"S/Y Felice"

Fiji

Nå når vi er på land så vil vi jo kjøre rundt i en stor feit bil selvfølgelig, men etter et omfattende bil-raid endte vi opp med den styggeste og minste av alle bilene vi har sett på… Vi vet ikke en gang om den kommer opp veien til huset vårt…! Det ble en avgjørelse med fornuft og voksenpoeng så det holder. Fuck.

Iveren etter å kjøre bil var stor etter halvannet år på havet, så bare etter noen timer i land startet jakten etter bil. Abdul, leiebil- og bruktbilforhandler i Nadi, hjalp oss godt i gang og har vist oss alle bilene han vet om. Lysten til å handle med han forsvant derimot da vi fikk denne meldingen av en kompis: » forresten, ikke deal med han Abdul, han er hallik», etter å ha blitt tilbudt damer på en taxitur. Ikke bra!

Etter det har Jo, huseieren vår og Birk vært innom alle bilforhandlerene i Suva. Imens tilbrakte mormor, morfar, Mikki, Billie og mama storbydagen på et kjøpesenter… (vi var innom Fiji Museum også, da). Biler på Fiji er halv pris av i Norge, men allikevel ble drømmebilene (Landcruiser, Pajero, Hilux og diverse andre biler med veltebøyle) for dyre. De vi kunne ha skrapet sammen til måtte dessuten repareres uten garanti hverken for pris eller resultat…

I biljakten har vi møtt mange interessante folk. Verdens mest arrogante og slicke forretningsmann, Mr. Chang, med fingrene fulle av gullringer og som driver med verste 80-talls sweet talking. «At the moment I have so many cars and so few drivers.»
Eller Anoup, en usympatisk hindi med psykopatiske trekk som nektet verkstedgutta å prøvekjøre bilen da de sjekket den, og som avviste alle feil og mangler som verkstedet fant. «I have no time for this, I have things to do.»

Så vi endte til slutt opp i bruktbilgården til hallik Abdul… Men vi har den reneste samvittighet ettersom vi kjøpte bil av en av mekanikerene hans og ikke han selv. Den nye familiebilen er en Nissan Micra (kjøpt for F$ 4000/12000 kr. inkludert takgrind).

Dermed blir det prosjekt med å fikse veien opp til huset for å komme opp med bilen, i stedet for rægging med 4WD de nærmeste månedene!

Ønsker oss… (Sjekk motivet på reservehjul-trekket!)

Til venstre: ønsker oss også (leiebilen vår full av flyttelasset). Til høyre: Jo closer dealen med Nissan Micra… Aj aj!

Savusavu på Vanua Levu, Fiji

Vi er kommet til Fiji! Største forskjellen fra resten av Stillehavet er at her er det mer action og høyere tempo enn det vi er vant til fra de østlige naboene. Og mye folk overalt. Vi har litt følelsen av et mini-India bare mer vestlig…

Savusavu er den mindste av to byer på Vanua Levu, som er Fijis nest største øy. Savusavu blir kalt The Hidden Paradise og det er en sjarmerende liten by med 5000 innbyggere. Vi ligger godt skjermet for vær og sjø i en lang bukt bak revet (= myggnett på nettene…). Øya er frodig og veien nordover heter Hibiscus Highway. Det er frukt – og grøntmarked, stæsjbutikker med krims og krams og blinkende lys i vinduene, rågod og billig kinesisk og indisk mat, 3G nett (!), avdanka og halvalkoholiserte yachties på yacht cluben, også har vi funnet yoghurt på supermarkedet – det er en stund siden sist!

Sightseeing på øya ble gjennomført i bil sammen med Red Sky Night/Blue Marble. 8 voksne og 2 barn (Mikki og mama hadde alenedag i båten) i en åtteseters Landcruiser, på hissig dårlige veier. Målet var Labasa, øyas største by med et usikkert antall innbyggere, det kan være alt fra 25 000 til 90 000 (kilder: Lonely Planet og en tilfeldig lokal dame). Turdeltakerne så minst 25 000… Kul og heftig by, spesielt etter en evighet i polynesisk kultur, et slags indosjokk. Et sted med null turistinitiativ, men også ikke turistfiendtlig. Alle håndhilder, vil prate og det er fritt frem for å ta bilder (uten å måtte gi noe for det). Mange folk og fine folk! Det var en kort og grei tur dit og en laaang tur tilbake igjen etter feil veivalg. Ingen hadde forestilt seg at en av øyas hovedveier kunne være så dårlig. Thanks to former rally driver Dan, they finally reached the boats again, after a more than fast ride down Hibiscus Highway, testing the old Landcruiser to it’s limits! Det ble også et høydepunkt med rakettskyting på en øde slette på hjemveien (det er ikke så lenge til hindu-festivalen Divali, så fyrverkeri er tilgjengelig overalt).

Ettersom vi har to glade gutter om bord, og seiler sammen med Red Sky Night/Blue Marble, er det en selvfølge med bar og uteliv. Utekvelden ble avsluttet på en disco som i Lonely Planet er omtalt som: «The lokal hangout place where everybody is blind drunk before 23 o’clock…» Kvelden kostet kanskje mer enn det smakte for enkelte…? Mama var ihvertfall glad for at festen på byen ble avsluttet nokså tidlig, og fortsatte først i Felice og så i Red Sky Night (og at det ble gjort et vaktskifte på barnepass-fronten midtveis)!

Vi har alle begynt å lære oss lokalspråket her. Første ord ble «bula», som er en hilsen man slenger ut til alle man møter på gata som betyr «hei» og «LIFE»!

Nå går turen sydover i retning av hovedøya Viti Levu, fortsatt i tospann med Red Sky Night/Blue Marble.