Kaffeseilas til Aruba
26. januar 2013 § 3 kommentarer
Grenada – Aruba
For en start!
Vi gjør mellom 7 og 9 knop med spinnaker i det vi drar fra Genada, med en av ABC-øyene som mål. God østlig vind, 15 til 20 knop – we love trade winds!
Første halve dag av turen ble det mer seiltrimming enn det vi gjorde over hele Atlanteren… Storseil opp, spinnaker opp to ganger (fuck up, så måtte ha den ned og opp igjen), spinnaker ned, genova ut, jibbe storen en gang og to, sette et rev, ut med rev, spri genova – butterfly og da er vi happy for natten! Og sånn stod seilene resten av den tre døgn lange turen.
Jo sa det så fint tidligere, det er akkurat som å sette seg på bussen, også kjører den oss de 500 nautiske milene dit vi skal. Så lenge seilene står!
Vi flyr avgårde! Gjør opp mot 13 knop på surfen i rundt 20 knops vind rett bakfra. Digg! Dette er skikkelig passatvind-forhold, sånne forhold som er å forvente under en Atlanterhavskryssing i november. For oss slo været litt feil over Atlanteren dessverre, og det ble en tøff tur. Dette derimot – silkeføre og lykke på havet! Kult å få oppleve skikkelig godt vær under en kryssing (har hatt litt uflaks til nå og tendens til enten for mye eller ingen vind…). Vi har ikke hatt en motortime underveis og snittfart på hele distansen har ligget på rundt 7 knop.
Kidsa leker, mama+kapteinen smiler og jubler om hverandre fordi vi får skrevet blogginnlegg og lest bøker også MENS småmatrosene er våkne!
Planen var å gå til Curacao, en tur på 420 nautiske. Men på grunn av høy fart og enda høyere stemning om bord, bestemte vi oss for å fortsette videre til Aruba, som er den siste av ABC-øyene (totalt 490 mil). Det gjør neste legg mot Colombia kortere, pluss at vi gjerne ville hit en tur uansett etter Curacao. Bra jobba!
«Kaffefahrt» kaller de det om bord i Supermolli – kaffeseilas, godt oversatt fra tysk til norsk! Yesss!
Ronja + Birk
Felice under the rainbow!
Sjekk farten (øverst til venstre)!
Vestover i Carib
23. januar 2013 § 2 kommentarer
Så seiler to små båter vestover i Carib – mot Panama og Stillehavet!
På vei over Atlanteren var vi virkelig ikke sikre på hva vi ville videre. Skal vi bli et år i Carib, skal vi si oss fornøyde og seile hjem, eller skal vi følge drømmen vi hadde da vi dro og fortsette mot Stillehavet (eller er det fortsatt drømmen)?
Atlanteren var til tider tøff og brutal for oss. Og vi opplevde igjen, som under kryssingen fra Portugal til Kanariøyene, at for oss med tre små barn om bord så er de lange etappene beinhard jobbing. Det er null tid til det mange sikkert så romantisk forbinder med en havkryssing: å se utover havmassene og la tankene fly, eller å lese bok etter bok på frivakt… (sukk!) Her går det i ett! Det er fint å se at Mikkel, Billie og Birk er på havet med den største selvfølgelighet og lever, leker, ler og sloss som normalt, men vi voksne flyr mellom kids og seil og bysse og alt mulig som skal gjøres på dagtid, i tillegg til nattevaktene… Vi har spurt oss selv flere ganger om det er verdt det? Og nå har vi enda en gang landet på at det ER det. Det er faktisk ikke så mange av de lange havetappene igjen, og småturene på 500 nautiske mil og nedover går fint.
Alle prosjekter har oppturer og drittperioder, og jeg vet ikke helt om vi var godt nok forberedt på det, men det er klart at det gjelder dette prosjektet også! (Og hadde vi visst det så hadde vi kanskje aldri reist, så det var bra at vi var positivt innstilt!) Det ville jo vært rart om det kun var en smooth ride å sette hele småbarnskallasset i en båt og dra avgårde…
Og litt må man jo betalte for å kunne få oppleve verden med barna sine hver dag. Så nå drar vi vestover!
Som vi har fortalt tidligere, så har vi giftet oss litt med Supermolli. De er en småbarnsfamilie akkurat som oss, bare at de er fra Hamburg. Vi deler de samme drømmene og har samme planer, så vi kommer til å seile sammen fremover. Det gjør hverdagen lettere og gledene større – kidsa har venner rundt seg hele tiden og det har vi voksne også! Det er fint å ha noen å dele opplevelsene (og frustrasjonene!) med, men det er også fint å ha hver sin båt å dra hjem til.
Første stopp er Aruba, rart med Europa (de Nederlandske Antiller) her midt i rastafari-land…!
Byliv på Grenada
22. januar 2013 § 3 kommentarer
Grenada, St. George
Fra en øde øy kommer vi til Grenada, som blir vår siste av de øst-karibiske øyene. Vi seiler så langt inn vi kommer, og det er laaangt inn i havna, vi føler nesten vi ligger for anker INNI byen! Her er det null vind, blikkstille og helt sinnsykt varmt. Legger oss rett bak Supermolli, litt oppå en moringsbøye som ser ut som den ikke er i bruk. Ettersom det ikke er noe vind, ligger alle båtene og snurrer rundt, og på et tidspukt trodde jeg at jeg rett og slett kunne gå om bord i Supermolli. Da er det ut med fenderne… Senere på kvelden får vi beskjed fra en hyggelig lokal kis om at vi ligger på et område kun for locals og at vi må flytte oss. Dagen etter legger vi oss derfor på utsiden, der går det faktisk an å puste (og bade!).
Det er masse spennende å se her; stort frukt- og grønnsaksmarked, et utrolig utvalg i alle «variety stores», musikksjapper, trevirkeutsalg, fiskebrygge, turistfeller av alle slag («rum-xxx») og småsjapper med altmulig! På fiske-/industrikaia her ligger gamle ferger som er kjøpt fra Norge, og vi kan tydelig se navn som Melfjord – Bodø som er malt over på skroget. Rart, så langt hjemmefra!
Vi får tak i alt vi trenger (og ikke trenger!) til båten i en utrolig velutstyrt chandlery («Island Water World») Farlig farlig. Det var ikke langt unna at de faktisk hadde alt vi trenger til å få solcellepanel opp å gå i Felice, men det funket dessverre ikke. Får bli i Cartagena…
Det er bygget et vanvittig fancy marinaanlegg i en del av havna her, men vi prioriterer å få kjøpt noen nye bikinier til mama, og legger havneavgiftpengene i bikinipotten (var ikke forberedt på at alle bikiniene mine ville svinne hen i sol og saltvann SÅ fort…). Etter timer på leting etter en helt streit bikini (som ikke er i neonfarger og som er noe mer enn en den minste tanga du har sett) i byen her, er eneste alternativ håndsydde designerbikinier i en av sjappene inne på marinaområdet… Vi går for tre av dem (well spent money)…! En annen ting marinaen har er svømmebasseng. Det er jo som en lekeplass for kidsa, og som bamseklubb for foreldrene deres dagen etter Jo sin bursdagsfeiring! Der møtte vi også Linn og mann på båten «All-Linn» fra Bergen, veldig hyggelige folk!
En del av byen her er sterkt preget av at det kommer to cruiseskip hit daglig. Dermed fylles gatene opp med en horde av høylytte, solbrente, feite og ekstremt stylet men lite elegante amerikanere. Vi vil nødig forveksles med dem, og har vurdert å henge ungenes redningsvester på vognen når vi går i byen, bare for å poengtere at vi er på egen båt…!
På vei inn i indre havn
og ned på andre siden…
Noen timer i luksus
Noe annet enn å ha jolla surret på dekk…
Klatrer`n I
Klatrer`n II
Jo 35 år (kaffe og regnbue – hva mer kan man ønske seg?)!
Reggae-land
Dykker på ankeret
Chabby chic…
På vei til Grenada
Attitude continues…
Be strong – flex
15. januar 2013 § 2 kommentarer
Boat boys…
Her i Carib møter vi noe som er nytt for oss – boat boys! Det er unge menn i hjemmebygde og selvmalte trebåter, med gamle og skikkelig svære påhengere (det er de klassiske 80- og 90-talls Yamaha påhengerne som gjelder)! Mye clutchdog og annet moro som kan gå i stykker. Fant og en Yamaha gravhaug bak søpla i Clifton, Perry, her skulle du ha vært!
De møter oss når vi nærmer oss havner, og prøver å prakke på oss alt fra bøye eller ankringsplass til fisk, baguetter, laundry service, is, drikkevarer, klær, musikk, osv (til sinnsyke priser!). De er stort sett hyggelige og fine rastakiser, og stikker etter en prat og når de skjønner at vi ikke vil ha noe.
Poenget er båtene deres, som er mellom 14 og 30 fot, bygget i fnner og ser ut som speedbåter fra 80-tallet, stort sett malt i rastafargene – de er rå!
Og det blir bare enda bedre med navnene (For å være i business så må de male firmanavnet sitt på siden av båten.)Disse er skrevet med store bokstaver på sidene:
Harmony III, Don’t Worry 5, Ocean panic, Mr. Faboulous – Jean claude positive vibes, Friendshipside yacht services, Blessing, Blue sky, African pride, Jah is my pilot, Why Worry, high life, Ocean blessing, Sea truth, higher level osv osv
Og selvfølgelig Nina: No fear!
Boat boys’ene lever ihvertfall av å kjøre rundt og friste med alt man trenger og ikke trenger (eller ihvertfall ikke har råd til!) – og vi lar oss friste… Og det har blakket oss en gang og to… Vi leverte for eksempel skittentøyet til rastaman i båten «Trails and Tribulations» på Union Island (vaskeriet var lagt ned) og da han kom tilbake med fire poser rent tøy og skulle ha 200 EC$ (= 400 kr) per pose, trodde vi han kødda… Vi fikk det ned til 150 EC$ per pose, men følte oss robba likevel! Og ja! vi skulle ha spurt om prisen først… Marcus mener det er turens joke.
Men det var ikke så ille som da våre venner i Supermolli leverte klesvasken sin på Bequia og fikk den tilbake tørketromlet med parfyme og brettet, men uvasket (og det oppdaget de etter at altfor mye penger var betalt og de forlengst var dratt videre!)
Vi synes den beste er «Be strong – flex» fra Bequia (har dessverre ikke noe bilde av den…), med en ganske funny historie bak navnet. Fyren som eier båten er en skikkelig hissig type og en av hans gesjefter er hummerfiske. Men veldig ofte er teinene hans tomme og han er sikker på at det er yachtiser (folk i seilbåt på langtur) som stjeler hummeren fra han. Dette gjør han selvfølgelig fly forbanna, men for å deale med det så har han kalt båten sin for Be strong – flex – at han må klare å være sterk og fleksibel i stedenfor å hisse seg opp over hummertyveri (om noen faktisk bøffer hummer fra han, eller om han bare ikke har noe fiskelykke, sier ikke historien noe om…)!
Nina – love!
"S/Y Felice" 