Siste seiltur!

6. november 2013 § 5 kommentarer

Beachcomber Island – Vuda Point Marina, Fiji

Vi har hatt mange ideer og lyster for siste delen av turen vår. Paradoksalt nok er det å ha alle muligheter åpne og fritt valg til alt nesten litt vanskelig. Det er på en måte ingen begrensninger for hvor man kan dra. Bortsett fra vær og vindsystemer da, når man bor i båt. Det er ikke alltid like lett å velge hvor vi har skillet seile eller hvilken rute å ta, det er så mange steder vi vil til. Og det har vært en del frem og tilbake den siste tiden.

Nå har vi bestemt oss, og det er deilig og kjennes riktig. Vi går i land på Fiji for syklonsesongen og flytter i hus før vi drar hjem til sommeren.

På grunn av kidsa har det vært viktig å være mye i land i forhold til tiden under seil. Allikavel har vi flyttet oss langt på 20 måneder, og sett og opplevd mer enn vi helt klarer å ta inn kanskje? Nå får vi se om det blir litt enklere med et liv i hus og forhåpentligvis barnehage og skole. Vi har ihvertfall forventninger om litt mer voksentid…!

Felice skal seiles til Australia av våre norske Blue Marble-venner. Der vil en megler sørge for å selge henne.

Det var litt rart å lette anker, heise seil og sette kursen for siste gang. Men vi er happy for det vi mener er riktig valg for siste bit av turen. Det blir spennende!

Reklamer

En liten smak av India…

1. november 2013 § Legg igjen en kommentar

Savusavu på Vanua Levu, Fiji

Vi er kommet til Fiji! Største forskjellen fra resten av Stillehavet er at her er det mer action og høyere tempo enn det vi er vant til fra de østlige naboene. Og mye folk overalt. Vi har litt følelsen av et mini-India bare mer vestlig…

Savusavu er den mindste av to byer på Vanua Levu, som er Fijis nest største øy. Savusavu blir kalt The Hidden Paradise og det er en sjarmerende liten by med 5000 innbyggere. Vi ligger godt skjermet for vær og sjø i en lang bukt bak revet (= myggnett på nettene…). Øya er frodig og veien nordover heter Hibiscus Highway. Det er frukt – og grøntmarked, stæsjbutikker med krims og krams og blinkende lys i vinduene, rågod og billig kinesisk og indisk mat, 3G nett (!), avdanka og halvalkoholiserte yachties på yacht cluben, også har vi funnet yoghurt på supermarkedet – det er en stund siden sist!

Sightseeing på øya ble gjennomført i bil sammen med Red Sky Night/Blue Marble. 8 voksne og 2 barn (Mikki og mama hadde alenedag i båten) i en åtteseters Landcruiser, på hissig dårlige veier. Målet var Labasa, øyas største by med et usikkert antall innbyggere, det kan være alt fra 25 000 til 90 000 (kilder: Lonely Planet og en tilfeldig lokal dame). Turdeltakerne så minst 25 000… Kul og heftig by, spesielt etter en evighet i polynesisk kultur, et slags indosjokk. Et sted med null turistinitiativ, men også ikke turistfiendtlig. Alle håndhilder, vil prate og det er fritt frem for å ta bilder (uten å måtte gi noe for det). Mange folk og fine folk! Det var en kort og grei tur dit og en laaang tur tilbake igjen etter feil veivalg. Ingen hadde forestilt seg at en av øyas hovedveier kunne være så dårlig. Thanks to former rally driver Dan, they finally reached the boats again, after a more than fast ride down Hibiscus Highway, testing the old Landcruiser to it’s limits! Det ble også et høydepunkt med rakettskyting på en øde slette på hjemveien (det er ikke så lenge til hindu-festivalen Divali, så fyrverkeri er tilgjengelig overalt).

Ettersom vi har to glade gutter om bord, og seiler sammen med Red Sky Night/Blue Marble, er det en selvfølge med bar og uteliv. Utekvelden ble avsluttet på en disco som i Lonely Planet er omtalt som: «The lokal hangout place where everybody is blind drunk before 23 o’clock…» Kvelden kostet kanskje mer enn det smakte for enkelte…? Mama var ihvertfall glad for at festen på byen ble avsluttet nokså tidlig, og fortsatte først i Felice og så i Red Sky Night (og at det ble gjort et vaktskifte på barnepass-fronten midtveis)!

Vi har alle begynt å lære oss lokalspråket her. Første ord ble «bula», som er en hilsen man slenger ut til alle man møter på gata som betyr «hei» og «LIFE»!

Nå går turen sydover i retning av hovedøya Viti Levu, fortsatt i tospann med Red Sky Night/Blue Marble.

Fiskelykke mot Fiji

25. oktober 2013 § 1 kommentar

Tonga – Fiji

420 nautiske mil, tre døgns seilas, godt værvindu, nytt og ivrig mannskap og god stemning om bord!

De to første dagene har som vanlig gått med til å venne seg til sjølivet. Birk har vært uggen og kastet opp en gang, Mikkel har kastet opp en gang, mens Billie er frisk. Andreas og Morten klarer seg, men har som Jo «jukset» med scopoderm-plaster bak øret for å hanskes med eventuell sjøsyke. Morten synes det funker sånn passe bra…

Tredje og siste dagen blir den store fiskedagen! Det hviiiner i den store snellen på akterdekk og gutta skvetter til og begynner å sveive inn snøret med roping og hoying og adrenalin over normalen. Første napp er en stor og sprellende mahi mahi (dorade) som kjipt nok klarer å huke seg av kroken igjen akkurat i det vi begynner å dra inn snøret. Med litt surr på linen og fikling med å få den ut igjen (mama tar selvkritikk…) fortsetter vi med god feeling.

Når det hviner igjen er det hissig kraft i linen og tre ivrige karer henger over snellen bak der. Birk prater som en foss og forklarer som en proff hvordan dette må gjøres. Mikki henger over rekka og forklarer og roper for de som ikke har fått med seg hva som foregår, mens han veiver med armene for å illustrere hoppene til den store fisken bak der. Den er større enn han… En Blue fin tuna kjemper imot, men kommer nærmer og nærmere med kroken i munnen. Helt inn til båten, så har vi den på kleppen. Den er på høyde med dekk i det den på mirakuløst vis klarer å hive seg av den store kroken på kleppen. Gutta sitter bare igjen med dunkende hjerter og fiskeskjell på akterdekk…

Ikke så lenge etter hviner det i snella igjen! Det blinker i stor fisk gjennom bølgene og gutta drar inn snøret. En diger mahi mahi! Gira gjeng prøver å lage en plan for hvordan vi skal lykkes denne gang. Dra inn snøret, godt treff med kleppen, to mann løfter den inn på dekk, håndkle over øynene for å slippe vill sprelling, kniven i gjellene… Fortsatt heftig sprelling selv om Andreas står på den stakkars fisken. Vi prøver febrilsk og uten hell å finne fiskevekten, og ender med å tippe rundt 10 kg, basert på Birks vekt og forrige store mahi mahi vi fikk på vei fra Niue.

Som alltid pleier vi å få fisk når det passer skikkelig dårlig, og i dag kom det midt i kveldsmat og legging for småmatrosene. Det betyr at sløyings- og filiteringsjobben blir Andreas og Morten sin. Og det er ikke en liten jobb… Den er faktisk så stor at vi hører at de pepper hverandre opp og at de må ha seg en pause innimellom. Om det er størrelsen på fisken som er utslagsgivende, eller bølgene og det faktum at de sitter på huk med hodet ned, er vi ikke sikre på.
Det hjalp kanskje ikke på formen for Morten at han akkurat tok en bit av det ferske fiskehjertet av ren fiskelykke heller…

For å være helt ærlig så har jeg egentlig aldri vært så glad i å fiske. Men det er noe annet å dra opp fisk på størrelse med et lite barn, sammenlignet med å sitte i silregnet utenfor Verdens Ende å smånappe i et snøre!

Jo serverer ihvertfall rågod thai fiskesuppe til kvelds mens vi passerer lys langs land på en av Fijis øyer – i morgen tidlig er vi inne!

Innaskjærs på Tonga

21. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Vava’u, kingdom of Tonga

«Long live the King». Innsjekkingen her var ikke noe tøys, vi hadde fire representanter fra myndighetene om bord som sjekket alt fra skipsapotek og alkolhol,til kjøleskapet, frisk frukt og grønnsaker. Av gammel tradisjon og i respekt for kongen var de iført flettede bastmatter, som snurres rundt livet og knyttes fast, gjerne utenpå en nokså strikt dress. Det er ikke meningen å såre noen, men i enkelte tilfeller kan det se ut som de har surret en striesekk rundt livet. Og det er ikke bare offisielle myndigheter som bruker dette, overalt går folk sånn, kvinner og menn. Men det skal sies, noen mer stilige enn andre. Uansett, den siste fyren som kom ombord for å sjekke at vi ikke tok med mat med skjulte ulumskheter inn i landet, gikk til slutt avgårde med resten av mahi mahien vår, ikke fordi han anså den som noen smittekilde, men fordi han hadde lyst på gratis fisk til middag. Greit nok det, og han ga oss egentlig ikke noe valg…

Da vi endelig var klarert inn i landet, og hadde spist frokosten Erlend serverte, hadde vi problemer med å gå fra brygga på grunn av sterk vind rett inn mot land, og grillen som var fastmontert på utsiden av rekka måtte bøte i sammenstøtet. Heldigvis var det den, og ikke DuoGen’en som gikk (selv om vi til tider lurer på om vind- og slepegeneratoren egentlig gir det den burde av power…).

Den lille byen Neiafu, som her hovedstaden i Vava’u, er litt kjedelig; passe dårlig utvalg av ferske matvarer bort sett fra et utrolig bra marked med frukt og grønt (+fisk), mye barer og cafeer, men litt for mange avdanka yachties med alkohol-issues. Greit å få sjekket mail, men litt overkill med tre kids på cafe i regnværet i mer enn en dag… Endelig hook up med Supermolli igjen, har ikke sett dem siden Bora Bora – topp for store og små og fine dager sammen!

Selv om det er flatt vann inne bak alle øyene her i Vava’u, så er det fin seilevind og vi har hatt supre dagseilaser rundt mellom øyene og noen av de tyvetalls ankringsplassene. Øyene her ser nesten ut som de svever over havoverflaten, fordi bølger har spist seg inn i fjellet og laget store overheng. Det er fjell og jungel med sandstrender innimellom her og der. Det er digg å kjenne båten legge seg litt over på kryssen igjen, det har vært mye med- og sidevind det siste året (og jeg vet vi klaget over motvind i den engelske kanal, men LITT er bra).

Luiza og Erlend fra Blue Marble, som seilte med oss fra Niue, ble satt i land og har sammen med de andre skibbrudne bodd en stund i eget hus hos Kjell Hotell, en nordmann som driver resorten Mystic Sands. Felice lå for anker utenfor mens vi nøt livet på besøk i hus med hage og strand en dag og to. Birk ble nærmest adoptert av Blue Marble-gjengen og overnattet hos dem noen netter, uten noe som helst ønske om noen gang å komme hjem igjen. «Det går bra mamma, vi bare later som Andreas er pappan min og Karina mamman min, også har jeg flere tanter og onkler. No problem!» De er veldig fine med han, og det er digg med litt avlastning for oss.

Vi hadde en dag med båten full av kompiser på «cave hunting», en stor sukksess (med Blue Marble og Dolphin of Leith). I området er det flere naturlig huler i fjellet, med mer og mindre hemmelige innganger. Vi kjørte jolla inn i Swallows Cave, der åpningen til hulen bare er en smal sprekk i fjellet, hulen åpner seg så innover i fjellet. Og utrolige Mariners Cave, der selve åpningen til hulen er under vann, så vi dykket ned og inn i et hull i fjellet før vi kom inn i en lystett lomme i fjellet (nei mormor, ikke småmatrosene!). Svellen gjorde at trykket i rommet endret seg etterhvert som vannet steg og sank, så vi hørte det suse i ørene og det ble helt dampete inni hulen. Fett!

Innimellom alle steinene og korallen finnes også fantastiske strender, og vi har hatt fine opphold på øde ankringssteder. Vi må også nevne det legendariske good bye-party i cockpiten vår sammen med Supermolli, Duende og Zoomax. Helaften som endte med at Duende måtte forte seg hjem for de var redde for at Flora (kjæresten til Mikkel) skulle våkne for dagen og de ville ihvertfall kjenne puten før det skjedde…!

Som alle guidebøker anbefaler så har vi vært på to Tongan Feasts, der lokale slakter og serverer smågris og titalls andre retter for anledningen. Hva vi betaler er opp til vår egen dømmekraft og samvittighet, noe lokale fattige gjerne tjener godt på. Vår lokale mann Daniel på ankring 16 sparte til egen båt, og regnet med at han hadde råd til en etter fire omganger med Tongan Feast for yachties. Han hadde 11 barn og var medpastor i den lille kirken på naboøya. Etter måltidet fikk Morten hos oss og Øystein (Blue Marble/Red Sky Night) den heldige og overraskende oppgaven å kjøre pastoren og kona med matrestene til over-pastoren på øya Lape, en klissvåt jolletur på 3 nautiske mil i mørket og med ganske heavy bølger…

Tonga ble for oss avslutningen med en del av de andre på jordomseiling som vi er blitt kjent og venner med. De fleste andre drar til New Zealand, mens vi seiler til Fiji for syklonsesongen. Det er båter som har seilt omtrent samme rute som oss siden Panama, og som vi har truffet igjen og igjen. Mest trist var det å si «hadet» til Supermolli, som vi har seilt mer eller mindre med siden Portugal og i nesten halvannet år nå. Vi er blitt gode venner og har fulgt hverandre i livet på sjøen (og på land da). Heldigvis er det ikke så langt til Hamburg, og vi gleder oss å besøke dem og til FusionFestival (musikkfestival som Marcus har vært med å starte). Big kisses + polish good bye/arrival + waves in our eyes…

Nå har vi fått Andreas og Morten om bord, to glade kiser fra Gamleby’n og Kampen som var glade for å være fremme etter femti timers tur fra Norge (var det medregnet kryssing av datolinja eller ikke…?). I utgangspunktet skulle de hjelpe Jo med å seile Felice fra Tonga til New Zealand, da det fortsatt var planen vår. I det vi ombestemte oss og heller seiler til Fiji, endret ferien deres seg fra en røff motvindspassasje til en tropisk koseseilas. Fleksi som de er var det ikke noe problem å pakke dykkemaske isteden for lua!

I det vi sjekket ut krevet myndighetene hele 9 Tonga dollar (27 kr) for at vi har vært i Tongansk farvann i tre uker…! Uprofesjonelt eller bare uøkonomisk, er ikke sikker. Men litt tvilsomt er det at en ansatt i et av departementene oppga en yahoo-epostadresse som kontaktinfo vedrørende utsjekk… Hi hi.

I morgen stikker vi enda lenger vest og til Fiji! Forhåpentligvis rekker vi å møte venner på NightHawk før de seiler videre. Og Red Skye Night med Blue Marble-gjengen om bord ligger bare et døgn foran oss på havet mot Fiji. Sees der!

Full av konkurranseinstinkt og kids!

17. oktober 2013 § 1 kommentar

Vava’u Regatta 2013

Vava’u Regatta, den store årlige begivenheten på Tonga, ble avholdt forrige helg. Felice stilte med mama som kaptein og båten full av folk. Regattamannskapet bestod av 6 kids og 6 voksne: foruten oss var det svenskene Andreas (5), Erika (9), Ellinor og Staffan fra Salsa, svenske Emil (12) fra Miss My, Loviza og Erlend fra Blue Marble.

Og ideen om å delta var mer for trivsel enn for plassering. Det endret seg fort… Da startskuddet gikk og vi fikk en bedre start enn både Zoomax (venner av oss i en 53 fots lynrask Segal og umulig å slå for oss) og Red Skye Night (full av kompiser og hardeste konkurrent i racet) tok konkurranseinstinktet rett og slett over hos alle mann. Barna måtte klare seg selv og med kjeks og chips frem til finishing line en del timer senere. Erlend prøvde å servere øl på et litt roligere legg, men vi andre bare fnøs og fortsatte med seiltrimming mens vi nistirret konkurrentene. Det toppet seg med nærkontakt og vannballongkrig med Red Skye Night på et tidspunkt, før vi stakk avgårde fra dem og gikk i mål med meget god plassering (dog etter Zoomax…).

Hadde det ikke vært for at vi seilte rundt med all bagasjen til Erlend i forpiggen (rundt 112 kg!) og fylte vanntankene rett før start, og det hadde vært en form for handicappoeng annet enn skille mellom en- og toskrogsbåter, hadde vi nok kunne flagge med topplassering… Vi kunne ihvertfall fått en del ekstrapoeng hvis det hadde bitt gitt for antall barn om bord!

Men vi var mer enn fornøyde og hadde en nydelig tur fra mål og til ankringen ved Mandala Resort. Supergira gjeng etter seilingen, ingen hadde spist noe hele dagen og to øl til hver – god stemning!

Neste regatta gikk tilbake til byen med en liten vri: finishing line etter å ha krysset mållinjen i bukta med båten var at en av mannskapet så fort som mulig kom seg til land og registrerte båten som over mål. Vi hadde byttet til helnorsk mannskap med fire av Blue Marble-gjengen og gjorde det sterkt gjennom regattaen til tross for en laber start. Etter heftig kamp med Red Skye Night dro vi til slutt skikkelig fra dem. Og da vi krysset mållinjen med Felice, satt Øystein klar i jolla på dekk med motoren nesten igang. Jolla ble sjøsatt i full fart mot land og Rebecca, Øystein og Birk kjørte alt hva 8 Hk kunne gi og stormløp i mål inne på land. Rundt oss hoppet folk i sjøen og svømte mot land…

Til tross for lynstart første regattaen og feilfri seiltrimming ble det ingen pallplass på oss. Men vi fikk pris for å være eneste deltagende båt med barn om bord, med kommentaren: «Beautiful blonde babies.»

Takk for innsatsen alle mann!

Little green racing machine – party ferry – SUPERMOLLI!

10. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Portugal – Atlantic Sea – Pacific Sea – Tonga

We write this in English, in order for the Mollis to understand (so they don’t need to analyse the crazy translation of GoogleTranslate…).

“Take right and not left before you reach Africa”. Our trip had not been the same if Supermolli had not listened to our advice in Portugal 15 months ago, and sailed into the Meditterainian instead of crossing the Atlantic with us. We are happy our routes have been the same for such a long time! Since this we have been sailing more or less side by side. We don’t think we have spent as much time with anyone over the same period of time. Most of our best moments on our trip have been with you. Living this close together, there have been downs also and we are glad we talked about this too. Overall, it is a crazy luck to find you on the oceans! That our kids have enjoyed each other so much, AND that we parents have hooked up so well.

There are so many things and we just want to thank you guys for amazing times and for funny and exciting company on the seas and on land… Our kids always will wake up earlier than yours, finding ourselves in desperate need of food in Colombia, and then all nine of us sick of the little food we actually got, kids sleeping over in our boats, collecting kids that didn’t wan’t to sleep over after all way too late in heavy rain and gale force winds, hippie flower propellers and racing cut propellers, dinghy racing, endless confusions on every route to be chosen, BisanDolph, canned fruits galore on all beaches, bonfires and torches for the kids, swimming in sweet water with open mouth haha, Bikini=sunglasses, Walk in Fly out, Perkins + Perkins vs coral, anchor bouy or not, bullshit talking hours after hours on the beach (Marcus + Jo), teaching Birk German (and English), polish good byes, and the never ending contest of which boat really is THE PARTY VESSEL… People are already asking us where you went, they miss our «incorrect» conversations on the VHF…

Before you sailed south in order to go to New Zealand (while we will continue west to Fiji), we for sure got a properly good bye party in our cockpit (together with Duende and Zoomax), and you really managed to take a polish good bye on us as you left Neiafu two days ago. Guess now we are even…? It was a sad and black day the next day with no green machine in the anchorage, but we can do nothing but laugh when we think of you and our times together!

In Norway we say that “a loved child has many names”. Our best Racing machine, Party ferry, Mollis: Lina, Jaron, Nikola and Marcus – we miss you! Have a happy sail and many kaffi fahrts further on your journey! We have already promised the kids (and ourselves) that we will come to see you when we all return. Just wait for our POLISH ARRIVAL!

Kisses, very many kisses from the FeliSCH

Rocketroll og kjendistilværelse

8. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

«Bounty Bar», Neiafu, Vava’u, Tonga

Første gang vi møtte den norske katamaranen Blue Marble full av glade nordmenn, var på Fatu Hiva. Det tok ikke lang tid før «Birk og Andreas Band» var startet og siden det har de spilt hver gang vi har møttes. Med hawaiiskjorter og mørke solbriller underholder de med et lite men godt reportoar av slagere, til livlige toner fra gitar, ukulele og trommer.

Her i Nukualofa ble vi kjent med britiske Billy, som bor her, er sønn av sirkusartister og som har et ekte loppesirkus (!). Han arrangerer også «Open mic night» på den lokale baren «Bounty Bar», og «Birk og Adreas Band» skulle endelig få gjøre sitt første skikkelige gig på en offentlig scene!

Etter gratis måltid (eieren av baren sørget selv for å lage spesial-barneburger til Birk) og heftig styling, kunne det til da nokså ukjente bandet entre scenen. På plass foran mikrofonen ropte Birk: «are you ready!?» og til stormende jubel satte de igang med første låt, «In the jungle» fra Løvenes konge. Det var stinn brakke og toppstemning i bakgården på den lille baren midt i byen. Og Jo, som var hjemme med Billie og Mikkel, kunne høre alt klart og tydelig helt ut til Felice som lå for anker i bukta!

Birk ble raskt et selvfølgelig medlem av husbandet og var på scenen mer og mindre hele kvelden. Neste låt var «Rocketroll», som ble fremført til trampeklapp og blitzregn. Det var ingen annen råd enn å sette opp et ekstranummer med «Kaptein Sabeltann», men publikum var ikke happy før «In the jungle» ble spilt enda en gang. Trøtt og fornøyd kjørte vi jolla hjem etter eleve en gang, og håret til Birk stod fortsatt til alle kanter morgenen etter på grunn av all stylingen.

Dagen etter fikk Birk en liten smak av rockestjernelivet, da folk overalt i byen kjente han igjen og ropte etter han! Og takk Andreas, han digger deg og du er fin! (Dessverre er ikke Andreas med på bildet her, men det kommer flere).