en jobbmulighet for mama på samme lille øy, var det ikke noe tvil om at det måtte bli øybeboere av oss.

Jo skal starte eget firma på øya, Birk begynner i første klasse på skolen og de andre to i barnehagen der, så vi går fullt og helt for «the island life». Og det er ikke ikke et helt ukjent sted heller, Jo er vokst opp der og vi har bestemor, bestefar, tanter, onkler, en gjeng kusiner og fettere der nede. Pluss en haug av venner som bor der, eller som er der mye uansett årstid.

Hele våren har vært en herlig miks av skrekkblandet fryd og pirrende glede over at vi skal løsrive oss fra bylivet, på ordentlig. Samtidig som vi suger i oss byliv, venner, familie og nydelige nye naboer før vi flytter til det sjarmerende ferdighuset fra 70-tallet ute i skjæra.

Mama har pendlet Oslo-Kragerø tre dager i uken for å jobbe på Kragerøskjærgården Montessoriskole de siste ukene nå, mens Jo styrer heimen med Birk, Billie og Mikkel. Flyttelasset er i hus allerede og til St. Hans er vi på plass hele gjengen.

Det er en blanding av spennende, skummelt og trist å flytte fra homies – men kjennes veldig riktig!

In the mountains with the «Lady Emily» crew

Kindergarden

Summer house in Tjøme

View from our new kitchen terrasse in Skåtøy

Kiss &sail!