Vind på Verde

18. november 2012 § 2 kommentarer

Sal – Sao Nicolau – Santa Luzia – Sao Vicente

Båt og mannskap er klare for innrykk, og om bord kommer siste halvdel av familien Lien, Susann og Jack (3 ½ år). Vi går hardt ut og etter 16 timers reise fra Oslo for de to nyankomne, og starter «ferien» med nattseilas fra Palmeira til neste øy, Sao Nicolau og byen Tarrafal. Susann fritas fra nattevakt og blir heller stuet inn i forpiggen for å sove med to svette småbarn. God vind og fulle seil gjennom natten, hvor mye søvn det faktisk ble på Susann er usikkert…

 Birk happy med Jack om bord

På morgenen, etter 55 nautiske mil, ankret vi opp under høye fjell i en bitteliten bukt hvor det kun var plass til en båt. Lunsj, bading og strandtur før vi gikk de siste 15 nautiske til Tarrafal. Fiskingen går skikkelig bra, vi dro opp to 4-kilos tuna og det blir sashimi til kvelds! Yeah!

 Tuna – endelig!

Det var lite turister i Palmeira, men i Tarrafal er det ingen! Kystby med sjarmerende sentrum. Hjertelig mottakelse på brygga når vi kommer med jolla, alle vil passe på den og tjene en slant, og alle er veldig vennlige. Folk på hvert gatehjørne som hilser. Strandtur på utrolig flott og helt svart lavasand og bading i bølgene. Middagen fra h…. med fire sultne og hyperaktive barn, vanvittig lang ventetid på maten, og jeg tror vi spiste på ti minutter (vi satt der sikkert i halvannen time)… Det er alltid deilig å komme ut i båten og hjem! Og deilig når fem kids sover og vi kan åpne en vin!

 Felice i bukta i Tarafall

 Black beach (dette er fargefoto!)

 

 Engler til bords…

 Fase 3 av klipp…

I Tarafall fikk vi fylt opp båten med friske grønnsaker og frukt fra det lokale markedet der fire damer stod i hver sin bod med de samme grønnsakene/frukten. Denne øya er nemlig mer frodig og dyrkbar enn Sal, fordi høye fjell stopper skyene som så gir nedbør.

Dagen etter seilte vi videre til Santa Luzia som er nasjonalpark og under tvil la vi oss godt inn mot land. Det blåste mye og det hadde vært en huskete tur. Topp å komme inn på land med øde strand og fantastiske skjell! Bøtte, spade, bading, løp hvor dere vil – og en øl på de voksne («vi» er jo på ferie…)!

 

 Felice i dønningene

 Lykke i land!

 Kjøper fisk av lokale fiskere

 Kose-kiser

Barn om bord betyr et vanvittig nivå når det gjelder aktivitet og støy – det er ikke langt mellom latter og gråt (gjelder for mødrene også…)! Jack og Birk leker og herjer (det går i biler og sverd), og Birk er glad for å ha fått en gutt om bord! Jentene tegner og pusler innimellom erting og små-krangling med gutta (merkelig dette med kjønnsrollene… Og de to jentene om bord her er TØFFE jenter!) Og alle elsker å bli lest for, og det er det mye av! Vanvittige måltider der kidsa veksler mellom å slå seg vrang (heldigvis) og mødrene hisser seg opp i tur og orden… Men vi synes vi klarer oss bra – det er hygge og lek og moro og kos og oppfinnsomhet og latter!

 (i Mindelo)

Så satte vi igjen ut i bølger og vind (det blåste 30 knop jevnt) med Mindelo på Sao Vicente som endelig mål på Cabo Verde. Vi satte et rev og kastet ut begge fiskelinene i nokså røffe forhold. Det var en kort og huskete tur med halvapatiske og uggene barn, men med godt humør. Vi hadde stålsatt oss litt og det var god stemning og enkel servering (salte kjeks og nøtter). Mikkel bråvåknet da han fikk en real skyll rett inn i vognen der han stod og sov godt bundet fast ved masten… Og når bølgene var på det meste (rundt 5 meter) synger begge fiskesnellene samtidig og linene fyker ut. Thomas og Jo slipper unger og ror og løper på akterdekk og trekker med gledeshyl opp en bonito og en mahi mahi! Fett!

 Lar autopiloten få litt hvile i bølgene

 Slapp gjeng…

Kysten av Sao Vicente er flott med dramatisk natur, og når vi kommer på nordvestsiden av øya og begynner å nærme oss Mindelo går høye sorte klipper rett i havet og sjøen slår inn med høy sprøyt.   På veien seilte vi forbi to fiskebåter på 20 fot med latinerrigg, og vi var veldig glade for at Felice er så trygg og stabil som hun er! På vei inn til Mindelo etter å ha rundet den siste odden kunne vi klart se skillet der sjøen la seg og gledet oss til rolig vann. Da vi endelig kom dit ble vi overrasket av fallvinder på over 45 knop… De på havnekontoret fortalte at dette ikke var vanlig vær i området, og det var digg å ligge godt fortøyd på brygga.

 I havn!

Mindelo Marina drives av en tysker og er den eneste marinaen på Kapp Verde. Vestlig standard og vestlige priser… Her kan man få gjort alt av reparasjoner og installasjoner på båten om nødvendig. For oss betyr det installasjon av NavTec, reparasjon av kjøleskap og litt andre småjobber som det er greit å sette bort… Det er mye svell i havna og de deilige blå superfortøyningstauene våre ryker et etter et. Masse rubbadubber på tauene og doble spring!

 

I Mindelo er det masse å se! Det selges frukt, grønt, fisk og alt annet på hvert eneste gatehjørne og det er imponerende mange bruktbutikker (som her er et litt annet konsept enn hjemme: mer søppeldynge enn gjenbruksutsalg…), også er det masse småboder som både selger godteri og drinker – herlig kombo! Det er tydelig mye fattigdom, og mange er interessert i å tjene noen småslanter på hva som helst. Men likevel er de aller fleste glade, interessert og veldig trivelige. Og de er veldig takknemlige når vi gir bort klær, dyner, leker og utstyr som vi ikke lenger trenger, eller noen penger til skolemateriell eller en øl…

 Ivi + Billie

Clube Nautico er byens yacht club og er deilig shabby og et kult sted, her ble det ettermiddagshygge med vino verde og pannekaker!

 Clube Nautico

 Birk og Jack i baren

Etter grundig vask av båten var turen over for Ivi, Jack, Susann og Thomas, i hvert fall for denne gang, og de listet seg ut en grytidlig morgen. Tusen takk for topptur! Det har vært trivelig med dere fra første kikk på båten, og vi er takknemlige for alle tips og råd og svar dere har hjulpet oss med fra Felice ble vår (og nei, det er ikke for mye, Thomas!). Det har vært hyggelig og kult å ha dere om bord, og det hadde jo vært rått om vi kommer seilende til Tikopia! Dere er en fin gjeng, med fine, glade, morsomme og badende barn.  So long og god tur til Tikopia!

 Ny og gammel gjeng på Felice

Så er vi alene igjen og det blir stille og rolig når mannskapet halveres. Det er litt rart og litt tomt, og ganske deilig med mye plass.

 Dykkere…

Nå legger vi igjen Felice på brygga i Mindelo, og drar til Norge i ti dager på grunn av sykdom i familien. Det føles som det eneste riktige å reise hjem en tur nå. Og det blir fint å være sammen med familie og venner hjemme.

Finally, the day before we left for Norway, we can see Supermolli in the marina! Everyone is happy to see each other and from now on we will start dating in Caribbean and probably through the Panama canal and further into the Pacific. We are looking forward to sail with you, super people!

Maria får siste finish på sveisen hos stjerne-Barbearia dagen før vi drar hjem, etter at både Jo og Susann har vært bortpå med saksen opptil flere ganger hver. Nå begynner det å ligne noe! Digg å slippe alltid fuktig og seigt langt saltvannshår som aldri tørker.

 

Gangster cut…

Vi drar hjem igjen til Felice 24. november, og noen dager etter dukker Erik (kompis, båtbyggerkompanjong, seiler, drømmer, fødte ekspert på pasta+løk og den perfekte gast) opp – også krysser vi Atlanteren. Neste ankring i Karibien! Yeah!!!

 

 

 Snart tuna sashimi!

 

Reklamer

No stress!

18. november 2012 § 1 kommentar

Sal (Palmeira – Santa Maria – Mordeira – Palmeira)

Cabo Verde er fett! God stemning, masse som skjer, ting å se på, trivelige folk, deilig musikk, god karma!

Etter innsjekk på Cabo Verde (måtte i taxi til flyplassen for å slippe å legge igjen alle passene hos politiet) og en liten rundtur i havnebyen Palmeira seilte vi helt sør på øya, for å finne en barne- og badevennlig strand. Det var sånn passe vellykket, ettersom beste alternativ var turistbyen Santa Maria. Det var ganske hissig svell der også, selv om det hadde vært lite vind lenge, så vi rullet godt for anker. Måtte kaste hekkanker i tillegg, for å prøve å få båten til å ligge mer med bølgene.

 Varm velkomst syd på Sal

 Servering i by’n

All-inclusive-hoteller og svell til tross, vi koste oss vi! Badejentene Ivi og Billie fikk seg et skikkelig bølgebad i brenningene på stranden – de er tøffe (og ja mormor, MED armringer)! Thomas var happy etter besøk hos den lokale barbereren (må jobbe litt med tan i nedre ansiktsregion noen dager fremover nå). Og alle var glade for den lille shabby strandbua som solgte caipirinha og is, og der lokale musikkere spilte herlig musikk utover ettermiddagen og kvelden. Mikkel showet med alle og spiste sand (fin måte å få kjørt inn to timers tidsforskjell på), Birk, Billie og Ivi danset og stupte kråke i sanden (veldig kjekt etter at de akkurat hadde fått seg en ferskvannsdusj i dykke-sjappa…) og vi voksne smilte!!! Det toppet seg da musikerene spilte sangen «Felice», som vi fikk tatt opp og som vi har spilt iherdig på båten etter det! Turen hjem i mørket med fire overtrøtte kids og en jolle som måtte svømme-hentes fra bøye gikk over all forventning, no stress – som er «slagordet» blant lokalbefolkningen på Cabo Verde! Avsluttet kvelden med fase en av hårklipp på mama, digg å slippe langt drift saltvannshår som aldri tørker. Fase to ble gjort i dagslys dagen etter.

 I Caiprina/is-baren på stranden

 SAND etter ferskvannsdusj…

 Fase to av hair cut…

Dette med svell viser seg å være en greie her på atlanterhavsøyene (kanskje ikke så rart…) og etter en natt i naturhavna Mordeira, hvor jolla holdt på å velte i dønningene på vei inn til land og Thomas gikk i sjøen, dro vi tilbake til lokalt småbyliv i lille Palmeira.

 Urolig natt for anker (slepesporet vårt)…

Palmeira er en rolig og beskyttet havn når man tørr å gå helt inn, mellom småbåtene og vraket av en veltet fiskebåt som ingen ser ut til å gjøre noe med. Derfor var det flere i båt som hadde søkt ly der, og båtene lå tett som på Tunø i juli. Så tett at de faktisk lå og dunket borti hverandre (for anker)! Godt det er litt lavere standard på båtparken her enn i Cascais…

 Tett ankring…

Daniel, El capitan el porto (havnesjefen), var heldigvis kompis og vannmannen spilte på lag, så vi fikk gå til brygge og fylt opp vanntankene og båten fikk seg en etterlengtet vask over dekk. En utsending bestående av småmatroser og Thomas på dieseltokt sikret også at vi uten stress vil komme oss til Mindelo i tilfelle vindstille. Vi la oss fort ut på anker igjen når dette var gjort, for å slippe å tenke på fortøyningstau som gnager på betongbrygga og kakerlakker som spankulerer om bord på det…

Vi må også takke den frodige damen i det røde huset nok, som var grei og vasket en hel del tøy for oss (hun drev forøvrig også å ribbet duer da vi hentet tøyet, herlig kombo).

Gutta fikk seg en kveld på by’n (viktig å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret om bord…), mens Maria passet kids. Det var lørdag og god stemning med live lokal musikk (en fyr med elektrisk fele og synthesiser tok helt av på Fado-toner) og det ble en runde på de fleste av byens barer, med flere lokale helter og personligheter. Det ble også stiftet bekjentskap med den lokale rommen på Cabo Verde, Grog, et brennevin med ubehagelig bivirkning dagen derpå…

Det har vært stille og varme dager her og vi blir litt late (så lat som man kan bli med båten full av kids…) og trenger mye vann. Normalt er det mye vind på Cabo Verde og vi håper den dukker opp snart for det er litt strevsomt med svettedråper på leppa bare man skal ned å fylle en vannflaske (eller renner nedover ryggen i det vi prøver å få pusset tenner på fire kids…)! Felice gjør seg forresten godt med Hello Kitty-vindfanger i fordekksluka! Etter leggetid er det digg – det er rolig, fin temperatur og øl i cocpit! No stress!

Som ekte turister har vi sett øya fra planet på en pick up også. Vi besøkte øyas saltverk og noen av oss fikk flyte i det salte vannet (26% salt) (de som ikke ble såre av saltet eller med overmot på svømmeferdigheter fikk seg et sjokk da svømmeferdighetene ikke meldte seg på dypet, til tross for det salte vannet…). Ellers hjalp kidsa den lokale bilvaskeren i Espargos, mens vi andre ettervert fikk spist lunsj (de satte inn kyllingen i grillen da vi kom, men beroliget oss med at det straks var klart…)! No stress…

 Vi ser Sal fra lasteplanet på en pick up!

 Salt!

 Fin sjåfør!

Da vi kom tilbake og skulle kjøre jolla ut til båten var bensinslangen borte, men heldigvis var gjengen som grillet og drakk på brygga raske med å «finne» den i en båt litt lenger bort. De var også veldig takknemlige for en Grog hver i «finnerlønn»! Sånn lærte vi å ta med bensinslangen på bytur, i tillegg til å låse fast vester, bensintank og årer…  (litt flaks må man ha på tur)! Og de var hyggelige folk, kidsa fikk grillet småfisk som snacks før vi kjørte utover i mørket (eneste aberet var kanskje at det de brant under panna var plast og annet tilfeldig avfall…)

Vi har hatt litt blandete spiseopplevelser ute her. Har egentlig bare spist ute et par ganger i Palmeira; en veldig bra, og en mer skuffende. Det første stedet fikk vi skjell og fisk nærmest hjemme i stuen til en familie, veldig trivelig og godt! Andre gangen bestilte vi kylling og burgere, og det som ble servert var french fries og en karbonadeaktig sak til en av oss. Kylling? Nei det har vi ikke allikevel, var svaret… Lobsteren, som Cabo Verde er veldig kjent for, er det lite av så vi har ikke fått noe av det noe sted… Tuna derimot, det har vi spist mye av!

 En av restaurantene i by’n

Birk er rå på å få seg kompiser og spiller fotball med smågutta i gata og hilser med største selvfølgelighet på kiser på hvert gatehjørne. Mikkel henger med, litt småsvett i varmen, men veldig happy med å ha alles føtter i lekegrinden sin (=cocpit)!

 Birk med nye kompiser

 og flere!

Det er fine og aktive dager med fire kids på fem år og nedover, men de er stort sett greie og fine og har mye morsomt å komme med når det gjelder det meste (og selvfølgelig både krangler og sloss de også)! Nå har Ivi vært med i gjengen i et par uker og de er blitt godt kjent på godt og vondt. Det er kult å se at småmatrosene leker og lever i båt med største selvfølgelighet, og styrer og steller med sitt!

Om det er en ting vi kan sette fingeren på når det gjelder Sal, så må det være tilgangen på vitaminer… Mama er sånn passe fornøyd med utvalget av frukt og grønnsaker – det regner omtrent ikke på øya og den er så tørr at noe landbruk eksisterer ikke. Dermed var det et lite imponerende utvalg, kun gulrøtter, bananer, poteter og pumpkin med særs dårlig holdbarhet… Blir bedre på de andre og mer grønne øyene! Og det er ikke nok til å sverte den gode følelsen vi har fra øya, og spesielt Palmeira.

Palmeira – kult med små forhold og lokale folk. Og fantastisk med alle de lokale som svarer: «no stress»!

Og storebror Martin: vi prøvde å finne en Cabo Verde-skjorte til deg med «no stress» på, men det glapp…

 Glade kids

 Feit drosje I

 Feit drosje II

 Underernært på TV…

 Digg!

 Som fra et vestlig interiørmagasin…

 Gutta i parken

Blue water sailing!

18. november 2012 § 1 kommentar

Lanzarote – Cabo Verde (890 nautiske mil)

Da har vi satt ut i Atlanterhavet! Kanskje ikke skikkelig enda, men er ihvertfall på første etappe ned til Afrika og Cabo Verde. Båt og folk var veldig klare for å komme oss avgårde, med «nytt» mannskap om bord. Thomas, som er en av tre søsken vi kjøpte båten av og hans datter, Ivi på 5 år, skal være med oss i noen uker. Veldig hyggelig, også kan det jo være at han har noen triks og tjuvtriks vi kan lære, ettersom han har seilt Felice i årevis rundt jorda før. Og nå VAR vi skikkelig klare for opplevelser i mer eksotiske strøk enn Kanariøyene (ikke et vondt ord om disse øyene som vi jo ikke engang har besøkt skikkelig, vi kunne vært på La Graciosa i månedsvis…!)

 Billie, Ivi og Birk på fordekk

Vi har fulle dieseltanker (og kanner), alle stuerom og krinkler og kroker er stappet fullt med hermetikk, pasta, havregryn, rosiner, mel, longlife milk, juice og ALL annen langtidsholdbar mat som vi antagelig kommer til å trenge eller ville få lyst på etterhvert, når tilgjengeligheten av matvarer kniper. Trodde aldri jeg skulle kjøpe hermetisert brokkoli, spinat, pølser og kjøttdeig, eller frukt og bær på boks – og ihvertfall ikke at jeg skulle gi barna mine det…! Og jeg vil ikke vite hva næringsinnholdet i denne nedsylta maten er sammenlignet med ferske produkter (eller spirer, Pipen-gjengen…!). Har også bunkret opp med 1-liters kartonger med billig spansk vin (enklere kan det ikke bli: «vino tinto» og «vino verde») + selvfølgelig så fersk frukt, grønnsaker og annen ferskmat i nett og skap, så mye som vi tror vi klarer å fortære før det blir dårlig.

 Hvor skal vi…?

 Tilbake på Felice!

Værfiler (iGrib) er finlest. Dessverre viste de at den ellers så steady passatvinden ville være veldig svak ihvertfall i en ukes tid fremover og det var til og med meldt perioder helt uten vind… Vi konkluderte med at jo før vi kom oss avgårde, jo bedre. Taktikken var å kjøre på med motor de første par dagene, sånn at vi ville komme før stillebeltet og få god vind sydover siste halvdel av turen. Da ville vi ihvertfall slippe vindstilla hele veien. Våre venner på Supermolli har tolket gribfilene anderledes og blir på kanari i ihvertfall en uke, i påvente av litt mer vind. Vi får se hvem som velger best…

 Donald på sjørøvertokt…

Vi seilte fra Marina Rubicon på Lanzarote i stekende ettermidagssol og vinket hade! til Cassiopeia-gjengen på tankbrygga. Vi sees på Cabo Verde – seil trygt!
Rolig ettermiddag og kveld med fulle seil og sjøsyke unger (Billie og Mikkel er de eneste som klarer seg!)… Kveldsmat og te i cocpit etter barne-leggetid, og vi følger øya Fuerteventura på innsiden hele natten.

Første dag er litt som siste lange seilas, kidsa er uggene og slappe og vi voksne har ikke mest tiltakslyst vi heller… Enkel servering med kjeks, knekkebrød og oppskåret frukt/grønnsaker. Bortsett fra at Jo disket opp med egg&bacon til sen frokost da (det ble også dagens store måltid)!

 Uggen I

 Uggen II

Endelig har fiskeutstyret kommet frem og Thomas tester kroker mens vi andre venter og håper på tuna! Har blitt fortalt av en nederlender at han har lagt alle store kroker lengst inn i et skap i båten med stor lapp på: «skal ikke brukes!» Han fikk nemlig en litt for stor fisk på kroken som etter å ha røket linen siktet inn båten og «skulle ta dem» (han var faktisk redd for at den hadde tatt en jafs av datteren han på 1 år hvis han hadde fått den om bord…). Så vi fisker med moderate kroker foreløpig. Og det var en ivrig gjeng som dro opp en 2-kilos mahi mahi  (gullmakrell) dag to! Den snackset vi lettstekt med sitron på til kveldsmat, med pannekaker til dessert!

 Mahi mahi

 Pannekake-fest!

Dag tre er sjøsyken borte og kidsa leker og klatrer og krangler og maser og krever og… det hadde nesten vært digg om de var litt sjøsyke og apatiske innimellom – for litt ro…! Men det er deilig å se og føle at energien er tilbake og at alle sprudler av virkelyst! Matlysten tar seg opp også og vi har fått frem en jamon serrano som vi spikker av innimellom måltidene. Det er stor stemning med pannekakefest og Ivi er overlykkelig for at de finnes bringebærsyltetøy om bord (selv om det ikke smaker som det hjemme…)!

 Mikki er med!

 «Jeg gikk meg over sjø og land…!»

 Sendt på fordekk for å hyle fra seg…

Billie og Birk storkoser seg med Ivi og de har finkjemmet båten for leker og mulige klatrestativ – topp med lekekompis i forpiggen! Virker ikke som at de bryr seg noe særlig om å være på havet, uten landkjenning og løping. De er høyt og lavt og i full sving hele tiden. Også er det veldig stas med høytlesing innimellom.

Det er også en lykkelig gjeng som løper frem på fordekk for å se en delfinflokk som danser på baugen. Andre dyr noen av oss har sett er hai, hval og skilpadde (og Jo skryter av fantastisk morild på den mørkeste nattevakten).

 Hval!

Halvveis feires med bading i baljer på akterdekk, sang for full hals i cocpit og en øl etter leggetid. Yeah!!!

 Halvveis!

Det er kult å oppleve at det faktisk ER sånn at når vi alle bare får vent oss til sjøen og det å være om bord og underveis, så er det deilig å være på havet. Ihvertfall nå som vi har chaset down passatvinden og det er medvind og rolig sjø! Vi nyter å ha rolige dager og ingenting på land som stjeler oppmerksomheten vår. Her er det ikke noe annet å forholde seg til enn at vi skal være fornøyde om bord, at båten skal gå fremover (så fort og så behagelig som mulig) og at vi må spise noe innimellom. Det er ganske enkelt, og små og store liker det!

 Vask

Nettene deler vi i tre, sånn at vi tre voksne har en tre-timers vakt hver per natt. Det er sårt ettertraktet alenetid og vi har vi sjansen til å lese eller skrive (det er en grunn til at dette innlegget er så langt…), eller bare sitte å kikke utover med egne tanker uten at noen forstyrrer – og det er deilig og en nødvendighet når vi bor og lever så tett på hverandre. Sånn sett er de lengre havseilasene en lykke!

Vi må innrømme at vi etterhvert får blod på tann når det gjelder fiskingen ettersom vi ikke får noe mer napp enn den ene mahi mahi’en, og driter i hele ikke-fiske-med-for-stort-utstyr-rådet. Dermed går julegave-kroken til mama uti etter å ha fått lykke-kyss av alle ombord. Og vi velger å tro at det var en diiiger fisk som tok med seg hele greia ned i dypet, og ikke en for dårlig knute som gjorde at vi veldig kort tid etterpå måtte slenge ut en ny krok…!

Dag fem: nå begynner det å bli merkbart varmere både i luften og i vannet. Og uttrykket blue water sailing, som vi har lest om, gir plutselig mening: vannet er bare fantastisk blått og klart! Det blir badepause og alle fniser av de 27 gradene i sjøen der vi henger i tau etter båten midt på havet. I dag har det også vært brødbaking og vasking utvendig og innvendig i båten (og alle deltar)!

 Billie + Jo

Dag seks: i dag har vi hatt åpning av Ivi, Billie og Birks «Felice Hav-kafé». Vi kjøper nybakt eplekake og saft for selvlagde Felice-penger. På menyen har de også sang, slengkyss, knipsing, plystring, klemmer og kiling på ryggen!


Herlig ettermiddagsbad i 28 graders vann (temperaturen stiger stadig!), til og med Mikkel fikk seg en dukkert. Ellers hadde vi enda en mahi mahi på kroken i dag, men den falt av i all ståheien da vi skulle trekke den inn… Begynner å bli skikkelig keen på en tuna nå! Også er det masse flyvefisk og de flyr laaangt, veldig imponerende!

I kveld er det fullmåne, og Birk og Ivi fikk være oppe til det ble mørkt for å se. De vinket godnatt til stjernen Zita (hunden til mormor og morfar som ble avlivet for ikke så lenge siden…) før de krøp til køys. Dyner begynner å bli litt too much på nettene nå, så det spørs om ikke de må av båten på Cape Verde… Thomas er tydelig på at vi absolutt burde skaffe oss noen små vifter også, «for det BLIR varmt!»

Mikkel er forresten blitt en superkrabat! For et par uker siden begynte han å krabbe, sette seg opp selv, og nå reiser han seg opp etter ting selv. Det er selvfølgelig litt risky om bord i båt, som alltid er i bevegelse, så det er mye tryning om dagen… I tillegg spiser han ikke pupp på nettene lenger, så mama har fått tilbake nettene (yesss!). Han er fortsatt en glad kis, men som trenger å lures litt igang med måltidene. Virker som han nyter liv og røre rundt seg med masse oppmerksomhet fra alle hele tiden, med gode time outs på dagtid i vogn ved masten.

Vinden ser vi ikke så mye til… Kjipt, men vi går for seiling med en gang det er en mulighet for at båten går i riktig retning mot målet under seil…!
And to Supermolli: your interpretation of the grib files was better than ours, but we hope to see you soon in Cabo Verde!

Litt fiksing blir det også tid til underveis; tauspleising, opprydning i leker (altfor mye, så noe blir gitt bort på Cape Verdes), nye høytalerdeksler i cocpit og full vask i båten – bra jobba!

 Vindstille = dieselbehov

Etter snart syv dager på havet begynner vi å glede oss til å se land der fremme. Vi kan faktisk lukte det allerede, litt over 90 nautiske mil fra land, det er et eller annet som lukter annet enn sjø og salt og fuktig havluft, kanskje krydder? Blir spennende å komme i land i nytt land!

 En stjerne for hver av de ti øyene på Cabo Verde

 Heiser Cabo Verde gjesteflagg

Thomas og Jo tar båten siste natten, for Maria føler på en influensa som sniker seg på, og vi er i havn i Palmeira på øya Sal ved fire-tiden på natten. Løitens akevitt i cocpit og skål for godt gjennomført rolig og flott seilas.

Våknet opp noen timer etter i AFRIKA. Ganske mye mer rock&roll enn vi er vant til . En båtlengde bak oss lå en stor fiskebåt velta på siden, ett umerket vrak på 1,8 m dyp litt bortenfor, fiskebåten Capitano Carlos hvis bøye vi lå litt for nær brydde seg ikke om de klinka litt borti oss og det gjorde nemlig flere av de andre båtene på anker litt bortenfor. Så vi flytta oss litt nærmere den velta båten og synest det hele var herlig eksotisk og spennende!

 Sjekk 70-fots fiskebåt i bakgrunnen…

Og varmen.. Area Tropico, 40 grader i skyggen og 30,2 i vannet. Vi lurte nemlig på om det ville tippe tredve innen vi kom frem og det gjorde det. Men den samtidige vindstilla gjør sitt til at det blir ganske uutholdelig overalt unntatt i skyggen eller i vannet.

På Sal blir det innsjekk her i landet, de er strengere på inn- og utsjekking her enn det vi har opplevd til nå. Så best å være streit på det hvis vi vil unngå heftige bøter. Sal er en av tre øyer besøkende båter kan og skal sjekke inn på, de to andre er Santiago og Sao Vicente. Så får vi se hvor vi vil bade og nyte dagene frem til Susann og Jack (3 1/2), som er resten av Lien-familien, kommer (og da skal vi fortsatt selvfølgelig nyte dagene på øyene her)!

 Geografi…?

Bon dia Palmeiro! Spennende og fett å komme inn til den lille fiskebrygga med jolla, der lokale i alle aldre renset og fileterte alt fra småfisk til to store haier! Mye smil og masse vennlige folk, men vi fikk beskjed av en kompis å ikke å la vester eller årer ligge i jolla fordi det blir borte (selv om låst fast…). God stemning på brygga, der smågutter hoppet i vannet i trusa mellom fiskerensing og skarpe kniver. Bitteliten by med masse farger på fasadene. Da vi skulle sjekke inn hos politiet fikk vi beskjed om at de måtte sende passene til «immigration» på flyplassen og at vi kunne hente dem dagen etter. Ikke så keen på å gi fra oss passene (selv om det sikkert hadde gått bra), så vi hoppet i stedenfor i en aeroporto-taxi og ordnet opp med «immigration» selv. Veldig greit.

 Brygga som møtte oss i Palmeira

 Med alle typer fangst, også HAI!

Etter å ha fått stempler på lovlig opphold i landet og her på øya, fikk vi oss en øl i kneipa på brygga og herlig overblikk over livet i havna. Så rodde vi ut i Felice for å gå videre, skal prøve å finne en litt mer badevennlig havn sørover på øya.

 Øl på brygga!

 Gatelangs i Palmeira

Nødvendig marina-liv…

15. november 2012 § 2 kommentarer

Marina Rubicon, Lanzarote

 Charterliv…

Det var tomt for frukt, grønnsaker, ferskvarer, rene underbukser og vi har kjøpt og brukt opp det minimercado’n på La Graciosa hadde av mel. Ettersom vi ikke hadde bunkret for ukesvis og alle marina-fasiliteter faktisk er i umiddelbar nærhet, pluss at bestemor har lovet å ta med Birk og Billie på charterferie i et par dager, så la vi ut fra den herlige Playa Francesa med en litt større kanariøy i sikte.

 

Marina Rubicon er et nybygget og konstruert havneområde helt syd på Lanzarote. Det er P4-musikk hele døgnet fra alle restaurantene, svømmebasseng, feite tyske turister, lekeland overalt og alt annet man kan forvente av et turistområde – ikke spesielt hyggelig. Men det er vann + strøm på brygga, dusjer, sånn passe bra internett, to minutter til supermercado og andre kjekke ting vi trenger. Vi klarte for eksempel ikke å motstå fristelsen, så vi leverte inn 25 kg skittentøy til laundry service og lukket øynene da vi dro kortet…

Billie og Birk har vært på bestemor-tur i tre dager på hotell på charterstripa og vi har nytt tilværelsen kun med Mikkel om bord. Det hadde vært noen dager i sus og dus og frie tøyler på alt hva kids kan ønske seg (fra leke-ræl til fritt valg i frokostbuffeten, der frokosttallerken bestod av kake og croissanter… ). ALT er lov på bestemor-tur! Alle tre var veldig fornøyde da de kom tilbake fra hotellferie med badekar på rommet, svømmebasseng på taket og tigere i dyrepark en.

 Drar på bestemor-tur – jippi fra alle!

Vi har lenge tenkt på å skaffe oss et surfebrett om bord og på Lanzarote er det masse nytt og brukt å få kjøpt. Vi satt i leiebilen på vei til La Santa (Lanzarote surfesentrum) og Torras hotline fikk oss i kontakt med Dennis i neste landsby. Australsk aksent på telefonen og  mens vi venta på ham snakket vi om hvordan han nok så ut, typisk ung  kul surfekis… Trodde vi, men han var 55, manuellterapeut, yogalærer, surfeinstruktør, proff squash spiller, healer og inne i mørket i garasjen hans mellom bunkevis med surfebrett og rot hang det en kar til strekk, opp-ned. Meget hyggelig møte, og vi endte selvfølgelig opp med tre brett og ikke ett, så nå er vi dekket for alle forhold og nivåer om bord.

 

Med barnefri og enorm bil var det for dumt å ikke benytte sjansen til  å få tatt STORhandelen vi har planlagt lenge (burde selvfølgelig bare kjørt rett til Famara og testet surfebrett, men…). Siden dette er den siste havnen i Europa, Kapp Verde ikke har noen store butikker og Karibien er sinnsvakt dyrt har planen lenge vært å hamstre inn her. Ikke veldig morsomt, men det må til og om ikke annet kan vi le litt av å være butikkens attraksjon i noen timer når vi kommer med 13 kasser juice, 30 vinkartonger, 50 liter longlifemelk og nok tuna og annet på boks til ett år osv. Alle båtens tomrom er nå fylt opp og det trengs kun ferskvarer i uoverskuelig fremtid. Kjøpte forresten opp hele butikkens lager av pannekakemiks med egg, til tider uten tilgang på ferske egg (blir populært med pannekake-fest i Stillehavet!).

 Proviantering

Dagen etter var det meldt meget lite vind og god svell inn på nordsiden av Lanzarote så da ble det surfetur til Famarastranden. Det var plass i minibussen vi hadde, så etter stein, saks, papir-kamp om bord på Cassiopeia ble det gutta som kunne bli med. Deilig med lunsj i gamle trakter i søvnig liten by og så slite seg fullstendig ut i bølgene etterpå (feil rekkefølge selvfølgelig det med stor tapaslunsj først og så ligge på magen og padle alt du kan, men en lærer jo stadig noe …) De nye brettene funka og Maria stod på første bølgen – yeah mama!

 

 

 

 

Ungene løp i ring og hoia hele dagen, og ble skjemt bort med masse utrettelige lekeonkler fra Cassiopeia (de er tyve år gamle OG glade i barn)!

Mange av båtene vi har truffet før ligger her og det var veldig hyggelig å se Ostrea igjen!

Bestemor Gerd dro hjem og vi var enig i at det hadde funka bra selv med mor/ svigermor om bord i nesten to uker. Ungene syns det var trist, men det er ikke lenge til neste gang vi ses.

Med det samme flyet hun dro hjem i kom Thomas og datteren Ivi på 5 år. Thomas er tidligere eier av Felice og han har seilt båten rundt jorda før.  De har booka seg inn på overfarten til Kapp Verde. Turen er på ca 900 Nm og er beregnet  til ca 7 døgn. Etter at de kom brukte vi noen dager på å organisere oss, bade, handle ferskvarer og forberede og prøve ut nye seilkonfigurasjoner. Bare for å finne ut at det var meldt motvind + ingen vind, så alt vi orga med seilene var forgjeves , men nå vet vi i alle fall at det funker.

Vi gleder og gruer oss til overfarten, men føler at vi er mer forberedt enn noen gang + at vi har med Thomas, veldig fin fyr og en ikke ubetydelig ressurs på seiling generelt og Felice spesielt.

Så dette går nok bra!

 

 Feiring av Emil 21 år med drinks, hjemmelagde hamburgere og kake på Cassiopeia

 Billie og Birk med Ivi

 Opp og stå!

 

 

 

 

Beste stedet hittil

15. november 2012 § 2 kommentarer

La Graciosa skuffer aldri!

Det var kjipt å bli avvist av den strenge havnevakten med fløyte da vi kom inn til øyas eneste havn etter overfarten fra Portugal, men alternativet viste seg å være mye bedre, så stemningen om bord steg fort!

For bare to nautiske mil lenger syd på øya kunne vi slippe ankeret, i en bukt med en liten og urørt strand som heter Playa Francesa. Her var det langtureffekter og nakne rumper på mange av de sikkert tredve båtene rundt oss (det viste seg også etter hvert at de nakne rumpene tilhørte masse hyggelige folk!), og rolig stemning. Plotteren viste over 26 grader i det klarturkise vannet, og det var bare en ting å gjøre etter over fire døgn på sjøen – kaste klærne og stupe uti! Så lå vi der alle fire (Mikkel pysa ut…) og duppet i ettermiddagssolen og var glade for å ha unnsluppet høsten på fastlands-Europa. Digg!

Vi har faktisk vært på La Graciosa før, uten egen båt, men på tur med Indie, Tessa og Torra fra Lanza i fjor vinter. Også har vi sett over på denne øya fra Lanza før det også, og tenkt DIT må vi jo når vi engang skal ut og seile! Det er en rolig og deilig stemning i den lille havnebyen. Hovedsakelig er det fiskebåter og småferger fra Lanza som ferdes her, i tillegg til en del turbåter som ligger ved gjestebrygga (nå møtte vi en svensk familie som strandet her for et par år siden på sin jordomseiling og fortsatte å bo her, med barna på den lille lokale skolen). Det er blitt et veldig popis sted for båter som kommer til Kanariøyene og derfor er det vanskelig å få plass i havna (det er ikke mange plasser og det ser ikke ut til at de har planer om å bygge ut, så man må booke i forveien ved å fylle ut et 12 siders skjema…). Det bor rundt 500 mennesker her året rundt, og det er lite som skjer i byen annet enn to små supermarkeder med begrenset utvalg (og veldig begrenset kvalitet på frukt og grønnsaker…), en del restauranter (hurra, det er gratis wifi på Hamburgeseria’n!) og et og annet disco med karaoke (de åpner først lenge etter at vi har krøpet til køys, så det har ikke vært aktuelt å teste det ut dessverre…). Derfor slipper vi mas om stæsj, strandleker og oppblåsbare delfiner og alt annet småbarn gjerne faller for på byturene hit, men vi kjøper is til dem med glede! God karma og lite shopping trekker hippier, som iherdig lager smykker og greier som de prøver å pushe på de få turistene som kommer (at de kan leve av det bunner vel bare i lave levekostnader på den lille campingplassen her…). Midt i byen ligger det en restaurant perfekt plassert ved siden av by-stranden, ideellt for alle: kidsa kan bade og leke mens vi kan spise tapas og drikke øl!

Men dette var byen, og det er ikke der vi lever. Vi er jo i den bortgjemte bukt med alle båtene! Det er fantastisk fint å se ut i bukta fra stranden etter at det er blitt mørkt, der alle båtene ligger med tente ankerlanterner i toppen av mastene. Der bor vi liksom…!

Det er varme fine dager på stranden, litt for lange og varme faktisk, så vi har begynt å være i båten og ordne/leke frem til lunsj, også drar vi på land etter det. Birk og Billie har fått mange lekekompiser og er i full aktivitet fra morgen til kveld (det er blant annet en gjeng svenske barne-båter her, som går under tilnavnet svenske-mafiaen). Og mammaene skvaldrer over kjekspakkene og oppskåret frukt med sand overalt, mens gutta deler tips og triks når det gjelder båtteknikk eller motor. Skoleundervisning for de eldre barna går på rundgang mens de yngre leker, også blir det jammen en fest i ny og ne. Som et eget lite samfunn… Da er det også veldig deilig med rolige kvelder hjemme i egen salong uten så veldig mye annet enn en kopp te og en bok. Kan jo bli litt mye…

 

 

Vi møter mange nasjonaliteter, men det er flest  ivrige langturseilere fra Holland, Frankrike, UK, Tyskland og Sverige, så langt vi har opplevd ihvertfall. Hvor alle nordmennene er, skjønner vi ikke helt. Ettersom vi er et av få Europeiske land som faktisk klarte oss gjennom finanskrisen, skulle man tro at det ville finnes flere reise- og seilelystne nordmenn…

Vi har begynt å bruke snorkleutstyret og det er en del fin fisk å se, pluss at gutta synes det er veldig viktig å sjekke ankeret (og helst ta bilde av det) daglig!

Og det er bare å skaffe seg surfebrett! En av dagene lå det flere lokale surfere bare 50 meter fra båten og tok flere bølger. Planen er å kjøpe to brett når vi kommer til Lanza.

Bestemor Gerd kom med ferge til øya her noen dager etter at vi kom og det var gledelig gjensyn på kaia! Hun bor i forpiggen og deltar med stor iver på alt om bord. Birk og Billie blir bortskjemt med leking, oppdagelsesferd og høytlesing nærmest hele tiden, og vi voksne blir bortskjemt med en tilværelse med nanny og vaskehjelp i en og samme person! Hun kom fort inn i småbarnstilværelsen om bord på Felice, der vi stort sett er i seng til klokken 22. Mellom klokken 20 og 21 er det helt mørkt og når vi ligger for anker må vi spare på strømmen, så kveldene blir fort ikke så lange. Det er begrenset hvor hyggelig det er med hver vår hodelykt for å få lest noe… (må si at herr DuoGen gjerne kunne gitt litt mer strøm, det kan faktisk være at vi må ty til solcell epanel).

 Morgenstell…

Nå har det løsnet skikkelig for lille Mikkel! Han krabber, sitter, sover hele natten uten pupp og spiser ordentlige måltider (hvis grøt og grønnsakspureer kan kalles det…) som en gal! Også er godhumøret tilbake etter noen uker med tannspreng og feber, han ler og smiler til alle, nesten hele tiden! Mikkie er kul!

Billie, Birk, Jo og hele Cassiopeia-gjengen har vært på øyas fineste strand, Playa los Conchas, som ligger rett ut i Atlanteren (nordvest på øya). Fantastisk fint sted men med litt voldsomme og ikke helt barnevennlige bølger. Tror vel at turen til og fra i hipsi-bil (Birk: jeep blir jeepsi blir hipsi…) er det kuleste med hele turen i hvert fall for Birk og Billie! For Emil og Jo var det kuleste den 2,5 meter høye sand-pyramiden (ja Jon, den var større enn den i Sines…)!

Maria har stevnet Tomm Murstad’s Sjøleir for dårlig knuteopplæring etter at jolla til Cassiopeia måtte reddes fra å flyte til Brasil en kveld. Er sikker på at jeg gjorde et dobbelt halvstikk… (veldig flaut!)

Emil får ikke lenger fortøye jolla på Cassiopeia etter at den enda en gang måtte reddes fra soloseilas mot Brasil… Og Maria gnir seg i hendene!

Hvis noen lurer på hva vi ønsker oss til jul, så er svaret en Metzler Juice! Det er en liten rib-jolle med full rigg (storseil og rullefokk) og daggerboards på begge sider. Sinnsykt fett å seile jolle igjen! Dessverre gikk jolla ut av produksjon på 70-/80-tallet en gang, så si i fra hvis noen kommer over en. (Thank you so much for a fun sailing trip, you couple from UK!)

Birk og Jo har vært på guttetur til toppen av vulkanen! Rart med sokker og sko igjen… Og utrolig flott utsikt!

 Fjellet skal bestiges!

 Yeah, on the top!

Nå har vi vært her på denne herlige øy i denne herlige bukt i to uker, og har bare vært borte i byen to ganger (tre for Maria, som fikk seg jentekveld på by’n også!) for å handle frukt og grønnsaker. Det er fint å ligge for anker i uthavn, vi slipper unna alle fristelser og forlystelser som sivilisasjonen byr på.

Det er kult å oppdage at jo lenger vi ligger for anker, jo mer liker vi det. Vi finner liksom roen og det er enkelt å forholde seg til sammenlignet med alt mulig rart som skjer i en marina og som som regel koster penger. Og det er jo veldig bra at vi opplever det sånn, ettersom det ikke er lenge før det faktisk kun er ankring som gjelder (på alle Kapp Verde-øyene er det kun en marina vi kan gå inn og legge oss ved brygge og det er i Mindelo på Sao Vincente)!

 Gutta

 

Også er det utrolig fett endelig å være her på La Graciosa med vår egen båt – nos vemos!

 

 Vasker brødbollen

 Hårklipp…

 love Cassiopeia

 Høytlesingsluksus med bestemor

 Ankerdram i Felice etter Portugal-Graciosa

Where Am I?

You are currently viewing the archives for november, 2012 at "S/Y Felice".