"S/Y Felice"

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

 Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen

 Ut gjennom passet!

 Gubb etter vått film-mission på baugen gjennom passet…

 På åpent hav igjen

 Tahiti!

 Siste landingshavn for Gubb

 Kakao for små, kaffe for store!

 I følge med Wilhelmsen inn gjennom revet

 Lenge siden vi har sett SÅ mye båter for anker på samme sted!