Norsk invasjon på Niue

28. september 2013 § Legg igjen en kommentar

Niue (22. – 28. september)

Vi hang litt med nebbet da vi siste dagen på havet begynte å lese oss opp på innsjekk i Niue, og forstod at det ikke er mulig å få sjekket inn på den lille øya midt i havet på søndager. Og det betyr at vi må vente med å gå i land til mandag… Det er faktisk litt krise etter seks dager med heavy rulling på havet!

Men med min manns utrolige overtalingsevner per VHF i det vi ankom bukta, fikk vi allikavel avtalt et møte med customs. «Ok, he’ll meet you in 15 minutes at the dock.» «Thank you!» Men vi hadde ikke engang fortøyd båten til en bøye, jolla lå surret til dekk, motoren fastmontert på pushpiten, alle var i pysj, ingen hadde spist eller visste hvor klær eller sko var… Men, et kvarter senere stod vi som tente lys på brygga mens en lokal kis i refleksvest sjekket passene våre. I bøya lå Felice i det totale kaos som en båt som regel er i når man kommer inn etter en lang havseilas.

Vi var fri til å gå hvor vi ville i verdens minste land (etter Vatikanet). Vel vitende om at det fortsatt er søndag, og at søndager i Polynesia er nokså hellige, gikk vi videre med et lite håp om at en eller annet liten kafe kunne servere oss en frokost, eller bare en kaffe. Og hvem møter vi, grytidlig en søndag morgen, i en ellers sovende landsby på Niue? Fine Mia fra norske skipbrudne Blue Marble, som inviterer oss med «hjem» på frokost!

«Hjemme» for den norske gjengen på Blue Marble er ikke lenger katamaranen som de har seilt fra Karibia og hit de siste 10 månedene (vi hooket opp med dem og hadde fine uker sammen i Marquesas). For to uker siden ble de tildelt en bøye her på Niue, som røk og båten drev på revet og fikk store skader, mens hele gjengen stod på brygga å så på uten tid til å redde den. Kjipt og dritt og trist, nå er det kontakt med forsikringsselskapet som gjelder, før de drar herfra uten båt. Blue Marble var noe av det første vi så da vi nærmet oss land, og det er trist å se den ødelagte båten på land. Vi håper vi kan hjelpe noen av dem med skyss videre vestover.

Pinky, en lokal energibombe av en smilende femtiåtteåring, har adoptert den skipbrudne norske gjengen og nå bor de alle mann, sammen med to andre nordmenn Henrik og Morten fra båten Nighthawk (vi møtte dem i Panama) hjemme hos henne. Hos Pinky er alle velkommen, og vi ble umiddelbart inkludert som en del av den norske kolonien. Frokost, kaffe, barnepass, latter, og oh la la la – alt! Et døgn etter dro vi tilbake til Felice, etter en lystig dag med golfturnering, badetur, minisightseeing, lunsj på Wash away caf’e, fest og overnatting. «Please stay and chillax» sa Pinky og det var ikke vanskelig å si JA! (Chillax = chill out and relax).

Vi ble en uke på øya midt i havet. Den er steinete, taggete og hard ut mot havet og grønn i midten, og utrolig anderledes enn atollverden vi kommer fra. Her er det grotter og huler og sprekker til å klatre i i fjellet, og naturlige basseng inni huler med turkist vann. Det tar rundt to timer å kjøre rundt hele øya, det bor 1500 mennesker her, fordelt på 12 små landsbyer. Niue er et eget land med selvstyre, men er i fri assosiasjon med New Zealand. Samfunnet er som en miks av Polynesia og New Zealand, og det er veldig velorganisert i forhold til andre steder vi har vært den siste tiden. Folk er vennlige, høflige og driver liksom med sitt. Dessuten er det det første stedet med Engelsk som offisielt språk siden Karibia, så nå slipper vi å stotre oss frem på et litt begrenset fransk (eller spansk)!

Det er mye båtkjentfolk her utenom nordmennene. Philemon (de slo oss med en time på turen fra Mopelia!), Duende, Zoomax, Skye, Nomad, Plume, også har vi tatt igjen svenskene på Salsa og Miss My igjen, så Birk er overlykkelig for å kunne prate svensk med gutta sine igjen. Vi hadde et lite sightseeing-maraton rundt på øya her med leiebil sammen med franskmennene på Philemon, og klatret i fjellsprekker og svømte i grotter, utrolig flott men vi var egentlig ganske glade da dagen med kids-mania i baksetet var over…

Joselin (pappa-Philemon) ble gira på Blue Marble (som var til salgs hovedsakelig som delebåt fra forsikringsselskapet), og han viste seg å være enda mer impuls-prosjekt-gæren enn oss, så han fikk med seg kona og kjøpte hele vraket for å sette båten i stand igjen (etter full gjennomgang av båten og innspill fra båtbygger og evig optimist Jo). Det var en nervepirende budrunde på yacht cluben med en annen lokal budgiver, men Steph og Joselin vant. Så nå sitter de på Niue med TO båter og starten på et eventyr i katamaran (pluss en stor renoveringsjobb selvfølgelig). Veldig kult at Blue Marble får seile igjen, og det med så fine folk som Philemon-gjengen!

Ettersom båten er solgt er den gamle Blue Marble-gjengen fri til å forlate øya, og vi drar videre med to av dem om bord. Det måtte to jolleturer til for å få dem og alt stæsjet deres på Felice, at de fikk stuet alt inn i forpiggen er imponerende!

Også en liten morsom kommentar:
«Felice? They don’t need another captain, they need a baby sitter!» Joselin (Philemon og nå også Blue Marble) svarer Erlend (tidligere kaptein på Blue Marble) på at han mønstrer på en etappe hos oss. Hi hi!

Joselin med «ny» båt (skadene er ikke synlige)

Jolle-parkering!

Alle mann i arbeid, vanntankene er snart tomme

Reklamer

Sjøsyke og cockpit-sirkus

20. september 2013 § 2 kommentarer

Posisjon 06.00 UTC: S 17.55.500 W 162.57.070
Fra Mopelia (Isle de la Societe) til Niue

I dag er dag fire på havet og endelig har all sjøsyke gitt seg – yeah! Vi har overskudd til ting utover det som absolutt MÅ gjøres, og det er ikke lite med tre småmatroser! Det er merkelig at det igjen kommer som en overraskelse på oss at de første par dagene av havseilasene faktisk er ganske dritt…

Med nerver i helspenn og høy puls gikk vi denne gang problemfritt gjennom passet til den lille atollen Mopelia i Selskapsøyene (sjekk google earth, det er vilt!). Dermed var det ikke nødvendig å utstyre Mikki, Billie og Birk med en tidkrevende geskjeft i form av kjærlighet på pinne, som da vi gikk inn gjennom samme passet for snart to uker siden. Vi snirklet oss mellom alle korallene (uten å gå på!) og gikk fint ut den smale kanalen i noen knops medstrøm, og til åpent hav. Puhh…

Kursen er satt mot Niue, en liten uavhegig øy mellom Cook-øyene og Tonga. Distansen er på ca. 900 nautiske mil og vi regner med å bruke rundt en uke på denne siste lange Stillehavskryssingen. En heftig maramu har stått på den siste tiden med 35-40 knops vind. Nå er vinden nede i 20-25 knop, men det er fortsatt bølger på opp til 3 meter. Og det merkes!

Dag èn gikk for det meste med til å holde seg fast i all rullingen, og etterkomme de mest prekære behov fra tre sjøsyke unger. Båten styrer seg heldigvis selv og med jevne vindforhold er det minimalt med seiltrimming som skal til (det begrenser seg til å jibbe genoa og spri den på andre siden en gang i døgnet ca).

Dag to ble ganske bra, selv om det startet med at alle tre kidsa kastet opp før klokken 10 på morgenen…

Nå, på dag fire er vi over kneika og halvveis! Det ble som vanlig feiret med sjokoladekake (dessverre en ferdigmiks fra Carrefour som ikke kan måle seg med hjemmebakst, men vi har hverken smør eller egg nok til å lage the real thing). Jo og jeg begynner å bli rimelig lei av Kardemommeby og Hakkebakeskogen på lydbok, som begge har gått sine runder de siste dagene, men ellers glad gjeng! Men når stemningen begynner å roe seg om bord, så er det jo typisk at i det middagen er servert på kneet i cockpit, så raser det en squall (vindkule på opp til 35 knop) forbi, som krever at vi ruller inn hele eller deler av genoa’n. Dermed går det allerede kaotiske måltidet over til å bli et aldri så lite sirkus der tre kids skal spise spagetti selv, mens bølgene sørger for at tallerken deres raser frem og tilbake ved siden av dem på benken. Og de gjør bare så godt de kan, med gaffelen i den ene hånden, mens de tviholder seg med den andre – det er bare ikke flere hender å holde noe med!

Vi gleder oss til landkjenning på Niue. Der venter våre skibbrudne norske venner, som dessverre har «Blue Marble» på land etter at moringen røyk og båten gikk på revet mens de var i land. Trist story, se
http://www.nrk.no/verden/stillehavsdraumen-enda-med-forlis-1.11242415. Det blir hyggelig å se dem igjen! (Og nå er alle moringer sjekket, så det er trygt å ligge der).

I kveld pratet vi om vanvittige ting vi mennesker venner oss til, og vi skal gladelig innrømme at det vi gjør nå er en av dem. En gang i fremtiden vil vi gjerne få invitere folk til en hjemmemekka simulator for «havkryssing i høy sjø» (denne kan gjennomføres med eller uten barn «om bord»). Og vi har flusst med ideer for hvordan denne simulator-opplevelsen kan lages så ekte som mulig! Innledningsvis vil det for eksempel være servering av glodvarm kaffe i en hammock med GOD sving, gjerne samtidig som det skal trekkes i et tau eller en småmatros begynner å klatre på deg. Dette og andre morsomheter kan vi le av etter at kidsa er i seng og vi bare har oss selv å tenke på. Hi hi! Og hvis noen virkelig har lyst på en smakebit av tilværelsen her i cockpiten på havet, så er det bare å ta med seg hele familien (helst ikke under tre barn, men minimum med to) og sette seg til i en god gammeldags lekegrind (må ikke være større enn 2 m2), for egentlig bare å bli der i 12-13 timer (all ungenes våkentid), hver dag – i en uke! Her skal alt foregå enten man vil eller ikke; leking, måltider, soving for minstemann, osv. Ingen får lov til å gå noe sted, og ungene er fysisk forhindret fra bevegelse utenfor grinden ved hjelp av sele. Dobesøk og matlaging kan foregå utenfor (og eventuelt en rask tur for seiltrim ved behov). Try it…! Vi vet dette er selvvalgt, men det er ganske vanvittig når vi tenker over det sånn, og ganske funny… Ha ha!

Maururu Maupihaa!

16. september 2013 § 3 kommentarer

Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

Vi ble enda en uke på Mopelia, i påvente av mindre vind, og har hatt en av de beste opplevelsene på turen. En flott avslutning på Fransk Polynesia!

Vi flyttet oss fra nordsiden av lagunen og ankret opp 2,5 nautiske mil lenger sør, for å ligge bedre I le for maramu’en som skulle stå på en ukes tid. Vi kom dit sammen med tre franske båter, Philemon (med barn!), Plume (hyggelig besteforeldrepar som også gikk under tilnavnet Chateau Plume, med sin egenproduserte comovin) og Nomad (også med barn!). Ellers lå det noen andre båter der da vi kom, men de var mest opptatt av hverandres barnløse selskap og en ambisiøs boulle-turnering som foregikk med drinker hver ettermiddag på stranden, ergo vi hang ikke så altfor mye med dem…

Birk er jo alltid frempå med å bli kjent med folk og å få nye venner, og har med selvfølge hengt på de to franske åtteåringene fra Philemon og Nomad. Billie har fått seg en egen venninne, Dune på 4 år fra Philemon, og de to jentene har uavhengig av gutta vært på lekebesøk hos hverandre. Morsomt å se hvordan de kommuniserer uten felles språk, det virker som det er lettere for gutter, kanskje fordi de leker mer fysisk enn jenter. Og funny å skulle prate med lille Dune som eneste franske gjest ved lunsjbordet vårt, hun prater kun fransk og vi er ikke helt drevne akkurat (Jo er best!). Hi hi! Og jeg skulle likt å vært flue på veggen om bord i Philemon når Billie sitter som eneste gjest rundt deres lunsjbord. Mikki er bare morsom og babler i vei med sine kanskje 30 ord!

Ankringsplassen i sør er også nærmere Hio sitt eget hus (tidligere har vi vært på stedet til moren og søstrene hans i nord), og der vi har vært en del. I tillegg til ekstremt effektive fisketeknikker (både på dag- og nattestid) har han demonstrert kokospalmeklatring og lynåpning av kokosnøtter. Og på tilsvarende måte som vi lager seljefløyter hjemme, har hatt stått for storproduksjon av småtrompeter laget av palmeblader. Hio har allerede kopralagrene sine fulle og har dermed en pause i produksjonen, men vi har hjulpet han med å rydde hele tomten. Menn og barn har flere formiddager ivrig hugget og samlet palmeblader og kokosnøttskall til store bål. Siste dagen inviterte Hio oss fire båtene på lunsj, og i fellesskap disket vi opp med flere typer fisk, og endelig fikk vi smakt på kokoskrabbe. Det er en krabbe som lever på land som hovedsakelig livnærer seg på kokosnøtter. Den ene vi spiste var 17 år gammel og på størrelse med en basketball! Og etter å ha smakt på como både fra Chateau Plume og Chateau Philemon, kan det nok tenkes at det kommer edlere dråper fra Chateau Felice når vi får landkjenning etter hvert!

Hio er 24 år og lever et liv så fjernt fra det vi er vant til. Han drar til den nærmeste øya Maupiti kun for lege-/tannlegebesøk, ellers bor han her på denne bittelille øya midt ute i havet. Og det er det han vil, han er lykkelig.

Maururu – tusen takk for oss og for at vi har fått oppleve litt av dette!

Rolig liv på en nesten øde øy

11. september 2013 § Legg igjen en kommentar

Ihle Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

«On my island everything is for free». Det er mottakelsen vi får av Hio når vi kommer med jolla til den hvite korallstranden på Ihle Maupihaa, som atollen heter på Polynesisk. Vi blir introdusert til resten av familien som avbryter det de jobber med og heller kapper opp kokosnøtter til oss. Den ferske kokosmelken er god de første ti slurkene, så begynner det å holde. Men det viser vi selvfølgelig ikke, og drikker hele nøtten av høflighet og takknemlighet over den hyggelige og naturlige mottakelsen.

Wow, for et rolig, deilig og vakkert sted! Her har vi virkelig blitt kjent med og hengt ut med de fastboende. Mer gjestmilde folk har vi ikke vært borti!

Mopelia ligger 100 nautiske mil vest for Maupiti (forrige øya vi var på) og 130 nautiske vest for Bora Bora. Det er den vestligste atollen av Selskapsøyene og vår siste landkjenning i Fransk Polynesia, før vi seiler vestover mot Cook og Tonga. Vi har hørt så mye fint om denne atollen at vi rett og slett ikke kunne seile forbi!

Men først må vi fortelle om hvordan vi kom oss inn i atollen… Vi har besøkt en del atoller med trange og utfordrende pass de siste månedene, og nå begynte vi å føle oss rimelig komfortable med å manøvrere oss gjennom rimelig trange rev-åpninger i sterk motgående strøm. «Passe Taihaaru Vahine is one of the trickiest pass in French Polynesia», står det om passet inn til Mopelia i pilotboken over Polynesia for seilere. Og da vi gikk gjennom her for noen dager siden var vi langt utenfor comfort zone… Vi fikk oss første overraskelse da rød og grønn stake, som i følge kartet skal vise åpningen til passet, viste seg å ikke eksistere. Og lenge før vi faktisk var ved åpningen av passet viste kartplotteren at båten seilte på land… Da var det bare å stole på god utkikk og motoren. I selve passet er det en kanal som er rimelig dyp, men ikke bredere enn Felice er lang, og motgående strøm opp mot 6 knop gjorde manøvreringen litt vel spennende. Passet er på rundt 50 meter langt før du er inne og hele veien hadde vi full speed for i det hele tatt å bevege oss fremover i strømmen. Da strømmen ga seg og vi trodde det var over, fikk mama lettere panikk oppe i masten da det ikke var noen tydelig vei videre inn i lagunen, bare brune og veldig grunne korallrev tett i tett i hele den indre åpningen. «Jeg aner ikke hvor vi skal gå!» var beskjeden fra første saling, det var ingen merker og ingen tydelig kanal eller vei imellom alle korallene. Plotteren var ikke til hjelp, for i følge den var vi fortsatt langt opp på land… «Nei, nå går vi på!» hylte mama fra masten og GANG GANG så møtte kjølen revet. Vi ventet bare på å bli liggende altfor stille til å være i båt… Men, kult å ha flaks, så kjørte vi over revet og etter et vanvittig sikk sakk labyrint-løp mellom rev og korallhoder, med en del kjefting fra masten når rormann ikke lystret utkikkerens beskjeder (fra masten er det mye bedre sikt i det klare vannet enn fra dekk…), kom vi oss inn i lagunen og på dypere vann. Vel ankret ved en nydelig strand hoppet Jo i sjøen for å sjekke om båten hadde fått noe skade. Heldigvis var farten lav og korallen dyp nok til at vi bare var borti, så Felice kom billig fra det med litt mindre bunnstoff på fronten av kjølen. DET var vilt, var vi enige om – og desto mer glade for å være inne! Phuu…

Raioho-familien, som ønsket oss velkommen og som bor her på nordenden av atollen, er mama Adrienne, sønnen Hio og de tre søstrene Faimano, Puaiti og Karina. Og familien på fem utgjør nesten halvparten av beboerne på hele Mopelia. Det er totalt 12 mennesker som bor her, og utenom Raioho-familien er det onkelen deres litt lenger ned på stranden, en familie på tre midt på øya, pluss et par og en singel dame nede i sør. Inntil 1998 bodde det flere hundre her på Mopelia, men en syklon ryddet øya for hus og palmetrær og få flyttet tilbake. I 2009 herjet enda en syklon, den gjorde vesentlig mindre skade enn den første, men fortsatt er det bare de tolv som har bosatt seg her. De lever av kopraproduksjon og avling av østersskjell til perleproduksjon. Også er de veldig glade når det kommer seilere innom. Mens vi har vært her nå har det vært mange båter innom, totalt 16 kanskje. Men vi har ligget som en av tre båter i nord mesteparten av tiden, mens resten har vært sør.

Som mange andre i Stillehavet, driver familien Raioho med kopra. Kopra er tørket kokoskjøtt som man lager kokosmelk av. Det er mye jobb for lite penger. En 50 kilos sekk med kopra inneholder kokoskjøtt fra rundt 300 kokosnøtter. De får ca. 400,- kr. per sekk. Hio, som er proff kokosnøttsanker, kan plukke og rense 1000 nøtter på en dag, til sammenligning mente han at Jo kanskje klarer 50 på en dag. Hver åttende måned, når koprabåten kommer, leverer familien rundt 30 tonn kopra. Ikke særlig lukrativ business, men de er glade og lever et enkelt liv. De har full tilgang på fisk, skalldyr og kokosnøtter og når koprabåten kommer, får de også andre matvarer levert. En gang innimellom kommer faren med spesialleveranse i speedbåt fra Maupiti, der han holder til (den forrige atollen vi besøkte). Alle barna har gått på skole på Maupiti og på Tahiti, og er utrolig oppdatert og interessert i verden rundt seg, selv om den for oss virker veldig langt borte. De snakker engelsk i tillegg til polynesisk og fransk. I tillegg til å være en rå fisker er Hio mangeårig mester i lokale idrettsgrener, vi snakker om palmeklatring, løfte en 100 kgs stein opp på skulderen, pluss plukke og rense kokosnøtter…

Vi har ligger ankret opp ved siden av en fransk barne-båt som vi også møtte på Maupiti. Båten heter Philemon og om bord er Dune (4 år), Oscar (8 år), Stephanie og Joselan. Fine folk og god match med barna! Det har vært fine dager med dem inne på stranden hos Raioho-familien, og fine ettermiddager med solnedgang. En dag fikk vi ikke lov til å dra hjem uten å ha spist middag hos dem, og det ble en lang og hyggelig kveld med sovende kids i jolla på vei hjem. De hadde laget i stand et stort måltid til hele gjengen og Hio serverte pastis til gjestene, mens vi hadde med nybakt brød, øl og vin. Moren og søstrene er Syvende dags evangelister og drikker ikke, men de bryr seg ikke om at Hio og vi andre tar et glass.

Kidsa får til og med en følelse av norsk bondegårdliv, her er det gris, geit, høner, hundehvalper og katter. Og de bryr seg ikke om de små black tip-haiene som svømmer rundt båten eller ved stranden (nei mormor, de er ikke farlige!).

Foruten latter og lek med ungene på stranden har familien tatt oss med på fisketur, sanking av skjell til smykker, og de gir villig vekk dagens fangst fra havet (ferdig filetert til kidsa!), palmehjerte (kjernen av unge palmetrær, der hele treet må kappes for å få den ut – digg i salat) og kokosnøtter. Og de forventer ingenting tilbake (men vi har gitt en del mat som vi ellers har mer enn nok av etter rabiat-matinnkjøp i Panama). Fine folk, med mange smil og god tid!

Stay or go – north or south?
Planen vår var å seile videre vestover på søndag, men det kom litt for brått på oss ettersom vi akkurat hadde truffet denne trivelige Raioho- familien. Mandag morgen fikk vi dessuten nytt værvarsel som meldte om enda mer vind enn tidligere. Dermed fikk vi nok en god grunn til å bli på dette nydelige stedet, ettersom det ikke akkurat fristet med jevne 35 knop i tre av syv dager på havet. Rutevalget vårt videre mot Tonga har de siste ukene endret seg hyppig, ettersom vær og vindretningen har hatt en tendens til å endre seg rimelig schizofrent den siste tiden. Enten er det totalt vindstille, eller så blåser det Maramu på rundt 30 knop (periode med ekstra sterkt passatvind). Hva skjedde med midt i mellom?

Vi har vurdert alt fra en nordlig rute om Suwarrow (nordlige Cook-øyene)og Western Samoa, til en sørlig rute om Rarotonga (sørlige Cook-øyene), med seilas direkte til Tonga (eventuelt via Palmerston og/eller Niue) som en middelvei. Mange muligheter og været bestemmer mye – nå venter vi på dropp i vind og svell før vi seiler fra Mopelia (forhåpentligvis problemfritt ut gjennom passet)!

Og gled dere til bilder, det kommer når vi har nett igjen (om en stund…)!

På fisketur i trusa

10. september 2013 § 2 kommentarer

Mophelia, Fransk Polynesia

«You want to come fishing with me?” Spør Hio, det eneste mannlige medlemmet av Raioho familien nord på Mophelia, meg idet vi lander med jolla på stranda.
Vi går over den smale øya til utsiden og vader utover i alt fra ankel- til knedypt vann i en naturlig lagune med korallhoder overalt. Min jobb er å bære bøtta, kniven og harpunen ved behov. Hios teknikk er enkel men livsfarlig. Han spurter plutselig utover i lagunen og skremmer opp to tre kirurgfisk fra sine hjemmesteder. Vi samarbeider om å se hvor de så gjemmer seg før Hio med dykkemaske legger seg ned i det grunne vannet og stikker hendene inn i små hull. Harpunen bruker han som sperre gjennom et annet lite hull slik at fisken ikke klarer å stikke av. Et minutt etter drar han ut en vettskremt fisk som ender i bøtta mi.
Ganske imponerende siden kirurgfisken har to giftpigger under magen og masse knivskarpe sporer på halen samt pigger over hele ryggen. Jeg føler meg überklønete der jeg vasser rundt i trusa (glemte badeshorts…), og forsøker ikke å skli eller snuble på det glatte underlaget. Det er litt som å løpe nederst på rullesteinsstranda på Jomfruland eller å løpe gjennom ett urydda barnerom midt på natta. Men vi har fiskelykke og snart har vi syv kirurgfisk og to store groupere i bøtta. De siste ble skutt med harpun ytterst mot havet i naturlige gryter i korallene. Hio la seg uti med kun tærne over kanten i ett minutt, to minutter, så plutselig rykker han til og kommer glisende opp med den første av grouperne.

Special present for you my friend, look look! Han peker inn I ett hull under en korall. Jeg ser ingenting, men han legger seg ned med dykkemaske og stikker hele hodet inn i hullet for å se hvordan beboeren har forskanset seg. Så bytter han ut hodet med en arm og får etter noen minutters kamp plukket ut en to kilos languster (hummer uten klør).

Og som om det ikke er flott nok bestemmer en svær knølhval seg for å gjøre tre hopp rett foran oss mens vi fisker ytterst på revet. Hele hvalen hopper ut av vannet gjør en halv roll og plask på ryggen. Hio og jeg står kanskje 70 meter unna, på kanten av det brådype storhavet og måper. Men bøtta er full og vi trasker tilbake etter en times tid på revet.

Det bor kun 12 mennesker på øya og de utnytter kun en liten del av ressursene de har til rådighet. Dermed er det mulig å nærmest plukke fisk på denne måten siden det ikke er noe overbeskatning.

På stranda renses og fileteres det. Vi får store beinfrie fileter til ungene, beinete fileter til oss voksne og hummeren med oss hjem.

HVA? Skal vi bare ha fisk og ikke NOE annet til kveldsmat er Birks spørsmål når panna settes på bordet. Helt riktig, er vi ikke heldige! sier vi i kor tilbake. Men ungene spiser og det meste forsvinner. Gryta er litt for liten eller hummeren er litt for stor, men det går akkurat og er god nattmat for de største om bord litt seinere. Selv om ingen av oss var overbegeistret for tanken på å koke inn byssa med hummer…

Til havs med hval og topptur

3. september 2013 § 1 kommentar

Maupiti, Isle de la Societe, French Polynesia

m_GOPR0015-002

Fortsatt utrolig fine dager! I dag dro Mikkel, Billie, Birk og Jo ut av atollen i jolla sammen med en gjeng andre for å se etter hval. Like etter svømte Birk og Jo sammen trespekkhoggere, i det store blå Stillehavet! Mikkel og Billie fikk med seg alt sammen fra jolla og prøvde ivrig å klatre uti de også.

Nå har vi akkurat snakket med Birk og Jo i VHF’en, de har klatret opp på Maupitis høyeste topp og står som to små prikker der oppe. Tøffe fyrer! Og med den 360 graders utsikten de har over havet rundt atollen,  hjelper de Maha Papou på hval-jakt. Den franske familien er på dagens første tur i jolla for å prøve å svømme mer med dem. Vi skal igjen i ettermiddag!

Oh la la – Maupiti!

m_GOPR0015-005 Du ser hendene til Manu til høyre – SÅ nære!

m_P1240408

m_P1240395 Papou + Gadjo + Felice!

m_P1240392

m_P1240371

m_P1240323 Lou 5 år!

m_P1240339 Bursdagskake – I like!

m_P1240285 Birk tar bilde av brannmenn-kompisene sine

m_P1240283 Duende for anker foran Maupiti

m_P1240379

m_P1240349

Stillehavets fineste sykkeltur!

2. september 2013 § 1 kommentar

Maupiti, Isle de la Societe, French Polynesia

m_P1240144

Har kanskje sagt det før, men dette er helt klart et av de beste stedene vi har vært! Maupiti ligger bare 26 nautiske mil vest for Bora Bora, men er mye mindre besøkt enn den velkjente naboøya. Her er det så trivelig og avslappet at det eneste du har lyst til er å sykle rundt og rundt øya, og smile og vinke til alle du møter (det tar en halv time å sykle rundt HELE øya. Og de to siste dagene har vi gjort nettopp det, med stopp på en strand halvveis rundt. Mikkel og Billie i barnesete og Birk stolt på egen sykkel.

Som de fleste andre av Selskapsøyene er Maupiti en vulkansk atoll med høye fjellformasjoner omringet av korallrev. Passet inn i lagunen her har rykte på seg for å være krevende og kjipt ved mye svell, men vi hadde god timing og det har ikke blåst mye på lenge så det var lite sjø. Vivian på «Duende», som gikk inn rett før oss ga en god beskrivelse over VHF’en da de var gjennom: «well, it was more boring than scary, I didn’t even get out my camera».

Imponerende nok dyrker de lokale mye grønnsaker og frukt, selv med dårlig jord og begrenset dyrkbart areal. Det er fullt av store og fyldige mango- og brødfrukttrær fulle av frukt, og det tette bladverket gir litt etterlengtet skygge i varmen. Selv ute på motusene (sandbelagte koralløyer som danner revet rundt lagunen) dyrker de grønnsaker og frukt. De får til og med opp drikkbart vann fra grunnen der ute!

Da vi kom inn lå det to andre båter for anker her utenfor den lille landsbyen, nå er vi kanskje så mye som 20 båter (alle venter på passatvind for å seile vestover). Det er ikke mange tursiter her, bare noen få som bor på et av øyas få pensjonat, eller andre seilere, men stort sett er det bare lokalbefolkning. Jo er blitt kompis med båtbyggeren her, som forer oss med pamplemousse hver gang vi går forbi han. En av våre første opplevelser her var at vi fikk to store bananstokker, grønnsaksdama mente at barna jo måtte ha frukt og hun ville ikke ha betalt!

Vi seilte hit sammen med kompisbåtene Maha Papou, Duende og Gadjo Dilo, og i tillegg har vi hooket opp med to andre franske barnebåter, så selskapslivet bare fortsetter. De siste fire dagene har det vært to barnebursdagsfester (også for voksne!) på stranden og ellers hyppig sosialisering – veldig trivelig, men også litt slitsomt med kveldsrangling ettersom Mikkel starter dagen om bord her rimelig punktlig klokken 06.00… Birk snakker nå skikkelig godt engelsk, Billie skjønner mye og prater også en del, og noen av Mikki’s første ord er «bye bye» og «hello», i tillegg til viktige ord som jolle, båt, tau og kake.

Det er mye manta rays her, om morgenen svømmer de forbi ankringsplassen, og vi ser dem tydelig i det klare vannet. Jo snorklet med mantas større enn jolla for noen dager siden – det er utrolig! I morgen, etter at Birk og Jo har besteget øyas fjelltopp, ankrer vi opp rett ved der mantaene holder til, så kanskje vi får dykket mer med dem…

Om noen dager (hvis været tillater det!) fortsetter vi vestover fra Selskapsøyene, og seiler dermed ut av Fransk Polynesia. Vi har vært i denne franske delen av Stillehavet i tre og en halv måned nå, og har opplevd mye kultur og natur på de tre øygruppene Marquesas, Tuamotus og Selskapsøyene. Vi begynner å bli skikkelig gode på vårt nokså begrensede franske vokabular også. Det er utrolig å se kontrastene; fra storbyen Papeete og turistmaskinen Bora Bora til utenforliggende Fatu Hiva og små atoller i Tuamotus. De høye fjellkledde vulkanske øyene mot atollene med korallrev som så vidt stikker over vannoverflaten. For noen farger, blomster, trommer og trivelige avslappede folk. Og wow, for noen strender og laguner!

Men før vi sier au revoir til Selskapsøyene og Fransk Polynesia, blir det nok et siste stopp på den vestligste atollen, Ile Maupihaa. Der bor det kun syv personer og det skal være et fantastisk sted!

m_P1230696 Går ikke lenger inn, lagunen er ikke kartlagt…

m_P8310166 Spasertur over til Motu Auira

m_P1240272 Papou + Felice

m_P1240264 Med Lou

m_P1240252

m_P1240232 Power!

m_P1240226 Aubergin og tomat rett i sanden

m_P1240223 Maupiti fra Motu Auira

m_P1240216

m_P1240165

m_P1240160 Trøtt på tur

m_P1240142 Duende + Felice

m_P1240128

m_P1240112

m_P1240102

m_P1240084 Med Flora (kjæresten til Mikki!)

m_P1240055

m_P1240054 Chez Mimi

m_P1240052

m_P1240047

m_P1240036 Med Bram (Duende)

m_P1240034 Postbilen!

m_P1240023 Hjemmemekka båt, hi hi…

m_P1240002 Petroglyfer

m_P1230977 In the jungle

m_P1230959 Kopra-produksjon her også

m_P1230949 Glad gutt I

m_P1230941 Glad gutt II og III

m_P1230938

m_P1230926 Dessverre har de en tendens til å modne samtidig…!

m_P1230909 Flora + Mikki – love and hate!

m_P1230895 Kanonball, på fransk: «Ballon de prisonnement»

m_P1230881 Temoe (Maha Papou) 10 år!

m_P1230860

m_P1230854 Hipp hurra for Temoe!

m_P1230849

m_P1230835

m_P1230815

m_P1230794 Drømmeskuta – Zoomax (Alubat Segeal)

m_P1230790 Digg ankringsplass!

m_P1230753

m_P1230750

m_P1230737

m_P1230734 Papa-Papou og Jo

m_P1230733

m_P1230709 Maupiti

m_P1230702

Where Am I?

You are currently viewing the archives for september, 2013 at "S/Y Felice".