Tilbake til «LIVET…»

4. juni 2014 § 8 kommentarer

Oslo, Norge

Fulle av inntrykk, glade for å se igjen venner, familie og snø hadde vi en litt merkelig vakumfølelse tiden etter at vi landet på Gardermoen etter to døgns reise fra andre siden av kloden. Hva skulle vi gjøre nå…?

Etter å ha reist på egen kjøl i halvannet år og opplevd at det ER mulig å gjøre som man vil her i livet, var det mange ideer og tanker som surret rundt i hodene våre. Noe i oss ville at «reisen» skulle fortsette. At vi ikke skulle hoppe rett inn i livet vi kjente så godt i Oslo. Men merkelig eller forståelig nok, så ønsket vi oss der og da mest tilbake til hverdag med jobb, familielogistikk, storinnkjøp, travle ettermiddager, overbooka helger, fiskebollemiddager, bilkø, merking av barnehageklær og kaotiske morgener med altfor lite tid. Og for å være helt ærlig så gledet vi oss til å kunne levere småmatrosene i barnehagen og få tjue minutter ALENE i bilen på vei til jobb. Vi ville at ting skulle være litt «vanlig». Så det ble Oslo på oss igjen.

Heldigvis hadde det vært en revolusjonerende utvikling i Oslo kommunes webløsning, så allerede mens vi var på Fiji hadde vi på ‘en uke sporet opp, søkt, blitt tilbudt og fått bekreftet barnehageplasser til alle tre kidsa i samme barnehage – TO GANGER. Wow! (Ok, med litt inside hjelp andre gangen, da). Det ble barnehagen som bestemte hvor i Oslo vi skulle bo, og heldigvis var det god match med jobber på Lysaker og Høvik. Så der satt vi i leid rekkehus på Bestum (og Jo som alltid har ønsket seg å være Oslo 3-gutt! hi hi), med faste jobber og nyinnkjøpt 7-seter (antageligvis et av Norges raskeste og minst engasjerte bilkjøp!).

Febrilsk lette vi frem det vi kunne finne av luer, votter og ullundertøy i alle størrelser fra flyttelasset. Billie og Birk frydet seg over ski og snølek, mens vi måtte slite lenge med å få på klær utover bleie og genser på Mikkel. Det tok flere uker før han tok på vinterstøvler uten en kamp og sokker var helt uaktuelt… Mama gledet seg over mer ansvar, høye heler og stilig outfit på jobb, mens Jo var tilbake på «sitt eget» båtbyggeri. Vi var tilbake! …Eller var vi det…?

Det tok overraskende kort tid å komme inn i ting igjen, nesten som etter en sommerferie eller langhelg. Ting var stort sett som før. Ungene opplevde nok det å komme hjem nokså forskjellig; Birk løp inn i barnehagen og omfavnet alt og alle, og elsket den nye tilværelsen sin. Det var litt tyngre for Billie å løsrive seg fra oss etter å ha vært så tett i lang tid, så det var bra å ha storebror i nærheten og det tok ikke lang tid før hun svingte seg med resten av småjentene i rosa tyll og lakksko. Mikkel likte heller ikke å bli «forlatt» i barnehagen i starten, men fikk være med de to andre en del og det tok ikke lang tid før han var glad og trygg…….

Det var så fantastisk fint å se igjen alle her hjemme, så trivelig å kunne henge med venninner og kompiser, også alle kidsa som var blitt eldre, for ikke å snakke om besteforeldrelykke og familieglede! Som vi hadde savnet folk! Topp med et stillestående hjem, ubegrenset med vann, varmtvann, dusj, plass, litt mer alenetid (kan ikke kreve for mye i småbarnskaoset!), ski, skate, puro og tørt klima!

Også må vi jo melde at det har vært overveldende med diverse nyvinninger som er blitt utviklet mens vi har vært borte, Ruters App med billettkjøp til all kollektivtrafikk imponerte stort (spesielt da mama på vei i seng kvelden før første jobbdag oppdaget at jeg ikke hadde busspenger – o lykke!). Bra jobba!

Vår kjære Felice ble solgt til et australsk par med en god følelse. Vi har fantastiske minner fra tiden ombord på henne og vi prater mye om det vi opplevde og alle de fine folka vi ble venner med underveis. Håper Flice får gode turer i lang tid fremover – fair winds!

Så etter en stund kom følelsen – «hei, er det dette vi skal drive med i livet?» Jeg synes det gikk med uendelig mye tid på jobb (selv om jeg ikke jobbet noe mer enn helt vanlige dager), i bil for å hente og bringe, kjas og mas, og synes at vi hadde altfor lite tid sammen. Stress på morgenen med å få alle avgårde, også et stakkars par timer på ettermiddagen og kvelden.

Og plutselig dukket det opp noen muligheter som vi bare måtte gripe. Mens vi lette etter hus i Oslo-området (til og med mamma Britts tips om Bærums-hus ble vurdert), kom vi over et hus på Skåtøy i Kragerø som skulle selges. Å sammenligne dette røde huset på en øy (og prisen) med stedene vi så på i Oslo, gjorde at vi rett og slett ikke kunne la være å kjøpe. Og da det like etterpå åpnet seg en jobbmulighet for mama på samme lille øy, var det ikke noe tvil om at det måtte bli øybeboere av oss.

Jo skal starte eget firma på øya, Birk begynner i første klasse på skolen og de andre to i barnehagen der, så vi går fullt og helt for «the island life». Og det er ikke ikke et helt ukjent sted heller, Jo er vokst opp der og vi har bestemor, bestefar, tanter, onkler, en gjeng kusiner og fettere der nede. Pluss en haug av venner som bor der, eller som er der mye uansett årstid.

Hele våren har vært en herlig miks av skrekkblandet fryd og pirrende glede over at vi skal løsrive oss fra bylivet, på ordentlig. Samtidig som vi suger i oss byliv, venner, familie og nydelige nye naboer før vi flytter til det sjarmerende ferdighuset fra 70-tallet ute i skjæra.

Mama har pendlet Oslo-Kragerø tre dager i uken for å jobbe på Kragerøskjærgården Montessoriskole de siste ukene nå, mens Jo styrer heimen med Birk, Billie og Mikkel. Flyttelasset er i hus allerede og til St. Hans er vi på plass hele gjengen.

Det er en blanding av spennende, skummelt og trist å flytte fra homies – men kjennes veldig riktig!

In the mountains with the «Lady Emily» crew

Kindergarden

Summer house in Tjøme

View from our new kitchen terrasse in Skåtøy

Kiss &sail!

Reklamer

Siste dag på førskole

26. november 2013 § 4 kommentarer

Tagaqua District School, Fiji

 

Bare en ting å gjøre med ivrige femåringer som har gått lei av søskens og ihvertfall foreldrenes selskap, og som pusher grenser langt utover det mama tåler – førskole! selv om det bare ble en uke og to så var alle fornøyde med løsningen. Birk gikk uredd inn i klasserommet fult av nye fjes og smilte: «sånn, nå kan dere gå!» Han hadde ny bestekompis etter første dag og kan ikke vente til å begynne i første klasse. Her er juleferien to måneder lang, så vi må pent vente litt. At alt foregår på engelsk plager han ikke – kul kis!

Etter sommerferien (som starter i dag…) begynner Birk i 1 klasse!

Yeah Felice!

9. november 2013 § 8 kommentarer

Vi har seilt halve jorda rundt!

Det er over et og et halvt år siden vi seilte ut Oslofjorden. Nå har vi krysset to verdenshav, besøkt 17 land og seilt til andre siden av jorden!

Utseilt distanse er på rundt 16 000 nautiske mil (= ca. 30 000 km). På den tiden vi har vært på tur har vi seilt ca. 28 nautiske mil i snitt hver dag, som er ca. 5 – 6 timer seiling daglig. Vi kan vel egentlig si at litt rundt regnet så har vi seilt tilsvarende en liten arbeidsuke hver uke. Med helga blir det fort fulle uker…!

Litt om livet underveis ellers…
Forrige varmtvanndusj var for 8 måneder siden
Ikke hatt ståhøyde på kjøkkenet (Jo)
Sett solen gå opp og ned hver dag
Kjørt bil selv 3 ganger
Vasket oss i saltvann hver dag
Bitt vant til å svømme med hai, hval og rokker
Gått barbeint hver dag
Vasket opp tre ganger daglig hver dag (uten varmtvann!)
To av barna har lært å svømme og dykke
Et av barna har lært å stupe
Et av barna har lært å gå, løpe, prate (første ord var jolla, båt, anker, bølger…) Ikke opplevd rush trafikk
Hatt 79 nattseilaser (med halv natts søvn)
Hatt 3 kvelder med barnevakt
Slitt ut/mistet 6 bikinier og like mange badeshorts
5 par solbriller har gått på sjøen
Spist mer fisk enn kjøtt
Snakket mer engelsk enn norsk, lært ganske bra spansk og fransk Begynt å gå til frisør (billig!)
Ingen barn falt i vannet (bare Birk fra jolla på grunna, og det tells ikke)
Styrte båten for hånd til Danmark, takk til autopilot Theis for de neste 15 900 n.m. Opplevd halen av en storm
Maks bølgehøyde på 5 meter
Opplevd maksvind på 50 knop i kastene (i havn og på sjøen)
Seilt med 10 500 meter dyp under kjølen
Aldri blitt frastjålet noe
Aldri låst båten
Lengste seiletappe 3 000 n.m. (19 dager)
Hatt 42 mannskap/besøkende (10 av dem barn)
Aldri følt oss utrygge (hverken på land eller til sjøs)
Fått mange nye venner
Endret planer og rutevalg veldig ofte

Vi synes det er rått!
Kiss & sail…

Og det kommer MYE bilder fra de siste månedene etterhvert!

(Og takk Oda for god ide!)

Innaskjærs på Tonga

21. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Vava’u, kingdom of Tonga

«Long live the King». Innsjekkingen her var ikke noe tøys, vi hadde fire representanter fra myndighetene om bord som sjekket alt fra skipsapotek og alkolhol,til kjøleskapet, frisk frukt og grønnsaker. Av gammel tradisjon og i respekt for kongen var de iført flettede bastmatter, som snurres rundt livet og knyttes fast, gjerne utenpå en nokså strikt dress. Det er ikke meningen å såre noen, men i enkelte tilfeller kan det se ut som de har surret en striesekk rundt livet. Og det er ikke bare offisielle myndigheter som bruker dette, overalt går folk sånn, kvinner og menn. Men det skal sies, noen mer stilige enn andre. Uansett, den siste fyren som kom ombord for å sjekke at vi ikke tok med mat med skjulte ulumskheter inn i landet, gikk til slutt avgårde med resten av mahi mahien vår, ikke fordi han anså den som noen smittekilde, men fordi han hadde lyst på gratis fisk til middag. Greit nok det, og han ga oss egentlig ikke noe valg…

Da vi endelig var klarert inn i landet, og hadde spist frokosten Erlend serverte, hadde vi problemer med å gå fra brygga på grunn av sterk vind rett inn mot land, og grillen som var fastmontert på utsiden av rekka måtte bøte i sammenstøtet. Heldigvis var det den, og ikke DuoGen’en som gikk (selv om vi til tider lurer på om vind- og slepegeneratoren egentlig gir det den burde av power…).

Den lille byen Neiafu, som her hovedstaden i Vava’u, er litt kjedelig; passe dårlig utvalg av ferske matvarer bort sett fra et utrolig bra marked med frukt og grønt (+fisk), mye barer og cafeer, men litt for mange avdanka yachties med alkohol-issues. Greit å få sjekket mail, men litt overkill med tre kids på cafe i regnværet i mer enn en dag… Endelig hook up med Supermolli igjen, har ikke sett dem siden Bora Bora – topp for store og små og fine dager sammen!

Selv om det er flatt vann inne bak alle øyene her i Vava’u, så er det fin seilevind og vi har hatt supre dagseilaser rundt mellom øyene og noen av de tyvetalls ankringsplassene. Øyene her ser nesten ut som de svever over havoverflaten, fordi bølger har spist seg inn i fjellet og laget store overheng. Det er fjell og jungel med sandstrender innimellom her og der. Det er digg å kjenne båten legge seg litt over på kryssen igjen, det har vært mye med- og sidevind det siste året (og jeg vet vi klaget over motvind i den engelske kanal, men LITT er bra).

Luiza og Erlend fra Blue Marble, som seilte med oss fra Niue, ble satt i land og har sammen med de andre skibbrudne bodd en stund i eget hus hos Kjell Hotell, en nordmann som driver resorten Mystic Sands. Felice lå for anker utenfor mens vi nøt livet på besøk i hus med hage og strand en dag og to. Birk ble nærmest adoptert av Blue Marble-gjengen og overnattet hos dem noen netter, uten noe som helst ønske om noen gang å komme hjem igjen. «Det går bra mamma, vi bare later som Andreas er pappan min og Karina mamman min, også har jeg flere tanter og onkler. No problem!» De er veldig fine med han, og det er digg med litt avlastning for oss.

Vi hadde en dag med båten full av kompiser på «cave hunting», en stor sukksess (med Blue Marble og Dolphin of Leith). I området er det flere naturlig huler i fjellet, med mer og mindre hemmelige innganger. Vi kjørte jolla inn i Swallows Cave, der åpningen til hulen bare er en smal sprekk i fjellet, hulen åpner seg så innover i fjellet. Og utrolige Mariners Cave, der selve åpningen til hulen er under vann, så vi dykket ned og inn i et hull i fjellet før vi kom inn i en lystett lomme i fjellet (nei mormor, ikke småmatrosene!). Svellen gjorde at trykket i rommet endret seg etterhvert som vannet steg og sank, så vi hørte det suse i ørene og det ble helt dampete inni hulen. Fett!

Innimellom alle steinene og korallen finnes også fantastiske strender, og vi har hatt fine opphold på øde ankringssteder. Vi må også nevne det legendariske good bye-party i cockpiten vår sammen med Supermolli, Duende og Zoomax. Helaften som endte med at Duende måtte forte seg hjem for de var redde for at Flora (kjæresten til Mikkel) skulle våkne for dagen og de ville ihvertfall kjenne puten før det skjedde…!

Som alle guidebøker anbefaler så har vi vært på to Tongan Feasts, der lokale slakter og serverer smågris og titalls andre retter for anledningen. Hva vi betaler er opp til vår egen dømmekraft og samvittighet, noe lokale fattige gjerne tjener godt på. Vår lokale mann Daniel på ankring 16 sparte til egen båt, og regnet med at han hadde råd til en etter fire omganger med Tongan Feast for yachties. Han hadde 11 barn og var medpastor i den lille kirken på naboøya. Etter måltidet fikk Morten hos oss og Øystein (Blue Marble/Red Sky Night) den heldige og overraskende oppgaven å kjøre pastoren og kona med matrestene til over-pastoren på øya Lape, en klissvåt jolletur på 3 nautiske mil i mørket og med ganske heavy bølger…

Tonga ble for oss avslutningen med en del av de andre på jordomseiling som vi er blitt kjent og venner med. De fleste andre drar til New Zealand, mens vi seiler til Fiji for syklonsesongen. Det er båter som har seilt omtrent samme rute som oss siden Panama, og som vi har truffet igjen og igjen. Mest trist var det å si «hadet» til Supermolli, som vi har seilt mer eller mindre med siden Portugal og i nesten halvannet år nå. Vi er blitt gode venner og har fulgt hverandre i livet på sjøen (og på land da). Heldigvis er det ikke så langt til Hamburg, og vi gleder oss å besøke dem og til FusionFestival (musikkfestival som Marcus har vært med å starte). Big kisses + polish good bye/arrival + waves in our eyes…

Nå har vi fått Andreas og Morten om bord, to glade kiser fra Gamleby’n og Kampen som var glade for å være fremme etter femti timers tur fra Norge (var det medregnet kryssing av datolinja eller ikke…?). I utgangspunktet skulle de hjelpe Jo med å seile Felice fra Tonga til New Zealand, da det fortsatt var planen vår. I det vi ombestemte oss og heller seiler til Fiji, endret ferien deres seg fra en røff motvindspassasje til en tropisk koseseilas. Fleksi som de er var det ikke noe problem å pakke dykkemaske isteden for lua!

I det vi sjekket ut krevet myndighetene hele 9 Tonga dollar (27 kr) for at vi har vært i Tongansk farvann i tre uker…! Uprofesjonelt eller bare uøkonomisk, er ikke sikker. Men litt tvilsomt er det at en ansatt i et av departementene oppga en yahoo-epostadresse som kontaktinfo vedrørende utsjekk… Hi hi.

I morgen stikker vi enda lenger vest og til Fiji! Forhåpentligvis rekker vi å møte venner på NightHawk før de seiler videre. Og Red Skye Night med Blue Marble-gjengen om bord ligger bare et døgn foran oss på havet mot Fiji. Sees der!

Full av konkurranseinstinkt og kids!

17. oktober 2013 § 1 kommentar

Vava’u Regatta 2013

Vava’u Regatta, den store årlige begivenheten på Tonga, ble avholdt forrige helg. Felice stilte med mama som kaptein og båten full av folk. Regattamannskapet bestod av 6 kids og 6 voksne: foruten oss var det svenskene Andreas (5), Erika (9), Ellinor og Staffan fra Salsa, svenske Emil (12) fra Miss My, Loviza og Erlend fra Blue Marble.

Og ideen om å delta var mer for trivsel enn for plassering. Det endret seg fort… Da startskuddet gikk og vi fikk en bedre start enn både Zoomax (venner av oss i en 53 fots lynrask Segal og umulig å slå for oss) og Red Skye Night (full av kompiser og hardeste konkurrent i racet) tok konkurranseinstinktet rett og slett over hos alle mann. Barna måtte klare seg selv og med kjeks og chips frem til finishing line en del timer senere. Erlend prøvde å servere øl på et litt roligere legg, men vi andre bare fnøs og fortsatte med seiltrimming mens vi nistirret konkurrentene. Det toppet seg med nærkontakt og vannballongkrig med Red Skye Night på et tidspunkt, før vi stakk avgårde fra dem og gikk i mål med meget god plassering (dog etter Zoomax…).

Hadde det ikke vært for at vi seilte rundt med all bagasjen til Erlend i forpiggen (rundt 112 kg!) og fylte vanntankene rett før start, og det hadde vært en form for handicappoeng annet enn skille mellom en- og toskrogsbåter, hadde vi nok kunne flagge med topplassering… Vi kunne ihvertfall fått en del ekstrapoeng hvis det hadde bitt gitt for antall barn om bord!

Men vi var mer enn fornøyde og hadde en nydelig tur fra mål og til ankringen ved Mandala Resort. Supergira gjeng etter seilingen, ingen hadde spist noe hele dagen og to øl til hver – god stemning!

Neste regatta gikk tilbake til byen med en liten vri: finishing line etter å ha krysset mållinjen i bukta med båten var at en av mannskapet så fort som mulig kom seg til land og registrerte båten som over mål. Vi hadde byttet til helnorsk mannskap med fire av Blue Marble-gjengen og gjorde det sterkt gjennom regattaen til tross for en laber start. Etter heftig kamp med Red Skye Night dro vi til slutt skikkelig fra dem. Og da vi krysset mållinjen med Felice, satt Øystein klar i jolla på dekk med motoren nesten igang. Jolla ble sjøsatt i full fart mot land og Rebecca, Øystein og Birk kjørte alt hva 8 Hk kunne gi og stormløp i mål inne på land. Rundt oss hoppet folk i sjøen og svømte mot land…

Til tross for lynstart første regattaen og feilfri seiltrimming ble det ingen pallplass på oss. Men vi fikk pris for å være eneste deltagende båt med barn om bord, med kommentaren: «Beautiful blonde babies.»

Takk for innsatsen alle mann!

Little green racing machine – party ferry – SUPERMOLLI!

10. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Portugal – Atlantic Sea – Pacific Sea – Tonga

We write this in English, in order for the Mollis to understand (so they don’t need to analyse the crazy translation of GoogleTranslate…).

“Take right and not left before you reach Africa”. Our trip had not been the same if Supermolli had not listened to our advice in Portugal 15 months ago, and sailed into the Meditterainian instead of crossing the Atlantic with us. We are happy our routes have been the same for such a long time! Since this we have been sailing more or less side by side. We don’t think we have spent as much time with anyone over the same period of time. Most of our best moments on our trip have been with you. Living this close together, there have been downs also and we are glad we talked about this too. Overall, it is a crazy luck to find you on the oceans! That our kids have enjoyed each other so much, AND that we parents have hooked up so well.

There are so many things and we just want to thank you guys for amazing times and for funny and exciting company on the seas and on land… Our kids always will wake up earlier than yours, finding ourselves in desperate need of food in Colombia, and then all nine of us sick of the little food we actually got, kids sleeping over in our boats, collecting kids that didn’t wan’t to sleep over after all way too late in heavy rain and gale force winds, hippie flower propellers and racing cut propellers, dinghy racing, endless confusions on every route to be chosen, BisanDolph, canned fruits galore on all beaches, bonfires and torches for the kids, swimming in sweet water with open mouth haha, Bikini=sunglasses, Walk in Fly out, Perkins + Perkins vs coral, anchor bouy or not, bullshit talking hours after hours on the beach (Marcus + Jo), teaching Birk German (and English), polish good byes, and the never ending contest of which boat really is THE PARTY VESSEL… People are already asking us where you went, they miss our «incorrect» conversations on the VHF…

Before you sailed south in order to go to New Zealand (while we will continue west to Fiji), we for sure got a properly good bye party in our cockpit (together with Duende and Zoomax), and you really managed to take a polish good bye on us as you left Neiafu two days ago. Guess now we are even…? It was a sad and black day the next day with no green machine in the anchorage, but we can do nothing but laugh when we think of you and our times together!

In Norway we say that “a loved child has many names”. Our best Racing machine, Party ferry, Mollis: Lina, Jaron, Nikola and Marcus – we miss you! Have a happy sail and many kaffi fahrts further on your journey! We have already promised the kids (and ourselves) that we will come to see you when we all return. Just wait for our POLISH ARRIVAL!

Kisses, very many kisses from the FeliSCH

Rocketroll og kjendistilværelse

8. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

«Bounty Bar», Neiafu, Vava’u, Tonga

Første gang vi møtte den norske katamaranen Blue Marble full av glade nordmenn, var på Fatu Hiva. Det tok ikke lang tid før «Birk og Andreas Band» var startet og siden det har de spilt hver gang vi har møttes. Med hawaiiskjorter og mørke solbriller underholder de med et lite men godt reportoar av slagere, til livlige toner fra gitar, ukulele og trommer.

Her i Nukualofa ble vi kjent med britiske Billy, som bor her, er sønn av sirkusartister og som har et ekte loppesirkus (!). Han arrangerer også «Open mic night» på den lokale baren «Bounty Bar», og «Birk og Adreas Band» skulle endelig få gjøre sitt første skikkelige gig på en offentlig scene!

Etter gratis måltid (eieren av baren sørget selv for å lage spesial-barneburger til Birk) og heftig styling, kunne det til da nokså ukjente bandet entre scenen. På plass foran mikrofonen ropte Birk: «are you ready!?» og til stormende jubel satte de igang med første låt, «In the jungle» fra Løvenes konge. Det var stinn brakke og toppstemning i bakgården på den lille baren midt i byen. Og Jo, som var hjemme med Billie og Mikkel, kunne høre alt klart og tydelig helt ut til Felice som lå for anker i bukta!

Birk ble raskt et selvfølgelig medlem av husbandet og var på scenen mer og mindre hele kvelden. Neste låt var «Rocketroll», som ble fremført til trampeklapp og blitzregn. Det var ingen annen råd enn å sette opp et ekstranummer med «Kaptein Sabeltann», men publikum var ikke happy før «In the jungle» ble spilt enda en gang. Trøtt og fornøyd kjørte vi jolla hjem etter eleve en gang, og håret til Birk stod fortsatt til alle kanter morgenen etter på grunn av all stylingen.

Dagen etter fikk Birk en liten smak av rockestjernelivet, da folk overalt i byen kjente han igjen og ropte etter han! Og takk Andreas, han digger deg og du er fin! (Dessverre er ikke Andreas med på bildet her, men det kommer flere).

Where Am I?

You are currently browsing the Barn ombord category at "S/Y Felice".