Småbyliv på Union Island
13. januar 2013 § 1 kommentar
Union Island, Clifton
En liten trivelig by og et skikkelig reggaested når man kommer blant locals. Helt ok yacht club og kite surfe-skole/utleie som en norsk kite-jente driver sammen med den lokale kite-helten. Litt funny med yacht club’ene rundt omkring, for det er jo ofte noe man tenker på som et over snittet snobbete sted der man ikke kommer inn uten skjorte og press i buksa, men utenfor Europa har vi opplevd yacht club’ene som mye mer folkelige og trivelige. Og det er jo kult!
Ankringsstedet her har rykte på seg som et sted med veldig dårlig hold for ankeret, men vi satt vi. Det gjelder imidlertid ikke alle, for vi så en seilbåt som fikk en forlatt katamaran på kroken i mørket en kveld (og ikke nok med at den kræsjet i dem, den drivende båten satt også fast i den stakkars andre…)!
Frokost
Dette var siste stopp om bord Felice for Ellen, Erik og Jon, som har vært med de siste tre ukene fra Martinique (pluss Atlanteren for Erik da). Vi er glade for at Jon digget jolla så veldig at han helst ville kjøre den hele tiden, også er han den første ungen vi har møtt som faktisk liker å ha på redningsvest! Vi var nok litt av et syn der vi stappet fire voksne og fire kids, to vogner og alt det andre som hører to småbarnsfamilier til av stæsj i jolla… Det er fint å se at alle kidsa er snille med hverandre, og sorry for det Jon har lært av småbarnsbøll (håper det går opp i opp med det bra!)… Det var noen trivelige og sene cocpit-kvelder, og vi kom jo godt inn i Amerikaner til slutt (fokus)! Bra at Erik til slutt fikk seg en bytur med Jo siste kvelden (det må nevnes at Ellen også har fått sin rosevin)! Hadde vært kult med en flytur med skikkelig 12 seters småfly som dere hadde av øya, men vi stod nærmest på rullebanen og vinket da dere tok av, så litt med var vi jo! Flyplassen ligger midt i den lille byen og det ristet i alt her da fly tok av og landet, funny. Og rett ved siden av ligger sjappa «Airportview supermarket and bar. Laundry also.» Det er mange bra kombo-gesjefter her, fett!
Tusen takk for hyggelig besøk E+E+J og vel hjem til sentrum, snø og vinter!
Og for å være helt ærlige, det er ikke alltid like lett å være så mange om bord som skal leve så tett sammen… Noe vi alle har fått erfare den siste tiden, men alle er også enige om at vi fant fint ut av det! Forskjellige forventninger til turen og oppholdet kan fort bli en utfordring. Vi Borkhuser lever jo dette livet, det er hverdagen vår og vi har ingen hast. Tvert imot vil vi gjerne oppleve steder så sakte som mulig for nettop å finne roen i hverdagen. Folk på besøk vil gjerne ha mange fete opplevelser, men har begrenset med tid og det betyr ofte at vi «fastboende» må forflytte oss raskere enn det vi egentlig kanskje ønsker oss. Det er selvfølgelig veldig viktig å ta en runde på dette før folk kommer, men det er ikke lett (eller mulig) å planlegge alt på forhånd. Været vil jo alltid være med på å bestemme tidspunkt for avreise, men det kan også være andre ting som gjør at noen vil bli lenger og andre vil stikke videre. Ikke lett dette her, for dette ER jo vår tur, men det er klart at besøkende også skal og må få være med på å bestemme om bord, men uten at vi føler at det ikke er vår tur lenger… Og det trengs vel ikke nevnes at det selvfølgelig blir baluba og sirkus med fire barn under fem år på så liten plass i ukesvis, ihvertfall når to sett med foreldre skal prøve å samkjøre måltider, hverdagsrutiner og oppdragelse…! Ha ha… Det vi tror er med på å få det til å funke, er at alle er så ærlige og direkte som man kan eller klarer, at alle prøver å være fleksible, at alle svelger en del kameler men ikke så mange at man begynner å føle på det, og å ta noen skikkelige samtaler underveis for å avstemme forventninger og for å «lufte ut» litt. For oss er det faktisk sånn at vi gleder oss veldig til å få besøk, men så gleder vi oss skikkelig til å bli bare oss igjen – og det er vel helt naturlig!?
Vi dro videre sydover dagen etter at mannskapet vårt humpet avgårde i et småfly (vi vet i dag at de er kommet trygt frem til Norge). Men før vi dro fikk vi Timo, som er lege og far i huset om bord i en Nederlandsk båt som vi har møtt en del, til å sette MMR-vaksine på Mikkel og Yellowfever på Maria (thank you Timo, for setting our inoculations)!
På en av kneipene her serverer de forresten Caribbian coffe, som Nikola og Marcus fra Supermolli gikk for, uvitende om hva de bestilte seg som formiddagskaffe. De visste nemlig ikke at ved siden av en dobbel espresso serveres også 4 cl rum… Fine småbarnsforeldre vi møtte sosende rundt i byen midt på dagen!
Ellers har Mikkel begynt å klatre opp hele trappen fra salongen og opp til cocpit! Pluss at han kommer seg fra gulvet i cocpit og opp på benken, og derifra er veien kort ut av cocpit (enten med beina først eller på hodet…). Han og vi er selvfølgelig veldig stolte og det er kult at han blir større, men det betyr mer jobb (=fotfølges) og nye sikkerhetsrutiner når det gjelder minstematros.
Småhai i basseng på yacht club’en (veldig greit med Mikkel krabbene rundt der, uten tett gjerde rundt…)
Fortsatt med attitude…
"S/Y Felice" 
Trygt hjemme i kalde, slapsete Oslo, ja… De deilige dagene i Saltwhistle Bay kjennes så fryktelig fjerne allerede. Men Jon snakker fortsatt om «lillebåten» og «billiebirk», han hadde det veldig bra på tur 🙂 Og den bråkete småflyreisen fra Union Island til St. Vincent var definitivt en stor opplevelse for en liten pjokk. Tusen takk for oss, og lykke til på ferden videre (Colombia neste?). Hils til Supermolli også! JEE.