Tilbake til «LIVET…»

4. juni 2014 § 8 kommentarer

Oslo, Norge

Fulle av inntrykk, glade for å se igjen venner, familie og snø hadde vi en litt merkelig vakumfølelse tiden etter at vi landet på Gardermoen etter to døgns reise fra andre siden av kloden. Hva skulle vi gjøre nå…?

Etter å ha reist på egen kjøl i halvannet år og opplevd at det ER mulig å gjøre som man vil her i livet, var det mange ideer og tanker som surret rundt i hodene våre. Noe i oss ville at «reisen» skulle fortsette. At vi ikke skulle hoppe rett inn i livet vi kjente så godt i Oslo. Men merkelig eller forståelig nok, så ønsket vi oss der og da mest tilbake til hverdag med jobb, familielogistikk, storinnkjøp, travle ettermiddager, overbooka helger, fiskebollemiddager, bilkø, merking av barnehageklær og kaotiske morgener med altfor lite tid. Og for å være helt ærlig så gledet vi oss til å kunne levere småmatrosene i barnehagen og få tjue minutter ALENE i bilen på vei til jobb. Vi ville at ting skulle være litt «vanlig». Så det ble Oslo på oss igjen.

Heldigvis hadde det vært en revolusjonerende utvikling i Oslo kommunes webløsning, så allerede mens vi var på Fiji hadde vi på ‘en uke sporet opp, søkt, blitt tilbudt og fått bekreftet barnehageplasser til alle tre kidsa i samme barnehage – TO GANGER. Wow! (Ok, med litt inside hjelp andre gangen, da). Det ble barnehagen som bestemte hvor i Oslo vi skulle bo, og heldigvis var det god match med jobber på Lysaker og Høvik. Så der satt vi i leid rekkehus på Bestum (og Jo som alltid har ønsket seg å være Oslo 3-gutt! hi hi), med faste jobber og nyinnkjøpt 7-seter (antageligvis et av Norges raskeste og minst engasjerte bilkjøp!).

Febrilsk lette vi frem det vi kunne finne av luer, votter og ullundertøy i alle størrelser fra flyttelasset. Billie og Birk frydet seg over ski og snølek, mens vi måtte slite lenge med å få på klær utover bleie og genser på Mikkel. Det tok flere uker før han tok på vinterstøvler uten en kamp og sokker var helt uaktuelt… Mama gledet seg over mer ansvar, høye heler og stilig outfit på jobb, mens Jo var tilbake på «sitt eget» båtbyggeri. Vi var tilbake! …Eller var vi det…?

Det tok overraskende kort tid å komme inn i ting igjen, nesten som etter en sommerferie eller langhelg. Ting var stort sett som før. Ungene opplevde nok det å komme hjem nokså forskjellig; Birk løp inn i barnehagen og omfavnet alt og alle, og elsket den nye tilværelsen sin. Det var litt tyngre for Billie å løsrive seg fra oss etter å ha vært så tett i lang tid, så det var bra å ha storebror i nærheten og det tok ikke lang tid før hun svingte seg med resten av småjentene i rosa tyll og lakksko. Mikkel likte heller ikke å bli «forlatt» i barnehagen i starten, men fikk være med de to andre en del og det tok ikke lang tid før han var glad og trygg…….

Det var så fantastisk fint å se igjen alle her hjemme, så trivelig å kunne henge med venninner og kompiser, også alle kidsa som var blitt eldre, for ikke å snakke om besteforeldrelykke og familieglede! Som vi hadde savnet folk! Topp med et stillestående hjem, ubegrenset med vann, varmtvann, dusj, plass, litt mer alenetid (kan ikke kreve for mye i småbarnskaoset!), ski, skate, puro og tørt klima!

Også må vi jo melde at det har vært overveldende med diverse nyvinninger som er blitt utviklet mens vi har vært borte, Ruters App med billettkjøp til all kollektivtrafikk imponerte stort (spesielt da mama på vei i seng kvelden før første jobbdag oppdaget at jeg ikke hadde busspenger – o lykke!). Bra jobba!

Vår kjære Felice ble solgt til et australsk par med en god følelse. Vi har fantastiske minner fra tiden ombord på henne og vi prater mye om det vi opplevde og alle de fine folka vi ble venner med underveis. Håper Flice får gode turer i lang tid fremover – fair winds!

Så etter en stund kom følelsen – «hei, er det dette vi skal drive med i livet?» Jeg synes det gikk med uendelig mye tid på jobb (selv om jeg ikke jobbet noe mer enn helt vanlige dager), i bil for å hente og bringe, kjas og mas, og synes at vi hadde altfor lite tid sammen. Stress på morgenen med å få alle avgårde, også et stakkars par timer på ettermiddagen og kvelden.

Og plutselig dukket det opp noen muligheter som vi bare måtte gripe. Mens vi lette etter hus i Oslo-området (til og med mamma Britts tips om Bærums-hus ble vurdert), kom vi over et hus på Skåtøy i Kragerø som skulle selges. Å sammenligne dette røde huset på en øy (og prisen) med stedene vi så på i Oslo, gjorde at vi rett og slett ikke kunne la være å kjøpe. Og da det like etterpå åpnet seg en jobbmulighet for mama på samme lille øy, var det ikke noe tvil om at det måtte bli øybeboere av oss.

Jo skal starte eget firma på øya, Birk begynner i første klasse på skolen og de andre to i barnehagen der, så vi går fullt og helt for «the island life». Og det er ikke ikke et helt ukjent sted heller, Jo er vokst opp der og vi har bestemor, bestefar, tanter, onkler, en gjeng kusiner og fettere der nede. Pluss en haug av venner som bor der, eller som er der mye uansett årstid.

Hele våren har vært en herlig miks av skrekkblandet fryd og pirrende glede over at vi skal løsrive oss fra bylivet, på ordentlig. Samtidig som vi suger i oss byliv, venner, familie og nydelige nye naboer før vi flytter til det sjarmerende ferdighuset fra 70-tallet ute i skjæra.

Mama har pendlet Oslo-Kragerø tre dager i uken for å jobbe på Kragerøskjærgården Montessoriskole de siste ukene nå, mens Jo styrer heimen med Birk, Billie og Mikkel. Flyttelasset er i hus allerede og til St. Hans er vi på plass hele gjengen.

Det er en blanding av spennende, skummelt og trist å flytte fra homies – men kjennes veldig riktig!

In the mountains with the «Lady Emily» crew

Kindergarden

Summer house in Tjøme

View from our new kitchen terrasse in Skåtøy

Kiss &sail!

Reklamer

Bula Vinaka Fiji!

9. desember 2013 § 2 kommentarer

På vei hjem – litt rart, litt spennende og vi gleder oss etter en fantastisk reise!

Utrolig nok har vi fått pakket og sendt alt, noe med båt og noe med fly. Nå gjenstår bare en 40 timers tur før vi kan føle kulda igjen. Ingenting sammenlignet med tre uker på havet…

Mikkel roper «jolla» når vi sier vi skal hjem, han har liten peiling på hva som venter han (han fikk på sokkker for første gang siden spedbarnstiden i dag). Billie og Birk gleder seg stort og er spente på venner hjemme og på snø! Tre barnehageplasser venter oss (jippi for velferdssystemet!) og vi mangler bare et krypinn (men etter god oversikt over leiligheter på finn.no så er vi ikke urolige).

Litt etter litt kommer sikkert alle inntrykk og opplevelser fra to års jordomseiling til i sige inn også…

Fra vann til land

28. november 2013 § 1 kommentar

Felice – Fiji

image

O la la, det har gått unna de siste ukene! Nå bor vi i hus på land, etter to uker i villa med mormor og morfar på besøk, og Felice er på god vei til Australia for «egen» maskin.

Vi starter litt tilbake i tid: Vuda Point Marina rett utenfor Nadi, fortsatt på Fiji’s hovedøy Viti Levu. For et års tid siden planla vi å ligge her med Felice under syklonsesongen, fra november til mai. Senere ombestemte vi oss og planla «oversomring» under syklontiden på New Zealand i steden for. Etter det omstemte vi oss jo igjen, og det er denne planen om hus, hage og skole her på Fiji vi landet på til slutt.

Vi hadde uansett en liten uke i Vuda Point Marina, og fikk en smak av hvordan livet som yachties ville ha artet seg her. Marinaen var tidligere et steinbrudd, der de senere har sprengt åpning i revet for at båter skal komme inn og ut. Havnebassenget er sirkulært og ligger litt inn i landet, trivelig nok og fullt av båter, men det var lite lufting og MYE mygg. Det ble noen heftige dager med nedpakking og utflytting fra Felice i nærmere 40 grader under og over dekk. Eneste forskjell var at det innimellom var en liten bevegelse i luften på dekk. Sandaler måtte på også om bord, for det var umulig å tråkke rett på teak- eller malt dekk barfot uten brannskader… Heldigvis var vi et godt team med nytt og gammelt crew, med gjengen fra Blue Marble som sosial støtte, tanter og onkler/bærehjelp. I tillegg var jo fortsatt overlanders Andreas og Morten om bord som god support, Ekstra hektisk ble det ettersom utsjekk og bytte av kaptein og mannskap, samt siste opplæring og motor- og teknisk gjennomgang av Felice også skulle foregå disse dagene. Bra vi hadde en herlig Diwali-fest innimellom så vi kunne tenke på noe annet en dag (inkludert hinsides pyntemission med mengder av indisk stæsj i den ene enden og dagen derpå i den andre…)! Takket være alles gode humør, svømmebasseng i umiddelbar nærhet og badeglade kids kom vi i mål, og vi vinket Felice med Andreas, Karina, Øystein, Rebecca og Mia farvel med klump i halsen og tårer i øynene. «Jeg synes det er trist jeg, mamma. Skulle ønske vi fortsatt var om bord i Felice», oppsummerte Birk. Og vi var helt enige. Trist og veldig rart å se henne seile avgårde uten oss!

Så stod vi der – uten båt og med alle eiendelene våre på lagerrom…

Etter det var det villa i en grønn åsside på Coral Coast i syd som ventet. Ikke kjipt det heller. Landover’ne Andreas og Morten joinet oss noen dager på stedet som av eieren har fått navnet «Heavensdoor» (det er et flott sted, men kanskje litt overkill med et sånt navn…?). Og endelig en kveld fikk Andreas stillehavsdrinken sin, vel og merke uten paraply, men med stjerneskudd. Håper han også her fant seg «en deilig plass?!» Morten fikk virkelig sett og opplevd Fiji på godt og vondt, noe på overtid og med eget kontor og sekretær i jobben etter å få seg nødpass, ettersom passet forsvant sammen med alle andre verdisaker fra under bordet på den shady disco’n i Savusavu… Takk for besøket, fett at dere kom og det hadde vært kult å kontre med en gjesteopptreden på bussen deres (sjekk overlander-versjonen av jordomseiling: http://www.internjet.no)!

Who’s knocking…?
Så kom morfar og mormor med fly fra andre siden av jorden! Det har vært to uker med mye hygge og pleie av underernært mormor+morfar+Birk+Billie+Mikkel-tid! Så fint å se at kjærlighet og omsorg for hverandre betyr mer enn tiden vi har vært fra hverandre. For småmatrosene var jo dette som en hvilken som helst annen sommerferie på hytta ettersom de ikke eier tidsbegrep, mens vi håper at det for mormor og morfar var spennende og positivt å oppdage at alt egentig var som før. Bortsett fra tropevarmen og at alle var blitt litt eldre, da!

Vi har virkelig forsøkt å holde aktivitetsnivået nede mens pensjonistene har vært her, men med et aldersspenn på 76 år så må begge ender strekke seg litt for at den generelle trivselsfaktoren skal gå i pluss. Og det har betydd et tempo over snittet for noen, og litt vel rolige dager for noen andre, men ære være alle for innsatsen og for fine dager! Og takk til alle for at vi overlevde enkelte av turene i bil med Mikki’s krisesirene. Vi innser jo nå at han er skadet etter livet i båt, med total manko på bilkjøring både med og uten bilbelte OG bilsete…! Vi håper jo at vi har klart å vise dere litt av livet på Fiji: korallrev i turkist vann, regnskog, palmer og varme, strandliv, resort-tilværelse, lokalbefolkning, førskolen, bytempo (angrer litt på alle-mann-til-Suva-turen, men…), bilkjøp, samt småbarnslivet i heimen og planer/drømmer om fremtiden?!
Barna har ihvertfall hatt det utrolig fint med dere – og gleder seg til mer hjemme!

Nå har vi flyttet inn i eget hus på en høyde litt lenger øst på Coral Coast. Stedet heter Valase og vi ser revkanten og langt utover havet! Er nesten ute av kasser og bagger, i dag fikk vi strøm og vann og vi tror vi kommer til å like dette!

Og igjen, bilder kommer…

Siste dag på førskole

26. november 2013 § 4 kommentarer

Tagaqua District School, Fiji

 

Bare en ting å gjøre med ivrige femåringer som har gått lei av søskens og ihvertfall foreldrenes selskap, og som pusher grenser langt utover det mama tåler – førskole! selv om det bare ble en uke og to så var alle fornøyde med løsningen. Birk gikk uredd inn i klasserommet fult av nye fjes og smilte: «sånn, nå kan dere gå!» Han hadde ny bestekompis etter første dag og kan ikke vente til å begynne i første klasse. Her er juleferien to måneder lang, så vi må pent vente litt. At alt foregår på engelsk plager han ikke – kul kis!

Etter sommerferien (som starter i dag…) begynner Birk i 1 klasse!

Felice til salgs!

23. november 2013 § 1 kommentar

Drømmebåten selges i Australia…

Vi fortsetter blogging fra land på Fiji!

Sjekk FINN-annonse: http://www.finn.no/finn/boat/used/object?finnkode=45345747

Bil-deal med en hallik

21. november 2013 § 2 kommentarer

Fiji

Nå når vi er på land så vil vi jo kjøre rundt i en stor feit bil selvfølgelig, men etter et omfattende bil-raid endte vi opp med den styggeste og minste av alle bilene vi har sett på… Vi vet ikke en gang om den kommer opp veien til huset vårt…! Det ble en avgjørelse med fornuft og voksenpoeng så det holder. Fuck.

Iveren etter å kjøre bil var stor etter halvannet år på havet, så bare etter noen timer i land startet jakten etter bil. Abdul, leiebil- og bruktbilforhandler i Nadi, hjalp oss godt i gang og har vist oss alle bilene han vet om. Lysten til å handle med han forsvant derimot da vi fikk denne meldingen av en kompis: » forresten, ikke deal med han Abdul, han er hallik», etter å ha blitt tilbudt damer på en taxitur. Ikke bra!

Etter det har Jo, huseieren vår og Birk vært innom alle bilforhandlerene i Suva. Imens tilbrakte mormor, morfar, Mikki, Billie og mama storbydagen på et kjøpesenter… (vi var innom Fiji Museum også, da). Biler på Fiji er halv pris av i Norge, men allikevel ble drømmebilene (Landcruiser, Pajero, Hilux og diverse andre biler med veltebøyle) for dyre. De vi kunne ha skrapet sammen til måtte dessuten repareres uten garanti hverken for pris eller resultat…

I biljakten har vi møtt mange interessante folk. Verdens mest arrogante og slicke forretningsmann, Mr. Chang, med fingrene fulle av gullringer og som driver med verste 80-talls sweet talking. «At the moment I have so many cars and so few drivers.»
Eller Anoup, en usympatisk hindi med psykopatiske trekk som nektet verkstedgutta å prøvekjøre bilen da de sjekket den, og som avviste alle feil og mangler som verkstedet fant. «I have no time for this, I have things to do.»

Så vi endte til slutt opp i bruktbilgården til hallik Abdul… Men vi har den reneste samvittighet ettersom vi kjøpte bil av en av mekanikerene hans og ikke han selv. Den nye familiebilen er en Nissan Micra (kjøpt for F$ 4000/12000 kr. inkludert takgrind).

Dermed blir det prosjekt med å fikse veien opp til huset for å komme opp med bilen, i stedet for rægging med 4WD de nærmeste månedene!

Ønsker oss… (Sjekk motivet på reservehjul-trekket!)

Til venstre: ønsker oss også (leiebilen vår full av flyttelasset). Til høyre: Jo closer dealen med Nissan Micra… Aj aj!

Yeah Felice!

9. november 2013 § 8 kommentarer

Vi har seilt halve jorda rundt!

Det er over et og et halvt år siden vi seilte ut Oslofjorden. Nå har vi krysset to verdenshav, besøkt 17 land og seilt til andre siden av jorden!

Utseilt distanse er på rundt 16 000 nautiske mil (= ca. 30 000 km). På den tiden vi har vært på tur har vi seilt ca. 28 nautiske mil i snitt hver dag, som er ca. 5 – 6 timer seiling daglig. Vi kan vel egentlig si at litt rundt regnet så har vi seilt tilsvarende en liten arbeidsuke hver uke. Med helga blir det fort fulle uker…!

Litt om livet underveis ellers…
Forrige varmtvanndusj var for 8 måneder siden
Ikke hatt ståhøyde på kjøkkenet (Jo)
Sett solen gå opp og ned hver dag
Kjørt bil selv 3 ganger
Vasket oss i saltvann hver dag
Bitt vant til å svømme med hai, hval og rokker
Gått barbeint hver dag
Vasket opp tre ganger daglig hver dag (uten varmtvann!)
To av barna har lært å svømme og dykke
Et av barna har lært å stupe
Et av barna har lært å gå, løpe, prate (første ord var jolla, båt, anker, bølger…) Ikke opplevd rush trafikk
Hatt 79 nattseilaser (med halv natts søvn)
Hatt 3 kvelder med barnevakt
Slitt ut/mistet 6 bikinier og like mange badeshorts
5 par solbriller har gått på sjøen
Spist mer fisk enn kjøtt
Snakket mer engelsk enn norsk, lært ganske bra spansk og fransk Begynt å gå til frisør (billig!)
Ingen barn falt i vannet (bare Birk fra jolla på grunna, og det tells ikke)
Styrte båten for hånd til Danmark, takk til autopilot Theis for de neste 15 900 n.m. Opplevd halen av en storm
Maks bølgehøyde på 5 meter
Opplevd maksvind på 50 knop i kastene (i havn og på sjøen)
Seilt med 10 500 meter dyp under kjølen
Aldri blitt frastjålet noe
Aldri låst båten
Lengste seiletappe 3 000 n.m. (19 dager)
Hatt 42 mannskap/besøkende (10 av dem barn)
Aldri følt oss utrygge (hverken på land eller til sjøs)
Fått mange nye venner
Endret planer og rutevalg veldig ofte

Vi synes det er rått!
Kiss & sail…

Og det kommer MYE bilder fra de siste månedene etterhvert!

(Og takk Oda for god ide!)