Sjøsyke og cockpit-sirkus

20. september 2013 § 2 kommentarer

Posisjon 06.00 UTC: S 17.55.500 W 162.57.070
Fra Mopelia (Isle de la Societe) til Niue

I dag er dag fire på havet og endelig har all sjøsyke gitt seg – yeah! Vi har overskudd til ting utover det som absolutt MÅ gjøres, og det er ikke lite med tre småmatroser! Det er merkelig at det igjen kommer som en overraskelse på oss at de første par dagene av havseilasene faktisk er ganske dritt…

Med nerver i helspenn og høy puls gikk vi denne gang problemfritt gjennom passet til den lille atollen Mopelia i Selskapsøyene (sjekk google earth, det er vilt!). Dermed var det ikke nødvendig å utstyre Mikki, Billie og Birk med en tidkrevende geskjeft i form av kjærlighet på pinne, som da vi gikk inn gjennom samme passet for snart to uker siden. Vi snirklet oss mellom alle korallene (uten å gå på!) og gikk fint ut den smale kanalen i noen knops medstrøm, og til åpent hav. Puhh…

Kursen er satt mot Niue, en liten uavhegig øy mellom Cook-øyene og Tonga. Distansen er på ca. 900 nautiske mil og vi regner med å bruke rundt en uke på denne siste lange Stillehavskryssingen. En heftig maramu har stått på den siste tiden med 35-40 knops vind. Nå er vinden nede i 20-25 knop, men det er fortsatt bølger på opp til 3 meter. Og det merkes!

Dag èn gikk for det meste med til å holde seg fast i all rullingen, og etterkomme de mest prekære behov fra tre sjøsyke unger. Båten styrer seg heldigvis selv og med jevne vindforhold er det minimalt med seiltrimming som skal til (det begrenser seg til å jibbe genoa og spri den på andre siden en gang i døgnet ca).

Dag to ble ganske bra, selv om det startet med at alle tre kidsa kastet opp før klokken 10 på morgenen…

Nå, på dag fire er vi over kneika og halvveis! Det ble som vanlig feiret med sjokoladekake (dessverre en ferdigmiks fra Carrefour som ikke kan måle seg med hjemmebakst, men vi har hverken smør eller egg nok til å lage the real thing). Jo og jeg begynner å bli rimelig lei av Kardemommeby og Hakkebakeskogen på lydbok, som begge har gått sine runder de siste dagene, men ellers glad gjeng! Men når stemningen begynner å roe seg om bord, så er det jo typisk at i det middagen er servert på kneet i cockpit, så raser det en squall (vindkule på opp til 35 knop) forbi, som krever at vi ruller inn hele eller deler av genoa’n. Dermed går det allerede kaotiske måltidet over til å bli et aldri så lite sirkus der tre kids skal spise spagetti selv, mens bølgene sørger for at tallerken deres raser frem og tilbake ved siden av dem på benken. Og de gjør bare så godt de kan, med gaffelen i den ene hånden, mens de tviholder seg med den andre – det er bare ikke flere hender å holde noe med!

Vi gleder oss til landkjenning på Niue. Der venter våre skibbrudne norske venner, som dessverre har «Blue Marble» på land etter at moringen røyk og båten gikk på revet mens de var i land. Trist story, se
http://www.nrk.no/verden/stillehavsdraumen-enda-med-forlis-1.11242415. Det blir hyggelig å se dem igjen! (Og nå er alle moringer sjekket, så det er trygt å ligge der).

I kveld pratet vi om vanvittige ting vi mennesker venner oss til, og vi skal gladelig innrømme at det vi gjør nå er en av dem. En gang i fremtiden vil vi gjerne få invitere folk til en hjemmemekka simulator for «havkryssing i høy sjø» (denne kan gjennomføres med eller uten barn «om bord»). Og vi har flusst med ideer for hvordan denne simulator-opplevelsen kan lages så ekte som mulig! Innledningsvis vil det for eksempel være servering av glodvarm kaffe i en hammock med GOD sving, gjerne samtidig som det skal trekkes i et tau eller en småmatros begynner å klatre på deg. Dette og andre morsomheter kan vi le av etter at kidsa er i seng og vi bare har oss selv å tenke på. Hi hi! Og hvis noen virkelig har lyst på en smakebit av tilværelsen her i cockpiten på havet, så er det bare å ta med seg hele familien (helst ikke under tre barn, men minimum med to) og sette seg til i en god gammeldags lekegrind (må ikke være større enn 2 m2), for egentlig bare å bli der i 12-13 timer (all ungenes våkentid), hver dag – i en uke! Her skal alt foregå enten man vil eller ikke; leking, måltider, soving for minstemann, osv. Ingen får lov til å gå noe sted, og ungene er fysisk forhindret fra bevegelse utenfor grinden ved hjelp av sele. Dobesøk og matlaging kan foregå utenfor (og eventuelt en rask tur for seiltrim ved behov). Try it…! Vi vet dette er selvvalgt, men det er ganske vanvittig når vi tenker over det sånn, og ganske funny… Ha ha!

Reklamer

Maururu Maupihaa!

16. september 2013 § 3 kommentarer

Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

Vi ble enda en uke på Mopelia, i påvente av mindre vind, og har hatt en av de beste opplevelsene på turen. En flott avslutning på Fransk Polynesia!

Vi flyttet oss fra nordsiden av lagunen og ankret opp 2,5 nautiske mil lenger sør, for å ligge bedre I le for maramu’en som skulle stå på en ukes tid. Vi kom dit sammen med tre franske båter, Philemon (med barn!), Plume (hyggelig besteforeldrepar som også gikk under tilnavnet Chateau Plume, med sin egenproduserte comovin) og Nomad (også med barn!). Ellers lå det noen andre båter der da vi kom, men de var mest opptatt av hverandres barnløse selskap og en ambisiøs boulle-turnering som foregikk med drinker hver ettermiddag på stranden, ergo vi hang ikke så altfor mye med dem…

Birk er jo alltid frempå med å bli kjent med folk og å få nye venner, og har med selvfølge hengt på de to franske åtteåringene fra Philemon og Nomad. Billie har fått seg en egen venninne, Dune på 4 år fra Philemon, og de to jentene har uavhengig av gutta vært på lekebesøk hos hverandre. Morsomt å se hvordan de kommuniserer uten felles språk, det virker som det er lettere for gutter, kanskje fordi de leker mer fysisk enn jenter. Og funny å skulle prate med lille Dune som eneste franske gjest ved lunsjbordet vårt, hun prater kun fransk og vi er ikke helt drevne akkurat (Jo er best!). Hi hi! Og jeg skulle likt å vært flue på veggen om bord i Philemon når Billie sitter som eneste gjest rundt deres lunsjbord. Mikki er bare morsom og babler i vei med sine kanskje 30 ord!

Ankringsplassen i sør er også nærmere Hio sitt eget hus (tidligere har vi vært på stedet til moren og søstrene hans i nord), og der vi har vært en del. I tillegg til ekstremt effektive fisketeknikker (både på dag- og nattestid) har han demonstrert kokospalmeklatring og lynåpning av kokosnøtter. Og på tilsvarende måte som vi lager seljefløyter hjemme, har hatt stått for storproduksjon av småtrompeter laget av palmeblader. Hio har allerede kopralagrene sine fulle og har dermed en pause i produksjonen, men vi har hjulpet han med å rydde hele tomten. Menn og barn har flere formiddager ivrig hugget og samlet palmeblader og kokosnøttskall til store bål. Siste dagen inviterte Hio oss fire båtene på lunsj, og i fellesskap disket vi opp med flere typer fisk, og endelig fikk vi smakt på kokoskrabbe. Det er en krabbe som lever på land som hovedsakelig livnærer seg på kokosnøtter. Den ene vi spiste var 17 år gammel og på størrelse med en basketball! Og etter å ha smakt på como både fra Chateau Plume og Chateau Philemon, kan det nok tenkes at det kommer edlere dråper fra Chateau Felice når vi får landkjenning etter hvert!

Hio er 24 år og lever et liv så fjernt fra det vi er vant til. Han drar til den nærmeste øya Maupiti kun for lege-/tannlegebesøk, ellers bor han her på denne bittelille øya midt ute i havet. Og det er det han vil, han er lykkelig.

Maururu – tusen takk for oss og for at vi har fått oppleve litt av dette!

Rolig liv på en nesten øde øy

11. september 2013 § Legg igjen en kommentar

Ihle Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

«On my island everything is for free». Det er mottakelsen vi får av Hio når vi kommer med jolla til den hvite korallstranden på Ihle Maupihaa, som atollen heter på Polynesisk. Vi blir introdusert til resten av familien som avbryter det de jobber med og heller kapper opp kokosnøtter til oss. Den ferske kokosmelken er god de første ti slurkene, så begynner det å holde. Men det viser vi selvfølgelig ikke, og drikker hele nøtten av høflighet og takknemlighet over den hyggelige og naturlige mottakelsen.

Wow, for et rolig, deilig og vakkert sted! Her har vi virkelig blitt kjent med og hengt ut med de fastboende. Mer gjestmilde folk har vi ikke vært borti!

Mopelia ligger 100 nautiske mil vest for Maupiti (forrige øya vi var på) og 130 nautiske vest for Bora Bora. Det er den vestligste atollen av Selskapsøyene og vår siste landkjenning i Fransk Polynesia, før vi seiler vestover mot Cook og Tonga. Vi har hørt så mye fint om denne atollen at vi rett og slett ikke kunne seile forbi!

Men først må vi fortelle om hvordan vi kom oss inn i atollen… Vi har besøkt en del atoller med trange og utfordrende pass de siste månedene, og nå begynte vi å føle oss rimelig komfortable med å manøvrere oss gjennom rimelig trange rev-åpninger i sterk motgående strøm. «Passe Taihaaru Vahine is one of the trickiest pass in French Polynesia», står det om passet inn til Mopelia i pilotboken over Polynesia for seilere. Og da vi gikk gjennom her for noen dager siden var vi langt utenfor comfort zone… Vi fikk oss første overraskelse da rød og grønn stake, som i følge kartet skal vise åpningen til passet, viste seg å ikke eksistere. Og lenge før vi faktisk var ved åpningen av passet viste kartplotteren at båten seilte på land… Da var det bare å stole på god utkikk og motoren. I selve passet er det en kanal som er rimelig dyp, men ikke bredere enn Felice er lang, og motgående strøm opp mot 6 knop gjorde manøvreringen litt vel spennende. Passet er på rundt 50 meter langt før du er inne og hele veien hadde vi full speed for i det hele tatt å bevege oss fremover i strømmen. Da strømmen ga seg og vi trodde det var over, fikk mama lettere panikk oppe i masten da det ikke var noen tydelig vei videre inn i lagunen, bare brune og veldig grunne korallrev tett i tett i hele den indre åpningen. «Jeg aner ikke hvor vi skal gå!» var beskjeden fra første saling, det var ingen merker og ingen tydelig kanal eller vei imellom alle korallene. Plotteren var ikke til hjelp, for i følge den var vi fortsatt langt opp på land… «Nei, nå går vi på!» hylte mama fra masten og GANG GANG så møtte kjølen revet. Vi ventet bare på å bli liggende altfor stille til å være i båt… Men, kult å ha flaks, så kjørte vi over revet og etter et vanvittig sikk sakk labyrint-løp mellom rev og korallhoder, med en del kjefting fra masten når rormann ikke lystret utkikkerens beskjeder (fra masten er det mye bedre sikt i det klare vannet enn fra dekk…), kom vi oss inn i lagunen og på dypere vann. Vel ankret ved en nydelig strand hoppet Jo i sjøen for å sjekke om båten hadde fått noe skade. Heldigvis var farten lav og korallen dyp nok til at vi bare var borti, så Felice kom billig fra det med litt mindre bunnstoff på fronten av kjølen. DET var vilt, var vi enige om – og desto mer glade for å være inne! Phuu…

Raioho-familien, som ønsket oss velkommen og som bor her på nordenden av atollen, er mama Adrienne, sønnen Hio og de tre søstrene Faimano, Puaiti og Karina. Og familien på fem utgjør nesten halvparten av beboerne på hele Mopelia. Det er totalt 12 mennesker som bor her, og utenom Raioho-familien er det onkelen deres litt lenger ned på stranden, en familie på tre midt på øya, pluss et par og en singel dame nede i sør. Inntil 1998 bodde det flere hundre her på Mopelia, men en syklon ryddet øya for hus og palmetrær og få flyttet tilbake. I 2009 herjet enda en syklon, den gjorde vesentlig mindre skade enn den første, men fortsatt er det bare de tolv som har bosatt seg her. De lever av kopraproduksjon og avling av østersskjell til perleproduksjon. Også er de veldig glade når det kommer seilere innom. Mens vi har vært her nå har det vært mange båter innom, totalt 16 kanskje. Men vi har ligget som en av tre båter i nord mesteparten av tiden, mens resten har vært sør.

Som mange andre i Stillehavet, driver familien Raioho med kopra. Kopra er tørket kokoskjøtt som man lager kokosmelk av. Det er mye jobb for lite penger. En 50 kilos sekk med kopra inneholder kokoskjøtt fra rundt 300 kokosnøtter. De får ca. 400,- kr. per sekk. Hio, som er proff kokosnøttsanker, kan plukke og rense 1000 nøtter på en dag, til sammenligning mente han at Jo kanskje klarer 50 på en dag. Hver åttende måned, når koprabåten kommer, leverer familien rundt 30 tonn kopra. Ikke særlig lukrativ business, men de er glade og lever et enkelt liv. De har full tilgang på fisk, skalldyr og kokosnøtter og når koprabåten kommer, får de også andre matvarer levert. En gang innimellom kommer faren med spesialleveranse i speedbåt fra Maupiti, der han holder til (den forrige atollen vi besøkte). Alle barna har gått på skole på Maupiti og på Tahiti, og er utrolig oppdatert og interessert i verden rundt seg, selv om den for oss virker veldig langt borte. De snakker engelsk i tillegg til polynesisk og fransk. I tillegg til å være en rå fisker er Hio mangeårig mester i lokale idrettsgrener, vi snakker om palmeklatring, løfte en 100 kgs stein opp på skulderen, pluss plukke og rense kokosnøtter…

Vi har ligger ankret opp ved siden av en fransk barne-båt som vi også møtte på Maupiti. Båten heter Philemon og om bord er Dune (4 år), Oscar (8 år), Stephanie og Joselan. Fine folk og god match med barna! Det har vært fine dager med dem inne på stranden hos Raioho-familien, og fine ettermiddager med solnedgang. En dag fikk vi ikke lov til å dra hjem uten å ha spist middag hos dem, og det ble en lang og hyggelig kveld med sovende kids i jolla på vei hjem. De hadde laget i stand et stort måltid til hele gjengen og Hio serverte pastis til gjestene, mens vi hadde med nybakt brød, øl og vin. Moren og søstrene er Syvende dags evangelister og drikker ikke, men de bryr seg ikke om at Hio og vi andre tar et glass.

Kidsa får til og med en følelse av norsk bondegårdliv, her er det gris, geit, høner, hundehvalper og katter. Og de bryr seg ikke om de små black tip-haiene som svømmer rundt båten eller ved stranden (nei mormor, de er ikke farlige!).

Foruten latter og lek med ungene på stranden har familien tatt oss med på fisketur, sanking av skjell til smykker, og de gir villig vekk dagens fangst fra havet (ferdig filetert til kidsa!), palmehjerte (kjernen av unge palmetrær, der hele treet må kappes for å få den ut – digg i salat) og kokosnøtter. Og de forventer ingenting tilbake (men vi har gitt en del mat som vi ellers har mer enn nok av etter rabiat-matinnkjøp i Panama). Fine folk, med mange smil og god tid!

Stay or go – north or south?
Planen vår var å seile videre vestover på søndag, men det kom litt for brått på oss ettersom vi akkurat hadde truffet denne trivelige Raioho- familien. Mandag morgen fikk vi dessuten nytt værvarsel som meldte om enda mer vind enn tidligere. Dermed fikk vi nok en god grunn til å bli på dette nydelige stedet, ettersom det ikke akkurat fristet med jevne 35 knop i tre av syv dager på havet. Rutevalget vårt videre mot Tonga har de siste ukene endret seg hyppig, ettersom vær og vindretningen har hatt en tendens til å endre seg rimelig schizofrent den siste tiden. Enten er det totalt vindstille, eller så blåser det Maramu på rundt 30 knop (periode med ekstra sterkt passatvind). Hva skjedde med midt i mellom?

Vi har vurdert alt fra en nordlig rute om Suwarrow (nordlige Cook-øyene)og Western Samoa, til en sørlig rute om Rarotonga (sørlige Cook-øyene), med seilas direkte til Tonga (eventuelt via Palmerston og/eller Niue) som en middelvei. Mange muligheter og været bestemmer mye – nå venter vi på dropp i vind og svell før vi seiler fra Mopelia (forhåpentligvis problemfritt ut gjennom passet)!

Og gled dere til bilder, det kommer når vi har nett igjen (om en stund…)!

Film fra Marquesas

25. august 2013 § 2 kommentarer

Våre venner på Blue Marble lager filmsnutter fra overalt, her er film fra Marquesas der til og med Birk, Billie og Mikkel har lurt seg med!

Se filmen «Marquesas in 3 minutes» på YouTube:

Papeete – night + grey + sun

30. juli 2013 § 4 kommentarer

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

m_GOPR2192

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

m_P1220010 Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen

m_P1220008

m_P1220057 Ut gjennom passet!

m_P1220020 Gubb etter vått film-mission på baugen gjennom passet…

m_P1220002 På åpent hav igjen

m_P1220129 Tahiti!

m_GOPR2147

m_P1220094 Siste landingshavn for Gubb

m_P1220074

m_GOPR2214

m_P1220103 Kakao for små, kaffe for store!

m_P1220063 I følge med Wilhelmsen inn gjennom revet

m_GOPR2321 Lenge siden vi har sett SÅ mye båter for anker på samme sted!

m_GOPR2309

m_GOPR2282

m_GOPR2271

m_GOPR2244

m_GOPR2216

Alltid med en i masten

27. juli 2013 § 2 kommentarer

Rangiroa, Tuamotus

m_GOPR2090

Etter en liten uke i det (nesten) øde atollparadiset gikk vi i går tilbake til landsbyen Avaturo og ankringsplassen utenfor Kia Ora Hotell. Vinden er den samme her oppe, fortsatt på rundt 30 knop og med opp mot 40 knop i kastene, men det er nokså rullete og ubehagelig i båten (selv om vi er inne i en atoll), på grunn av bølgene som bygger seg såpass opp på de 40 nautiske milene som lagunen er lang. Vi er glade for dagene nede i syd, hvor motusene var god le mot den hissige sjøen utpå.

Mission nå er å fullføre dykkerlappen for mama, vaske klær og handle litt før vinden løyer og vi kan sette kursen mot Papeete, Tahiti. Supermolli ligger igjen i syd foreløpig og kommer nok oppover om en dag og to for å gå sammen med oss til Tahiti. Planen er igjen å seile mer og mindre sammen med dem resten av det sentrale Stillehavet, kanskje helt til Fiji. Det har vært lange aktive dager på stranden og noen hyggelige (og sene) kvelder i cockpiten deres (vi benytter sjansen nå mens Gudbrand er om bord, og er så grei å sitte barnevakt!). Trivelig og funny, Nikola serverer tynne rum-drinker (vi har tross alt full arbeidsdag med fem kids dagen derpå…), og Marcus har bygget bass boostere av rørene til varmeovnen i båten. Fine folk og igjen god stemning. Tror kanskje vi fikk litt overload av hverandre på et tidspunkt i Mellom-Amerika (kanskje ikke så rart etter å tilbringe hele dagen sammen i ukesvis i strekk?), men nå er karmaen tilbake og det er fett!

Siste natten sydpå, etter fem dager med mye vind, røk den ene anker-avlasteren vår tvers av der den går gjennom hallegattet. Gudbrand spratt opp og sjekket hva som var hent (når man sover i forpiggen er man automatisk og ufrivillig ankervakt ettersom ankervinsjen og kjetting er rett over hodet på en). Heldigvis var det bare en av to avlastere som gikk (Jo hadde laget dobbel avlaster tidligere på kvelden, ettersom den første så litt dubiøs ut – captain oh captain…!), så vi lå fortsatt godt. Jo var nede morgenen etter og fikk opp restene, med den galvaniserte kroken som viktigst.

Mens vi lurte på om ankeret ville sitte eller ikke da vi lå der, til tross for at Jo hadde dykket og sjekket det et par ganger (alle båteiere lurer vel uansett i litt heavy vind?!), så var det det motsatte som ble problemet i det vi skulle dra derfra i går. Kjettingen satt fast under et korallhode åtte meter under oss, så Jo måtte dykke igjen for å løsne kjettingen og lå i vannet og fulgte med under vann, mens han kommanderte ankervinsj og styring i det vi lettet anker. Heldigvis har vi en pony-flaske med luft nok til smådykk som krever mer enn det vi kan fridykke, og uten at vi trenger å ta frem fullt dykkerutstyr – DET er smart!

Til slutt var ankeret oppe, mens Nikola og Marcus hadde hatt god underholdning til morgenkaffen sin. På grunn av alle korallhodene og små-revene som er umerket i kartet og som ligger strødd rundt i lagunen, var det litt spennende å gå fra ankringsplassen og tilbake til slepesporet vårt da vi kom. Maria satt i masten 13 nautiske mil for å holde utkikk (det er ikke en eneste stake i hele atollen som markerer grunt farvann, men det er MYE av det…!). Fordelen med å sitte der oppe, rent bortsett fra et pusterom fra mas og småbarnsfeider i cockpit, er utsikten: store bølger fra havet som skummende bryter på det ytre revet i atollen, motusene med en kritthvit stripe sand mot det turkise vannet, og de grønne palmekronene mot klarblå himmel – oh så vakkert!

Vi kom oss ut med nok vann under kjølen og hadde en fin tur opp til landsbyen. Mens Mikkel og Billie sov, fikk til og med mama en lur på fordekk og alle var happy. Av en eller annen grunn har Birk lært seg: «hvis mor er glad, er alle glad», og det er sannhet i det. Hi hi!

Nå ligger vi bra her, men det er ikke en yndlingssituasjon å ankre i rullete sjø og opp mot 35 knops vind… Det meldes at vinden skal løye i løpet av helgen, og så fort også svellen har lagt seg noe, så stikker vi til Papeete med Supermolli. Der blir det gjenforening med Lady Emily (og kanskje Salsa?), det blir hyggelig!

I dag har Gudbrand og Jo leid sykler og hatt Mikkel og Billie i hvert sitt sykkelsete, mens Birk har free ridet på egen sykkel. Maria har fullført dykkerlappen, med ocean dive på 30 meter – yeah!

PS: Jo og jeg sloss om å være på nett med samme pc her nå – luksusvare…!

m_GOPR2101

m_GOPR2097

m_GOPR2095 Supermolli igjen i syd

m_GOPR2089

m_GOPR2086

m_GOPR2102

m_GOPR2115 Slitsomt med sykkeltur…

m_GOPR2116

m_IMG_2037 Birk med lokal kompis

Drømmer, venner og hverdag

22. juli 2013 § 6 kommentarer

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

m_P1210595

Opplevelser, steder og folk er flotte, de lange seilasene er himmel og helvete, det å bo i båt og å flytte på seg hele tiden er tungvint sammenlignet med å bo hjemme, alenetid er mangelvare, vi savner venner og familie, og tiden vi som familie har sammen er slitsom men FANTASTISK!

Et forsøk på en liten oppsummering så langt… Det er ett år og tre måneder siden vi heiste seil og dro fra Oslo. På den tiden har vi krysset to verdenshav og seilt halve jorden rundt. Drømmen er veldig ofte annerledes enn virkeligheten, og det er klart vi opplever det til tider. Men så går det over og da er de fine stundene helt rå.

Før Supermolli kom til Rangi var vi mye sammen med våre dansk-franske venner i Lady Emily – en fin og hyggelig gjeng full av drømmer og spennende historier. Vi har hatt åpne og inspirerende samtaler med Bettina og Jean Gabriel om alt mulig; drømmer, reise, forventninger, hverdagen, båtliv småbarnstilværelse, utfordringer, planer og fremtiden. De to eldste gutta der, Christopher og Kasper, dro hjem til Danmark for to dager siden, og resten av gjengen flyr hjem fra Papeete i løpet av en måned og to. Da er ett års jordomseiling slutt for dem for denne gang, men antageligvis fortsetter de et stykke til neste sommer. De skulle ønske de hadde mer tid, menn jobb og skole kaller i København. De dro videre til Tahiti for noen dager siden.

Vi synes fortsatt at livet i båt med alle små og store hverdagslige gjøremål ofte er tungvint, og mer slitsomt enn befriende. Det er hverdag, bare et annet sted enn hjemme. Mikkel, Billie og Birk krever all vår tid og energi på dagtid og når kvelden kommer er det ikke så mye futt igjen. All den tiden vi drømte om og forventet at vi skulle få på tur går hovedsakelig med til barna og det er bra (!), for vi er mye sammen og vi tror vi kjenner hverandre bedre enn hvis vi hadde vært hjemme og fra hverandre på jobb og i barnehage hver dag. Vi er glade for virkelig å få oppleve dem mens de er små og se dem vokse til og utvikle seg så tett på, uansett hvor slitsomt det er. For de krever mye, Mikki fordi han er så liten, Billie fordi hun egentlig ikke er så stor hun heller og Birk fordi han er full av energi og trenger mye input og utfordringer for ikke å gå lei. Og den tiden til oss selv, Jo og meg sammen eller hver for oss, den er det veldig lite av og det savner vi. Om livet hjemme hadde vært like intenst midt i småbarnstiden kan vi jo ikke svare på, men jeg tipper vi hadde kjent stresset der også… Ikke meningen å klage her altså, og vi vet at det er selvvalgt, men dette er noen refleksjoner rundt småbarnslivet i båt – fra en sydhavsatoll.

Vi møter utrolig mange hyggelige og spennende mennesker, både de lokale og andre på båt. Og mange båter har vi møtt igjen flere ganger underveis og blitt gode venner med. Men vennskapene er ofte flyktige ettersom vi hele tiden seiler videre i forskjellige retninger og det går tid mellom hver gang vi møtes. Det er en stor forskjell fra hjemme hvor vi har venner og familie i nærheten hele tiden, og det er en av de vanskelige tingene med å være på tur, synes jeg. Selv etter timer på stranden og lange samtaler om livet på tur, vær, rutevalg, utstyr eller smarte triks for livet om bord, så er det veldig varierende hvor personlig slike forhold blir. De fleste vi møter som er på jordomseiling er over snittet individualister og har, som oss, sin egen agenda. Og selv om de fleste også er ekstremt sosiale og det er lett å komme i kontakt og bli litt kjent med, så stopper det gjerne der. Så når en dag er litt tøff eller jeg ikke helt vet hva vi driver med, DA savner jeg venninner og familie der hjemme ekstra. Noen som KJENNER meg og oss, som jeg vet ER der og som jeg kan prate med. På mange måter er dette livet litt ensomt, selv om vi omgås folk omtrent hele tiden… Skjønner?

Men vi har absolutt møtt folk som vi er blitt gode og nære venner med, som viser forståelse, og som vi har fått hjelpsomme innspill og mye god karma fra på dager når ting ikke er så lett. Det er deilig å møte folk som bryr seg – takk for det! Og det er viktig når man er så langt hjemmefra.

Vi ligger trygt på ankeret, med 60 meter kjetting ute på 6 meters dyp, og i ly av en motu. Vi har hatt steady vind på rundt 30 knop og over 40 knop i kastene de siste dagene. Nå venter vi på roligere vær for å gå til Tahiti (men først skal mama avslutte dykkerlappen lenger nord i atollen, to dykk og eksamen gjenstår). Vi har aktive stranddager på med Carp-familien (Supermolli), med dykking og ambisiøs bygging av flerskrogsbåter i leke- størrelse, ved hjelp av lokale materialer (les: kokospalmen). Vet ikke hvem som morer seg mest; Marcus, Gudbrand og Jo eller kidsa…!? Vi har også hatt full stranddag med feiring av Lina 4 år, med rosa kake – hurra!

Vi begynner faktisk å spise oss tomme for enkelte matvarer, det er skrantent på mel, havregryn og tørkerull (sistnevnte er krise!), i tillegg går det nedover på ferskvarene her i øde palmeland. Nå går det sport i å bruke opp så mye av matlageret vi klarer, og teller tomme glass og bokser hver dag (rekorden er 12 hermetikkbokser på en dag…). Problemet er jo at vi produserer enormt med søppel og det er ikke akkurat noe sted å bli kvitt det her… Blir kult med storby!

Vi er veldig glade i alle dere der hjemme (som dere skjønner, og vet fra før)!

Where Am I?

You are currently browsing the Barn ombord category at "S/Y Felice".