"S/Y Felice"

Hanavave, Fatu Hiva, Marquesas

Nå har vi vært på Fatu Hiva i to uker, og har prøvd å leve et avslappet liv på ekte polynesisk vis. Til tider har vi klart det veldig bra og vi har funnet roen, etter tre uker på havet. Men det betyr ikke at vi har sittet stille, det er ikke mulig i denne familiesituasjonen!

Vi har alle sammen vært på en av toppene som det er mulig å nå uten å risikere liv og helse. Følte oss skikkelig på team med de spreke og uredde fjellgeitene som lever høyt oppe i fjellet her. Med unger både på ryggen, skuldrene, magen og tidvis i vogn, sleit vi oss oppover bakkene sammen med gjengen fra Miss My. På toppen var det fantastisk utsyn, og der kunne vi tydelig se dette faktum at jorden ER rund. Foran oss lå det store blå Stillehavet, buet nedover i begge ytterkanter. Langt, langt nede i bukta under oss kunne vi se hvite små prikker av båtene våre for anker. Fett!

Det er frukttrær overalt i landsbyen og i jungelen utenfor allfarvei; bananer, appelsin, lime, sitron, brødfrukt, pamplemousse, enorme mangotrær og flere til. Her om dagen gikk vi til en stor foss inne i jungelen (og badet i kulpen – herlig!). På veien dit plukket vi appelsin og mango som hadde falt ned fra trærne – fantastisk godt!

Vi er kommet inn i en fin morgenrutine om bord og en del morgener klarer vi faktisk å gjennomføre det også; pamplemousse + kaffe i cockpit i det verden våkner til liv, etter yoga på fordekk. Frokostsultne småmatroser stagges med bananer fra bananstokken som henger på hekken. Men så er det også de morgenene da ungene står opp før 06.00 og krangler uavbrutt, Mikkel tar selv av seg bæsjebleien i cockpit og tisser i sofaen rett etterpå (vel og merke etter at han er vasket fra første uhell!) – og alt dette FØR 08.00… Da er det bare å legge godviljen til og være glade for at vi i hvert fall var i seng før 21.00 kvelden i forveien!

Vi er blitt litt kjent med et lokalt ektepar som antagelig gjør gode penger på oss båtfolkogså (bortsett fra oss uten cash, da. Men de har fått mye bra byttevarer!). De inviterer til grilling på stranden i landsbyen, et hyggelig initiativ. Vi har også vært hjemme hos Desiree og Jack, som de heter, og sett hvordan de lager tradisjonell lokal kunst. Jack skjærer ut Tiki, som er gudefigurer i tre. Desiree lager Tapa, som er illustrasjoner malt på trykket bark fra mulberry-, banyan- eller brødfrukttre. Vi har begge deler med i bagasjen hjem bytta mot noen gamle tau og tomme kanner.

De lokale barna er nysgjerrige og imøtekommende, og Birk viker ikke av veien for litt kontakt med jevngamle. Det er fotball, fekting i skogen, bading og surfing i elvemunningen, gjørmebad etter regnskurer og alt annet de driver med. Veldig kult for Birk, han elsker det! Billie og Birk har også vært på skolen og gitt dem fargeblyanter og skrivesaker, fint å kunne gi bort ting det er vanskelig for dem å få tak i.

Det har vært mye kjentfolk her, og vi fikk en varm velkomst da vi kom inn av blant andre Oda og La Medianoche. Dagen etter var det kanelbolle-fest i Oda-båten og dagen etter det hadde vi Oda- og nyankommet Miss My-crew hos oss til lasagnemiddag (med medbragt servise, for å spare oss selv for oppvask til langt på natt!). Ellers er det stadig en kopp te eller øl i folks cockpit (eller sun-downer, som noen også kaller det…). Vi merker at vi trenger kontakt og heng out med andre (etter leggetid), for å få in put og litt voksenkontakt – veldig annerledes enn hjemme hvor vi har våre venner, men det er mange fine folk vi møter og det er bra! Vi er blitt kjent med den norske båten Blue Marble og hadde grilling av lokal geit på stranden med dem for noen dager siden. De er en gjeng på vår alder og flere om bord var selv barn på «Svanhild» på tur rundt jorden på 80-tallet (se http://www.bluemarble.no). Svenske Salsa kom også seilende inn i bukta her til slutt, og vi har hatt noen veldig trivelige dager med dem alle (Erika på 9 og Andreas på 5 år, og de har veldig hyggelige foreldre!).

Det er mange som har hatt trøbbel under kryssingen, viser det seg. At spinnakeren vår spjæra og at vi måtte redde ned den øverste delen av den pluss fallet fra toppen av masten, er ingenting i forhold til mange andre. Jo ble rimelig godt kjent med Stephen i Liward (fra Texas) da han satt en hel formiddag under første saling med han for å få opp igjen undervantene deres. Dem hadde de fått dundrende i dekk under kryssingen, noe som gjorde at de måtte gå for motor i hissig svell i 11 døgn til Fatu Hiva, den er kjip! Takket være Jo kan de nå seile videre uten en større reparasjon på Nuku Hiva som de hadde regnet med. Jo fikk en Liward t-skjorte som takk (og vi har fått inntrykk av at de ikke sprer rundt seg med dem – the power of the t-shirt!), etter å ha takket nei til en bunke med dollars. Det er hyggelig å hjelpe folk som trenger det, neste gang er det kanskje oss. What goes around, comes around…

Blant skadene utpå kan nevnes at Perla Alba fra Tsjekkia seilte mesteparten av turen fra Galapagos med brukket ror, tysk/spanske La Medianoche røyk bomnokken og fallbeslaget til spinnakeren røyk, flere båter mistet forstaget og enda flere kjørte på ting i vannet (fiskegarn, hval, stokker og andre uidentifiserte ting).

Ellers har vi hatt flere fikse-dager: Vi har vasket skroget etter kryssingen (det så skikkelig bad ut med grønske og slim langt oppover skroget). Vi har bygget skillevegg i overkøya på rommet til B+B (så Billie får fotenden til sengen til Birk), ettersom det er nødvendig med omrokkeringer om bord når Gudband kommer (planen er å flytte Mikkel inn i underkøya hos de andre). Vi har fylt vanntankene med kanner fra kraner på brygga her (vannet er godt og vi vet ikke når neste mulighet byr seg…). Også har vi startet ammekutt på dagtid. Mama slipper endelig gnaging flere ganger i timen og får fri fra sutring og kjas, Jo drar med Mikki på land og tar støyten. Men han (Mikki) tar det veldig bra, og appetitten øker jo når man fjerner et uvisst (og høyt!) antall mellommåltider!

Vi har også nyheter om våre kjære venner på Supermolli, som er blitt forsinket opptil flere ganger på grunn av motortrøbbel og av helsemessige årsaker den siste måneden: de er nå rundt 800 nautiske mil fra oss. Hurra for det! Sail fast and safe – see you soon!

Også har vi fått en forsmak på den tropiske regntiden: Regnet øser ned over fjelltoppene, vanligvis er det bare en skur og to som treffer landsbyen og ankringsplassen hver dag. Men i dag har skurene kommet hvert kvarter, med sol i mellomtiden, og vi har åpnet og lukket luker som noen idioter her! Endelig klarnet det opp og vi nøt den flotteste solnedgangen, MEN sekunder etter var det bare å løpe ned å lukke alle luker som stod vidåpne for å lufte ut før natten…! Velkommen til tropene (glade vi ikke skal være her på Marquesas i regntiden…)!

Nå seiler vi videre mot Hiva Oa for innsjekk, og for å plukke opp Gudbrand. På veien dit stopper vi noen dager på øya Tahuata, der en av Marquesas vakreste strender skal finnes i Hanamoenoa Bay. Det har vært noen uforglemmelige uker på mystiske Fatu Hiva som vi aldri vil glemme. Farfar Jarle, som var her og fotograferte med Thor Heyerdahl på 90-tallet, fortalte oss at han følte at det var noe ved Fatu Hiva som han aldre helt skjønte, et mystisk slør som lå over øya. Og jeg er enig, det er akkurat sånn jeg også føler det. Ikke nødvendigvis at det er noe overnaturlig eller noe, men noe som ligger over oss som vi ikke forstår helt. Jeg har lurt på om det kan være noe med at mennesker på et så lite og øde sted bygger en relasjon og et fellesskap seg imellom og med naturen rundt, og at vi utenforstående kanskje værer dette, uten å kunne ta del i det eller forstå det helt?

Vi føler vi har fått et innblikk i hvordan menneskene her lever og har sett den utrolige naturen, med de spisse fjellene på rundt 1 000 meter som skyter opp fra Stillehavet og mot himmelen. En tidlig morgen dro jeg inn til gudstjeneste med B+B. Kirken ligger ganske langt ned mot havet og vi kunne høre den nydelige polynesiske sangen blande seg med suset fra kokospalmene på utsiden, mens vi kjente tropisk vind som blåste gjennom de glassløse vinduene i den lille hvite kirken.

Takk for oss!

 3-meter lang utrigger kano

 Franskmennene i seiljolla over Stillehavet, 21 fot på 21 dager!

 Kids heaven om bord på Salsa (Erika og Andreas)

 Endelig en trampoline-katamaran med fri tilgang! Om bord på norske Blue Marble

 Blir sliten av hoppingen gitt…

 Også har de tromboneeee

 …og den tåler vann!

 Blue Marble-gjengen, i «Svanhild» sine fotspor

 Stand up!

 Billie med Mia og Erlend

 Tjuvstarter…

 Alltid gøy med jollelanding i god svell

 Lokal mango

 Fersk yellow fin tuna for to gamle fendere!

 Vi har fått fullført alfabetet fra kryssingen, mangler bare ÆØÅ

 Holder utkikk etter kompiser

 På vei gjennom Hanavave landsby

 Kan ikke vi bo her da, vær så snill? (B+B)

 Le tag local

 Yess!

 Sett disse siden 80-tallet?

 Trenger vegger i cockpit til heavy rains…

 UTrigger med PÅhenger

 Verkstedet til Jack, vår tiki-mann

 Billie med dansekostyme!

 Desiree lager tradisjonell tapa, denne ble vår (se også de to gudefigurene i tre som heter tiki, på bordet)

 Elvemoro I

 Bay of big surf (og dette er ingenting!)

 Greit å teame opp på vannfyllings-mission (med Miss My)

 Gammel tiki på brygga ønsker velkommen til Hanavave

 I paradis!

 Ettermiddagssol

 Mikki må bare bli med

 Den hvite der nede er Felice

 På toppen, glad gjeng!

 Friskusen!

 Varm…

 Gustav + Birk

 Hanavave landsbyen under oss

 Bratt! På vei til topps med Miss My-, Cirius- og Felice friluftsbarnehage

 Elvemoro II

 Birk i gjørma med locals

 Elvemoro III, Birk og Gustav (Miss My)

 Yachties… Grillings

 Høytidelig overrekkelse av «Liward»-tskjorte til Jo etter rigg-hjelp

 Geit på grill (Per fra Oda og Emil fra Miss My, foruten Felice-gutta)

 Elvemoro IV

 Liten gutt, høye trær!

 Med Miss My til fossen

 Mama x 2 etter dukkert

 Truse-bad i fossen

 Digg å komme frem

 Oh la la!

 Siste stykke før fossen

 In the jungle

 Elisabeth og Per (Oda) fornøyde etter topptur

 Endelig MYE ferskvann!

 Mangotrærne står tett langs elva

 Byens generator

 Hanavave landsby

‘ koko

 Hus i gammel bambus-stil

 Bay of Virgins

 Landfall Hanavave

 Miss My kommer inn etter 21 dager

 Regndans!

Hanavave, Fatu Hiva, Isle Marquises

«Seilene ble firt og med motoren på sakte fart gled vi nærmere land. Nakne brattberget formelig hang over hodene våre, stupte rett ned i brenningen. Men etter en stund var det som fjellforhenget ble trukket til side, og rene paradisdaler dukket opp, en for en. De slynget seg innover og forsvant. På ny strømmet jungelluften mot oss, sterkere enn noensinne. Fatu Hiva. Et drivhus med steinvegger».
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Fatu Hiva på 30-tallet i boka «Grønn var jorden på den syvende dag»).

Hanavave, bukta vi ligger ankret i er omringet av bratte fjell som stuper ned i havet rundt oss. Det minner oss om å stå på tunet på Frigard i Lærdal, bare at vi er i tropene. Helt innerst i bukta gjemmer landsbyen Hanavave seg, bak en steinmolo som tar av for den verste svellen fra sør. Det bor et par hundre mennesker her og det er kun en vei som snirkler seg innover dalen mellom tilfeldig spredte hus og frodige frukttrær. Før du vet ordet av det har du gått gjennom all bebyggelse og lagt landsbyen bak deg. Der begynner jungelen og bratte fjell stiger til værs, først med irrgrønn vegetasjon, og på toppene er det bare stein igjen.

Det er en mektig natur! Nå har vi vært her i to uker og det er fortsatt WOW! Heyerdahl syntes denne dalen nærmest så kunstig ut, og beskriver den som en teaterkulisse. Vi forstår virkelig hva han mener. Det er akkurat som om de ulike delene av naturen, jungel, grønne eller steinete fjellsider med spisse topper, og kokospalmene i forgrunnen, når som helst vil skli til siden eller heises opp som på en kjempescene. Og ettersom lyset endrer seg ut i fra hvor solen står på himmelen, forandrer også landskapet seg. Lyset som kommer i det solen titter frem etter en regnskur er fantastisk, for ikke å snakke om i det det lysner og ved solnedgang. Oh la la, det er dramatisk og vakkert!

Når man ser inn på øya og opp på fjellmassene fra båten er det så utrolig klart og konturene i naturen så tydelige, ikke som noe vi har sett før. Det er ikke lett å forklare det, kanskje jeg skulle gitt meg etter Heyerdahls velvalgte ord…

Isle Marquises (Marquesas Islands) er den nordligste av øygruppene i Fransk Polynesia. Øygruppen var bebodd av folk som migrerte fra Melanesia før Europeerne gjorde sitt inntog. Første Europeer som kom øyene var en Spanjol på 1500-tallet. Marquesas har imidlertid vært fransk siden 1842. Fatu Hiva (der vi er!) er den sørligste av de ti øyene som utgjør Marquesas. I dag bor det rundt 6 000 mennesker i Marquesas, dette er etterlevningene etter krigerske og kannibalistiske stammer som regjerte her før Kaptein Cook kom til området på 1700-tallet. Befolkningen sank dramatisk etter kontakt med Europeerne, som drepte og bragte med seg sykdommer. Bare på Marquesasøyene sank tallet fra rundt 100 000 til noen tusen! Øygruppen ligger så avsides og hadde tidligere lite kontakt med resten av omverden. Da første verdenskrig var slutt visste ikke engang beboerne i Marquesas at det hadde vært en verdenskrig… I dag lever de av fiske og sitt gamle kunsthåndverk, som de holder liv i og selger.

Bukta vi ligger i har mange navn. Hanavave betyr Bay of Big Surf på polynesisk. Vi opplevde litt av det i forrige uke da det kom noe svell, men de lokale bare lo av oss båtfolk som var skeptiske til å surfe inn rundt moloen på brytende bølger, forholdene var ingenting sammenlignet med hvordan det kan være her… Det sies at bukta opprinnelig het Bay des Verges, som betyr Fallos-bukten, på grunn av alle steinformasjonene som lett kan assosieres med penislignende figurer. Dette ble selvfølgelig ikke godtatt av misjonærene, som snek inn en «i», slik at det ble Bay des Vierges. Dermed klarte de å snu betydningen til Bay of Virgins, altså Jomfru-bukten…

Det bor noen hundre mennesker på Fatu Hiva. Dette er den eneste bebodde øya i Marquesas som ikke har noen landingsstripe for fly, det er ikke mulig å lage i dette kuperte landskapet. Det gjør også øya til en av den minst utviklede og mest autentiske Marquesasøyene. Eneste turister vi har sett her er andre båtfolk. Foruten Hanavave er det en annen landsby på øya. Omoa er større enn Hanavave og ligger 4 nautiske mil lenger sør (der har de til og med boulangerie, skulle gjerne ha vært der for en croissant!). Her i Hanavave er det en liten butikk som selger cola, pringles, vaskemiddel, pasta, noe hermetikk, litt ferskvare, linser, myggspiral og godteri. Den er åpen et par timer to ganger om dagen. Ellers er det kirke, skole, postkontor og en telefonkiosk. Så ingen is da vi kom i land!

De er ikke så opptatt av penger (og om de er det så vil de ha polynesiske franc, noe vi ikke har…), men vi har blitt gode på byttehandel. De aller fleste har noe å bytte bort (det går mest i frukt og fisk) og alle vi har møtt er åpne for en handel. Hittil har vi byttet bort en del ting som vi har for mye av eller skulle kvitte oss med; fiskekroker, gamle dieselkanner (tomme), tauverk, tegnesaker, kritt, klær, sko og leker. For dette har vi fått pamplemousse, appelsin, sitron, lime, papaya, avokado, mango, fisk, kylling, basilikum, pluss tapa cloth og tiki (to typer lokal kunst). Beste byttehandel vi har gjort til nå er vel to gamle fendere mot en 7,5 kilos nyfisket yellow fin tunfisk, levert på dekk (= sushi, ceviche og tunabiffer)!

Folk er utrolig vennlige og ellers overraskende kule til å bo på en bitteliten isolert øy – boomblaster er popis, og alle de unge går rundt og spiller popmusikk i teknoversjon (verste vi har hørt hittil er tekno- ABBA…)! De er dønn seriøse når det gjelder en lokal form for fotball og trener hardt to ganger om dagen. Vi har fått høre at det er opptrappingen til den årlige fotballturneringen mot nabolandsbyen. Seriøse greier, de kødder ikke.

Vi har funnet skikkelig roen her og har blitt mye lenger enn vi hadde sett for oss. Endelig har vi landet, vi er ferdige med den lange havkryssingen og har virkelig kommet til det som innerst inne har vært drømmen og målet vårt. Har ikke helt bestemt oss for når vi går videre enda, det eneste er at vi virkelig trenger klesvaskeriet vi har hørt rykter om at finnes på Hiva Oa! Oda og Miss My gikk dit for en ukes tid siden og melder om en utsatt og rullete ankringsplass og kjip jollebrygge, ikke noe å trakte etter der. Men senest 20. juni må vi være på plass på Hiva Oa, for da kommer Gudbrand og skal være med oss i halvannen måned. Det blir hyggelig!

Det kommer stadig nye båter hit, en del som vi kjenner fra før. For de fleste er dette første ankomstbukt etter Stillehavskryssingen, noe som er naturlig ettersom det er den sørligste øya, og å skulle gå hit senere vil bety motvindseilas. Det eneste kritiske, som har vist seg å ikke være noe problem, er at det ikke er mulig å gjøre offisiell innsjekk her. Men det viser seg at det gjøres uproblematisk på Hiva Oa, når man kommer dit etterhvert. Heldig for oss så er de franske immigrasjonsmyndighetene vesentlig mer slappe enn sine latinamerikanske kolleger!

Nå ligger det rundt 15 båter her, og det er god stemning og fine folk. Svenske Salsa kom for noen dager siden og Birk og Billie er glade for små lekekompiser i svømmeavstand (ikke så veldig synd på dem, det var vel bare et par tre dager fra Miss My barnehage dro, til Salsa barnehage kom!). Har også blitt kjent med en fin norsk gjeng om bord på Blue Marble, og hatt hyggelige dager med dem. Fire av dem var selv barn om bord på «Svanhild», en galeas som seilte jorden rundt som en hippiegjeng på 80-tallet.

Siste båt inn her kom i dag og er en liten jolle av en racingseilbåt (6,5 meter lang mini transat) med to franske kompiser om bord. Florian og Alex gjorde Stillehavskryssingen fra Galapagos på 21 dager. Hyggelige kiser, og de var happy for å bevege seg på land! De skal resten av veien rundt jorda og der snakker vi trange kår… «Are someone else telling you that you are crazy?” spurte Jane fra New Zealand dem på brygga her. De smilte og trakk på skuldrene som bare franskmenn kan.

Det eneste vi sliter litt med er overgangen fra gringospansken vår til fransk. Men de er glade i barn, så det hjelper fortsatt å dytte en av blondisene foran oss når vi ønsker å oppnå noe. Og det er ikke lenger bare kidsa som driver med kroppspråk… ha ha!

Tidsforskjellen forteller oss at vi er langt hjemmefra, dere hjemme i Norge er 11,5 timer foran oss!