Yeah Felice!

9. november 2013 § 8 kommentarer

Vi har seilt halve jorda rundt!

Det er over et og et halvt år siden vi seilte ut Oslofjorden. Nå har vi krysset to verdenshav, besøkt 17 land og seilt til andre siden av jorden!

Utseilt distanse er på rundt 16 000 nautiske mil (= ca. 30 000 km). På den tiden vi har vært på tur har vi seilt ca. 28 nautiske mil i snitt hver dag, som er ca. 5 – 6 timer seiling daglig. Vi kan vel egentlig si at litt rundt regnet så har vi seilt tilsvarende en liten arbeidsuke hver uke. Med helga blir det fort fulle uker…!

Litt om livet underveis ellers…
Forrige varmtvanndusj var for 8 måneder siden
Ikke hatt ståhøyde på kjøkkenet (Jo)
Sett solen gå opp og ned hver dag
Kjørt bil selv 3 ganger
Vasket oss i saltvann hver dag
Bitt vant til å svømme med hai, hval og rokker
Gått barbeint hver dag
Vasket opp tre ganger daglig hver dag (uten varmtvann!)
To av barna har lært å svømme og dykke
Et av barna har lært å stupe
Et av barna har lært å gå, løpe, prate (første ord var jolla, båt, anker, bølger…) Ikke opplevd rush trafikk
Hatt 79 nattseilaser (med halv natts søvn)
Hatt 3 kvelder med barnevakt
Slitt ut/mistet 6 bikinier og like mange badeshorts
5 par solbriller har gått på sjøen
Spist mer fisk enn kjøtt
Snakket mer engelsk enn norsk, lært ganske bra spansk og fransk Begynt å gå til frisør (billig!)
Ingen barn falt i vannet (bare Birk fra jolla på grunna, og det tells ikke)
Styrte båten for hånd til Danmark, takk til autopilot Theis for de neste 15 900 n.m. Opplevd halen av en storm
Maks bølgehøyde på 5 meter
Opplevd maksvind på 50 knop i kastene (i havn og på sjøen)
Seilt med 10 500 meter dyp under kjølen
Aldri blitt frastjålet noe
Aldri låst båten
Lengste seiletappe 3 000 n.m. (19 dager)
Hatt 42 mannskap/besøkende (10 av dem barn)
Aldri følt oss utrygge (hverken på land eller til sjøs)
Fått mange nye venner
Endret planer og rutevalg veldig ofte

Vi synes det er rått!
Kiss & sail…

Og det kommer MYE bilder fra de siste månedene etterhvert!

(Og takk Oda for god ide!)

Reklamer

Siste seiltur!

6. november 2013 § 5 kommentarer

Beachcomber Island – Vuda Point Marina, Fiji

Vi har hatt mange ideer og lyster for siste delen av turen vår. Paradoksalt nok er det å ha alle muligheter åpne og fritt valg til alt nesten litt vanskelig. Det er på en måte ingen begrensninger for hvor man kan dra. Bortsett fra vær og vindsystemer da, når man bor i båt. Det er ikke alltid like lett å velge hvor vi har skillet seile eller hvilken rute å ta, det er så mange steder vi vil til. Og det har vært en del frem og tilbake den siste tiden.

Nå har vi bestemt oss, og det er deilig og kjennes riktig. Vi går i land på Fiji for syklonsesongen og flytter i hus før vi drar hjem til sommeren.

På grunn av kidsa har det vært viktig å være mye i land i forhold til tiden under seil. Allikavel har vi flyttet oss langt på 20 måneder, og sett og opplevd mer enn vi helt klarer å ta inn kanskje? Nå får vi se om det blir litt enklere med et liv i hus og forhåpentligvis barnehage og skole. Vi har ihvertfall forventninger om litt mer voksentid…!

Felice skal seiles til Australia av våre norske Blue Marble-venner. Der vil en megler sørge for å selge henne.

Det var litt rart å lette anker, heise seil og sette kursen for siste gang. Men vi er happy for det vi mener er riktig valg for siste bit av turen. Det blir spennende!

Fiskelykke mot Fiji

25. oktober 2013 § 1 kommentar

Tonga – Fiji

420 nautiske mil, tre døgns seilas, godt værvindu, nytt og ivrig mannskap og god stemning om bord!

De to første dagene har som vanlig gått med til å venne seg til sjølivet. Birk har vært uggen og kastet opp en gang, Mikkel har kastet opp en gang, mens Billie er frisk. Andreas og Morten klarer seg, men har som Jo «jukset» med scopoderm-plaster bak øret for å hanskes med eventuell sjøsyke. Morten synes det funker sånn passe bra…

Tredje og siste dagen blir den store fiskedagen! Det hviiiner i den store snellen på akterdekk og gutta skvetter til og begynner å sveive inn snøret med roping og hoying og adrenalin over normalen. Første napp er en stor og sprellende mahi mahi (dorade) som kjipt nok klarer å huke seg av kroken igjen akkurat i det vi begynner å dra inn snøret. Med litt surr på linen og fikling med å få den ut igjen (mama tar selvkritikk…) fortsetter vi med god feeling.

Når det hviner igjen er det hissig kraft i linen og tre ivrige karer henger over snellen bak der. Birk prater som en foss og forklarer som en proff hvordan dette må gjøres. Mikki henger over rekka og forklarer og roper for de som ikke har fått med seg hva som foregår, mens han veiver med armene for å illustrere hoppene til den store fisken bak der. Den er større enn han… En Blue fin tuna kjemper imot, men kommer nærmer og nærmere med kroken i munnen. Helt inn til båten, så har vi den på kleppen. Den er på høyde med dekk i det den på mirakuløst vis klarer å hive seg av den store kroken på kleppen. Gutta sitter bare igjen med dunkende hjerter og fiskeskjell på akterdekk…

Ikke så lenge etter hviner det i snella igjen! Det blinker i stor fisk gjennom bølgene og gutta drar inn snøret. En diger mahi mahi! Gira gjeng prøver å lage en plan for hvordan vi skal lykkes denne gang. Dra inn snøret, godt treff med kleppen, to mann løfter den inn på dekk, håndkle over øynene for å slippe vill sprelling, kniven i gjellene… Fortsatt heftig sprelling selv om Andreas står på den stakkars fisken. Vi prøver febrilsk og uten hell å finne fiskevekten, og ender med å tippe rundt 10 kg, basert på Birks vekt og forrige store mahi mahi vi fikk på vei fra Niue.

Som alltid pleier vi å få fisk når det passer skikkelig dårlig, og i dag kom det midt i kveldsmat og legging for småmatrosene. Det betyr at sløyings- og filiteringsjobben blir Andreas og Morten sin. Og det er ikke en liten jobb… Den er faktisk så stor at vi hører at de pepper hverandre opp og at de må ha seg en pause innimellom. Om det er størrelsen på fisken som er utslagsgivende, eller bølgene og det faktum at de sitter på huk med hodet ned, er vi ikke sikre på.
Det hjalp kanskje ikke på formen for Morten at han akkurat tok en bit av det ferske fiskehjertet av ren fiskelykke heller…

For å være helt ærlig så har jeg egentlig aldri vært så glad i å fiske. Men det er noe annet å dra opp fisk på størrelse med et lite barn, sammenlignet med å sitte i silregnet utenfor Verdens Ende å smånappe i et snøre!

Jo serverer ihvertfall rågod thai fiskesuppe til kvelds mens vi passerer lys langs land på en av Fijis øyer – i morgen tidlig er vi inne!

Full av konkurranseinstinkt og kids!

17. oktober 2013 § 1 kommentar

Vava’u Regatta 2013

Vava’u Regatta, den store årlige begivenheten på Tonga, ble avholdt forrige helg. Felice stilte med mama som kaptein og båten full av folk. Regattamannskapet bestod av 6 kids og 6 voksne: foruten oss var det svenskene Andreas (5), Erika (9), Ellinor og Staffan fra Salsa, svenske Emil (12) fra Miss My, Loviza og Erlend fra Blue Marble.

Og ideen om å delta var mer for trivsel enn for plassering. Det endret seg fort… Da startskuddet gikk og vi fikk en bedre start enn både Zoomax (venner av oss i en 53 fots lynrask Segal og umulig å slå for oss) og Red Skye Night (full av kompiser og hardeste konkurrent i racet) tok konkurranseinstinktet rett og slett over hos alle mann. Barna måtte klare seg selv og med kjeks og chips frem til finishing line en del timer senere. Erlend prøvde å servere øl på et litt roligere legg, men vi andre bare fnøs og fortsatte med seiltrimming mens vi nistirret konkurrentene. Det toppet seg med nærkontakt og vannballongkrig med Red Skye Night på et tidspunkt, før vi stakk avgårde fra dem og gikk i mål med meget god plassering (dog etter Zoomax…).

Hadde det ikke vært for at vi seilte rundt med all bagasjen til Erlend i forpiggen (rundt 112 kg!) og fylte vanntankene rett før start, og det hadde vært en form for handicappoeng annet enn skille mellom en- og toskrogsbåter, hadde vi nok kunne flagge med topplassering… Vi kunne ihvertfall fått en del ekstrapoeng hvis det hadde bitt gitt for antall barn om bord!

Men vi var mer enn fornøyde og hadde en nydelig tur fra mål og til ankringen ved Mandala Resort. Supergira gjeng etter seilingen, ingen hadde spist noe hele dagen og to øl til hver – god stemning!

Neste regatta gikk tilbake til byen med en liten vri: finishing line etter å ha krysset mållinjen i bukta med båten var at en av mannskapet så fort som mulig kom seg til land og registrerte båten som over mål. Vi hadde byttet til helnorsk mannskap med fire av Blue Marble-gjengen og gjorde det sterkt gjennom regattaen til tross for en laber start. Etter heftig kamp med Red Skye Night dro vi til slutt skikkelig fra dem. Og da vi krysset mållinjen med Felice, satt Øystein klar i jolla på dekk med motoren nesten igang. Jolla ble sjøsatt i full fart mot land og Rebecca, Øystein og Birk kjørte alt hva 8 Hk kunne gi og stormløp i mål inne på land. Rundt oss hoppet folk i sjøen og svømte mot land…

Til tross for lynstart første regattaen og feilfri seiltrimming ble det ingen pallplass på oss. Men vi fikk pris for å være eneste deltagende båt med barn om bord, med kommentaren: «Beautiful blonde babies.»

Takk for innsatsen alle mann!

Fri på Felice

1. oktober 2013 § 2 kommentarer

Niue – Tonga

Etter enda en runde med customs som nektet det nye mannskapet vårt å forlate landet i går, kunne vi til slutt slippe bøya og seile fra øya Niue med lovlig mannskap om bord! I tre uker har hele det norske mannskapet fra Blue Marblevært holdt i «husarrest» i landet av lokale myndigheter, i frykt for at de skulle forlate landet og etterlate seg vraket av båten, som drev på revet etter at moringen røk. (Se http://www.nrk.no/verden/stillehavsdraumen-enda-med-forlis-1.11242415 eller www.bluemarble.no for mer om forliset).

Den norske gjengen (som er etterlevninger av «Svanhild»-crewet som seilte jorda rundt på 80-tallet), er nå fri men båtløse etter å ha vært skibbrudne og i husarrest den siste tiden. De fleste av dem har hoppet om bord i vennebåter og er på vei til Tonga, for å fortsette reisen litt på land og litt til sjøs. Vi har Erlend, Blue Marble`s gamle kaptein, og kjæresten Loviza om bord på turen fra Niue og til Vavau Group i Tonga.

Siste seilasen vår, fra Selskapsøyene til Niue var skikkelig rullete og vi var mer enn happy da vi kunne gå i land etter seks dager på havet. Turen til Tonga er bare en fjerdedel av den distansen, så den er bare på rundt to døgn.

Nå har vi kun en natt igjen og det har vært rene kaffi fahrt’en (som våre venner i Supermolli ville ha sagt): 10-15 knops medvind, lite sjø og spinnakerseilas med bra fart dag og natt! Helt til spinnakeren revnet (igjen!) i en overraskende og hissig  squall utpå ettermiddagen i dag… Skitt! Men etter at den var berget var vi igjen på kaffi fahrt. Det er forresten ikke bare hyggelig, men også veldig behagelig å ha ekstra folk om bord. Det betyr for eksempel at vi er flere å dele nattevaktene med, Erlend går lett med på å lese ikke bare en Donald-historie før Birk og Billie skal sove, og Luiza blir velvillig med på en runde barne-Yatsi (til tross for sjøsyke!) og i mellomtiden kan Jo og mama gjøre noe annet – det er en luksus!

I dag dro vi opp en 11 kilos mahi mahi (gullmakrell), bare et par minutter etter at vi slang ut snøret. Det var jubel over at sashimi-lunsj var i boks i det vi halte den store fisken om bord! Erlend gjorde en helteinnsats med fileteringen, og en time etter at den uten aning svømte fritt rundt, var det FERSK fisk an mass på Felice – og alle kidsa spiser rå fisk, så lenge den er fisket selv! Mmmm…

Og akkurat nå står Erlend og Jo i byssa og lager fiskesuppe på noe av fisken (har fortsatt mengder i kjøleskapet til lunsj i morgen!). Herremåltid under stjernehimmelen med kids i seng. Mer luksus!

Vinden har dessverre sviktet oss, og vi går i sakte fart for motor, for ikke å komme frem for tidlig. Vi vil gå inn til verdens minste kongerike i dagslys. Der blir det gjenforening med resten av Blue Marble-gjengen (minus Mia, som blir igjen på Niue noen uker), Red Skye Night, Supermolli, Zoomax, Duende +++

Og i natt mister vi en hel dag… Vi kommer til å krysse datolinjen og dermed hopper vi rett fra SØNDAG 29. september til TIRSDAG 1. oktober. Så fra nå av er vi 12 timer foran dere der hjemme istedenfor 12 timer bak dere. Funny!

Norsk invasjon på Niue

28. september 2013 § Legg igjen en kommentar

Niue (22. – 28. september)

Vi hang litt med nebbet da vi siste dagen på havet begynte å lese oss opp på innsjekk i Niue, og forstod at det ikke er mulig å få sjekket inn på den lille øya midt i havet på søndager. Og det betyr at vi må vente med å gå i land til mandag… Det er faktisk litt krise etter seks dager med heavy rulling på havet!

Men med min manns utrolige overtalingsevner per VHF i det vi ankom bukta, fikk vi allikavel avtalt et møte med customs. «Ok, he’ll meet you in 15 minutes at the dock.» «Thank you!» Men vi hadde ikke engang fortøyd båten til en bøye, jolla lå surret til dekk, motoren fastmontert på pushpiten, alle var i pysj, ingen hadde spist eller visste hvor klær eller sko var… Men, et kvarter senere stod vi som tente lys på brygga mens en lokal kis i refleksvest sjekket passene våre. I bøya lå Felice i det totale kaos som en båt som regel er i når man kommer inn etter en lang havseilas.

Vi var fri til å gå hvor vi ville i verdens minste land (etter Vatikanet). Vel vitende om at det fortsatt er søndag, og at søndager i Polynesia er nokså hellige, gikk vi videre med et lite håp om at en eller annet liten kafe kunne servere oss en frokost, eller bare en kaffe. Og hvem møter vi, grytidlig en søndag morgen, i en ellers sovende landsby på Niue? Fine Mia fra norske skipbrudne Blue Marble, som inviterer oss med «hjem» på frokost!

«Hjemme» for den norske gjengen på Blue Marble er ikke lenger katamaranen som de har seilt fra Karibia og hit de siste 10 månedene (vi hooket opp med dem og hadde fine uker sammen i Marquesas). For to uker siden ble de tildelt en bøye her på Niue, som røk og båten drev på revet og fikk store skader, mens hele gjengen stod på brygga å så på uten tid til å redde den. Kjipt og dritt og trist, nå er det kontakt med forsikringsselskapet som gjelder, før de drar herfra uten båt. Blue Marble var noe av det første vi så da vi nærmet oss land, og det er trist å se den ødelagte båten på land. Vi håper vi kan hjelpe noen av dem med skyss videre vestover.

Pinky, en lokal energibombe av en smilende femtiåtteåring, har adoptert den skipbrudne norske gjengen og nå bor de alle mann, sammen med to andre nordmenn Henrik og Morten fra båten Nighthawk (vi møtte dem i Panama) hjemme hos henne. Hos Pinky er alle velkommen, og vi ble umiddelbart inkludert som en del av den norske kolonien. Frokost, kaffe, barnepass, latter, og oh la la la – alt! Et døgn etter dro vi tilbake til Felice, etter en lystig dag med golfturnering, badetur, minisightseeing, lunsj på Wash away caf’e, fest og overnatting. «Please stay and chillax» sa Pinky og det var ikke vanskelig å si JA! (Chillax = chill out and relax).

Vi ble en uke på øya midt i havet. Den er steinete, taggete og hard ut mot havet og grønn i midten, og utrolig anderledes enn atollverden vi kommer fra. Her er det grotter og huler og sprekker til å klatre i i fjellet, og naturlige basseng inni huler med turkist vann. Det tar rundt to timer å kjøre rundt hele øya, det bor 1500 mennesker her, fordelt på 12 små landsbyer. Niue er et eget land med selvstyre, men er i fri assosiasjon med New Zealand. Samfunnet er som en miks av Polynesia og New Zealand, og det er veldig velorganisert i forhold til andre steder vi har vært den siste tiden. Folk er vennlige, høflige og driver liksom med sitt. Dessuten er det det første stedet med Engelsk som offisielt språk siden Karibia, så nå slipper vi å stotre oss frem på et litt begrenset fransk (eller spansk)!

Det er mye båtkjentfolk her utenom nordmennene. Philemon (de slo oss med en time på turen fra Mopelia!), Duende, Zoomax, Skye, Nomad, Plume, også har vi tatt igjen svenskene på Salsa og Miss My igjen, så Birk er overlykkelig for å kunne prate svensk med gutta sine igjen. Vi hadde et lite sightseeing-maraton rundt på øya her med leiebil sammen med franskmennene på Philemon, og klatret i fjellsprekker og svømte i grotter, utrolig flott men vi var egentlig ganske glade da dagen med kids-mania i baksetet var over…

Joselin (pappa-Philemon) ble gira på Blue Marble (som var til salgs hovedsakelig som delebåt fra forsikringsselskapet), og han viste seg å være enda mer impuls-prosjekt-gæren enn oss, så han fikk med seg kona og kjøpte hele vraket for å sette båten i stand igjen (etter full gjennomgang av båten og innspill fra båtbygger og evig optimist Jo). Det var en nervepirende budrunde på yacht cluben med en annen lokal budgiver, men Steph og Joselin vant. Så nå sitter de på Niue med TO båter og starten på et eventyr i katamaran (pluss en stor renoveringsjobb selvfølgelig). Veldig kult at Blue Marble får seile igjen, og det med så fine folk som Philemon-gjengen!

Ettersom båten er solgt er den gamle Blue Marble-gjengen fri til å forlate øya, og vi drar videre med to av dem om bord. Det måtte to jolleturer til for å få dem og alt stæsjet deres på Felice, at de fikk stuet alt inn i forpiggen er imponerende!

Også en liten morsom kommentar:
«Felice? They don’t need another captain, they need a baby sitter!» Joselin (Philemon og nå også Blue Marble) svarer Erlend (tidligere kaptein på Blue Marble) på at han mønstrer på en etappe hos oss. Hi hi!

Joselin med «ny» båt (skadene er ikke synlige)

Jolle-parkering!

Alle mann i arbeid, vanntankene er snart tomme

Sjøsyke og cockpit-sirkus

20. september 2013 § 2 kommentarer

Posisjon 06.00 UTC: S 17.55.500 W 162.57.070
Fra Mopelia (Isle de la Societe) til Niue

I dag er dag fire på havet og endelig har all sjøsyke gitt seg – yeah! Vi har overskudd til ting utover det som absolutt MÅ gjøres, og det er ikke lite med tre småmatroser! Det er merkelig at det igjen kommer som en overraskelse på oss at de første par dagene av havseilasene faktisk er ganske dritt…

Med nerver i helspenn og høy puls gikk vi denne gang problemfritt gjennom passet til den lille atollen Mopelia i Selskapsøyene (sjekk google earth, det er vilt!). Dermed var det ikke nødvendig å utstyre Mikki, Billie og Birk med en tidkrevende geskjeft i form av kjærlighet på pinne, som da vi gikk inn gjennom samme passet for snart to uker siden. Vi snirklet oss mellom alle korallene (uten å gå på!) og gikk fint ut den smale kanalen i noen knops medstrøm, og til åpent hav. Puhh…

Kursen er satt mot Niue, en liten uavhegig øy mellom Cook-øyene og Tonga. Distansen er på ca. 900 nautiske mil og vi regner med å bruke rundt en uke på denne siste lange Stillehavskryssingen. En heftig maramu har stått på den siste tiden med 35-40 knops vind. Nå er vinden nede i 20-25 knop, men det er fortsatt bølger på opp til 3 meter. Og det merkes!

Dag èn gikk for det meste med til å holde seg fast i all rullingen, og etterkomme de mest prekære behov fra tre sjøsyke unger. Båten styrer seg heldigvis selv og med jevne vindforhold er det minimalt med seiltrimming som skal til (det begrenser seg til å jibbe genoa og spri den på andre siden en gang i døgnet ca).

Dag to ble ganske bra, selv om det startet med at alle tre kidsa kastet opp før klokken 10 på morgenen…

Nå, på dag fire er vi over kneika og halvveis! Det ble som vanlig feiret med sjokoladekake (dessverre en ferdigmiks fra Carrefour som ikke kan måle seg med hjemmebakst, men vi har hverken smør eller egg nok til å lage the real thing). Jo og jeg begynner å bli rimelig lei av Kardemommeby og Hakkebakeskogen på lydbok, som begge har gått sine runder de siste dagene, men ellers glad gjeng! Men når stemningen begynner å roe seg om bord, så er det jo typisk at i det middagen er servert på kneet i cockpit, så raser det en squall (vindkule på opp til 35 knop) forbi, som krever at vi ruller inn hele eller deler av genoa’n. Dermed går det allerede kaotiske måltidet over til å bli et aldri så lite sirkus der tre kids skal spise spagetti selv, mens bølgene sørger for at tallerken deres raser frem og tilbake ved siden av dem på benken. Og de gjør bare så godt de kan, med gaffelen i den ene hånden, mens de tviholder seg med den andre – det er bare ikke flere hender å holde noe med!

Vi gleder oss til landkjenning på Niue. Der venter våre skibbrudne norske venner, som dessverre har «Blue Marble» på land etter at moringen røyk og båten gikk på revet mens de var i land. Trist story, se
http://www.nrk.no/verden/stillehavsdraumen-enda-med-forlis-1.11242415. Det blir hyggelig å se dem igjen! (Og nå er alle moringer sjekket, så det er trygt å ligge der).

I kveld pratet vi om vanvittige ting vi mennesker venner oss til, og vi skal gladelig innrømme at det vi gjør nå er en av dem. En gang i fremtiden vil vi gjerne få invitere folk til en hjemmemekka simulator for «havkryssing i høy sjø» (denne kan gjennomføres med eller uten barn «om bord»). Og vi har flusst med ideer for hvordan denne simulator-opplevelsen kan lages så ekte som mulig! Innledningsvis vil det for eksempel være servering av glodvarm kaffe i en hammock med GOD sving, gjerne samtidig som det skal trekkes i et tau eller en småmatros begynner å klatre på deg. Dette og andre morsomheter kan vi le av etter at kidsa er i seng og vi bare har oss selv å tenke på. Hi hi! Og hvis noen virkelig har lyst på en smakebit av tilværelsen her i cockpiten på havet, så er det bare å ta med seg hele familien (helst ikke under tre barn, men minimum med to) og sette seg til i en god gammeldags lekegrind (må ikke være større enn 2 m2), for egentlig bare å bli der i 12-13 timer (all ungenes våkentid), hver dag – i en uke! Her skal alt foregå enten man vil eller ikke; leking, måltider, soving for minstemann, osv. Ingen får lov til å gå noe sted, og ungene er fysisk forhindret fra bevegelse utenfor grinden ved hjelp av sele. Dobesøk og matlaging kan foregå utenfor (og eventuelt en rask tur for seiltrim ved behov). Try it…! Vi vet dette er selvvalgt, men det er ganske vanvittig når vi tenker over det sånn, og ganske funny… Ha ha!

Where Am I?

You are currently browsing the Seilas category at "S/Y Felice".