Tilbake til «LIVET…»

4. juni 2014 § 8 kommentarer

Oslo, Norge

Fulle av inntrykk, glade for å se igjen venner, familie og snø hadde vi en litt merkelig vakumfølelse tiden etter at vi landet på Gardermoen etter to døgns reise fra andre siden av kloden. Hva skulle vi gjøre nå…?

Etter å ha reist på egen kjøl i halvannet år og opplevd at det ER mulig å gjøre som man vil her i livet, var det mange ideer og tanker som surret rundt i hodene våre. Noe i oss ville at «reisen» skulle fortsette. At vi ikke skulle hoppe rett inn i livet vi kjente så godt i Oslo. Men merkelig eller forståelig nok, så ønsket vi oss der og da mest tilbake til hverdag med jobb, familielogistikk, storinnkjøp, travle ettermiddager, overbooka helger, fiskebollemiddager, bilkø, merking av barnehageklær og kaotiske morgener med altfor lite tid. Og for å være helt ærlig så gledet vi oss til å kunne levere småmatrosene i barnehagen og få tjue minutter ALENE i bilen på vei til jobb. Vi ville at ting skulle være litt «vanlig». Så det ble Oslo på oss igjen.

Heldigvis hadde det vært en revolusjonerende utvikling i Oslo kommunes webløsning, så allerede mens vi var på Fiji hadde vi på ‘en uke sporet opp, søkt, blitt tilbudt og fått bekreftet barnehageplasser til alle tre kidsa i samme barnehage – TO GANGER. Wow! (Ok, med litt inside hjelp andre gangen, da). Det ble barnehagen som bestemte hvor i Oslo vi skulle bo, og heldigvis var det god match med jobber på Lysaker og Høvik. Så der satt vi i leid rekkehus på Bestum (og Jo som alltid har ønsket seg å være Oslo 3-gutt! hi hi), med faste jobber og nyinnkjøpt 7-seter (antageligvis et av Norges raskeste og minst engasjerte bilkjøp!).

Febrilsk lette vi frem det vi kunne finne av luer, votter og ullundertøy i alle størrelser fra flyttelasset. Billie og Birk frydet seg over ski og snølek, mens vi måtte slite lenge med å få på klær utover bleie og genser på Mikkel. Det tok flere uker før han tok på vinterstøvler uten en kamp og sokker var helt uaktuelt… Mama gledet seg over mer ansvar, høye heler og stilig outfit på jobb, mens Jo var tilbake på «sitt eget» båtbyggeri. Vi var tilbake! …Eller var vi det…?

Det tok overraskende kort tid å komme inn i ting igjen, nesten som etter en sommerferie eller langhelg. Ting var stort sett som før. Ungene opplevde nok det å komme hjem nokså forskjellig; Birk løp inn i barnehagen og omfavnet alt og alle, og elsket den nye tilværelsen sin. Det var litt tyngre for Billie å løsrive seg fra oss etter å ha vært så tett i lang tid, så det var bra å ha storebror i nærheten og det tok ikke lang tid før hun svingte seg med resten av småjentene i rosa tyll og lakksko. Mikkel likte heller ikke å bli «forlatt» i barnehagen i starten, men fikk være med de to andre en del og det tok ikke lang tid før han var glad og trygg…….

Det var så fantastisk fint å se igjen alle her hjemme, så trivelig å kunne henge med venninner og kompiser, også alle kidsa som var blitt eldre, for ikke å snakke om besteforeldrelykke og familieglede! Som vi hadde savnet folk! Topp med et stillestående hjem, ubegrenset med vann, varmtvann, dusj, plass, litt mer alenetid (kan ikke kreve for mye i småbarnskaoset!), ski, skate, puro og tørt klima!

Også må vi jo melde at det har vært overveldende med diverse nyvinninger som er blitt utviklet mens vi har vært borte, Ruters App med billettkjøp til all kollektivtrafikk imponerte stort (spesielt da mama på vei i seng kvelden før første jobbdag oppdaget at jeg ikke hadde busspenger – o lykke!). Bra jobba!

Vår kjære Felice ble solgt til et australsk par med en god følelse. Vi har fantastiske minner fra tiden ombord på henne og vi prater mye om det vi opplevde og alle de fine folka vi ble venner med underveis. Håper Flice får gode turer i lang tid fremover – fair winds!

Så etter en stund kom følelsen – «hei, er det dette vi skal drive med i livet?» Jeg synes det gikk med uendelig mye tid på jobb (selv om jeg ikke jobbet noe mer enn helt vanlige dager), i bil for å hente og bringe, kjas og mas, og synes at vi hadde altfor lite tid sammen. Stress på morgenen med å få alle avgårde, også et stakkars par timer på ettermiddagen og kvelden.

Og plutselig dukket det opp noen muligheter som vi bare måtte gripe. Mens vi lette etter hus i Oslo-området (til og med mamma Britts tips om Bærums-hus ble vurdert), kom vi over et hus på Skåtøy i Kragerø som skulle selges. Å sammenligne dette røde huset på en øy (og prisen) med stedene vi så på i Oslo, gjorde at vi rett og slett ikke kunne la være å kjøpe. Og da det like etterpå åpnet seg en jobbmulighet for mama på samme lille øy, var det ikke noe tvil om at det måtte bli øybeboere av oss.

Jo skal starte eget firma på øya, Birk begynner i første klasse på skolen og de andre to i barnehagen der, så vi går fullt og helt for «the island life». Og det er ikke ikke et helt ukjent sted heller, Jo er vokst opp der og vi har bestemor, bestefar, tanter, onkler, en gjeng kusiner og fettere der nede. Pluss en haug av venner som bor der, eller som er der mye uansett årstid.

Hele våren har vært en herlig miks av skrekkblandet fryd og pirrende glede over at vi skal løsrive oss fra bylivet, på ordentlig. Samtidig som vi suger i oss byliv, venner, familie og nydelige nye naboer før vi flytter til det sjarmerende ferdighuset fra 70-tallet ute i skjæra.

Mama har pendlet Oslo-Kragerø tre dager i uken for å jobbe på Kragerøskjærgården Montessoriskole de siste ukene nå, mens Jo styrer heimen med Birk, Billie og Mikkel. Flyttelasset er i hus allerede og til St. Hans er vi på plass hele gjengen.

Det er en blanding av spennende, skummelt og trist å flytte fra homies – men kjennes veldig riktig!

In the mountains with the «Lady Emily» crew

Kindergarden

Summer house in Tjøme

View from our new kitchen terrasse in Skåtøy

Kiss &sail!

Reklamer

Nødvendig marina-liv…

15. november 2012 § 2 kommentarer

Marina Rubicon, Lanzarote

 Charterliv…

Det var tomt for frukt, grønnsaker, ferskvarer, rene underbukser og vi har kjøpt og brukt opp det minimercado’n på La Graciosa hadde av mel. Ettersom vi ikke hadde bunkret for ukesvis og alle marina-fasiliteter faktisk er i umiddelbar nærhet, pluss at bestemor har lovet å ta med Birk og Billie på charterferie i et par dager, så la vi ut fra den herlige Playa Francesa med en litt større kanariøy i sikte.

 

Marina Rubicon er et nybygget og konstruert havneområde helt syd på Lanzarote. Det er P4-musikk hele døgnet fra alle restaurantene, svømmebasseng, feite tyske turister, lekeland overalt og alt annet man kan forvente av et turistområde – ikke spesielt hyggelig. Men det er vann + strøm på brygga, dusjer, sånn passe bra internett, to minutter til supermercado og andre kjekke ting vi trenger. Vi klarte for eksempel ikke å motstå fristelsen, så vi leverte inn 25 kg skittentøy til laundry service og lukket øynene da vi dro kortet…

Billie og Birk har vært på bestemor-tur i tre dager på hotell på charterstripa og vi har nytt tilværelsen kun med Mikkel om bord. Det hadde vært noen dager i sus og dus og frie tøyler på alt hva kids kan ønske seg (fra leke-ræl til fritt valg i frokostbuffeten, der frokosttallerken bestod av kake og croissanter… ). ALT er lov på bestemor-tur! Alle tre var veldig fornøyde da de kom tilbake fra hotellferie med badekar på rommet, svømmebasseng på taket og tigere i dyrepark en.

 Drar på bestemor-tur – jippi fra alle!

Vi har lenge tenkt på å skaffe oss et surfebrett om bord og på Lanzarote er det masse nytt og brukt å få kjøpt. Vi satt i leiebilen på vei til La Santa (Lanzarote surfesentrum) og Torras hotline fikk oss i kontakt med Dennis i neste landsby. Australsk aksent på telefonen og  mens vi venta på ham snakket vi om hvordan han nok så ut, typisk ung  kul surfekis… Trodde vi, men han var 55, manuellterapeut, yogalærer, surfeinstruktør, proff squash spiller, healer og inne i mørket i garasjen hans mellom bunkevis med surfebrett og rot hang det en kar til strekk, opp-ned. Meget hyggelig møte, og vi endte selvfølgelig opp med tre brett og ikke ett, så nå er vi dekket for alle forhold og nivåer om bord.

 

Med barnefri og enorm bil var det for dumt å ikke benytte sjansen til  å få tatt STORhandelen vi har planlagt lenge (burde selvfølgelig bare kjørt rett til Famara og testet surfebrett, men…). Siden dette er den siste havnen i Europa, Kapp Verde ikke har noen store butikker og Karibien er sinnsvakt dyrt har planen lenge vært å hamstre inn her. Ikke veldig morsomt, men det må til og om ikke annet kan vi le litt av å være butikkens attraksjon i noen timer når vi kommer med 13 kasser juice, 30 vinkartonger, 50 liter longlifemelk og nok tuna og annet på boks til ett år osv. Alle båtens tomrom er nå fylt opp og det trengs kun ferskvarer i uoverskuelig fremtid. Kjøpte forresten opp hele butikkens lager av pannekakemiks med egg, til tider uten tilgang på ferske egg (blir populært med pannekake-fest i Stillehavet!).

 Proviantering

Dagen etter var det meldt meget lite vind og god svell inn på nordsiden av Lanzarote så da ble det surfetur til Famarastranden. Det var plass i minibussen vi hadde, så etter stein, saks, papir-kamp om bord på Cassiopeia ble det gutta som kunne bli med. Deilig med lunsj i gamle trakter i søvnig liten by og så slite seg fullstendig ut i bølgene etterpå (feil rekkefølge selvfølgelig det med stor tapaslunsj først og så ligge på magen og padle alt du kan, men en lærer jo stadig noe …) De nye brettene funka og Maria stod på første bølgen – yeah mama!

 

 

 

 

Ungene løp i ring og hoia hele dagen, og ble skjemt bort med masse utrettelige lekeonkler fra Cassiopeia (de er tyve år gamle OG glade i barn)!

Mange av båtene vi har truffet før ligger her og det var veldig hyggelig å se Ostrea igjen!

Bestemor Gerd dro hjem og vi var enig i at det hadde funka bra selv med mor/ svigermor om bord i nesten to uker. Ungene syns det var trist, men det er ikke lenge til neste gang vi ses.

Med det samme flyet hun dro hjem i kom Thomas og datteren Ivi på 5 år. Thomas er tidligere eier av Felice og han har seilt båten rundt jorda før.  De har booka seg inn på overfarten til Kapp Verde. Turen er på ca 900 Nm og er beregnet  til ca 7 døgn. Etter at de kom brukte vi noen dager på å organisere oss, bade, handle ferskvarer og forberede og prøve ut nye seilkonfigurasjoner. Bare for å finne ut at det var meldt motvind + ingen vind, så alt vi orga med seilene var forgjeves , men nå vet vi i alle fall at det funker.

Vi gleder og gruer oss til overfarten, men føler at vi er mer forberedt enn noen gang + at vi har med Thomas, veldig fin fyr og en ikke ubetydelig ressurs på seiling generelt og Felice spesielt.

Så dette går nok bra!

 

 Feiring av Emil 21 år med drinks, hjemmelagde hamburgere og kake på Cassiopeia

 Billie og Birk med Ivi

 Opp og stå!

 

 

 

 

Beste stedet hittil

15. november 2012 § 2 kommentarer

La Graciosa skuffer aldri!

Det var kjipt å bli avvist av den strenge havnevakten med fløyte da vi kom inn til øyas eneste havn etter overfarten fra Portugal, men alternativet viste seg å være mye bedre, så stemningen om bord steg fort!

For bare to nautiske mil lenger syd på øya kunne vi slippe ankeret, i en bukt med en liten og urørt strand som heter Playa Francesa. Her var det langtureffekter og nakne rumper på mange av de sikkert tredve båtene rundt oss (det viste seg også etter hvert at de nakne rumpene tilhørte masse hyggelige folk!), og rolig stemning. Plotteren viste over 26 grader i det klarturkise vannet, og det var bare en ting å gjøre etter over fire døgn på sjøen – kaste klærne og stupe uti! Så lå vi der alle fire (Mikkel pysa ut…) og duppet i ettermiddagssolen og var glade for å ha unnsluppet høsten på fastlands-Europa. Digg!

Vi har faktisk vært på La Graciosa før, uten egen båt, men på tur med Indie, Tessa og Torra fra Lanza i fjor vinter. Også har vi sett over på denne øya fra Lanza før det også, og tenkt DIT må vi jo når vi engang skal ut og seile! Det er en rolig og deilig stemning i den lille havnebyen. Hovedsakelig er det fiskebåter og småferger fra Lanza som ferdes her, i tillegg til en del turbåter som ligger ved gjestebrygga (nå møtte vi en svensk familie som strandet her for et par år siden på sin jordomseiling og fortsatte å bo her, med barna på den lille lokale skolen). Det er blitt et veldig popis sted for båter som kommer til Kanariøyene og derfor er det vanskelig å få plass i havna (det er ikke mange plasser og det ser ikke ut til at de har planer om å bygge ut, så man må booke i forveien ved å fylle ut et 12 siders skjema…). Det bor rundt 500 mennesker her året rundt, og det er lite som skjer i byen annet enn to små supermarkeder med begrenset utvalg (og veldig begrenset kvalitet på frukt og grønnsaker…), en del restauranter (hurra, det er gratis wifi på Hamburgeseria’n!) og et og annet disco med karaoke (de åpner først lenge etter at vi har krøpet til køys, så det har ikke vært aktuelt å teste det ut dessverre…). Derfor slipper vi mas om stæsj, strandleker og oppblåsbare delfiner og alt annet småbarn gjerne faller for på byturene hit, men vi kjøper is til dem med glede! God karma og lite shopping trekker hippier, som iherdig lager smykker og greier som de prøver å pushe på de få turistene som kommer (at de kan leve av det bunner vel bare i lave levekostnader på den lille campingplassen her…). Midt i byen ligger det en restaurant perfekt plassert ved siden av by-stranden, ideellt for alle: kidsa kan bade og leke mens vi kan spise tapas og drikke øl!

Men dette var byen, og det er ikke der vi lever. Vi er jo i den bortgjemte bukt med alle båtene! Det er fantastisk fint å se ut i bukta fra stranden etter at det er blitt mørkt, der alle båtene ligger med tente ankerlanterner i toppen av mastene. Der bor vi liksom…!

Det er varme fine dager på stranden, litt for lange og varme faktisk, så vi har begynt å være i båten og ordne/leke frem til lunsj, også drar vi på land etter det. Birk og Billie har fått mange lekekompiser og er i full aktivitet fra morgen til kveld (det er blant annet en gjeng svenske barne-båter her, som går under tilnavnet svenske-mafiaen). Og mammaene skvaldrer over kjekspakkene og oppskåret frukt med sand overalt, mens gutta deler tips og triks når det gjelder båtteknikk eller motor. Skoleundervisning for de eldre barna går på rundgang mens de yngre leker, også blir det jammen en fest i ny og ne. Som et eget lite samfunn… Da er det også veldig deilig med rolige kvelder hjemme i egen salong uten så veldig mye annet enn en kopp te og en bok. Kan jo bli litt mye…

 

 

Vi møter mange nasjonaliteter, men det er flest  ivrige langturseilere fra Holland, Frankrike, UK, Tyskland og Sverige, så langt vi har opplevd ihvertfall. Hvor alle nordmennene er, skjønner vi ikke helt. Ettersom vi er et av få Europeiske land som faktisk klarte oss gjennom finanskrisen, skulle man tro at det ville finnes flere reise- og seilelystne nordmenn…

Vi har begynt å bruke snorkleutstyret og det er en del fin fisk å se, pluss at gutta synes det er veldig viktig å sjekke ankeret (og helst ta bilde av det) daglig!

Og det er bare å skaffe seg surfebrett! En av dagene lå det flere lokale surfere bare 50 meter fra båten og tok flere bølger. Planen er å kjøpe to brett når vi kommer til Lanza.

Bestemor Gerd kom med ferge til øya her noen dager etter at vi kom og det var gledelig gjensyn på kaia! Hun bor i forpiggen og deltar med stor iver på alt om bord. Birk og Billie blir bortskjemt med leking, oppdagelsesferd og høytlesing nærmest hele tiden, og vi voksne blir bortskjemt med en tilværelse med nanny og vaskehjelp i en og samme person! Hun kom fort inn i småbarnstilværelsen om bord på Felice, der vi stort sett er i seng til klokken 22. Mellom klokken 20 og 21 er det helt mørkt og når vi ligger for anker må vi spare på strømmen, så kveldene blir fort ikke så lange. Det er begrenset hvor hyggelig det er med hver vår hodelykt for å få lest noe… (må si at herr DuoGen gjerne kunne gitt litt mer strøm, det kan faktisk være at vi må ty til solcell epanel).

 Morgenstell…

Nå har det løsnet skikkelig for lille Mikkel! Han krabber, sitter, sover hele natten uten pupp og spiser ordentlige måltider (hvis grøt og grønnsakspureer kan kalles det…) som en gal! Også er godhumøret tilbake etter noen uker med tannspreng og feber, han ler og smiler til alle, nesten hele tiden! Mikkie er kul!

Billie, Birk, Jo og hele Cassiopeia-gjengen har vært på øyas fineste strand, Playa los Conchas, som ligger rett ut i Atlanteren (nordvest på øya). Fantastisk fint sted men med litt voldsomme og ikke helt barnevennlige bølger. Tror vel at turen til og fra i hipsi-bil (Birk: jeep blir jeepsi blir hipsi…) er det kuleste med hele turen i hvert fall for Birk og Billie! For Emil og Jo var det kuleste den 2,5 meter høye sand-pyramiden (ja Jon, den var større enn den i Sines…)!

Maria har stevnet Tomm Murstad’s Sjøleir for dårlig knuteopplæring etter at jolla til Cassiopeia måtte reddes fra å flyte til Brasil en kveld. Er sikker på at jeg gjorde et dobbelt halvstikk… (veldig flaut!)

Emil får ikke lenger fortøye jolla på Cassiopeia etter at den enda en gang måtte reddes fra soloseilas mot Brasil… Og Maria gnir seg i hendene!

Hvis noen lurer på hva vi ønsker oss til jul, så er svaret en Metzler Juice! Det er en liten rib-jolle med full rigg (storseil og rullefokk) og daggerboards på begge sider. Sinnsykt fett å seile jolle igjen! Dessverre gikk jolla ut av produksjon på 70-/80-tallet en gang, så si i fra hvis noen kommer over en. (Thank you so much for a fun sailing trip, you couple from UK!)

Birk og Jo har vært på guttetur til toppen av vulkanen! Rart med sokker og sko igjen… Og utrolig flott utsikt!

 Fjellet skal bestiges!

 Yeah, on the top!

Nå har vi vært her på denne herlige øy i denne herlige bukt i to uker, og har bare vært borte i byen to ganger (tre for Maria, som fikk seg jentekveld på by’n også!) for å handle frukt og grønnsaker. Det er fint å ligge for anker i uthavn, vi slipper unna alle fristelser og forlystelser som sivilisasjonen byr på.

Det er kult å oppdage at jo lenger vi ligger for anker, jo mer liker vi det. Vi finner liksom roen og det er enkelt å forholde seg til sammenlignet med alt mulig rart som skjer i en marina og som som regel koster penger. Og det er jo veldig bra at vi opplever det sånn, ettersom det ikke er lenge før det faktisk kun er ankring som gjelder (på alle Kapp Verde-øyene er det kun en marina vi kan gå inn og legge oss ved brygge og det er i Mindelo på Sao Vincente)!

 Gutta

 

Også er det utrolig fett endelig å være her på La Graciosa med vår egen båt – nos vemos!

 

 Vasker brødbollen

 Hårklipp…

 love Cassiopeia

 Høytlesingsluksus med bestemor

 Ankerdram i Felice etter Portugal-Graciosa

Fire døgn på havet

7. oktober 2012 § 10 kommentarer

Sines (Portugal) – La Graciosa (Kanariøyene)

Endelig kom medvind og godvær med Azorene high, etter at lavtrykkene har ligget i kø ute i Atlanteren og forsinket avreisen vår over til Kanariøyene. Det glade mannskap Alexandra og Matias som skulle være med over måtte til slutt ta flyet hjem fra Portugal ettersom skole og jobb kalte. Og da var det bare oss igjen, to store og tre småmatroser, som stakk ut i Atlanteren på gode værprognoser. Litt over fire døgn senere kom vi inn til La Graciosa, som er den første av Kanariøyene, litt nord for Lanzarote.

 På vei ut fra Sines med Cassiopeia

Vi la ut fra brygga i Sines som siste havn på fastlands-Europa og gledet oss og gruet oss litt også… Det er første lange etappe vi seiler alene og det er den lengste seilasen vi har gjort hittil (575 nautiske mil) – veldig spennende! Motivasjonen var på topp, kidsa så godt forberedt som en 4-, 2- og 1/2-åring kan bli, vi hadde hook opp med Frivind, som forsyner oss med værmelding via satelitt-telefon fra før avreise og til vel i havn, vi hadde en gjennomtenkt og godt forberedt plan for måltider og hadde ellers alt som vi tenkte kunne være kjekt på turen klart.

De to første døgnene var tøffe og slitsomme, med mye rulling til tross for ellers godt seilvær (8-9 knops vind aktenom tvers…….). Om bord i Felice betyr det to apatiske og uggene barn i cockpit med merkbart lavere terskel en vanlig for sutring, grining og behov for aktivisering, men heldigvis lite oppkast (som regel i bøtte eller over rekka). Mikkel fant veldig roen og sov godt og leng på dagtid, surret fast i vognen på akterdekk i frisk sjøluft. Vi voksne følte litt på sjøen selv, uten å være dårlige, men alt ble liksom et ork. Og det er ikke lite som skal fikses med småbarn om bord (også føltes det som vi hadde nok med å holde oss fast selv…)!

 Uggen 1…

 Uggen 2…

Første natten ble en liten prøvelse, det husket og rullet, det smalt i seil og rigg og båten knirker og bråker vannvittig også under dekk (Jo har bestilt 5000 skruer og jobber med en plan for å dempe ulydene…) Alle barna var mye våkne (Mikkel med feber og en tann på vei ut…), og ved siden av at vi bare var to til nattevaktene, bidro ikke det akkurat til at vi følte oss opplagte da solen endelig tittet frem dag to…

Tredje dagen kom vi skikkelig over kneika, sjøsyken var borte (= Billie og Birk leker og bøller og krangler igjen!) Nå opplevet vi selv akkurat det vi har lest så mange steder, at man trenger to til tre døgn på sjøen før kropp og sinn har vent seg til det å være på sjøen i lengre strekk og i konstant bevegelse (for de aller fleste går sjøsyke over etter rundt to døgn, hvis ikke man er kronisk sjøsyk da, noe vi heldigvis slipper unna om bord her!).
Virkelysten var tilbake og tegnesaker, aktivitetene ter og leker ble hentet frem i cocpit (skal også innrømme at vi snurret film og lot Ole Brumm underholde litt også de to siste dagene). Det var digg for alle å spise skikkelige måltider igjen, etter en meny de første dagene bestående av oppskåret grønnsaker og frukt, salte kjeks og juice!

 Over kneika!

Livet på havet ble bra og det var harmoni og fin stemning i båten med lek, høytlesing, sang og tøys! Det er kult å se hvordan Billie og Birk med en selvfølgelighet er om bord her dag etter dag uten landkjenning (etter at sjøsyken slapp taket). Birk forteller betryggende lillesøsteren sin at «nå er det bare to dager til vi kommer i havn» uten at det virker som noen av dem tenker noe over det. De har jo det de trenger om bord; foreldre, lillebror, leker, mat, tusj, lego, masse rare ideer og påfunn – og noen å dele dem med!

 

 

 

 

Nettene er fantastiske på havet; stjerner, månen og alene på vakt. Tid til å tenke og kjenne på hvordan vi har det. Og vi har det bra!

Det var en glad gjeng som så land dag fire, og feiret med norsk melkesjokolade!

 Land i sikte!

Da vi kom i havn på La Graciosa (en fantastisk liten øy hvor vi har vært på dagstur fra Lanzaroe før, og som vi bare må tilbake til!), skuffet havnevakten oss stort med at havna var full ut oktober… Vi ante det da vi sikkert så 30 båter for anker i neste uthavn da vi var på vei inn, men det er lov å prøve seg… Havnevakten var beintøff, så det ble anker på oss også i Playa Francesa. Ikke så dumt alternativ, for det er den råeste stranden vi har vært på på turen til nå! Masse langturbåter og hyggelige folk! Blir nok her i en uke eller to, eller til vannet tar slutt…

Vi dro fra Sines samtidig som de to danske båtene Vela og Cassiopeia, i en vennlig skandinavisk atlanterhavs-kappseilas. Må jo skryte av at Felice seiler bedre enn disse to, en First 38 og en hjemmesnekra stålbåt! Vi kom inn 6 timer før Vela og nesten et døgn før Cassiopeia. Kult å sees igjen på stranden på La Graciosa! Båten og tekno funker forresten veldig bra, med værmeldinger inn via SatPhone, og sms og prat med folk hjemme (mormor!) over SatPhone.

Og her er det skikkelig varmt! Digg etter at høsten merkbart kom til Portugal. Nå er det igjen bikini hele dagen og vi kan nevne 26 grader i turkist vann… Frem med snorkleutstyret!

 

 

 Glad gjeng!

Konklusjonen etter ha overfarten er at de to første dagene er skikkelig dritt, før det blir bedre og bedre – og best av alt er å komme i havn!!! Alle blir jo lei av å måtte holde seg fast hele tiden, og at det er en ekstra utfordring å pusse tenner, tisse eller lage mat (og det ble ikke lettere da vi fant ut at Mikkel faktisk hadde feber og en tann som er på vei ut…)!

Hola Canari!!!

 Praia Francesa, tilholdsstedet vårt i to uker!

 Snakker med mormor på satelitt telefon på havet

 

Trivelig lag, venting og vær

7. oktober 2012 § 1 kommentar

Sines

Etter to avslappende, varme og innholdsrike måneder i Portugal, ser det ut som vi får herlig medvindsvær til å sette kursen mot Kanariøyene i løpet av helgen (etter at orkanen Nadine har utsatt seilasen noen dager…). Portugal er deilig med ekstremt hyggelige, barnevennlige og hjelpsomme folk (stort sett!), fantastisk mat og flotte strender – men nå gleder vi oss til noe nytt!

Maria og Mikkel har vært en snarvisitt hjemme i Norge i bryllupet til lillebror Marius og fine Camilla – en stemning og fest vi glade bryllupsgjester vil leve lenge på! Jo har holdt skuta med Birk og Billie som nestkommanderende, og han måtte innrømme at det hadde vært mer slitsomt som alenefar enn antatt…

Med i bagasjen fra Norge var de glade gaster Alexandra og Matias – som skal være med oss en uke og over til La Graciosa. Deilig å ha dere om bord! Vi har dermed introdusert den nye temareisen «PrevaTur» som er myntet på par uten barn. Målet er at det skal bli lenge til «gledelige nyheter» etter et opphold om bord i Felice med det barne-virrvarr som følger!

Har blitt kjent med mye hyggelige folk, masse barn fra alle land (Carpe Diem, le Juliette, Mero, Atlantis), masse prat (walk the walk and talk the talk, Jo), sene kvelder for store og små og endelig gledelig gjensyn med de danske piger og drenger på Cassiopeia og Vela!

 Vi har vasket vanntankene!

 Hissig innkjøpsrunde

 

 Bollebaking

 Grilling på stranden

 FERSK tuna!

 Mikkel sover i bokhylla!

 onkel Mattis…!

 PrevoTour!

 på besøk med kjærste-bagger!

 Kule kiser

 

Gjensynsglede og delfiner

7. oktober 2012 § 1 kommentar

Sesimbra – Sines

Endelig kom Berthe (4 år) og pappa Jon (bestevenninne og nabo fra Torshov)! Birk hadde akkurat sovnet, men ble dratt opp av sengen og løp innover brygga for å møte dem. Etter smarties-fest i salongen og oppdatering hjemmefra (og en kjapp titt på overskriftene i ferske norske aviser for oss voksne) kunne to trøtte og veldig fornøyde fireåringer krype til køys. Så morsomt og hyggelig å se at de er så rett på med en gang, det virker ikke som de har vært borte fra hverandre i det hele tatt, men at de lekte senest i går akkurat som hver dag hjemme!

Det har vært strandliv og bading og tøys og tull i en uke nå. Og vi har blitt pepret med alle mulig rare påfunn og mer eller mindre sanne historier, kombinert med hyggelige voksenkvelder (det som var igjen av kveldene…)! Billie har hengt på de store og får stort sett være med. Men når hun blir utestengt er det lett å høre frustrasjonen og sinnet til toåringen som er «for liten til denne leken»…

Etter et par dager i Sesimbra seilte vi sydover til Sines. På turen seilte vi lenge med en stor flokk delfiner som danset og hoppet rundt baugen på Felice – alle var henrykte!

Det har vært noen flotte og morsomme dager, en uke går altfor fort! Trivelig å oppleve at kidsa fortsatt har det så fint sammen (selvfølgelig, god kjemi er god kjemi). Det har bare vært noen få (obligatoriske) «jeg skal aldri mer leke med deg» innimellom, som i neste sekund er glemt.

Vi savner dere og liv og leven allerede – kom kom igjen !

 På toppen av Sines!

 En herlig gjeng med ramp

 I Vasco da Gamas borg…

 Beach life

 Vannkrig!

 Vannkrig 2

 Kule jenter!

 Kos i forpiggen (= film, så vi andre får drukket kaffen i fred!)

 Seilas fra Sesimbra til Sines

 J+M spleiser

 Delfiner!

 Øde strand i Sesimbra

 slitsomme dager…

 lunsj

 (ikke mye av dette på familieferie fremover, vordende trebarnsfar…)

 Gladeste gutt på stranden!

 Beach life 2

 Fine bestevenner!

 Kaos…

 Oppi bøtta – kveldsbad!

Bare tralla la…?

9. september 2012 § 11 kommentarer

Det er gode dager og mindre gode dager…

Nå har vi postet mange idylliske bilder av glade barn på deilige strender og glade historier om Felice-crew de siste månedene (selv om vi prøver å være ærlige om det som ikke er så gøy heller!). Her kommer noen tanker om det vi opplever på godt og vondt.

Vi gjør oss mange tanker om det nye livet vårt mens vi seiler i sol og utforsker nye byer og strender nedover portugalkysten. Det er fem måneder siden vi dro ut Oslofjorden og vi driver fortsatt å venner oss til dette – lurer på om vi noen gang kommer til å venne oss helt til det…?

Vi skal være de første til å erkjenne at ikke alle dager er bekymringsløse og fri for konflikter og hverdagsproblemer. For det er jo ikke akkurat sånn at vi kunne legge igjen utfordringer med barneoppdragelse eller samlivskonflikter på brygga da vi dro… I tillegg til fine opplevelser og spennende dager er det også mas, kjas, sutring, krangling og alt det andre som gjør småbarnslivet litt vel spennende her også! Også er det lengsel etter alle og alt der hjemme.

Det er flere ting vi må venne oss til. En ting er det å bo i båten, som betyr mye mindre plass og det at alt er litt mer komplisert. Det er tungvint å leve uten så selvfølgelige ting som rennende varmtvann, bil når man har gjort storinnkjøp, vaskemaskin, oppvaskmaskin, eller det å måtte tenke på vann- og strømforbruk, eller om hjemmet ditt er godt nok fortøyd eller om ankeret holder over natten i liten storm.

En annen ting vi må venne oss til er det å være sammen hele tiden hele gjengen, nå når ikke jobb og barnehage gir oss et «pusterom» fra hverandre fem dager i uken (i tillegg er vi sammen på LITEN plass!). Jeg husker godt at jeg synes det var deilig å levere i barnehagen og å dra på jobb etter sommerferien i fjor, og synes kanskje det var greit at det ikke hadde vært mer enn fire uker ferie… Vi erfarer at det funker bra når vi deler oss og finner på ting hver for oss innimellom. Det er viktig både så barna får utfolde seg etter sitt eget nivå (og ikke store- eller småsøskens), og ikke minst for samlivet! Det er god stemning om bord når vi har hatt litt plass, selv om det bare er snakk om en formiddag. Nå når vi har landkjenning er jo det mulig, og det blir spennende når vi skal seile dager og uker av gangen. Etter hva vi har hørt andre fortelle er ikke havetappene så krevende som man kanskje tenker seg. Det er noe som kalles «the magic of the sea», at man på en utrolig fin måte finner rytmen og roen på havet (også små barn, som man skulle tro ville bli spinnville uten å kunne løpe ut energien sin). I månedsskiftet september/oktober planlegger vi å seile fra Portugal til Kanariøyene, da får vi vår første opplevelse av havseilas (rundt fire dager) – vi er spente og gleder oss!

Dagene er stort sett fine – vi drikker espresso i morgensolen og smiler fordi alle tre småmatrosene har sovet godt og lenge, har god flow med aktiviteter hele dagen, Mikkel sover daglurer som han bør, bare en av de eldste småmatrosene blir sendt fra middagsbordet på grunn av kødding, minstemann sutrer i bare fire minutter før han sovner for natten og de to andre er bare oppe to ganger etter «god natt.»
Andre dager er mer slitsomme, ting funker liksom ikke så bra. Jeg våknet med sug i magen en dag og savnet hjem til venner, familie, oppvaskmaskin, vaskemaskin, barnehage og plass – all den plassen vi hadde i den vanvittig deilige leiligheten vi akkurat fikk bygget ferdig før vi solgte den… Samme dagen spurte jeg meg selv om hva i h….. vi driver med i det jeg følte jeg aldri kom ovenpå med vask, rot, matlaging og ting som skal fikses på båten, og hvor er all den tiden vi skulle få til moro og lesing – bare gi meg et sekund uten at noen skal ha noe av meg…! Men sånne dager har man jo hjemme også…

Vi har etterhvert skjønt at lave forventninger og positiv innstilling er med på å skape god karma + det å ha en plan og litt struktur i hverdagen…
Da vi reiste fra hverdagslivet, jobber, barnehage og det vi hadde av rutiner, dro vi også fra alt vi hadde nettopp av struktur og forutsigbarhet i hverdagen vår. Det vi skjønner nå er at disse ytre tingene selvfølgelig var med på å gjøre livet litt enklere – det å ha forpliktelser og steder man må være betyr færre valg og litt mindre frihet, og at man ikke behøver å skape sin egen hverdag fra dag til dag eller fra time til time. Nå er liksom alt fritt. Vi har masse tid og alle muligheter til å velge hva vi vil gjøre med dagene.  Nettopp det er jo noe av det vi ønsket oss, og det er veldig deilig de dagene med god flow. Men vi opplever også at det ikke alltid er så enkelt heller… Det er enkle grep som skal til, bare det å ha planlagt hva vi skal gjøre fra dag til dag eller å vite hva vi skal lage til middag gjør det vannvittig mye enklere!

Uten barnehagen og vårt sosiale liv med venner og familie har vi eneansvar for å gi barna det de trenger og krever av læring, stimuli, utvikling, utfordringer, sosialisering og oppdragelse. Derfor prøver vi å være bevisste på innholdet i dagene også. Aktiviteter og innhold er viktig, så nå er det «skoletid» for Birk og andre aktiviteter for Billie, og Mikkel har bratt læringskurve med utviklingen han går gjennom nå. Det er også fint å prate med kompiser med barn hjemme og i andre båter og få bekreftet at fireåringer til tider er ekstremt utfordrende og egenrådige, at toåringens raseriutbrudd er en selvfølge og at måltidsituasjonen og legging til tider også er fullstendig kaotiske i andre hjem! Heldigvis er det også mange gode råd i litteratur om barn og oppdragelse…

Etter 2000 nautiske mil er vi fortsatt glade for at vi er på tur, selv med små og litt større utfordringer. Ting er faktisk ikke så annerledes enn hjemme når det kommer til hverdagsutfordringene. Det er fantastisk å ha muligheten til å være sammen med barna sine så mye og så tett, spesielt nå som de er små. Hjemme hadde det vært ettermiddager og helgene, noe som for oss virker knapt nå.

Er vi litt «skadet» av det satte og forutsigbare hverdagslivet, sånn at friheten fort blir tøff og vanskelig når vi opplever den, eller er det sånn at vi mennesker uansett søker mot trygghet og er mer komfortable med rutiner og det vi har vent oss til i livet? Uansett hvordan det er, så er vi sikre på at vi har gjort det rette med å dra på tur, for det betyr at vi må overkomme de utfordringene vi møter – og til nå er det vært de små hverdagslige tingene som er tøffest!
Med turen har vi lyst til å vise barna litt av verden, folk og kulturer, og dermed gi dem forståelse for forskjeller og en åpen tilnærming til folk. Selv om de kanskje er for små til å huske alt, så er vi sikre på at livet om bord og alle opplevelsene vil være med på å forme dem på en god måte.

Vi synes selv at vi er skikkelig heldige!

Adeus dos Portugal!!!

 Oppvasken du skulle ønske du var ferdig med…

 Trenger innspill…

 Køddeunger!

 … but we love it!

 

Where Am I?

You are currently browsing the Europa category at "S/Y Felice".