Vind på Verde
18. november 2012 § 2 kommentarer
Sal – Sao Nicolau – Santa Luzia – Sao Vicente
Båt og mannskap er klare for innrykk, og om bord kommer siste halvdel av familien Lien, Susann og Jack (3 ½ år). Vi går hardt ut og etter 16 timers reise fra Oslo for de to nyankomne, og starter «ferien» med nattseilas fra Palmeira til neste øy, Sao Nicolau og byen Tarrafal. Susann fritas fra nattevakt og blir heller stuet inn i forpiggen for å sove med to svette småbarn. God vind og fulle seil gjennom natten, hvor mye søvn det faktisk ble på Susann er usikkert…
Birk happy med Jack om bord
På morgenen, etter 55 nautiske mil, ankret vi opp under høye fjell i en bitteliten bukt hvor det kun var plass til en båt. Lunsj, bading og strandtur før vi gikk de siste 15 nautiske til Tarrafal. Fiskingen går skikkelig bra, vi dro opp to 4-kilos tuna og det blir sashimi til kvelds! Yeah!
Tuna – endelig!
Det var lite turister i Palmeira, men i Tarrafal er det ingen! Kystby med sjarmerende sentrum. Hjertelig mottakelse på brygga når vi kommer med jolla, alle vil passe på den og tjene en slant, og alle er veldig vennlige. Folk på hvert gatehjørne som hilser. Strandtur på utrolig flott og helt svart lavasand og bading i bølgene. Middagen fra h…. med fire sultne og hyperaktive barn, vanvittig lang ventetid på maten, og jeg tror vi spiste på ti minutter (vi satt der sikkert i halvannen time)… Det er alltid deilig å komme ut i båten og hjem! Og deilig når fem kids sover og vi kan åpne en vin!
Felice i bukta i Tarafall
Black beach (dette er fargefoto!)
Engler til bords…
Fase 3 av klipp…
I Tarafall fikk vi fylt opp båten med friske grønnsaker og frukt fra det lokale markedet der fire damer stod i hver sin bod med de samme grønnsakene/frukten. Denne øya er nemlig mer frodig og dyrkbar enn Sal, fordi høye fjell stopper skyene som så gir nedbør.
Dagen etter seilte vi videre til Santa Luzia som er nasjonalpark og under tvil la vi oss godt inn mot land. Det blåste mye og det hadde vært en huskete tur. Topp å komme inn på land med øde strand og fantastiske skjell! Bøtte, spade, bading, løp hvor dere vil – og en øl på de voksne («vi» er jo på ferie…)!
Felice i dønningene
Lykke i land!
Kjøper fisk av lokale fiskere
Kose-kiser
Barn om bord betyr et vanvittig nivå når det gjelder aktivitet og støy – det er ikke langt mellom latter og gråt (gjelder for mødrene også…)! Jack og Birk leker og herjer (det går i biler og sverd), og Birk er glad for å ha fått en gutt om bord! Jentene tegner og pusler innimellom erting og små-krangling med gutta (merkelig dette med kjønnsrollene… Og de to jentene om bord her er TØFFE jenter!) Og alle elsker å bli lest for, og det er det mye av! Vanvittige måltider der kidsa veksler mellom å slå seg vrang (heldigvis) og mødrene hisser seg opp i tur og orden… Men vi synes vi klarer oss bra – det er hygge og lek og moro og kos og oppfinnsomhet og latter!
(i Mindelo)
Så satte vi igjen ut i bølger og vind (det blåste 30 knop jevnt) med Mindelo på Sao Vicente som endelig mål på Cabo Verde. Vi satte et rev og kastet ut begge fiskelinene i nokså røffe forhold. Det var en kort og huskete tur med halvapatiske og uggene barn, men med godt humør. Vi hadde stålsatt oss litt og det var god stemning og enkel servering (salte kjeks og nøtter). Mikkel bråvåknet da han fikk en real skyll rett inn i vognen der han stod og sov godt bundet fast ved masten… Og når bølgene var på det meste (rundt 5 meter) synger begge fiskesnellene samtidig og linene fyker ut. Thomas og Jo slipper unger og ror og løper på akterdekk og trekker med gledeshyl opp en bonito og en mahi mahi! Fett!
Lar autopiloten få litt hvile i bølgene
Slapp gjeng…
Kysten av Sao Vicente er flott med dramatisk natur, og når vi kommer på nordvestsiden av øya og begynner å nærme oss Mindelo går høye sorte klipper rett i havet og sjøen slår inn med høy sprøyt. På veien seilte vi forbi to fiskebåter på 20 fot med latinerrigg, og vi var veldig glade for at Felice er så trygg og stabil som hun er! På vei inn til Mindelo etter å ha rundet den siste odden kunne vi klart se skillet der sjøen la seg og gledet oss til rolig vann. Da vi endelig kom dit ble vi overrasket av fallvinder på over 45 knop… De på havnekontoret fortalte at dette ikke var vanlig vær i området, og det var digg å ligge godt fortøyd på brygga.
I havn!
Mindelo Marina drives av en tysker og er den eneste marinaen på Kapp Verde. Vestlig standard og vestlige priser… Her kan man få gjort alt av reparasjoner og installasjoner på båten om nødvendig. For oss betyr det installasjon av NavTec, reparasjon av kjøleskap og litt andre småjobber som det er greit å sette bort… Det er mye svell i havna og de deilige blå superfortøyningstauene våre ryker et etter et. Masse rubbadubber på tauene og doble spring!
I Mindelo er det masse å se! Det selges frukt, grønt, fisk og alt annet på hvert eneste gatehjørne og det er imponerende mange bruktbutikker (som her er et litt annet konsept enn hjemme: mer søppeldynge enn gjenbruksutsalg…), også er det masse småboder som både selger godteri og drinker – herlig kombo! Det er tydelig mye fattigdom, og mange er interessert i å tjene noen småslanter på hva som helst. Men likevel er de aller fleste glade, interessert og veldig trivelige. Og de er veldig takknemlige når vi gir bort klær, dyner, leker og utstyr som vi ikke lenger trenger, eller noen penger til skolemateriell eller en øl…
Ivi + Billie
Clube Nautico er byens yacht club og er deilig shabby og et kult sted, her ble det ettermiddagshygge med vino verde og pannekaker!
Clube Nautico
Birk og Jack i baren
Etter grundig vask av båten var turen over for Ivi, Jack, Susann og Thomas, i hvert fall for denne gang, og de listet seg ut en grytidlig morgen. Tusen takk for topptur! Det har vært trivelig med dere fra første kikk på båten, og vi er takknemlige for alle tips og råd og svar dere har hjulpet oss med fra Felice ble vår (og nei, det er ikke for mye, Thomas!). Det har vært hyggelig og kult å ha dere om bord, og det hadde jo vært rått om vi kommer seilende til Tikopia! Dere er en fin gjeng, med fine, glade, morsomme og badende barn. So long og god tur til Tikopia!
Ny og gammel gjeng på Felice
Så er vi alene igjen og det blir stille og rolig når mannskapet halveres. Det er litt rart og litt tomt, og ganske deilig med mye plass.
Dykkere…
Nå legger vi igjen Felice på brygga i Mindelo, og drar til Norge i ti dager på grunn av sykdom i familien. Det føles som det eneste riktige å reise hjem en tur nå. Og det blir fint å være sammen med familie og venner hjemme.
Finally, the day before we left for Norway, we can see Supermolli in the marina! Everyone is happy to see each other and from now on we will start dating in Caribbean and probably through the Panama canal and further into the Pacific. We are looking forward to sail with you, super people!
Maria får siste finish på sveisen hos stjerne-Barbearia dagen før vi drar hjem, etter at både Jo og Susann har vært bortpå med saksen opptil flere ganger hver. Nå begynner det å ligne noe! Digg å slippe alltid fuktig og seigt langt saltvannshår som aldri tørker.
Gangster cut…
Vi drar hjem igjen til Felice 24. november, og noen dager etter dukker Erik (kompis, båtbyggerkompanjong, seiler, drømmer, fødte ekspert på pasta+løk og den perfekte gast) opp – også krysser vi Atlanteren. Neste ankring i Karibien! Yeah!!!
Snart tuna sashimi!
"S/Y Felice" 
VI følger med:) Om dere trenger en kopp varmende te eller peisvarme et liten time når dere er i Oslo er dere hjertlig velkommen forbi! Leit å høre at det er sykdom…håper det er overgående…dere må hilse og si god bedring.
Vi er alltid her, 24 timer i døgnet om det skulle trenges…bare så dere vet det.
Stor klem fra Alexander, Maximilian, Kari og Stephan!
WOW! Dette er STORT å være med på! Kledelig med guttesveis Maria, neste runde blir skrelt bolle, som på Jo. Sikker på du kommer til å kle det også.. Og nå er dere altså på vei hematt. Lykke til med Far Maria, og ønsk han lykke til fra Espen og meg. Det må bli rart å komme hit nå, rett fra Afrika til i novemberværet her. En rå kontrast kan man si.