"S/Y Felice"

Saline Island

Endelig har vi funnet en egen øy! Utrolig deilig liten bukt og en øy med mangroveskog og hvit sandstrand. Snorkling og strandglede og oppdagelsesferd bortover stranden, der vi finner en liten borg (=steinhus)!

Det feires i lystig lag med Supermolli om bord her, med sprudel og kids oppe til langt på natt! Kvelden avsluttes med hissig prosjekt for å få feste til Supermollis anker, for de stod på grunn da de kom hjem… Alltid spennende å bo i båt, og alltid noe å gjøre (når man tror man bare kan vippe kidsa i seng og så seg selv etter…)!

 Supermolli på ankrings-mission…

På vei fra Union Island og hit måtte vi innom Hillsborough på øya Carriacou for å sjekke inn i Grenada (og øyene som hører til). Mennene og de fire eldste kidsa dro på mission til harbour-police og immigration for å få stempler i pass og innsjekkspapirer. Karene bak skrankene på disse kontorene er gjerne nokså myndige og bryske i sin fremtoning, har vi erfart tidligere. De tiner opp etterhvert, og som regel ler de og det er god stemning når papirer og pass til slutt er ferdigstemplet. Politimannen på Carriacou var også en morsk fyr og det var ikke godt å vite om de skulle le eller holde maska da han beordret Markus fengslet fordi han manglet et utsjekksdokument fra forrige øy… Mr. Police dro den langt og Markus lo ikke lenger og ble litt svett da han sa: «the judge will find a suitable place for your kids while you are in jail.» Det var selvfølgelig bare kødd, og alle kunne le godt til slutt… Ustreit men funny politioppførsel… Folk er kule! Forresten så er det over 100 rum-sjapper på denne bittelille øya Carriacou! Derfra seilte Birk og Billie med Supermolli, en rolig men kort seilas for oss med bare ett barn om bord.

Vi møtte Bella og David fra Østerrike på Saline, de kom seilende et par dager etter oss. Han er elektroingeniør og har skrevet hovedoppgave om strømforbruk og batterier om bord i båt på langtur, og Jo var kjapp med å invitere dem på frokost/strømkikk dagen etter… Han konstaterte at strømmen om bord i Felice er som en bøtte med altfor store hull i bunnen – vi bruker mer strøm enn vi klarer å  generere (selv om strømforbruket vårt er relativt lavt til å være en så stor båt)… Kult å få konstatert at det ikke er noe galt med batterier el, men det betyr at vi må skaffe oss noe som kan gi mer strøm inn i toppen av bøtta. Tror vi kommer til å gå for solceller!

Vi blir på Saline Island noen dager for å lande litt nå når vi er blitt alene om bord» det er rolige dager og hverdagsliv – digg!  Også er det veldig trivelig med naboene i Supermolli – good match! Siste kvelden her er det bål på stranden, pinnebrød og ivrige smågutter med hodelykter. Mama og Mikkel tar en tidlig kveld i båten, og tar i mot trøtt crew fra jolla i mørket litt senere (Billie sover og Birk er sliten og fornøyd).

 Stort sett det eneste vi ser til disse gutta!

 Borgen

 Billie sjarmerer…

 Kul liten kis!

 Dig in

 Saline we love!

Thank you «Rancho Relaxo», for the tips on this place!

Union Island, Clifton

En liten trivelig by og et skikkelig reggaested når man kommer blant locals. Helt ok yacht club og kite surfe-skole/utleie som en norsk kite-jente driver sammen med den lokale kite-helten. Litt funny med yacht club’ene rundt omkring, for det er jo ofte noe man tenker på som et over snittet snobbete sted der man ikke kommer inn uten skjorte og press i buksa, men utenfor Europa har vi opplevd yacht club’ene som mye mer folkelige og trivelige. Og det er jo kult!

Ankringsstedet her har rykte på seg som et sted med veldig dårlig hold for ankeret, men vi satt vi. Det gjelder imidlertid ikke alle, for vi så en seilbåt som fikk en forlatt katamaran på kroken i mørket en kveld (og ikke nok med at den kræsjet i dem, den drivende båten satt også fast i den stakkars andre…)!

 Frokost

Dette var siste stopp om bord Felice for Ellen, Erik og Jon, som har vært med de siste tre ukene fra Martinique (pluss Atlanteren for Erik da). Vi er glade for at Jon digget jolla så veldig at han helst ville kjøre den hele tiden, også er han den første ungen vi har møtt som faktisk liker å ha på redningsvest! Vi var nok litt av et syn der vi stappet fire voksne og fire kids, to vogner og alt det andre som hører to småbarnsfamilier til av stæsj i jolla… Det er fint å se at alle kidsa er snille med hverandre, og sorry for det Jon har lært av småbarnsbøll (håper det går opp i opp med det bra!)… Det var noen trivelige og sene cocpit-kvelder, og vi kom jo godt inn i Amerikaner til slutt (fokus)! Bra at Erik til slutt fikk seg en bytur med Jo siste kvelden (det må nevnes at Ellen også har fått sin rosevin)! Hadde vært kult med en flytur med skikkelig  12 seters småfly som dere hadde av øya, men vi stod nærmest på rullebanen og vinket da dere tok av, så litt med var vi jo! Flyplassen ligger midt i den lille byen og det ristet i alt her da fly tok av og landet, funny. Og rett ved siden av ligger sjappa «Airportview supermarket and bar. Laundry also.» Det er mange bra kombo-gesjefter her, fett!
Tusen takk for hyggelig besøk E+E+J og vel hjem til sentrum, snø og vinter!

Og for å være helt ærlige, det er ikke alltid like lett å være så mange om bord som skal leve så tett sammen… Noe vi alle har fått erfare den siste tiden, men alle er også enige om at vi fant fint ut av det! Forskjellige forventninger til turen og oppholdet kan fort bli en utfordring. Vi Borkhuser lever jo dette livet, det er hverdagen vår og vi har ingen hast. Tvert imot vil vi gjerne oppleve steder så sakte som mulig for nettop å finne roen i hverdagen. Folk på besøk vil gjerne ha mange fete opplevelser, men har begrenset med tid og det betyr ofte at vi «fastboende» må forflytte oss raskere enn det vi egentlig kanskje ønsker oss. Det er selvfølgelig veldig viktig å ta en runde på dette før folk kommer, men det er ikke lett (eller mulig) å planlegge alt på forhånd. Været vil jo alltid være med på å bestemme tidspunkt for avreise, men det kan også være andre ting som gjør at noen vil bli lenger og andre vil stikke videre. Ikke lett dette her, for dette ER jo vår tur, men det er klart at besøkende også skal og må få være med på å bestemme om bord, men uten at vi føler at det ikke er vår tur lenger… Og det trengs vel ikke nevnes at det selvfølgelig blir baluba og sirkus med fire barn under fem år på så liten plass i ukesvis,  ihvertfall når to sett med foreldre skal prøve å samkjøre måltider, hverdagsrutiner og oppdragelse…! Ha ha… Det vi tror er med på å få det til å funke, er at alle er så ærlige og direkte som man kan eller klarer, at alle prøver å være fleksible, at alle svelger en del kameler men ikke så mange at man begynner å føle på det, og å ta noen skikkelige samtaler underveis for å avstemme forventninger og for å «lufte ut» litt. For oss er det faktisk sånn at vi gleder oss veldig til å få besøk, men så gleder vi oss skikkelig til å bli bare oss igjen – og det er vel helt naturlig!?

Vi dro videre sydover dagen etter at mannskapet vårt humpet avgårde i et småfly (vi vet i dag at de er kommet trygt frem til Norge). Men før vi dro fikk vi Timo, som er lege og far i huset om bord i en Nederlandsk båt som vi har møtt en del, til å sette MMR-vaksine på Mikkel og Yellowfever på Maria (thank you Timo, for setting our inoculations)!

På en av kneipene her serverer de forresten Caribbian coffe, som Nikola og Marcus fra Supermolli gikk for, uvitende om hva de bestilte seg som formiddagskaffe. De visste nemlig ikke at ved siden av en dobbel espresso serveres også 4 cl rum… Fine småbarnsforeldre vi møtte sosende rundt i byen midt på dagen!

Ellers har Mikkel begynt å klatre opp hele trappen fra salongen og opp til cocpit! Pluss at han kommer seg fra gulvet i cocpit og opp på benken, og derifra er veien kort ut av cocpit (enten med beina først eller på hodet…). Han og vi er selvfølgelig veldig stolte og det er kult at han blir større, men det betyr mer jobb (=fotfølges) og nye sikkerhetsrutiner når det gjelder minstematros.

 Småhai i basseng på yacht club’en (veldig greit med Mikkel krabbene rundt der, uten tett gjerde rundt…)

 Fortsatt med attitude…

Tobago Cays

Her svømmer det store havskilpadder forbi båten! Det ser egentlig ikke ut som de svømmer skikkelig, men at de ligger og surrer i vannet helt uten mål og mening…! Også er det store øgler på øyene her som går uforstyrret rundt omkring, uten å bry seg om de hundretalls amerikanske turistene som slippes av charter-katamaraner og tråkker rundt her med svømmeføtter…

Dette er jo på en måte STEDET i Grenadinene, og det er fint her, men kanskje ikke det mest barnevennlige stedet ettersom det er mye svell. Men det er helt sikkert paradis i stille vær og uten så hissig mye turister. Vi tenker at det kanskje er litt oppskrytt… Det har nok noe å gjøre med at vi kommer hit etter Saltwhistle Bay, som vi forelsket oss litt i… Men det er jo utrolig fasinerende, vi ligger innenfor revet og ser det bryter der ute…!

 Ostrea crew – safe sailing back!

Vi har lagt oss rett ved siden av noen Nederlandske kompiser, Pieter og Sabine (med tre jenter på 2, 4 og 6 år)) i båten Ostrea. Visste ikke at de var her, og har ikke sett dem siden Lanzarote, så det var en veldig hyggelig overraskelse! Dessverre har de bare ett år og er på vei nordover. Pieter er en over snittet sosial og trivelig fyr, og det tar ikke lang tid før vi står på en av strendene og drikker hans rum-punch i 5 liters-dunk hele gjengen! Nikola og jeg er glade for at de også har tatt med pannekaker til alle kidsa, det letter på samvittigheten ettersom småmatrosene hadde levd litt vel mange timer på salte kjeks den dagen…! Dette var også etter vårt første møte med svellen på en av de andre strendene her. Der var det så store bølger så turen derfra ble en våt affære…! Men selv Mikkel, som fikk seg en skikkelig dusj, smilte og lo!

 Får ikke nok av påhengere!

 Lina, Jaron (Supermolli) og Birk

 Billie med to av Ostrea-jentene

 Pieter og Marcus med dunken

 Girl with an attitude I

 Girl with an attitude II (ikke alle dager er like fine…)

 The crew of Ostrea, Doen (Nederlendere, men veldig funny navn på norsk!), Supermolli og Felice