No stress!
18. november 2012 § 1 kommentar
Sal (Palmeira – Santa Maria – Mordeira – Palmeira)
Cabo Verde er fett! God stemning, masse som skjer, ting å se på, trivelige folk, deilig musikk, god karma!
Etter innsjekk på Cabo Verde (måtte i taxi til flyplassen for å slippe å legge igjen alle passene hos politiet) og en liten rundtur i havnebyen Palmeira seilte vi helt sør på øya, for å finne en barne- og badevennlig strand. Det var sånn passe vellykket, ettersom beste alternativ var turistbyen Santa Maria. Det var ganske hissig svell der også, selv om det hadde vært lite vind lenge, så vi rullet godt for anker. Måtte kaste hekkanker i tillegg, for å prøve å få båten til å ligge mer med bølgene.
Varm velkomst syd på Sal
Servering i by’n
All-inclusive-hoteller og svell til tross, vi koste oss vi! Badejentene Ivi og Billie fikk seg et skikkelig bølgebad i brenningene på stranden – de er tøffe (og ja mormor, MED armringer)! Thomas var happy etter besøk hos den lokale barbereren (må jobbe litt med tan i nedre ansiktsregion noen dager fremover nå). Og alle var glade for den lille shabby strandbua som solgte caipirinha og is, og der lokale musikkere spilte herlig musikk utover ettermiddagen og kvelden. Mikkel showet med alle og spiste sand (fin måte å få kjørt inn to timers tidsforskjell på), Birk, Billie og Ivi danset og stupte kråke i sanden (veldig kjekt etter at de akkurat hadde fått seg en ferskvannsdusj i dykke-sjappa…) og vi voksne smilte!!! Det toppet seg da musikerene spilte sangen «Felice», som vi fikk tatt opp og som vi har spilt iherdig på båten etter det! Turen hjem i mørket med fire overtrøtte kids og en jolle som måtte svømme-hentes fra bøye gikk over all forventning, no stress – som er «slagordet» blant lokalbefolkningen på Cabo Verde! Avsluttet kvelden med fase en av hårklipp på mama, digg å slippe langt drift saltvannshår som aldri tørker. Fase to ble gjort i dagslys dagen etter.
I Caiprina/is-baren på stranden
SAND etter ferskvannsdusj…
Fase to av hair cut…
Dette med svell viser seg å være en greie her på atlanterhavsøyene (kanskje ikke så rart…) og etter en natt i naturhavna Mordeira, hvor jolla holdt på å velte i dønningene på vei inn til land og Thomas gikk i sjøen, dro vi tilbake til lokalt småbyliv i lille Palmeira.
Urolig natt for anker (slepesporet vårt)…
Palmeira er en rolig og beskyttet havn når man tørr å gå helt inn, mellom småbåtene og vraket av en veltet fiskebåt som ingen ser ut til å gjøre noe med. Derfor var det flere i båt som hadde søkt ly der, og båtene lå tett som på Tunø i juli. Så tett at de faktisk lå og dunket borti hverandre (for anker)! Godt det er litt lavere standard på båtparken her enn i Cascais…
Tett ankring…
Daniel, El capitan el porto (havnesjefen), var heldigvis kompis og vannmannen spilte på lag, så vi fikk gå til brygge og fylt opp vanntankene og båten fikk seg en etterlengtet vask over dekk. En utsending bestående av småmatroser og Thomas på dieseltokt sikret også at vi uten stress vil komme oss til Mindelo i tilfelle vindstille. Vi la oss fort ut på anker igjen når dette var gjort, for å slippe å tenke på fortøyningstau som gnager på betongbrygga og kakerlakker som spankulerer om bord på det…
Vi må også takke den frodige damen i det røde huset nok, som var grei og vasket en hel del tøy for oss (hun drev forøvrig også å ribbet duer da vi hentet tøyet, herlig kombo).
Gutta fikk seg en kveld på by’n (viktig å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret om bord…), mens Maria passet kids. Det var lørdag og god stemning med live lokal musikk (en fyr med elektrisk fele og synthesiser tok helt av på Fado-toner) og det ble en runde på de fleste av byens barer, med flere lokale helter og personligheter. Det ble også stiftet bekjentskap med den lokale rommen på Cabo Verde, Grog, et brennevin med ubehagelig bivirkning dagen derpå…
Det har vært stille og varme dager her og vi blir litt late (så lat som man kan bli med båten full av kids…) og trenger mye vann. Normalt er det mye vind på Cabo Verde og vi håper den dukker opp snart for det er litt strevsomt med svettedråper på leppa bare man skal ned å fylle en vannflaske (eller renner nedover ryggen i det vi prøver å få pusset tenner på fire kids…)! Felice gjør seg forresten godt med Hello Kitty-vindfanger i fordekksluka! Etter leggetid er det digg – det er rolig, fin temperatur og øl i cocpit! No stress!
Som ekte turister har vi sett øya fra planet på en pick up også. Vi besøkte øyas saltverk og noen av oss fikk flyte i det salte vannet (26% salt) (de som ikke ble såre av saltet eller med overmot på svømmeferdigheter fikk seg et sjokk da svømmeferdighetene ikke meldte seg på dypet, til tross for det salte vannet…). Ellers hjalp kidsa den lokale bilvaskeren i Espargos, mens vi andre ettervert fikk spist lunsj (de satte inn kyllingen i grillen da vi kom, men beroliget oss med at det straks var klart…)! No stress…
Vi ser Sal fra lasteplanet på en pick up!
Salt!
Fin sjåfør!
Da vi kom tilbake og skulle kjøre jolla ut til båten var bensinslangen borte, men heldigvis var gjengen som grillet og drakk på brygga raske med å «finne» den i en båt litt lenger bort. De var også veldig takknemlige for en Grog hver i «finnerlønn»! Sånn lærte vi å ta med bensinslangen på bytur, i tillegg til å låse fast vester, bensintank og årer… (litt flaks må man ha på tur)! Og de var hyggelige folk, kidsa fikk grillet småfisk som snacks før vi kjørte utover i mørket (eneste aberet var kanskje at det de brant under panna var plast og annet tilfeldig avfall…)
Vi har hatt litt blandete spiseopplevelser ute her. Har egentlig bare spist ute et par ganger i Palmeira; en veldig bra, og en mer skuffende. Det første stedet fikk vi skjell og fisk nærmest hjemme i stuen til en familie, veldig trivelig og godt! Andre gangen bestilte vi kylling og burgere, og det som ble servert var french fries og en karbonadeaktig sak til en av oss. Kylling? Nei det har vi ikke allikevel, var svaret… Lobsteren, som Cabo Verde er veldig kjent for, er det lite av så vi har ikke fått noe av det noe sted… Tuna derimot, det har vi spist mye av!
En av restaurantene i by’n
Birk er rå på å få seg kompiser og spiller fotball med smågutta i gata og hilser med største selvfølgelighet på kiser på hvert gatehjørne. Mikkel henger med, litt småsvett i varmen, men veldig happy med å ha alles føtter i lekegrinden sin (=cocpit)!
Birk med nye kompiser
og flere!
Det er fine og aktive dager med fire kids på fem år og nedover, men de er stort sett greie og fine og har mye morsomt å komme med når det gjelder det meste (og selvfølgelig både krangler og sloss de også)! Nå har Ivi vært med i gjengen i et par uker og de er blitt godt kjent på godt og vondt. Det er kult å se at småmatrosene leker og lever i båt med største selvfølgelighet, og styrer og steller med sitt!
Om det er en ting vi kan sette fingeren på når det gjelder Sal, så må det være tilgangen på vitaminer… Mama er sånn passe fornøyd med utvalget av frukt og grønnsaker – det regner omtrent ikke på øya og den er så tørr at noe landbruk eksisterer ikke. Dermed var det et lite imponerende utvalg, kun gulrøtter, bananer, poteter og pumpkin med særs dårlig holdbarhet… Blir bedre på de andre og mer grønne øyene! Og det er ikke nok til å sverte den gode følelsen vi har fra øya, og spesielt Palmeira.
Palmeira – kult med små forhold og lokale folk. Og fantastisk med alle de lokale som svarer: «no stress»!
Og storebror Martin: vi prøvde å finne en Cabo Verde-skjorte til deg med «no stress» på, men det glapp…
Glade kids
Feit drosje I
Feit drosje II
Underernært på TV…
Digg!
Som fra et vestlig interiørmagasin…
Gutta i parken
"S/Y Felice" 
Rett og slett HERRRLIG!!!! Masse fine bilder og fantastisk reisebeskrivelse. Takk til Maria og mannskapet av smått og stort på Felice!!