"S/Y Felice"

Tagaqua District School, Fiji

Bare en ting å gjøre med ivrige femåringer som har gått lei av søskens og ihvertfall foreldrenes selskap, og som pusher grenser langt utover det mama tåler – førskole! selv om det bare ble en uke og to så var alle fornøyde med løsningen. Birk gikk uredd inn i klasserommet fult av nye fjes og smilte: «sånn, nå kan dere gå!» Han hadde ny bestekompis etter første dag og kan ikke vente til å begynne i første klasse. Her er juleferien to måneder lang, så vi må pent vente litt. At alt foregår på engelsk plager han ikke – kul kis!

Etter sommerferien (som starter i dag…) begynner Birk i 1 klasse!

Vava’u, kingdom of Tonga

«Long live the King». Innsjekkingen her var ikke noe tøys, vi hadde fire representanter fra myndighetene om bord som sjekket alt fra skipsapotek og alkolhol,til kjøleskapet, frisk frukt og grønnsaker. Av gammel tradisjon og i respekt for kongen var de iført flettede bastmatter, som snurres rundt livet og knyttes fast, gjerne utenpå en nokså strikt dress. Det er ikke meningen å såre noen, men i enkelte tilfeller kan det se ut som de har surret en striesekk rundt livet. Og det er ikke bare offisielle myndigheter som bruker dette, overalt går folk sånn, kvinner og menn. Men det skal sies, noen mer stilige enn andre. Uansett, den siste fyren som kom ombord for å sjekke at vi ikke tok med mat med skjulte ulumskheter inn i landet, gikk til slutt avgårde med resten av mahi mahien vår, ikke fordi han anså den som noen smittekilde, men fordi han hadde lyst på gratis fisk til middag. Greit nok det, og han ga oss egentlig ikke noe valg…

Da vi endelig var klarert inn i landet, og hadde spist frokosten Erlend serverte, hadde vi problemer med å gå fra brygga på grunn av sterk vind rett inn mot land, og grillen som var fastmontert på utsiden av rekka måtte bøte i sammenstøtet. Heldigvis var det den, og ikke DuoGen’en som gikk (selv om vi til tider lurer på om vind- og slepegeneratoren egentlig gir det den burde av power…).

Den lille byen Neiafu, som her hovedstaden i Vava’u, er litt kjedelig; passe dårlig utvalg av ferske matvarer bort sett fra et utrolig bra marked med frukt og grønt (+fisk), mye barer og cafeer, men litt for mange avdanka yachties med alkohol-issues. Greit å få sjekket mail, men litt overkill med tre kids på cafe i regnværet i mer enn en dag… Endelig hook up med Supermolli igjen, har ikke sett dem siden Bora Bora – topp for store og små og fine dager sammen!

Selv om det er flatt vann inne bak alle øyene her i Vava’u, så er det fin seilevind og vi har hatt supre dagseilaser rundt mellom øyene og noen av de tyvetalls ankringsplassene. Øyene her ser nesten ut som de svever over havoverflaten, fordi bølger har spist seg inn i fjellet og laget store overheng. Det er fjell og jungel med sandstrender innimellom her og der. Det er digg å kjenne båten legge seg litt over på kryssen igjen, det har vært mye med- og sidevind det siste året (og jeg vet vi klaget over motvind i den engelske kanal, men LITT er bra).

Luiza og Erlend fra Blue Marble, som seilte med oss fra Niue, ble satt i land og har sammen med de andre skibbrudne bodd en stund i eget hus hos Kjell Hotell, en nordmann som driver resorten Mystic Sands. Felice lå for anker utenfor mens vi nøt livet på besøk i hus med hage og strand en dag og to. Birk ble nærmest adoptert av Blue Marble-gjengen og overnattet hos dem noen netter, uten noe som helst ønske om noen gang å komme hjem igjen. «Det går bra mamma, vi bare later som Andreas er pappan min og Karina mamman min, også har jeg flere tanter og onkler. No problem!» De er veldig fine med han, og det er digg med litt avlastning for oss.

Vi hadde en dag med båten full av kompiser på «cave hunting», en stor sukksess (med Blue Marble og Dolphin of Leith). I området er det flere naturlig huler i fjellet, med mer og mindre hemmelige innganger. Vi kjørte jolla inn i Swallows Cave, der åpningen til hulen bare er en smal sprekk i fjellet, hulen åpner seg så innover i fjellet. Og utrolige Mariners Cave, der selve åpningen til hulen er under vann, så vi dykket ned og inn i et hull i fjellet før vi kom inn i en lystett lomme i fjellet (nei mormor, ikke småmatrosene!). Svellen gjorde at trykket i rommet endret seg etterhvert som vannet steg og sank, så vi hørte det suse i ørene og det ble helt dampete inni hulen. Fett!

Innimellom alle steinene og korallen finnes også fantastiske strender, og vi har hatt fine opphold på øde ankringssteder. Vi må også nevne det legendariske good bye-party i cockpiten vår sammen med Supermolli, Duende og Zoomax. Helaften som endte med at Duende måtte forte seg hjem for de var redde for at Flora (kjæresten til Mikkel) skulle våkne for dagen og de ville ihvertfall kjenne puten før det skjedde…!

Som alle guidebøker anbefaler så har vi vært på to Tongan Feasts, der lokale slakter og serverer smågris og titalls andre retter for anledningen. Hva vi betaler er opp til vår egen dømmekraft og samvittighet, noe lokale fattige gjerne tjener godt på. Vår lokale mann Daniel på ankring 16 sparte til egen båt, og regnet med at han hadde råd til en etter fire omganger med Tongan Feast for yachties. Han hadde 11 barn og var medpastor i den lille kirken på naboøya. Etter måltidet fikk Morten hos oss og Øystein (Blue Marble/Red Sky Night) den heldige og overraskende oppgaven å kjøre pastoren og kona med matrestene til over-pastoren på øya Lape, en klissvåt jolletur på 3 nautiske mil i mørket og med ganske heavy bølger…

Tonga ble for oss avslutningen med en del av de andre på jordomseiling som vi er blitt kjent og venner med. De fleste andre drar til New Zealand, mens vi seiler til Fiji for syklonsesongen. Det er båter som har seilt omtrent samme rute som oss siden Panama, og som vi har truffet igjen og igjen. Mest trist var det å si «hadet» til Supermolli, som vi har seilt mer eller mindre med siden Portugal og i nesten halvannet år nå. Vi er blitt gode venner og har fulgt hverandre i livet på sjøen (og på land da). Heldigvis er det ikke så langt til Hamburg, og vi gleder oss å besøke dem og til FusionFestival (musikkfestival som Marcus har vært med å starte). Big kisses + polish good bye/arrival + waves in our eyes…

Nå har vi fått Andreas og Morten om bord, to glade kiser fra Gamleby’n og Kampen som var glade for å være fremme etter femti timers tur fra Norge (var det medregnet kryssing av datolinja eller ikke…?). I utgangspunktet skulle de hjelpe Jo med å seile Felice fra Tonga til New Zealand, da det fortsatt var planen vår. I det vi ombestemte oss og heller seiler til Fiji, endret ferien deres seg fra en røff motvindspassasje til en tropisk koseseilas. Fleksi som de er var det ikke noe problem å pakke dykkemaske isteden for lua!

I det vi sjekket ut krevet myndighetene hele 9 Tonga dollar (27 kr) for at vi har vært i Tongansk farvann i tre uker…! Uprofesjonelt eller bare uøkonomisk, er ikke sikker. Men litt tvilsomt er det at en ansatt i et av departementene oppga en yahoo-epostadresse som kontaktinfo vedrørende utsjekk… Hi hi.

I morgen stikker vi enda lenger vest og til Fiji! Forhåpentligvis rekker vi å møte venner på NightHawk før de seiler videre. Og Red Skye Night med Blue Marble-gjengen om bord ligger bare et døgn foran oss på havet mot Fiji. Sees der!