Sol sol kom til meg
17. mars 2013 § 2 kommentarer
Jess!
Solcellepanelene er montert opp på hver side akter. Og det funker!
Vi traff David på Saline island i Grenadinene, han har skrevet masteroppgave om strøm og lading på langturseilbåter, er elektroingeniør og generellt oppegående. Han fant ikke noe galt med strømmen ombord i Felice, det eneste problemet vårt var at vi brukte mer enn vi fikk inn, en ikke ukjent problemstilling ellers i livet og…
På hekken har vi en DuoGen, en slepe- og vindgenerator som gir oss strøm når vi seiler, men når vi ligger for anker sliter vi etter noen dager med lav spenning på batteriene. Solcellene vi nå har montert er 2x80w og under optimale forhold gir de tilsammen oppunder 10 Ah inn i vår batteribank. Med ti timer solskinn om dagen er det ett formidabelt tilskudd til strømmen ombord.
Forhåpentligvis slipper vi unna med mye mindre motorkjøring for å lade batterier fremover!
Ellers har vi åpnet og renset, vasket og kloret begge vanntankene som var fylt opp med sølevann i Colombia. Måtte også spyle gjennom alle slanger og bytte vannfilteret som var helt tett. Bytta og ut den bitte-bittelille krana på badet foran, endelig, et lenge påtenkt prosjekt.
Greg, som kom innom ble et lykketreff, han tok 55$ for å rense, trykkteste, refille og feilsøke elektronikken på kjøleskapet. Ikke norsk pris kan vi røpe. Han friskmeldte kjøleskapet og mente at Capp-Verdianeren som fylte trippelt trykk i systemet har skylden for mye trøbbel og unødvendig strømforbruk de siste tre månedene.
Den 19, på tirsdag, løftes vi ut av vannet og settes på land. Gleder oss ikke veldig til å bo ombord på land, men det er kun en uke for å sjekke bunn, bytte anoder, skrape, slipe og stoffe tre strøk før stillehavet (men det betyr at vi ikke har do…).Veldig billig arbeidskraft her, så vi får hjelp til dette.
Skal også fjerne dekksteaken i midtpartiet på styrbord side i fire meters lengde. Her lekker det inn! Vi har sporet opp tre lekkasjer, Erik og jeg tettet og limte ned en stav på nytt på Bequia, men det var hastverksarbeid og det varte kun i noen måneder. Så nå tar vi av styrbord genoaskinne og ett beslag ute i borde, skreller av teaken og fineren under, sparkler og tetter hull, glasser over og maler. Det kommer til å se rart ut med midtskips dekk uten teak, men ved neste anledning fortsetter vi arbeidet og målet er teakfritt dekk. Lekkasjer i dekk er alltid kjipt. Her lekker det nå inn i el-skapet over kartbordet, ikke kjekt og noe som kan få store konsekvenser, så vi har ikke noe valg…
Hjemme i Norge har de tilsatt brekkmiddel i rødspriten, her i mellomamerika er det tilsatt olje i acetonen. Dette siden den er en viktig ingrediens i kokainproduksjonen. Siden vi trenger aceton til dekksjobben spurte jeg etter aceton på båtbyggeriet her, han mente at den lokale druglorden var mannen å spørre… Vi får klare oss med det medbrakte!
Mye av arbeidet blir jo selvfølgelig utført av Jo, og Maria teller til ti opptil flere ganger daglig, som alenemor til tre ved svømmebassenget. De jobbene vi prioriterer nå, er typisk båtbyggeroppgaver, men det er mange punkter på lista og vi vil utjevne det heller tradisjonelle kjønnsrollemønsteret etterhvert! Dessuten har vi funnet ut at jobbingen er med på å gi dagene struktur, noe vi trenger, så endelig har vi funnet en hverdagsrytme og kommer nok til å fortsette med fast jobbing daglig fremover (men dog ikke 10-timers arbeidsdager)! Da kan vi nemlig stryke ting på listene våre og ikke bare legge til ting – veldig tilfredsstillende og nødvendig for kjære Felice!
Vi er registrert!
Ideell jobbesituasjon…
Snart Panamakanalen…
13. mars 2013 § 5 kommentarer
Colon, Panama
Da ligger vi ved inngangen til verdens største snarvei! Shelter Bay Marina i Colon er full av båter og folk som forbereder seg til å transitte Panamakanalen. Vi lader opp med kjøleskapsfiks, montering av solcellepanel og å tømme vanntankene våre for gjørme (takk til Santa Marta Marina for ekstremt dårlig vann!), pluss at vi skal gjøre tidenes største husholdningsinnkjøp av mat og diverse (mat for det neste året eller sånn…)!
Heldigvis snublet vi over Greg, som bor fast i en båt noen plasser lenger ut brygga. Han er flyingeniør og gjør jobb med alt det elektriske som vi trenger hjelp til (han er helten vår i disse dager!).
Ellers er vi i prosess med å få alt det byråkratiske i orden for transiten. Agent Roy Bravo gjør jobben for oss og i dag ble båten målt opp (noe som er nødvendig før du kan registreres som fartøy som skal gjennom).
I går var det full bursdagsfeiring for Mikkel 1 år – hurra! Sang, kake, krone, gaver, signalflagg fra masten og glad gutt med stolte storesøsken! Og takk for alle hilsener hjemmefra!
På vei inn til Colon en tidlig morgen
Mikkel 1 år (hater kronen…)!
Bursdags-signalflagg opp
Arbeidsleiren har startet
Mens vi andre ser etter apekatter i jungelen
I indianerenes land – San Blas
8. mars 2013 § 2 kommentarer
San Blas, Panama
Vi er kommet til San Blas, et område med massevis av små, øde, sandbelagte palmeøyer. På noen av dem bor det indianere, eller Kuna-folket, som de heter. Rundt øyene ligger korallrevene under vann. Her skal man kun gå inn med solen i ryggen og på høylys dag, for å være sikker på å ha nok vann under kjølen.
San Blas-øyene er en del av Comarca de Kuna Yala, et område der Kuna-folket styrer nesten uten innblanding fra nasjonale panamanske styresmakter. Kunaene lever nesten uten påvirkning utenfra og er reservert overfor besøkende. De livnærer seg allikavel i noen grad ved å selge fisk, noe frukt, smykker og annet håndverk til besøkende på øyene. Vi kjøper både fisk, frukt og smykker, og gjør det vi kan for å vise dem respekt.
Vi var litt kjappe med matinnkjøpene da vi dro fra Colombia, så nå etter en liten uke her uten butikk og skikkelig tilgang på blant annet grønnsaker, har vi begynt å rasjonere maten frem til vi kommer til Colon om noen dager. Interessant!
Isla Porvenir
Ankomsthavn var øya Porvenir, der innsjekken gikk veldig greit. En dag og to på stranden og jolletur til naboøya, Wichubhuala, der vi fant en liten mørk butikk i den lille landsbyen, dog med begrenset utvalg. All bebyggelse i den lille landsbyen er bygget av tynne bambusstokker til vegger og palmeblader til tak. barna våre løp med de innfødte, og var spesielt imponert over en jente på rundt fire år som banket brus- og ølbokser flate. Boksene er det en eller annen form for gjenvinning av, for alle vil ha tomgods. Og Birk løp flere ganger tilbake til jenta hver gang han fant en. søppel er en dirty issue her… På den ene enden av øya kom vi til et søppelberg, ikke like kult å ha kastet søppelet vårt i en søppelkasse på andre enden av øya når vi forstår at det ender her, i en haug som bare blir større og større uansett… Dette kommer til å være et problem fremover når vi ikke er i større byer, hva gjør vi med søppelet? Den beste løsningen er å ta det med til byene vi kommer til. For det er vel det nærmeste vi kommer et forsøk på å bli kvitt avfall på en miljøvennlig måte… Skikkelig bad!
Holandes Cays
Vi dro videre til Acuakargana, som øya vi ankret ved i Holandes Cays heter på Kuna. Det er ingen Kunaer som er fast bosatt her, men to stammer bytter på å passe på kokospalmene på øya. De selges til forbiseilende som oss, eller til oppkjøpere fra Colombia (også ender de som kokosmelk på boks i butikkhyllene i Europa…). Vi møtte han nå som er chief på øya, herlig kis. Julio var 75 år og trasket rundt på øya si med machete i hånda og en bærbar radio i et tau over skulderen (det tok kanskje et kvarter å gå rundt hele øye langs stranden). Ti meter bak han inni palmeskogen gikk kona i full Kuna-drakt i masse farger og begge leggene dekket med perlelenker, og passet med en streng mine på at han gjorde tingene riktig (han ga oss tillatelse til å ta en bilde av han, men da kom hun styrtende til og kjeftet og skulle ha 2 US$ per bilde). de siste dagene har det vært ugunstig vind for dem for å seile etter mat, så han fortalte at de begynte å gå tom. Heldigvis hadde vi mye ris, som vi ga sammen med noe annet. Julio synes det norske flagget (på båten) var så fint og lurte på om ikke vi hadde et lite til han. Dagen etter overrakkte Billie han et av de små 17. mai-flaggene våre, og da smilte til og med kona!
Tre netter ble vi her, til tross for en del rulling. Tre andre småbarns-båter, foruten Supermolli og oss, lå i samme bukt, så det har vært kids heaven på stranden (to franske og en sveitsisk). Den sveitsiske båten har seilt i 12 år og har fire barn fra åtte år og nedover. De er en del av UNEP (United Nations Environmental Program,) og vi var alle med på en opprydningsaksjon og plukket søppel på stranden (se http://www.toptotop.org). Bra og trivelig hook up med andre med barn, som også skal ut i Stillehavet!
Coco Bandera Cays
Neste stopp var øya Waisaladup, der vi kom inn i en helt stille og beskyttet lagune. Vi dro på miniekspedisjon til en liten øy ved siden av. Den var så liten at vi ikke har funnet noe navn i kart eller pilotbøker – herlig!
Aridup
Etter å ha guidet Supermolli i et døgn på en ufrivillig skattejakt etter øya der familien til Marcus skulle komme, kunne vi endelig kaste anker ved Aridup, eller Isla Carp, som vi døpte den om til (etternavnet til Marcus). Felice opererte som navigasjons-hotline for Supermolli, som hverken hadde mobildekning, kredits igjen på Satelitt telefonen eller tilfredsstillende kart. De besøkende bor i noe provisoriske stråhytter på den lille øya, i en resort drevet av et Kuna/tyskt par. Fin strand og billig mat og kidsa koser seg som alltid mellom kokospalmene og i vannet. Føler at vi endelig slapper skikkelig av etter turen fra Colombia og det er deilig. Dette blir siste stopp før Colon, fra der vi skal transitte Panamakanalen.
Endelig i San Blas (Porvenir og Wichubhuala)
Bak gjerdet er flystripa!
Men hvor skal vi legge til…?
Lurte litt på om det er en do…
Alle trenger solceller!
Reggae-skogen
Ved dinghy-brygga
Cayo Holandes og Acuakargana
Kuna-folket
Kjøper fisk
… og den er fersk!
Kids heaven!
Her bor kunaene
Søppelplukking på stranden!
Julio – sjekk radioen han har over skulderen!!!
B+B+Felice
Coco Bandera Cays og Waisaladup
Kuna-armbånd
På en bitteliten øy
Kunaene selger oss armbånd
Ankringsgjengen på Aridup (Isla Carp)
Superdad steker pannekaker og mater Mikkel
Planlegger Stillehavet!
Takk for oss San Blas!
Humpete ferd mot San Blas
1. mars 2013 § 1 kommentar
Santa Marta, Colombia – San Blas, Panama
Etter en stressdag med klesvask, båtvask, båtfiks og matinnkjøp etter hjemkomsten fra Nuqui, satte vi kursen vestover mot øygruppen San Blas i Panama morgenen etter. Skulle gjerne hatt noen dager til i Santa Marta for å lande litt etter turen, og for å fikse flere ting i og på båten. Men værvindu er værvindu og gunstig seilevind har vi ikke råd til å kaste bort, so off we went!
Vi visste at strekket mellom Santa Marta og Cartagena er kjent for røff sjø og mye vind, og at det ofte topper seg med hissige bølger ved Baranquilla, som er en odde der elven Magdalena renner ut i havet. Magdalena er Colombias nest største elv og mesteparten av all nedbør i landet renner ut her. I pilotboken vår står det at man skal se opp for døde kuer og store trær i vannet rundt Baranquilla… Vi så ingen av delene, men vannet var merkbart brunere i området.
Og det ble en slitsom tur, Billie og Birk var begge sjøsyke (lenge siden sist!) og vi var kanskje ikke helt uthvilte etter Nuqui-turen, så ALT ble et ork (turen tok to døgn). Forholdene var helt ok (litt mye sjø til etter vi hadde rundet Baranquilla, kanskje…), men det var deilig å kaste anker utenfor en av de mange små palmeøyene i San Blas etter to døgn på sjøen. Bading og lek på stranden og hjertesukk over (ned)turen til Nikola og Marcus (Supermollis). Ikke alle etapper kan være en kaffeseilas!
Turen og følelsen satt nok igjen noen dager og vi har kjempet litt med å finne tilbake til hverdagen. Har følt litt at vi ikke har tid til annet enn alt som må gjøres av hverdagslige ting om bord i båten og med ungene, og egentlig ikke det heller, mens listen med to do`s på båten er veeeldig lang…
Men, det er jo positive ting også, da: her er det ny vanntemperatur-rekord! 30,2 grader, ha ha! Nå skal vi ta det rolig en ukes tid og oppleve noen av disse tropiske øyene ( mens vi funderer på hvordan vi skal fikse lekkasjen i dekk, kjøleskapet, brunt vann i vanntankene, inverteren, hvordan solcellepanelet skal monteres og litt andre småting som må på plass her i Panama)!
Sjøsyk crew
Digg…
Panamaaa
Vi ser Supermolli!
"S/Y Felice" 