En liten smak av India…
1. november 2013 § Legg igjen en kommentar
Savusavu på Vanua Levu, Fiji
Vi er kommet til Fiji! Største forskjellen fra resten av Stillehavet er at her er det mer action og høyere tempo enn det vi er vant til fra de østlige naboene. Og mye folk overalt. Vi har litt følelsen av et mini-India bare mer vestlig…
Savusavu er den mindste av to byer på Vanua Levu, som er Fijis nest største øy. Savusavu blir kalt The Hidden Paradise og det er en sjarmerende liten by med 5000 innbyggere. Vi ligger godt skjermet for vær og sjø i en lang bukt bak revet (= myggnett på nettene…). Øya er frodig og veien nordover heter Hibiscus Highway. Det er frukt – og grøntmarked, stæsjbutikker med krims og krams og blinkende lys i vinduene, rågod og billig kinesisk og indisk mat, 3G nett (!), avdanka og halvalkoholiserte yachties på yacht cluben, også har vi funnet yoghurt på supermarkedet – det er en stund siden sist!
Sightseeing på øya ble gjennomført i bil sammen med Red Sky Night/Blue Marble. 8 voksne og 2 barn (Mikki og mama hadde alenedag i båten) i en åtteseters Landcruiser, på hissig dårlige veier. Målet var Labasa, øyas største by med et usikkert antall innbyggere, det kan være alt fra 25 000 til 90 000 (kilder: Lonely Planet og en tilfeldig lokal dame). Turdeltakerne så minst 25 000… Kul og heftig by, spesielt etter en evighet i polynesisk kultur, et slags indosjokk. Et sted med null turistinitiativ, men også ikke turistfiendtlig. Alle håndhilder, vil prate og det er fritt frem for å ta bilder (uten å måtte gi noe for det). Mange folk og fine folk! Det var en kort og grei tur dit og en laaang tur tilbake igjen etter feil veivalg. Ingen hadde forestilt seg at en av øyas hovedveier kunne være så dårlig. Thanks to former rally driver Dan, they finally reached the boats again, after a more than fast ride down Hibiscus Highway, testing the old Landcruiser to it’s limits! Det ble også et høydepunkt med rakettskyting på en øde slette på hjemveien (det er ikke så lenge til hindu-festivalen Divali, så fyrverkeri er tilgjengelig overalt).
Ettersom vi har to glade gutter om bord, og seiler sammen med Red Sky Night/Blue Marble, er det en selvfølge med bar og uteliv. Utekvelden ble avsluttet på en disco som i Lonely Planet er omtalt som: «The lokal hangout place where everybody is blind drunk before 23 o’clock…» Kvelden kostet kanskje mer enn det smakte for enkelte…? Mama var ihvertfall glad for at festen på byen ble avsluttet nokså tidlig, og fortsatte først i Felice og så i Red Sky Night (og at det ble gjort et vaktskifte på barnepass-fronten midtveis)!
Vi har alle begynt å lære oss lokalspråket her. Første ord ble «bula», som er en hilsen man slenger ut til alle man møter på gata som betyr «hei» og «LIFE»!
Nå går turen sydover i retning av hovedøya Viti Levu, fortsatt i tospann med Red Sky Night/Blue Marble.
Fiskelykke mot Fiji
25. oktober 2013 § 1 kommentar
Tonga – Fiji
420 nautiske mil, tre døgns seilas, godt værvindu, nytt og ivrig mannskap og god stemning om bord!
De to første dagene har som vanlig gått med til å venne seg til sjølivet. Birk har vært uggen og kastet opp en gang, Mikkel har kastet opp en gang, mens Billie er frisk. Andreas og Morten klarer seg, men har som Jo «jukset» med scopoderm-plaster bak øret for å hanskes med eventuell sjøsyke. Morten synes det funker sånn passe bra…
Tredje og siste dagen blir den store fiskedagen! Det hviiiner i den store snellen på akterdekk og gutta skvetter til og begynner å sveive inn snøret med roping og hoying og adrenalin over normalen. Første napp er en stor og sprellende mahi mahi (dorade) som kjipt nok klarer å huke seg av kroken igjen akkurat i det vi begynner å dra inn snøret. Med litt surr på linen og fikling med å få den ut igjen (mama tar selvkritikk…) fortsetter vi med god feeling.
Når det hviner igjen er det hissig kraft i linen og tre ivrige karer henger over snellen bak der. Birk prater som en foss og forklarer som en proff hvordan dette må gjøres. Mikki henger over rekka og forklarer og roper for de som ikke har fått med seg hva som foregår, mens han veiver med armene for å illustrere hoppene til den store fisken bak der. Den er større enn han… En Blue fin tuna kjemper imot, men kommer nærmer og nærmere med kroken i munnen. Helt inn til båten, så har vi den på kleppen. Den er på høyde med dekk i det den på mirakuløst vis klarer å hive seg av den store kroken på kleppen. Gutta sitter bare igjen med dunkende hjerter og fiskeskjell på akterdekk…
Ikke så lenge etter hviner det i snella igjen! Det blinker i stor fisk gjennom bølgene og gutta drar inn snøret. En diger mahi mahi! Gira gjeng prøver å lage en plan for hvordan vi skal lykkes denne gang. Dra inn snøret, godt treff med kleppen, to mann løfter den inn på dekk, håndkle over øynene for å slippe vill sprelling, kniven i gjellene… Fortsatt heftig sprelling selv om Andreas står på den stakkars fisken. Vi prøver febrilsk og uten hell å finne fiskevekten, og ender med å tippe rundt 10 kg, basert på Birks vekt og forrige store mahi mahi vi fikk på vei fra Niue.
Som alltid pleier vi å få fisk når det passer skikkelig dårlig, og i dag kom det midt i kveldsmat og legging for småmatrosene. Det betyr at sløyings- og filiteringsjobben blir Andreas og Morten sin. Og det er ikke en liten jobb… Den er faktisk så stor at vi hører at de pepper hverandre opp og at de må ha seg en pause innimellom. Om det er størrelsen på fisken som er utslagsgivende, eller bølgene og det faktum at de sitter på huk med hodet ned, er vi ikke sikre på.
Det hjalp kanskje ikke på formen for Morten at han akkurat tok en bit av det ferske fiskehjertet av ren fiskelykke heller…
For å være helt ærlig så har jeg egentlig aldri vært så glad i å fiske. Men det er noe annet å dra opp fisk på størrelse med et lite barn, sammenlignet med å sitte i silregnet utenfor Verdens Ende å smånappe i et snøre!
Jo serverer ihvertfall rågod thai fiskesuppe til kvelds mens vi passerer lys langs land på en av Fijis øyer – i morgen tidlig er vi inne!