Mer Aruba
5. februar 2013 § 3 kommentarer
Aruba
Etter den ville seilferden vår mot Oranjestad på Aruba, var vi litt for raske med å kaste anker der, rett utenfor Nikky Beach. Da vi kom inn i byen hele gjengen i fullastet jolle, fikk vi nemlig beskjed fra en over snittet autoritær fyr på VHF’en om at det bare var å ta Felice og mannskap til Barcadera, en annen havn lenger sør på øya (som vi akkurat hadde seilt forbi!), for innsjekk. Vi tok det sånn passe bra der og da (mama var vel den eneste som ikke helt klarte å la vær å fyre seg litt opp…), men vi smilte igjen på vei ut til Felice – etter å ha høynet løftet om is fra en til TO når vi endelig kom til land igjen!
Vel fremme i industrihavna Barcadera, og godt fortøyd longside med en lastebåt fra Venezuela, gikk Jo, Birk og Billie til harbour police og immigration for stempler og papirer på lovlig opphold. Mikkel sjarmerte besetningen ombord i lastebåten og vi fikk en svær vannmelon og med på kjøpet et titalls husfluer (er overrasket over hvor godt fluepapir faktisk funker). Og til slutt, alle kom seg i land og fikk is og var glade!
Kult med et europeisk land her midt i Karibien, og det er en god mix av nederlandsk-amerikansk-latino. Aruba er et litt rart sted for fattige seilere som oss, det virker nemlig som byen er der kun for å tilfredsstille cruiseturistenes shoppebehov. Det første vi møter i det vi kommer i land på jollebrygga, som ligger innimellom privateide luksusyachter, er et av byens casinoer. Derfra går man på flislagte fortau inn i store shopping malls med uendelige muligheter for vår del til vindus-shopping. Det blir med en kaffe på Starbucks… (+++ må vi jo innrømme…!)
Mesteparten av tiden her på øya har vi tilbragt i en liten park helt nede ved sjøen. Kidsa har syklet og syklet og syklet, spilt fotball og ellers utforsket hver eneste krok på området (litt underernært på parkliv etter mye sand…). Mikkel har krabbet rundt i gresset og jaget iguanaer (de er tamme…!). Han er skikkelig på gang for tiden og en dag stod han der, alene på plassen, midt i kompassrosen i betong, uten å holde seg til noen ting!
Og mens ungene leker og fedrene ligger i gresset, sniker Nikola og Maria seg unna for litt etterlengtet alenetid (les: i butikker eller på cafe med wifi).
Men Aruba er selvfølgelig ikke bare fancy shopping og cruiseskipturisme. En av de første dagene her ble vi tipset om karneval og barnebarneparade i St. Nicolas, en liten by en halvtimes tid fra Oranjestad. Ut på tur og alle mann på lokalbussen (jeg tror vi brøt tre av i alt tolv regler om bord; ikke lov uten sko, ikke lov til å stå og ikke lov til å spise…), og i sekkene hadde vi kostymer og sminke! Det er alltid kult å oppleve lokalbefolkningen og være der de er, og dette var latino-amerikansk småbyliv på Aruba! Barn i alle aldere staselig og prangende pyntet opp i paljetter og fjær og store busser med dundrende musikk, og foreldrene enten i toget sammen med dem eller som ivrig tilskuer langs paraden. Litt 17. Mai-følelse (Blomstertoget!), bare noe helt annet…
Det er fortsatt en del skandinaver rundt oss, og vi har møtt fire svenske og en norsk båt, alle på vei vestover. Utrolig at gutta i «Warskarvi» fortsatt er ved godt mot og kompiser (båten er rundt 26 fot og de er fire STORE karer…) Vi møtte dem første gang i Portugal, da i god Jack Sparrow-stil (vi er fortsatt usikre på om de bare alltid kjører den stilen eller om de faktisk hadde kledd seg ut…), og nå er de fortsatt på vei mot Stillehavet, fett!
Opprinnelig plan var å gå rett til Cartagena i Colombia herfra. Men nå har vi vært værmelding-junkies i snart en uke, uten at vi får noe værvindu til den etappen. Vind og sjø utenfor Santa Marta og videre til Cartagena er kjent for å være nokså heavy og turen her blir av mange beskrevet som en av verdens tøffeste etapper (selv om den bare er litt over hundre nautiske mil)… Det blåser som regel mye i dette området i tillegg til at det kommer mye røff sjø fra flere kanter. generelt råd er å ikke gå etappen hvis det er meldt over 30 knops vind. Det er det meldt nå fremover, derfor har vi bestemt å gå til Santa Marta først, som skal være uproblematisk, også vente der på godt vær videre. Det gjør det enklere, for da slipper vi å planlegge etter været flere dager frem i tid.
Nå har vi tømt butikkhyllene for knekkebrød (takk til nederlenderne for at det finnes her!), og utrolig nok så fant vi Stabburet’s leverpostei (både med gutt og jente bakpå heldigvis, for de som kjenner den problematikken!), så nå er vi klare for Sør-Amerika!
Takk for oss Aruba – vi er ennå ikke sikre på hva som er mest fascinerende, iguanaer eller de amerikanske cruiseskipturistene…
Arrruba! (foto)
4. februar 2013 § 6 kommentarer
Aruba, Oranjestad
Hadet Aruba, Colombia neste!
Parkliv
Karneval!
Supermolli i solnedgang
Rimelig tamme iguanaer…
Kaffeseilas til Aruba
26. januar 2013 § 3 kommentarer
Grenada – Aruba
For en start!
Vi gjør mellom 7 og 9 knop med spinnaker i det vi drar fra Genada, med en av ABC-øyene som mål. God østlig vind, 15 til 20 knop – we love trade winds!
Første halve dag av turen ble det mer seiltrimming enn det vi gjorde over hele Atlanteren… Storseil opp, spinnaker opp to ganger (fuck up, så måtte ha den ned og opp igjen), spinnaker ned, genova ut, jibbe storen en gang og to, sette et rev, ut med rev, spri genova – butterfly og da er vi happy for natten! Og sånn stod seilene resten av den tre døgn lange turen.
Jo sa det så fint tidligere, det er akkurat som å sette seg på bussen, også kjører den oss de 500 nautiske milene dit vi skal. Så lenge seilene står!
Vi flyr avgårde! Gjør opp mot 13 knop på surfen i rundt 20 knops vind rett bakfra. Digg! Dette er skikkelig passatvind-forhold, sånne forhold som er å forvente under en Atlanterhavskryssing i november. For oss slo været litt feil over Atlanteren dessverre, og det ble en tøff tur. Dette derimot – silkeføre og lykke på havet! Kult å få oppleve skikkelig godt vær under en kryssing (har hatt litt uflaks til nå og tendens til enten for mye eller ingen vind…). Vi har ikke hatt en motortime underveis og snittfart på hele distansen har ligget på rundt 7 knop.
Kidsa leker, mama+kapteinen smiler og jubler om hverandre fordi vi får skrevet blogginnlegg og lest bøker også MENS småmatrosene er våkne!
Planen var å gå til Curacao, en tur på 420 nautiske. Men på grunn av høy fart og enda høyere stemning om bord, bestemte vi oss for å fortsette videre til Aruba, som er den siste av ABC-øyene (totalt 490 mil). Det gjør neste legg mot Colombia kortere, pluss at vi gjerne ville hit en tur uansett etter Curacao. Bra jobba!
«Kaffefahrt» kaller de det om bord i Supermolli – kaffeseilas, godt oversatt fra tysk til norsk! Yesss!
Ronja + Birk
Felice under the rainbow!
Sjekk farten (øverst til venstre)!
Vestover i Carib
23. januar 2013 § 2 kommentarer
Så seiler to små båter vestover i Carib – mot Panama og Stillehavet!
På vei over Atlanteren var vi virkelig ikke sikre på hva vi ville videre. Skal vi bli et år i Carib, skal vi si oss fornøyde og seile hjem, eller skal vi følge drømmen vi hadde da vi dro og fortsette mot Stillehavet (eller er det fortsatt drømmen)?
Atlanteren var til tider tøff og brutal for oss. Og vi opplevde igjen, som under kryssingen fra Portugal til Kanariøyene, at for oss med tre små barn om bord så er de lange etappene beinhard jobbing. Det er null tid til det mange sikkert så romantisk forbinder med en havkryssing: å se utover havmassene og la tankene fly, eller å lese bok etter bok på frivakt… (sukk!) Her går det i ett! Det er fint å se at Mikkel, Billie og Birk er på havet med den største selvfølgelighet og lever, leker, ler og sloss som normalt, men vi voksne flyr mellom kids og seil og bysse og alt mulig som skal gjøres på dagtid, i tillegg til nattevaktene… Vi har spurt oss selv flere ganger om det er verdt det? Og nå har vi enda en gang landet på at det ER det. Det er faktisk ikke så mange av de lange havetappene igjen, og småturene på 500 nautiske mil og nedover går fint.
Alle prosjekter har oppturer og drittperioder, og jeg vet ikke helt om vi var godt nok forberedt på det, men det er klart at det gjelder dette prosjektet også! (Og hadde vi visst det så hadde vi kanskje aldri reist, så det var bra at vi var positivt innstilt!) Det ville jo vært rart om det kun var en smooth ride å sette hele småbarnskallasset i en båt og dra avgårde…
Og litt må man jo betalte for å kunne få oppleve verden med barna sine hver dag. Så nå drar vi vestover!
Som vi har fortalt tidligere, så har vi giftet oss litt med Supermolli. De er en småbarnsfamilie akkurat som oss, bare at de er fra Hamburg. Vi deler de samme drømmene og har samme planer, så vi kommer til å seile sammen fremover. Det gjør hverdagen lettere og gledene større – kidsa har venner rundt seg hele tiden og det har vi voksne også! Det er fint å ha noen å dele opplevelsene (og frustrasjonene!) med, men det er også fint å ha hver sin båt å dra hjem til.
Første stopp er Aruba, rart med Europa (de Nederlandske Antiller) her midt i rastafari-land…!
"S/Y Felice" 