"S/Y Felice"

Colon, Panama

Nå har vi vært t0 uker i Colon og selv om vi ikke liker det så begynner vi å bli vant til marinalivet her i Shelter Bay. Det er et sted hvor alle venter og/eller jobber, ingen vil vel egentlig være her, men de aller fleste er her i påvente av kanaltransit. Det blir en merkelig stemning av det, alle fedrene jobber på båtene mens det er alenemor-camp ved poolen. Lange dager på dekk med heavy jobbing i varmen, og lange dager alene med kidsa…

Shelter Bay Marina er del av en nedlagt amerikansk militærbase. 31.12.1999 trakk USA seg ut fra Fort Sherman, som området her het under amerikansk kontroll, og Panamakanalen ble Panamaniansk. Rett bortenfor her ligger det masse tomme militærbrakker, sammenraste kraftstasjonsbygg, et gammelt kapell fullt av salmebøker med mugg, og det hele er litt spøkelsesbyaktig. Veiene her heter slikt som Kennedy Lane og hver 50 meter står det en ny brannhydrant. Taxisjåføren vår sa at det var Panamas beste infrastruktur her helt til Amerikanerne trakk seg ut. Det er amerikanske militære her nå også, men de bygger sykehus og skoler i jungelen for indianersamfunnene, og de har base her i sin gamle base. De deler laundry’en med oss og handler cola, chips og sigg i minimarkedet på marinaområdet. Vi snakker svære karer (og damer)!

I 1989 erklærte Noriega, general og selvutnevnt president i Panama, krig mot USA, det var ikke så lurt. Amerikanerne gikk inn med 26000 man, bombet Panama City, drepte rundt 2000 sivile og fanget og fengslet Noriega noen uker etter. Før han ble tatt søkte Noriega asyl i den Vatikanske ambassaden i Panama city, og USA kunne ikke gå inn å hente ham siden det ville være en krigshandling mot Vatikanet. Amerikanerne dro tenåringstaktikk og rigget da opp monstersvære høyttalere og spilte Van Halen og Metallica på max volum døgnet rundt i ti døgn. Til slutt ba den Vatikanske ambassadøren Noriega om å overgi seg, de orket bare ikke mer… Også var det slutt for han. Det er rart at vi nå ligger midt i den basen som sydet av liv og krig for bare 24 år siden. Nå tar jungelen alt tilbake og freden (samt brølapene) hersker i regnskogen rett ved herMan får det som trengs her, men bare såvidt. Foruten vanlige marinafasiliteter (dusj, do og laundry), er det restaurant, et lite minimarked, en liten båtutstyrsbutikk med dårlig utvalg (mer fiskekroker enn vedlikeholdsutstur…) og en shipyard med saktearbeidende latinoer. To ganger om dagen går det gratisbuss til et stort kjøpesenter-aktig området hvor man får det meste. For båtutstyr må man inn i Colon, der en båtutstyrsbutikk for slepebåter har det beste utvalget vi har funnet. Colon blir ansett som en farlig by, et sted man ikke går gatelangs selv på dagtid. Det er rundt 20 minutter herfra i taxi. Taxikjøring her er derimot veldig trygt og det er måten å få fikset ting på, med en taxi som kjører deg dit du skal og som venter på utsiden, før han kjører deg tilbake til marinaen. Men en taxitur er ikke bare en taxitur. Vi opplevde etter dealing om prisen fra Colon og til marinaen at sjåføren stoppet for å charge opp mobilen sin. Ok det, men da han mente han måtte spise noe på veien også (med oss i bilen), men etter tidenes storinnkjøp og fem timer på supermarkedet satte mama foten ned: «perdon, para marina directo, por favor!» Han ble nokså sur og det var dårlig stemning helt til Jo tilbød den sultne sjåføren to bananer for å lette på samvittigheten. Da ble han blid (vi lurer fortsatt på om han egentlig var rallysjåfør, for makan til kjøring…)!

Båtbutikken heter Ferramar og Jo sier bare: «aiaiai!» Det er her slepebåtene som opererer i og rundt kanalen utstyres med det meste. Her selger de lensepumper på pall, tau tykke som armen din i mannshøye coils og fastnøklene de har starter på 65 mm og oppover, i kjeften. Her fikk vi det vi trengte og da vi skulle betale var det ikke noe problem å få rabatt på 10%, men det var kun ved kontantbetaling. Ved bruk av kort ville han legge 7% på summen, en forskjell som for oss utgjorde 300 US$! Merkelig og litt mistenkelig, men cash is still king!
På vei til butikk eller inn til Colon, kjører vi over Panamakanalen (bro) ved Gatun Locks. Kult med de store sluseportene og svære lasteskip og cruiseskip som går gjennom. På breddene til kanalens to løp går det blankpolerte syrefaste tog som trekker de store båtene i kanalen. Det bygges ny kanal nå, som blir 150 feet bred, den nåværende er 110 feet bred. Panamax kalles klassen eller størrelsen på de største båtene som nå går gjennom. De kan være rundt 900 fot lange og 106 fot brede. Altså har de klaring på 5 cm på hver side i kanalen! Ikke så mye… Når det tredje løpet åpner om noen år vil de største båtene kalles Postpanamax, 50 fot bredere og enda lenger. Det er gigantisk!

For å gå gjennom kanalen må alle ha en agent. Vår mann heter Roy Bravo og han er opptatt av at han er en skikkelig grei kar som hjelper oss. Jeg mener nå at han gjør en jobb og får betalt for det, men… Han er absolutt profesjonell, han krysset kanalen 250 ganger som line handler på båter i studietiden og kan sakene sine, men det blir litt mye «my friend… lange forklaringer om selvfølgelige ting… my friend!». Jeg lar Jo deale med han, hvis ikke er det usikkert om vi hadde kommet oss gjennom i det hele tatt…!

Ellers er det flere fete navn på firmaer og butikker her: BIG time International , Never lie jeans, Shop – Best of americas, Bongo hot fit bras – for å nevne noen! Hi hi!

 På jobb med kids I – fylle diesel

 In the jungle

 På jobb med kids II (mine og dine)

 Pool life

 Jungle…

 Lina og Billie

 Proviantering for de neste 8-10 månedene…

 Hvor mye trengs egentlig? (bare å begynne med pottetrening)!

 Og hvor skal vi gjøre av alt sammen…?

 Klar for transit med VHFen