Plotter-party

27. august 2013 § 1 kommentar

Endelig er jakten på ny plotter avsluttet!

Etter nesten fire ukers venting på ny plotter fra Australia kunne vi holde plotter-party for store og små, for å feire at den nye er på plass og funker! Den gamle blacket ut i Tuamotus og siden det har vi seilt oss derfra og gjennom Selskalpsøyene på Navionics på iPad, noe som fubgerer bra, sett bort i fra at GPSen sucker batteri og at vi ikke har hatt radar, AIS, ankeralarm eller dybdemåler (det siste er mer enn kjekt i disse trakter…). Det var heldigvis en garantisak og ny plotter skulle shippes til oss i Papeete så lett som bare det, lovet leverandøren. Det ble ikke SÅ lett…

Vi er sånn passe imponert over kundeservice, frakttjeneste og effektiviteten hos leverandør, importør og den det lokale tollkontoret (har litt følelsen av at alle som har hatt noe med prosessen å gjøre enten har surret eller gjort noe feil…). Til slutt måtte vi virkelig ta saken i egne hender (det skal nevnes at Jo den siste måneden har vært på telefon hver dag med alle involverte ledd for å være sikker på at NOE skulle skje). Jakten på plotteren endte med at Jo og Birk kjørte Bora Bora rundt MED JOLLA først til flyplassen, så til kontoret i landsbyen, og så tilbake igjen andre veien. Det ble en tur på 16 nautiske mil med 8 Hk. De kom jublende tilbake, med god og luftig hårsveis, og Jo skal nok slite litt med kjernemuskulaturen de neste dagene etter en heller statisk øvelse med påhengeren.

Plotteren har fått navnet Philip, ettersom vi er i Fransk Polynesia og merkelig nok så heter alle våre franske mannlige venner noe med Philip – Jean Philip, Philip, Philip Gabriel eller lignende! Hi hi.

Til alles glede ble det plotter-party i to bolker, første ble med kids, kake og kaffe på stranden. Alle foreldre kom til andre del og festlig lag etter leggetid for småmatroser Det ble en rolig dag dagen derpå…!

The Green Flash!

16. august 2013 § Legg igjen en kommentar

Mellom Tahiti og Raiatea, Society Islands

YESSS, i kveld så vi det! Det grønne blinket som vi har hørt at man kan se ved solnedgang, akkurat i det solen har gått ned i havet.
Det var Thomas, den forrige eieren av Felice, som fortalte oss om «the green flash» da han seilte med oss til og rundt på Kapp Verde. Etter det har vi intenst konsentrert oss om solnedgangene, og det har blitt en del av dem det siste halvannet året.

Vi har nistirret mot horisonten i det solen sakte (men også ganske raskt) går ned og forsvinner i havet. En gang trodde jeg at jeg kanskje så noe som kunne være et grønt lite blink i det solen gikk ned, men var ikke helt overbevist… Nå hadde vi egentlig begynt å miste litt troen på dette fenomenet (som vi ikke han forklare mer vitenskapelig, dessverre, kanskje noen andre kan…?), ettersom vi ikke har sett det enda.

Men i kveld var det virkelig et skinnende GRØNT LYS rett etter at siste lille bit av solen ble borte i havet – kult!

Papeete – night + grey + sun

30. juli 2013 § 4 kommentarer

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

m_GOPR2192

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

m_P1220010 Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen

m_P1220008

m_P1220057 Ut gjennom passet!

m_P1220020 Gubb etter vått film-mission på baugen gjennom passet…

m_P1220002 På åpent hav igjen

m_P1220129 Tahiti!

m_GOPR2147

m_P1220094 Siste landingshavn for Gubb

m_P1220074

m_GOPR2214

m_P1220103 Kakao for små, kaffe for store!

m_P1220063 I følge med Wilhelmsen inn gjennom revet

m_GOPR2321 Lenge siden vi har sett SÅ mye båter for anker på samme sted!

m_GOPR2309

m_GOPR2282

m_GOPR2271

m_GOPR2244

m_GOPR2216

Liten justering av kursen…

28. juli 2013 § 3 kommentarer

Rangiroa, Tuamotus

m_GOPR2133

Så lenge været roer seg, så seiler vi til Tahiti og Papeete i løpet av de neste dagene. Isle de la Societe blir den siste av de Fransk Polynesiske øygruppene, før vi seiler til Tonga. Der vil vi gjerne være en stund i Vavau Group, før vi seiler videre til Fiji. Til nå har planen vår vært å bli på Fiji under syklonsesongen (november til mai), men nå har vi ombestemt oss litt. Vi tenker å seile ut av syklonområdet og til New Zealand i oktober, og å være der til utpå våren neste år. Planene våre forandrer seg mer og mindre hele tiden, men dette er i hvert fall det vi har landet på nå. Så for kanskje-besøkende i vinter: ta en titt på NZ i stedet for Fiji!

Grunnen er hovedsakelig at vi heller vil til sommer i NZ enn å bli på Fiji i regntiden (og å risikere sykloner…). Dessuten har vi veldig lyst til å oppleve naturen der og har kanskje fått litt nok av tropene… For oss betyr det at vi må gjøre unna siste bit av det sentrale Stillehavet raskere enn vi hadde tenkt, så vi har litt tightere skjema fremover. Og etter vår mening en smart taktikk; vi vil heller seile noen få lengre etapper (600 til 1300 n.m) enn flere litt lange (200 til 400 n.m.). Da kan vi kose oss i land i lengre perioder mellom hver passasje, i stedet for å måtte tenke avreise med en gang vi er kommet et sted. Som en konsekvens av dette så skipper vi nok hele øygruppen Cook Islands og seiler direkte fra Society Islands (Bora Bora) og til Tonga. Dette blir nok et løp vi kjører mye sammen med våre venner i little green racing machine Supermolli, og vi introduserer herved « Pacific rally for confused»!

Som alltid er vi avhengige av gode værforhold, og det blir kanskje mer til at vi må benytte oss av de værvinduene som kommer, enn at vi selv kan bestemme avreisetidspunkt. I disse månedene i Stillehavet har vi opplevd mer skiftende vær og mer vind enn vi kanskje var forberedt på (heldigvis ikke under seil), og som alle ocean passage-ekspertene skriver om. Stillehavet kan fort være lunefult og overraske med mye vind fra ikke-dominerende retning, og da vil vi være på riktig sted! Heldigvis er disse værforholdene forutsigbare, så det gjelder bare å følge med på værmeldinger og å ta dem til etterretning.

Det var en liten oppdatering på planene våre – får se hvor vi ender til slutt!

Alltid med en i masten

27. juli 2013 § 2 kommentarer

Rangiroa, Tuamotus

m_GOPR2090

Etter en liten uke i det (nesten) øde atollparadiset gikk vi i går tilbake til landsbyen Avaturo og ankringsplassen utenfor Kia Ora Hotell. Vinden er den samme her oppe, fortsatt på rundt 30 knop og med opp mot 40 knop i kastene, men det er nokså rullete og ubehagelig i båten (selv om vi er inne i en atoll), på grunn av bølgene som bygger seg såpass opp på de 40 nautiske milene som lagunen er lang. Vi er glade for dagene nede i syd, hvor motusene var god le mot den hissige sjøen utpå.

Mission nå er å fullføre dykkerlappen for mama, vaske klær og handle litt før vinden løyer og vi kan sette kursen mot Papeete, Tahiti. Supermolli ligger igjen i syd foreløpig og kommer nok oppover om en dag og to for å gå sammen med oss til Tahiti. Planen er igjen å seile mer og mindre sammen med dem resten av det sentrale Stillehavet, kanskje helt til Fiji. Det har vært lange aktive dager på stranden og noen hyggelige (og sene) kvelder i cockpiten deres (vi benytter sjansen nå mens Gudbrand er om bord, og er så grei å sitte barnevakt!). Trivelig og funny, Nikola serverer tynne rum-drinker (vi har tross alt full arbeidsdag med fem kids dagen derpå…), og Marcus har bygget bass boostere av rørene til varmeovnen i båten. Fine folk og igjen god stemning. Tror kanskje vi fikk litt overload av hverandre på et tidspunkt i Mellom-Amerika (kanskje ikke så rart etter å tilbringe hele dagen sammen i ukesvis i strekk?), men nå er karmaen tilbake og det er fett!

Siste natten sydpå, etter fem dager med mye vind, røk den ene anker-avlasteren vår tvers av der den går gjennom hallegattet. Gudbrand spratt opp og sjekket hva som var hent (når man sover i forpiggen er man automatisk og ufrivillig ankervakt ettersom ankervinsjen og kjetting er rett over hodet på en). Heldigvis var det bare en av to avlastere som gikk (Jo hadde laget dobbel avlaster tidligere på kvelden, ettersom den første så litt dubiøs ut – captain oh captain…!), så vi lå fortsatt godt. Jo var nede morgenen etter og fikk opp restene, med den galvaniserte kroken som viktigst.

Mens vi lurte på om ankeret ville sitte eller ikke da vi lå der, til tross for at Jo hadde dykket og sjekket det et par ganger (alle båteiere lurer vel uansett i litt heavy vind?!), så var det det motsatte som ble problemet i det vi skulle dra derfra i går. Kjettingen satt fast under et korallhode åtte meter under oss, så Jo måtte dykke igjen for å løsne kjettingen og lå i vannet og fulgte med under vann, mens han kommanderte ankervinsj og styring i det vi lettet anker. Heldigvis har vi en pony-flaske med luft nok til smådykk som krever mer enn det vi kan fridykke, og uten at vi trenger å ta frem fullt dykkerutstyr – DET er smart!

Til slutt var ankeret oppe, mens Nikola og Marcus hadde hatt god underholdning til morgenkaffen sin. På grunn av alle korallhodene og små-revene som er umerket i kartet og som ligger strødd rundt i lagunen, var det litt spennende å gå fra ankringsplassen og tilbake til slepesporet vårt da vi kom. Maria satt i masten 13 nautiske mil for å holde utkikk (det er ikke en eneste stake i hele atollen som markerer grunt farvann, men det er MYE av det…!). Fordelen med å sitte der oppe, rent bortsett fra et pusterom fra mas og småbarnsfeider i cockpit, er utsikten: store bølger fra havet som skummende bryter på det ytre revet i atollen, motusene med en kritthvit stripe sand mot det turkise vannet, og de grønne palmekronene mot klarblå himmel – oh så vakkert!

Vi kom oss ut med nok vann under kjølen og hadde en fin tur opp til landsbyen. Mens Mikkel og Billie sov, fikk til og med mama en lur på fordekk og alle var happy. Av en eller annen grunn har Birk lært seg: «hvis mor er glad, er alle glad», og det er sannhet i det. Hi hi!

Nå ligger vi bra her, men det er ikke en yndlingssituasjon å ankre i rullete sjø og opp mot 35 knops vind… Det meldes at vinden skal løye i løpet av helgen, og så fort også svellen har lagt seg noe, så stikker vi til Papeete med Supermolli. Der blir det gjenforening med Lady Emily (og kanskje Salsa?), det blir hyggelig!

I dag har Gudbrand og Jo leid sykler og hatt Mikkel og Billie i hvert sitt sykkelsete, mens Birk har free ridet på egen sykkel. Maria har fullført dykkerlappen, med ocean dive på 30 meter – yeah!

PS: Jo og jeg sloss om å være på nett med samme pc her nå – luksusvare…!

m_GOPR2101

m_GOPR2097

m_GOPR2095 Supermolli igjen i syd

m_GOPR2089

m_GOPR2086

m_GOPR2102

m_GOPR2115 Slitsomt med sykkeltur…

m_GOPR2116

m_IMG_2037 Birk med lokal kompis

(Vær)fast på en korall(strand)!

21. juli 2013 § Legg igjen en kommentar

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

m_GOPR1725

I en liten uke fremover skal det blåse rundt 30 knop, så vi blir her i Rangiroa. For folk med god tid og null avtaler i kalenderen spiller det ingen rolle, så lenge ankerfestet er godt. (Og ta det med ro der hjemme, vi kommer oss til Papeete i god tid til å få Gudbrand på flyet hjem)! Planen var å gå til Tahiti og Papeete om noen dager, men nå er vi altså litt stuck her. Og det gjør ingenting; vi ligger i det sørøstlige hjørnet av Rangiroa, utenfor en liten motu med palmer og rosa korallstrand, og ved siden av oss ligger Supermolli, noe annet trenger vi egentlig ikke…?

Tuamotus er med god grunn blitt kalt «the Dangerous Archipelago», fordi hele øygruppen kun består av lave øyer (motus) der høyeste punkt er kokospalmene som vokser her. Det gjør at øyene er synlige først når man er rundt 8 nautiske mil fra land. På nord- og vestsiden av lagunen ligger gjerne øyene i atollen, mens det langs sørsiden av atollen ofte bare er barvasket rev som ligger akkurat i vannoverflaten. Selv i dagslys kan det være vanskelig å se revet før man kommer helt nære, og da er det ofte for sent… I mange atoller er det flere enn en inngang til lagunen, her i Rangiroa er det to og begge ligger på nordsiden, mellom store motus. Før det fantes moderne navigasjonsutstyr var det mange som valgte å ikke ta risikoen med å seile i øygruppen, og styrte i god bue rundt Tuamotus. I dag er det ikke noe problem, men man skal vite hvor man er, ha kontroll på tidevann og strøm, og det anbefales ikke å gjøre innseiling til atollene i mørke. Med solen i ryggen og en mann (eller kvinne!) godt oppe i masten er et bra triks når man seiler inn mot et pass eller skal ankre i en atoll, derfra er korallhoder og rev godt synlige som svarte og brune flekker mot sandbunnen i det turkisblå vannet. Og når det gjelder dybden generelt: jo lysere turkis farge, jo grunnere vann…

Vi gikk fra forrige ankringssted og sivilisasjonen og sørøstover i Rangiroa sammen med Supermolli i går. Vindstille, blikkstille vann og Birk og Billie fikk dyppet seg i sele fra bommen underveis. Etter rundt 30 nautiske mil og noen timer nådde vi «hjørnet» av atollen og det var bare å velge og vrake i hvite sandstrender å ankre opp ved (jeg kødder ikke, det ER som på postkortene!). Vi sendte Supermolli først, ettersom kartplotteren vår fortsatt streiker og vi av den grunn ikke har dybdemåler heller, og det var dypt vann (mørke blå farge). Vi hadde Gudbrand ved første saling på todelt mission, utkikk etter korallhoder+rev og foto. Mama stod i baugen oppå pullpiten, så vi hadde begge første rads plasser i det little green raching machine Supermolli gikk GANG GANG GANG rett på et undervannsrev, så det husket i riggen og vi kunne høre Nikolas kjefting helt ned i byssa hos oss! Marcus (som de foregående tyve minuttene var blitt bedt av sin kone om å holde utkikk, men som av anarkistiske grunner hadde valgt å la være…) var i vannet med dykkemaske i løpet av et sekund eller to og kunne konstatere at det så greit ut med båten (hvordan det stod til med korallhodet sa han, som vegetarianer og vokter over alt levende på jord, merkelignok ingenting om…). De gjorde bare litt under 5 knop da de gikk på og Supermolli er av stål, så sammenstøtet gikk bra for den parten i hvert fall. Men fast stod de, og Felice måtte til rescue. Med full power på Mr. Perkins fikk vi dem av, og følget fortsatte med kursen mot en annen strand, og MED utkikk også ombord i Supermolli. Nikola fortalte etterpå at hun med god grunn hadde vært rimelig forbanna, men at det også var litt tilfredsstillende at de hadde gått på, så kanskje han hører på henne neste gang… Hi hi.

Det er et fantastisk fint sted, og vi deler på litt jobbing om bord og strand-hang out. Stranden ligger i le for vinden og det er helt stille vann og den perfekte lekeplass for kidsa. Med Jaron og Lina her er de selvgående alle tre i timer av gangen (kun avbrutt av litt justering av dykkemaske eller noe). Sanden går fra gulhvit til rosa i ettermiddagssolen og vi nyter dagens siste solstråler før vi må rømme stranden på grunn av innpåslitne no no-fluer (som stikker = KLØE!).

Gudbrand kikker på verdenskartet på veggen og planlegger sin egen jordomseilingsrute en gang i fremtiden. Felice skinner etter at han har pusset alt stål om bord og vinsjene synger istedenfor å knirke – takk Gudbrand (og dette er bare NOE av alt det han gjør). Han innrømmer til og med å finne en steinersk ro (han er som mama, Steinerskole-barn uten full overbevisning) når han syr tauender!

Maria fikk i seg ett eller annet forrige uke og har vært i sjabby form siden det; magekramper, sliten og kort lunte. Kjipt, men har vært hos lege og fått piller, og Jo og Gudbrand er helter og ordner ALT, så jeg har fått hvile og søvn. Nå begynner formen å komme seg og det er digg. Fullføring av dykkerlappen blir en av de siste dagene før vi går til Papeete.

Det er rolige dager i mye vind (max var 30 knop i natt) men vi har god hold i sandbunnen. Og vi ser på kart og leser i pilotbøker, og lurer og tenker på hvordan ruta vår ser ut fremover.

m_GOPR1724 På vei inn mot akringsplassen

m_GOPR1699 Inni den store lagunen

m_IMG_1753

m_IMG_1747

m_IMG_1710

 

m_IMG_1871 Badeland!

m_IMG_1863

m_P1210416

m_P1210394

m_P1210436 Gudbrand til rors!

m_P1210439

m_IMG_1241 På team!

m_IMG_1932 Vi sender Supermolli foran oss (i mangel av dybdemåler)

m_IMG_1912

m_IMG_1948 GANG, de står på et korallrev! Marcus på vei til oss med slepetau…

m_IMG_1956 Full speed på Perkins x 2 og de er av revet!

m_GOPR2084 Coco-Jo

m_GOPR2067

m_GOPR2054

m_GOPR2045 Billie i masken

m_P1210789

m_P1210781 Slitsomme dager…

m_P1210779

m_P1210772 Stort sett det vi ser av Billie om dagen!

m_P1210768

m_P1210763 Slitsomme dager II

m_P1210760

m_P1210755

m_P1210745

m_P1210741

m_P1210738 how they like it – Supermolli in the moonlight!

m_P1210736

m_P1210710

m_P1210675 Mye rart man «trenger», Jaron og Birk

m_P1210657 På utsiden av motusen, mot uværet

m_P1210649

m_P1210647 Trenger denne også, selvfølgelig…

m_P1210637

m_P1210632

m_GOPR2034 Indianer-jolle

m_GOPR1912 «Rangiroa Båtbyggeri & Slipp»

m_GOPR1909

m_GOPR1906

m_GOPR1905

m_GOPR1957

m_GOPR1945

m_GOPR1934

m_GOPR1924

m_GOPR1916

m_GOPR1987

m_GOPR1980 Marcus med ny Polynesisk tatoo

m_GOPR1974 Tørst?

m_GOPR1961 mer igjen…?

m_P1210459 Lina 4 år – HURRA!

m_P1210572 Og bursdagsleker – pantomime…

m_P1210556 … kroppsmaling…

m_P1210542

m_P1210532

m_P1210526

m_P1210516

m_GOPR1639 Jo, Birk og Billie

m_GOPR1636

m_GOPR1572 Mellommåltid på stranden

m_GOPR1853 Heads of the beach (95% bullshit)

m_GOPR1423

m_GOPR1679

Regatta til Rangiroa

11. juli 2013 § 1 kommentar

Ahe – Rangiroa, Tuamotus

m_P1200717

Vi dro fra Ahe i tospann med danske Lady Emily utpå ettermiddagen, neste stopp var Rangiroa, verdens nest største atoll.

Det hadde vært en litt tøff dag – du vet, en sånn dag når alt liksom går galt og ingenting funker. Det var sutrete og egenrådige kids uten pause og alt gikk tungt, så mama gråt en skvett over oppvasken og savnet den enkle (?) hverdagen hjemme litt ekstra… (Gudbrand var snill og positiv og hjelpsom som han pleier og det hadde ingenting med han å gjøre, men han bor jo her, så han merket tonen han også – igjen unnskyld!)

Som om ikke dårlig flow var nok, så fikk vi black out på kartplotteren i det vi skulle legge fra kai. Vi har hatt litt trøbbel med den et par ganger før og prøvde de triksene vi har fått fra Simrad-forhandleren hjemme, men ingenting funket. Og vi skulle ut et trangt pass i en atoll med korallhoder stikkende opp overalt, og inn gjennom et nytt pass om et halvt døgn… Shit! Ikke helt krise, for vi har jo flere navigasjonsmidler i back up, så det var frem med iPad med Navionics. Det vi ikke lenger hadde var vårt eget slepespor fra da vi gikk inn i Ahe, så vi lot Lady Emily gå først og hang oss godt på dem. Timingen var bra i forhold til tidevann og strøm, og det gikk helt fint gjennom passet og ut på det åpne hav.

Vi fikk herlig seiling og gjorde rundt 7 knop sørvestover mot neste atoll og Tuamotus hovedøy, Rangiroa. Vi holdt til og med godt følge med Lady Emily, som er 90 fot og dermed har mye lenger vannlinje enn oss (men den er ikke den blue water sailing-båten som Felice er). Det er rundt 85 nautiske mil fra Ahe til Rangiroa og vinden skulle avta utover natten, ifølge grib-filene (værfiler), og det er jo trist å sløse med perfekte sileforhold, så vi seilte på med mellom  20 og 25 knops vind. Maria tok første vakt (20.00-23.20), Gudbrand andre (23.20-02.40) og Jo siste vakt (02.40-06.00). Da Jo kom på utpå morgenkvisten hadde fortsatt ikke vinden løyet og vi var kommet altfor langt i forhold til timingen for å gå gjennom passet til Rangiroa (når strøm og /eller tidevann bestemmer ankomsttidspunktet for et sted, prøver vi å bremse, eller hjelpe med motor, underveis for å komme frem til å riktig tid som mulig), så siste timene inn mot atollen seilte vi bare med størrelsen av et lommetørkle av genoa’n og ikke noe storseil. Allikevel kom vi til passet for tidlig, og sammen med Lady Emily og to andre båter ble vi liggende på utsiden av lagunen i påvente av lavvann, som er beste tid å gå gjennom passet på. Det er mye å tenke på med navigasjonen her!

Ved laveste lavvann styrte vi rett mot den frådende åpningen i revet og surfet inn gjennom passet, med ganske hissige bølger og medstrøms. Vannet fosset om baugen og jo rattet intenst for å korrigere for strøm og bølger, mens Mikkel hylte av fryd, Birk skravlet uavbrutt og Billie utøvet en blanding av yaga og ballett i cockpit. Mama stod i baugen for å filme det hele (og holde utkikk) og helten vår Gudbrand gjorde sitt aller beste for å få Mikkel fra å svinge seg i bimini’n og ut på dekk, mens han videreformidlet beskjeder fra baugen. O herlige kaos! Men gjennom kom vi, og inni lagunen var det rolig og blikkstille vann.

Lagunen i Rangiroa er 1640 km2 i areal, omsluttet av en haug av små øyer (eller motus, som de heter). Den er så stor at vi ikke kan se øyene som utgjør atollen på andre siden (det kan man ikke når man kjører over med fly engang!). Det bor over 3000 mennesker på Rangiroa og hit kommer 600 barn fra de nærliggende og mindre atollene for å gå på skole (sentraliseringsspøkelset herjer også her, og her fungerer det sånn at de tilreisende barna pendler og må derfor også overnatte på øya i ukedagene).

Den lille byen heter Avatoru og ligger 8 km fra dnghy-brygga der vi går inn. Her finnes to kirker, to banker, to små supermarkeder, srundt ti restauranter (eller spisesteder), en del hoteller, apotek, medisinsk senter, skoler, bensinstasjon, en haug av dykkersentere og perleutsalg, og en flyplass. De største utbyggingene som er gjort på øya er en luksusresort, flystripa og en 12 kilometers veistripe. Vi er happy og får ferske baugetter og andre franske nødvendigheter i supermarkedet rett ved dinghy-brygga.

Folk er utrolig søte og hyggelige og overhalt høres bonjour i det vi passerer folk, store som små. De små legger ikke skjul på at de er nysgjerrige på Birk og Billie, og det er gjengjeldt! Som vi opplever det, tror vi det er en fordel å reise med barn, de tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet og vi kommer lett i kontakt med folk, både lokale og på andre båter (og de betaler på denne måten raskt ned på mas, kjas, krangel og sutring…)! Vi opplever den avslappede polynesiske holdningen til livet og det er tranquil – deilig! Også unner vi oss litt luksus med en lunsj og to på restaurant! Birk ble kompis med de lokale kidsa på brygga i løpet av det første kvarteret i land, og badet med en høylytt og glad gjeng mens vi andre spiste lunsj («nei mamma, jeg er ikke sulten hvis jeg kan leke med andre barn!»). Mikki sjarmerer som få og har lært seg «thumbs up», noe han bruker for det det er verdt og med begge hender. Billie skifter raskt mellom verdens kuleste jente og rosa-prinsesse, og er vel mer det første og henger et skritt og to bak Birk på det meste.

I morgen begynner Maria på dykkelappen (se http://www.yakaplongeerangiroa.com), PADI open water. Det blir spennende og jeg får noen dager med etterlengtet husmorferie! Og i dag ble jeg invitert med (i bursdagsgave) på hot stone massage på luksusresorten av Bettina, vår for tiden danske nabo – herlig og tusen takk!

Det er veldig trivelig med Gudbrand her, han er fin og hjelpsom og har utrolig god kontakt med alle tre småmatrosene, kult og hyggelig at han vil tilbringe sommerferien sin med oss – og takk for lånet til dere der hjemme!

Nå skal vi gjøre det vi kan for å ha rolige dager og allikevel få gjort unna litt småjobbing. Vi opplever fortsatt at hverdagen om bord med tre små til tider er ganske tøff. Det blir liksom ikke så mye tid til overs som vi hadde trodd. Men det hadde vi vel følt på hjemme også…?! Vi blir nok her rundt en uke, før vi setter kursen mot den siste Fransk Polynesiske øygruppen, Isles de la Societe og Papeete. Lenge siden vi har vært i en stor by nå!

m_P1200706 Cozy cockpit I

m_P1200704 Cozy cockpit II

m_P1200683 Cozy cockpit III

Where Am I?

You are currently browsing the Seilas category at "S/Y Felice".