"S/Y Felice"

Dag 8:

Vi kom inn tidlig i morges! Og for ikke å komme inn FOR tidlig (i mørket) måtte vi bremse så mye vi kunne og seilte til slutt bare på en liten flik av genoa’n, men til slutt ble det lyst og vi entret bukta her sammen med Oda-båten. Vi ble møtt av sjøløver, delfiner og store djevelrokker som vi trodde var hai helt til de var helt nær. Og inne i bukta svømmer både sjøløver og pingviner helt nære båten!

Tørker nå ut båt og senger etter en noe våt tur, så sigøynerleir Felice er i full vigør!

Vi har ventet halve dagen på å få gå i land, men først må representanter fra fem statlige etater og departementer samt agenten vår kontrollere alt fra evt. leire under støvlene i skapet til søppelbøtter, frukt og rotter… Og alle skal ha penger. Ivrig gjeng etter å komme seg i jolla nå!

Beste seilasen hittil på turen, vi er glade og det skal bli bra med en hel natts søvn!

Love, MBBMJ – Felice

 happy I

 happy II

 happy på fordekk!

vi ser land!

Dag 7, UTC 07.20

Posisjon: S 00.00.000 W 88.18.372

Ekvator vi krysser – Jo og Maria kysser!
Mikkel, Billie og Birk sov, ettersom det var midt på natten lokal tid. Men det blir pizza- og popcornfest for alle mann i cockpit til lunsj.

Fett!

 med medaljer for ekvator-kryssing

Dag 6: Stillehavet, snart ekvatorkryssing, to døgn fra Galapagos

 Galapagos-flagg!

Stemningen ombord har vært litt laber de siste to dagene ettersom all vind vi har sett noe til har kommet rett forfra eller uteblitt totalt. I dag våknet vi til gladmelding fra meteorologen vår (Mats, Frivind.no) som blant annet skrev: «Da ser det gradvis ut til å bli bedre vindretning mot Galapagos.« Endelig! Nå blåser det behagelige 15 knop rett inn fra babord og vi seiler jevnt med fulle seil i 7 knop, rett mot målet vårt Isla Isabel og den lille byen Villamil på sørsiden av øya.

Pannekakefest i cocpit etter en prøvelse av en dobbel stekepannesession i byssa i god krenging. Vi hadde med en stokk med 50 bananer fra Panama som hang på akterdekk, men den har på mystisk vis forsvunnet overbord i løpet av sist natt, så ingen bananfyll i pannekakene.
Ellers er det ingen trafikk her, har fortsatt ikke sett en eneste båt på nesten en uke. Vi så to fly i natt, men ellers kun noen ensomme havfugler og delfinflokker som følger oss.

Vi opplever Stillehavet som mer rolig enn Atlanterhavet, etter en ukes tid her. Det var alltid mye svell og sjelden stille på den andre siden av kanalen, og her i verdens største hav hadde vi nok forventet mer bølger. Dette er topp!

I går kveld sank temperaturen til 21,5 grader, skikkelig kaldt og vi måtte grave dypt i skapene for å finne superundertøy og lue frem til nattevakta. Temperaturen i vannet har og sunket fra 31,5 grader på Las Perlas til 25 grader her.(Ikke mye sympati hjemmefra for dette regner vi med, men for oss en brå overgang…). Og det er digg med en hood i cockpit på dagtid!

På Galapagos møter en av de varme ekvatorialstrømmene den kalde humboldtstrømmen. Derfor kan man nord på øygruppen bade i 30 graders vann, mens man i sør kan risikere temperaturer ned i 20 grader. Dette er også en av grunnene til det unike dyrelivet der (pingviner bl.a.)

Vi kommer til å krysse ekvator for første gang i løpet av kvelden/natta – en milepæl helt klart! Vi får se hva for festivitas vi klarer å pønske ut, men det må jo feires litt helt klart!

Ellers gleder vi oss til å sette beina på land igjen og sove hele netter. Siden dette var den første lengre turen med kun oss ombord, var vi litt spente på hvordan det skulle fungere. Det er god stemning, Mikkel er fornøyd og B+B har funnet roen. Det gjør at vi er sikre på at vi har valgt rett med kun oss ombord på kryssingen over til Marquesas!

 pizzafest

 vask før landkjenning

 verdens beste appelsiner!

 friminutt – kaffe + blogg

 love

Dag 4 mot Galapagos

Avreise fra Las Perlas (Panama) mandag 15. april kl. 16.30.

Nå skjønner vi virkelig begrepet stillebeltet! Stillebeltet, the Doldrums, eller the Inter Tropical convergence Zone (ITCZ), som det heter, er et områdew ved ekvator som strekker seg fra øst til vest i Stillehavet. Som navnet tilsier er det preget av lite eller ingen vind, og har i tillegg gjerne innslag av fronter med vind, regn og lyn- og tordenvær (squalls).

Dag 1 og 2. Etter nesten to døgn med motring i stilla, kan vi si at forståelsen av stillebeltet nå er skikkelig selvopplevd. Vi har hatt havblikk og ikke et vindpust – ikke noe problem med havkryssing når du lett kan gå opp trappen til cockpit med en kaffekopp i hver hånd! Eneste bekymring er at det kommer noe sol i cockpit på ettermiddagen når solen står LITT lavere på himmelen (bimini’n skygger stort sett for all sol store deler av dagen nå, fordi solen står så høyt hele dagen, bortsett fra en liten periode på morgenen og ettermiddagen). Vi lurte en stund på om vi bare skulle sette på bomtrekket igjen, for å beskytte storseilet mot solen…

Men utpå natten dag 2 kom det noe vind og vi kunne la motoren hvile. Stille på Stillehavet!

Dag 3. Det første way pointet vårt var øya Isla Malpelo, som må være en veldig ensom øy her den ligger alene midt på havet ca. 3000 nautiske mil ut fra Las Perlas.Vi brukte 44 timer hit, og passerte øya på ettermiddagen dag 3. Jo hadde gledet seg vilt til å sneie den lille høye øya og vinke til de colombianske militærkisene som passer på territoriet sitt. Gleden var stor om bord da vi kunne skimte øya i baugen og vi feiret med sjokolade på alle mann. Men dag vi begynte å nærme oss øya, ble det mørk og veldig vått og vi seilte inn i regnskyer med lyn og torden. Jo nærmere vi kom Malpelo, jo mindre så vi av Malpelo. Jo ble nokså skuffet, men humøret steg da han både fikk vasket sin nakne rompe og skrubbet dekk i en og! Vi ble ropt opp av de utstasjonerte soldatene som ville vite hvem vi var, og det fikk de, men de noe chit chat på dårlig spansk var de ikke interessert i.

Da 3 gikk fra vindstille til motvind i det vi passerte Malpelo, og det ble et døgn i stampesjø. Mye vann på dekk og vann i sengene til Birk og Billie… Birk brydde seg ikke noe om det og sov bare videre. Mens Billie ikke synes det var noe særlig med vann dryppende fra sengen til Birk og ned på henne – forståelig nok. Ventilen på luka deres er nå tapet og vi har fått tørket opp sengene, men det er fortsatt mye vann på dekk, så løsningen blir nok å sy trekk til lukene for å redusere vanninntaket (det er ført på listen over to do’s på Galapagos).

Dag 4. Tidelig på morgenen i dag trodde vi at vi endelig var langt nok syd til å stå på ett legg til Galapagos, men etter å ha heilst alle seil og lagt om kursen til rundt 250 grader, viste det seg at vi ikke kom høyt nok… kjipt, ettersom vi hadde gledet oss til stille seiling resten av turen. Vinden var fortsatt ganske rett imot, men den skal visst dreie etter hvert… Vi får holde ut livet på skråplanet noen dager til.

En noe tung dag denne dag fire… Vi venter på vinddreining. Etter vindskuffelsen fortsatte dagen med at Birk kastet opp antibiotika i fanget på mama, selv om den er med jordbærsmak og burde smake godteri. Tydeligvis helt feilslått i smaksløkene til eldstemann her! (Birk får antibiotika mot infeksjon i et sår på foten, etter fjernkonsultasjon over satellitt telefon med Torshov medical support og båtlege Dr. Rove – takk!). Dagen fortsatte videre med at badet foran skvalpet over av saltvann. Ettersom det er første gang på lenge at vi ligger på kryssen for babord halver er ikke det med stoppekraner helt innøvd… Da mørket kom var det deilig å kunne legge unger og bare ha seg selv og båt å tenke på!

Vår værrutingsmann i Oslo har forberedt oss på at denne turen fra Panama til Galapagos som oftes er frustrerende og kan være mye jobb på grunn av været. Først med vindstille, og senere gjerne motvind før man kommer så langt sør at seilene står på ønsket kurs. Vi får ta det som det kommer. Vi vet at etter Galapagos så kan vi være ganske sikre på å oppleve Stillehavets pålitelige trade winds videre sør-vestover!

De første dagene av denne seilasen fikk vi skikkelig feeling med å være på Stillehavet, det er god karma her og tranquil (og Martin: ikke noe stress)! Siste par dagene har vi begynt å glede oss skikkelig til å komme frem – etter motvind, bølger og et liv konstant på skrå… Dette går nok mer oss voksne på nervene til tider, kidsa virker uanfektet og leker som ingenting i lego-heaven på gulvet i cockpit. Mikkel blir frustrert til tider av at han ikke får gå fritt på dekk, men er for det meste glad
(favorittaktiviteter: ødelegge lego-kreasjonene til Birk og Billie + puppen)!

Takk for gode nyheter hjemmefra – morfar på vei til fjells for første gang etter operasjon i slutten av februar – stå på!
Og sjekk Asker & Bærums Budstikke i dag, det er artikkel om oss (fredag 19. april 2013)!

Love fra havet

 hjemmepresset appelsinjuice

 fyller over diesel

 lego-land

 hard dag, mama?

 papa vasker kropp og dekk!

 morgenstund