Maururu Maupihaa!

16. september 2013 § 3 kommentarer

Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

Vi ble enda en uke på Mopelia, i påvente av mindre vind, og har hatt en av de beste opplevelsene på turen. En flott avslutning på Fransk Polynesia!

Vi flyttet oss fra nordsiden av lagunen og ankret opp 2,5 nautiske mil lenger sør, for å ligge bedre I le for maramu’en som skulle stå på en ukes tid. Vi kom dit sammen med tre franske båter, Philemon (med barn!), Plume (hyggelig besteforeldrepar som også gikk under tilnavnet Chateau Plume, med sin egenproduserte comovin) og Nomad (også med barn!). Ellers lå det noen andre båter der da vi kom, men de var mest opptatt av hverandres barnløse selskap og en ambisiøs boulle-turnering som foregikk med drinker hver ettermiddag på stranden, ergo vi hang ikke så altfor mye med dem…

Birk er jo alltid frempå med å bli kjent med folk og å få nye venner, og har med selvfølge hengt på de to franske åtteåringene fra Philemon og Nomad. Billie har fått seg en egen venninne, Dune på 4 år fra Philemon, og de to jentene har uavhengig av gutta vært på lekebesøk hos hverandre. Morsomt å se hvordan de kommuniserer uten felles språk, det virker som det er lettere for gutter, kanskje fordi de leker mer fysisk enn jenter. Og funny å skulle prate med lille Dune som eneste franske gjest ved lunsjbordet vårt, hun prater kun fransk og vi er ikke helt drevne akkurat (Jo er best!). Hi hi! Og jeg skulle likt å vært flue på veggen om bord i Philemon når Billie sitter som eneste gjest rundt deres lunsjbord. Mikki er bare morsom og babler i vei med sine kanskje 30 ord!

Ankringsplassen i sør er også nærmere Hio sitt eget hus (tidligere har vi vært på stedet til moren og søstrene hans i nord), og der vi har vært en del. I tillegg til ekstremt effektive fisketeknikker (både på dag- og nattestid) har han demonstrert kokospalmeklatring og lynåpning av kokosnøtter. Og på tilsvarende måte som vi lager seljefløyter hjemme, har hatt stått for storproduksjon av småtrompeter laget av palmeblader. Hio har allerede kopralagrene sine fulle og har dermed en pause i produksjonen, men vi har hjulpet han med å rydde hele tomten. Menn og barn har flere formiddager ivrig hugget og samlet palmeblader og kokosnøttskall til store bål. Siste dagen inviterte Hio oss fire båtene på lunsj, og i fellesskap disket vi opp med flere typer fisk, og endelig fikk vi smakt på kokoskrabbe. Det er en krabbe som lever på land som hovedsakelig livnærer seg på kokosnøtter. Den ene vi spiste var 17 år gammel og på størrelse med en basketball! Og etter å ha smakt på como både fra Chateau Plume og Chateau Philemon, kan det nok tenkes at det kommer edlere dråper fra Chateau Felice når vi får landkjenning etter hvert!

Hio er 24 år og lever et liv så fjernt fra det vi er vant til. Han drar til den nærmeste øya Maupiti kun for lege-/tannlegebesøk, ellers bor han her på denne bittelille øya midt ute i havet. Og det er det han vil, han er lykkelig.

Maururu – tusen takk for oss og for at vi har fått oppleve litt av dette!

Rolig liv på en nesten øde øy

11. september 2013 § Legg igjen en kommentar

Ihle Maupihaa/Mopelia, Isle de la Societe, French Polynesia

«On my island everything is for free». Det er mottakelsen vi får av Hio når vi kommer med jolla til den hvite korallstranden på Ihle Maupihaa, som atollen heter på Polynesisk. Vi blir introdusert til resten av familien som avbryter det de jobber med og heller kapper opp kokosnøtter til oss. Den ferske kokosmelken er god de første ti slurkene, så begynner det å holde. Men det viser vi selvfølgelig ikke, og drikker hele nøtten av høflighet og takknemlighet over den hyggelige og naturlige mottakelsen.

Wow, for et rolig, deilig og vakkert sted! Her har vi virkelig blitt kjent med og hengt ut med de fastboende. Mer gjestmilde folk har vi ikke vært borti!

Mopelia ligger 100 nautiske mil vest for Maupiti (forrige øya vi var på) og 130 nautiske vest for Bora Bora. Det er den vestligste atollen av Selskapsøyene og vår siste landkjenning i Fransk Polynesia, før vi seiler vestover mot Cook og Tonga. Vi har hørt så mye fint om denne atollen at vi rett og slett ikke kunne seile forbi!

Men først må vi fortelle om hvordan vi kom oss inn i atollen… Vi har besøkt en del atoller med trange og utfordrende pass de siste månedene, og nå begynte vi å føle oss rimelig komfortable med å manøvrere oss gjennom rimelig trange rev-åpninger i sterk motgående strøm. «Passe Taihaaru Vahine is one of the trickiest pass in French Polynesia», står det om passet inn til Mopelia i pilotboken over Polynesia for seilere. Og da vi gikk gjennom her for noen dager siden var vi langt utenfor comfort zone… Vi fikk oss første overraskelse da rød og grønn stake, som i følge kartet skal vise åpningen til passet, viste seg å ikke eksistere. Og lenge før vi faktisk var ved åpningen av passet viste kartplotteren at båten seilte på land… Da var det bare å stole på god utkikk og motoren. I selve passet er det en kanal som er rimelig dyp, men ikke bredere enn Felice er lang, og motgående strøm opp mot 6 knop gjorde manøvreringen litt vel spennende. Passet er på rundt 50 meter langt før du er inne og hele veien hadde vi full speed for i det hele tatt å bevege oss fremover i strømmen. Da strømmen ga seg og vi trodde det var over, fikk mama lettere panikk oppe i masten da det ikke var noen tydelig vei videre inn i lagunen, bare brune og veldig grunne korallrev tett i tett i hele den indre åpningen. «Jeg aner ikke hvor vi skal gå!» var beskjeden fra første saling, det var ingen merker og ingen tydelig kanal eller vei imellom alle korallene. Plotteren var ikke til hjelp, for i følge den var vi fortsatt langt opp på land… «Nei, nå går vi på!» hylte mama fra masten og GANG GANG så møtte kjølen revet. Vi ventet bare på å bli liggende altfor stille til å være i båt… Men, kult å ha flaks, så kjørte vi over revet og etter et vanvittig sikk sakk labyrint-løp mellom rev og korallhoder, med en del kjefting fra masten når rormann ikke lystret utkikkerens beskjeder (fra masten er det mye bedre sikt i det klare vannet enn fra dekk…), kom vi oss inn i lagunen og på dypere vann. Vel ankret ved en nydelig strand hoppet Jo i sjøen for å sjekke om båten hadde fått noe skade. Heldigvis var farten lav og korallen dyp nok til at vi bare var borti, så Felice kom billig fra det med litt mindre bunnstoff på fronten av kjølen. DET var vilt, var vi enige om – og desto mer glade for å være inne! Phuu…

Raioho-familien, som ønsket oss velkommen og som bor her på nordenden av atollen, er mama Adrienne, sønnen Hio og de tre søstrene Faimano, Puaiti og Karina. Og familien på fem utgjør nesten halvparten av beboerne på hele Mopelia. Det er totalt 12 mennesker som bor her, og utenom Raioho-familien er det onkelen deres litt lenger ned på stranden, en familie på tre midt på øya, pluss et par og en singel dame nede i sør. Inntil 1998 bodde det flere hundre her på Mopelia, men en syklon ryddet øya for hus og palmetrær og få flyttet tilbake. I 2009 herjet enda en syklon, den gjorde vesentlig mindre skade enn den første, men fortsatt er det bare de tolv som har bosatt seg her. De lever av kopraproduksjon og avling av østersskjell til perleproduksjon. Også er de veldig glade når det kommer seilere innom. Mens vi har vært her nå har det vært mange båter innom, totalt 16 kanskje. Men vi har ligget som en av tre båter i nord mesteparten av tiden, mens resten har vært sør.

Som mange andre i Stillehavet, driver familien Raioho med kopra. Kopra er tørket kokoskjøtt som man lager kokosmelk av. Det er mye jobb for lite penger. En 50 kilos sekk med kopra inneholder kokoskjøtt fra rundt 300 kokosnøtter. De får ca. 400,- kr. per sekk. Hio, som er proff kokosnøttsanker, kan plukke og rense 1000 nøtter på en dag, til sammenligning mente han at Jo kanskje klarer 50 på en dag. Hver åttende måned, når koprabåten kommer, leverer familien rundt 30 tonn kopra. Ikke særlig lukrativ business, men de er glade og lever et enkelt liv. De har full tilgang på fisk, skalldyr og kokosnøtter og når koprabåten kommer, får de også andre matvarer levert. En gang innimellom kommer faren med spesialleveranse i speedbåt fra Maupiti, der han holder til (den forrige atollen vi besøkte). Alle barna har gått på skole på Maupiti og på Tahiti, og er utrolig oppdatert og interessert i verden rundt seg, selv om den for oss virker veldig langt borte. De snakker engelsk i tillegg til polynesisk og fransk. I tillegg til å være en rå fisker er Hio mangeårig mester i lokale idrettsgrener, vi snakker om palmeklatring, løfte en 100 kgs stein opp på skulderen, pluss plukke og rense kokosnøtter…

Vi har ligger ankret opp ved siden av en fransk barne-båt som vi også møtte på Maupiti. Båten heter Philemon og om bord er Dune (4 år), Oscar (8 år), Stephanie og Joselan. Fine folk og god match med barna! Det har vært fine dager med dem inne på stranden hos Raioho-familien, og fine ettermiddager med solnedgang. En dag fikk vi ikke lov til å dra hjem uten å ha spist middag hos dem, og det ble en lang og hyggelig kveld med sovende kids i jolla på vei hjem. De hadde laget i stand et stort måltid til hele gjengen og Hio serverte pastis til gjestene, mens vi hadde med nybakt brød, øl og vin. Moren og søstrene er Syvende dags evangelister og drikker ikke, men de bryr seg ikke om at Hio og vi andre tar et glass.

Kidsa får til og med en følelse av norsk bondegårdliv, her er det gris, geit, høner, hundehvalper og katter. Og de bryr seg ikke om de små black tip-haiene som svømmer rundt båten eller ved stranden (nei mormor, de er ikke farlige!).

Foruten latter og lek med ungene på stranden har familien tatt oss med på fisketur, sanking av skjell til smykker, og de gir villig vekk dagens fangst fra havet (ferdig filetert til kidsa!), palmehjerte (kjernen av unge palmetrær, der hele treet må kappes for å få den ut – digg i salat) og kokosnøtter. Og de forventer ingenting tilbake (men vi har gitt en del mat som vi ellers har mer enn nok av etter rabiat-matinnkjøp i Panama). Fine folk, med mange smil og god tid!

Stay or go – north or south?
Planen vår var å seile videre vestover på søndag, men det kom litt for brått på oss ettersom vi akkurat hadde truffet denne trivelige Raioho- familien. Mandag morgen fikk vi dessuten nytt værvarsel som meldte om enda mer vind enn tidligere. Dermed fikk vi nok en god grunn til å bli på dette nydelige stedet, ettersom det ikke akkurat fristet med jevne 35 knop i tre av syv dager på havet. Rutevalget vårt videre mot Tonga har de siste ukene endret seg hyppig, ettersom vær og vindretningen har hatt en tendens til å endre seg rimelig schizofrent den siste tiden. Enten er det totalt vindstille, eller så blåser det Maramu på rundt 30 knop (periode med ekstra sterkt passatvind). Hva skjedde med midt i mellom?

Vi har vurdert alt fra en nordlig rute om Suwarrow (nordlige Cook-øyene)og Western Samoa, til en sørlig rute om Rarotonga (sørlige Cook-øyene), med seilas direkte til Tonga (eventuelt via Palmerston og/eller Niue) som en middelvei. Mange muligheter og været bestemmer mye – nå venter vi på dropp i vind og svell før vi seiler fra Mopelia (forhåpentligvis problemfritt ut gjennom passet)!

Og gled dere til bilder, det kommer når vi har nett igjen (om en stund…)!

Film fra Marquesas

25. august 2013 § 2 kommentarer

Våre venner på Blue Marble lager filmsnutter fra overalt, her er film fra Marquesas der til og med Birk, Billie og Mikkel har lurt seg med!

Se filmen «Marquesas in 3 minutes» på YouTube:

Papeete – night + grey + sun

30. juli 2013 § 4 kommentarer

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

m_GOPR2192

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

m_P1220010 Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen

m_P1220008

m_P1220057 Ut gjennom passet!

m_P1220020 Gubb etter vått film-mission på baugen gjennom passet…

m_P1220002 På åpent hav igjen

m_P1220129 Tahiti!

m_GOPR2147

m_P1220094 Siste landingshavn for Gubb

m_P1220074

m_GOPR2214

m_P1220103 Kakao for små, kaffe for store!

m_P1220063 I følge med Wilhelmsen inn gjennom revet

m_GOPR2321 Lenge siden vi har sett SÅ mye båter for anker på samme sted!

m_GOPR2309

m_GOPR2282

m_GOPR2271

m_GOPR2244

m_GOPR2216

Where Am I?

You are currently browsing the Barn ombord category at "S/Y Felice".