Seilas | "S/Y Felice"

Mer Aruba

5. februar 2013 § 3 kommentarer

Aruba

Etter den ville seilferden vår mot Oranjestad på Aruba, var vi litt for raske med å kaste anker der, rett utenfor Nikky Beach. Da vi kom inn i byen hele gjengen i fullastet jolle, fikk vi nemlig beskjed fra en over snittet autoritær fyr på VHF’en om at det bare var å ta Felice og mannskap til Barcadera, en annen havn lenger sør på øya (som vi akkurat hadde seilt forbi!), for innsjekk. Vi tok det sånn passe bra der og da (mama var vel den eneste som ikke helt klarte å la vær å fyre seg litt opp…), men vi smilte igjen på vei ut til Felice – etter å ha høynet løftet om is fra en til TO når vi endelig kom til land igjen!

Vel fremme i industrihavna Barcadera, og godt fortøyd longside med en lastebåt fra Venezuela, gikk Jo, Birk og Billie til harbour police og immigration for stempler og papirer på lovlig opphold. Mikkel sjarmerte besetningen ombord i lastebåten og vi fikk en svær vannmelon og med på kjøpet et titalls husfluer (er overrasket over hvor godt fluepapir faktisk funker). Og til slutt, alle kom seg i land og fikk is og var glade!

Kult med et europeisk land her midt i Karibien, og det er en god mix av nederlandsk-amerikansk-latino. Aruba er et litt rart sted for fattige seilere som oss, det virker nemlig som byen er der kun for å tilfredsstille cruiseturistenes shoppebehov. Det første vi møter i det vi kommer i land på jollebrygga, som ligger innimellom privateide luksusyachter, er et av byens casinoer. Derfra går man på flislagte fortau inn i store shopping malls med uendelige muligheter for vår del til vindus-shopping. Det blir med en kaffe på Starbucks… (+++ må vi jo innrømme…!)

Mesteparten av tiden her på øya har vi tilbragt i en liten park helt nede ved sjøen. Kidsa har syklet og syklet og syklet, spilt fotball og ellers utforsket hver eneste krok på området (litt underernært på parkliv etter mye sand…). Mikkel har krabbet rundt i gresset og jaget iguanaer (de er tamme…!). Han er skikkelig på gang for tiden og en dag stod han der, alene på plassen, midt i kompassrosen i betong, uten å holde seg til noen ting!
Og mens ungene leker og fedrene ligger i gresset, sniker Nikola og Maria seg unna for litt etterlengtet alenetid (les: i butikker eller på cafe med wifi).

Men Aruba er selvfølgelig ikke bare fancy shopping og cruiseskipturisme. En av de første dagene her ble vi tipset om karneval og barnebarneparade i St. Nicolas, en liten by en halvtimes tid fra Oranjestad. Ut på tur og alle mann på lokalbussen (jeg tror vi brøt tre av i alt tolv regler om bord; ikke lov uten sko, ikke lov til å stå og ikke lov til å spise…), og i sekkene hadde vi kostymer og sminke! Det er alltid kult å oppleve lokalbefolkningen og være der de er, og dette var latino-amerikansk småbyliv på Aruba! Barn i alle aldere staselig og prangende pyntet opp i paljetter og fjær og store busser med dundrende musikk, og foreldrene enten i toget sammen med dem eller som ivrig tilskuer langs paraden. Litt 17. Mai-følelse (Blomstertoget!), bare noe helt annet…

Det er fortsatt en del skandinaver rundt oss, og vi har møtt fire svenske og en norsk båt, alle på vei vestover. Utrolig at gutta i «Warskarvi» fortsatt er ved godt mot og kompiser (båten er rundt 26 fot og de er fire STORE karer…) Vi møtte dem første gang i Portugal, da i god Jack Sparrow-stil (vi er fortsatt usikre på om de bare alltid kjører den stilen eller om de faktisk hadde kledd seg ut…), og nå er de fortsatt på vei mot Stillehavet, fett!

Opprinnelig plan var å gå rett til Cartagena i Colombia herfra. Men nå har vi vært værmelding-junkies i snart en uke, uten at vi får noe værvindu til den etappen. Vind og sjø utenfor Santa Marta og videre til Cartagena er kjent for å være nokså heavy og turen her blir av mange beskrevet som en av verdens tøffeste etapper (selv om den bare er litt over hundre nautiske mil)… Det blåser som regel mye i dette området i tillegg til at det kommer mye røff sjø fra flere kanter. generelt råd er å ikke gå etappen hvis det er meldt over 30 knops vind. Det er det meldt nå fremover, derfor har vi bestemt å gå til Santa Marta først, som skal være uproblematisk, også vente der på godt vær videre. Det gjør det enklere, for da slipper vi å planlegge etter været flere dager frem i tid.

Nå har vi tømt butikkhyllene for knekkebrød (takk til nederlenderne for at det finnes her!), og utrolig nok så fant vi Stabburet’s leverpostei (både med gutt og jente bakpå heldigvis, for de som kjenner den problematikken!), så nå er vi klare for Sør-Amerika!

Takk for oss Aruba – vi er ennå ikke sikre på hva som er mest fascinerende, iguanaer eller de amerikanske cruiseskipturistene…

Kaffeseilas til Aruba

26. januar 2013 § 3 kommentarer

Grenada – Aruba

For en start!

Vi gjør mellom 7 og 9 knop med spinnaker i det vi drar fra Genada, med en av ABC-øyene som mål. God østlig vind, 15 til 20 knop – we love trade winds!

Første halve dag av turen ble det mer seiltrimming enn det vi gjorde over hele Atlanteren… Storseil opp, spinnaker opp to ganger (fuck up, så måtte ha den ned og opp igjen), spinnaker ned, genova ut, jibbe storen en gang og to, sette et rev, ut med rev, spri genova – butterfly og da er vi happy for natten! Og sånn stod seilene resten av den tre døgn lange turen.

Jo sa det så fint tidligere, det er akkurat som å sette seg på bussen, også kjører den oss de 500 nautiske milene dit vi skal. Så lenge seilene står!

Vi flyr avgårde! Gjør opp mot 13 knop på surfen i rundt 20 knops vind rett bakfra. Digg! Dette er skikkelig passatvind-forhold, sånne forhold som er å forvente under en Atlanterhavskryssing i november. For oss slo været litt feil over Atlanteren dessverre, og det ble en tøff tur. Dette derimot – silkeføre og lykke på havet! Kult å få oppleve skikkelig godt vær under en kryssing (har hatt litt uflaks til nå og tendens til enten for mye eller ingen vind…). Vi har ikke hatt en motortime underveis og snittfart på hele distansen har ligget på rundt 7 knop.

Kidsa leker, mama+kapteinen smiler og jubler om hverandre fordi vi får skrevet blogginnlegg og lest bøker også MENS småmatrosene er våkne!

Planen var å gå til Curacao, en tur på 420 nautiske. Men på grunn av høy fart og enda høyere stemning om bord, bestemte vi oss for å fortsette videre til Aruba, som er den siste av ABC-øyene (totalt 490 mil). Det gjør neste legg mot Colombia kortere, pluss at vi gjerne ville hit en tur uansett etter Curacao. Bra jobba!

«Kaffefahrt» kaller de det om bord i Supermolli – kaffeseilas, godt oversatt fra tysk til norsk! Yesss!

Ronja + Birk

Felice under the rainbow!

Sjekk farten (øverst til venstre)!

Vestover i Carib

23. januar 2013 § 2 kommentarer

Så seiler to små båter vestover i Carib – mot Panama og Stillehavet!

På vei over Atlanteren var vi virkelig ikke sikre på hva vi ville videre. Skal vi bli et år i Carib, skal vi si oss fornøyde og seile hjem, eller skal vi følge drømmen vi hadde da vi dro og fortsette mot Stillehavet (eller er det fortsatt drømmen)?

Atlanteren var til tider tøff og brutal for oss. Og vi opplevde igjen, som under kryssingen fra Portugal til Kanariøyene, at for oss med tre små barn om bord så er de lange etappene beinhard jobbing. Det er null tid til det mange sikkert så romantisk forbinder med en havkryssing: å se utover havmassene og la tankene fly, eller å lese bok etter bok på frivakt… (sukk!) Her går det i ett! Det er fint å se at Mikkel, Billie og Birk er på havet med den største selvfølgelighet og lever, leker, ler og sloss som normalt, men vi voksne flyr mellom kids og seil og bysse og alt mulig som skal gjøres på dagtid, i tillegg til nattevaktene… Vi har spurt oss selv flere ganger om det er verdt det? Og nå har vi enda en gang landet på at det ER det. Det er faktisk ikke så mange av de lange havetappene igjen, og småturene på 500 nautiske mil og nedover går fint.

Alle prosjekter har oppturer og drittperioder, og jeg vet ikke helt om vi var godt nok forberedt på det, men det er klart at det gjelder dette prosjektet også! (Og hadde vi visst det så hadde vi kanskje aldri reist, så det var bra at vi var positivt innstilt!) Det ville jo vært rart om det kun var en smooth ride å sette hele småbarnskallasset i en båt og dra avgårde…

Og litt må man jo betalte for å kunne få oppleve verden med barna sine hver dag. Så nå drar vi vestover!

Som vi har fortalt tidligere, så har vi giftet oss litt med Supermolli. De er en småbarnsfamilie akkurat som oss, bare at de er fra Hamburg. Vi deler de samme drømmene og har samme planer, så vi kommer til å seile sammen fremover. Det gjør hverdagen lettere og gledene større – kidsa har venner rundt seg hele tiden og det har vi voksne også! Det er fint å ha noen å dele opplevelsene (og frustrasjonene!) med, men det er også fint å ha hver sin båt å dra hjem til.

Første stopp er Aruba, rart med Europa (de Nederlandske Antiller) her midt i rastafari-land…!

Elsk og hat over Atlanteren

23. desember 2012 § 17 kommentarer

Lykke! Nå løper vi nesten nakne på de caribiske øyer (etter 15,5 døgn på havet)!

Vi har gledet oss til å komme frem – både til å komme til hvite strender, palmer og turkist pisslunka vann, men like mye til å være ferdig med en SÅ lang seilas… For det er ingen som kan si noe annet enn at å krysse et verdenshav med tre barn under fem år er tøft, slitsomt og til tider to much… Selvfølgelig i tillegg til alle opplevelser med delfiner, solopp- og nedganger, stjernehimmel, morild, havbading og fine og morsomme studer i cockpit med hele gjengen.

Et par dager ut etter at vi seilte fra Mindelo på Cabo Verde slo det gode passatvind-været over til litt mer strevsomme forhold med grov, rotete sjø, kuling og regnbyger – heldigvis hadde vi været med oss, så vi gjorde god fart, men det var noen dager med hvite knoker etter å holde oss selv og kidsa fast. Det morsomme (nå litt i etterkant) er at barna ikke bryr seg så mye om livet på skrått, som det vi voksne gjør. Maria for eksempel, lot seg lett erte av bølgenes kaosdans («jeg blir hissig av disse bølgene!»), mens Billie og Birk tar det kun som ekstra utfordring i klatremanøvrene de gjør, og Mikkel får en utrolig balanse der kan henger i roret i først 20 grader krenging til styrbord så 20 grader til babord…

Det ER litt ekstra når det ikke bare er seg selv man må holde fast, men at vi i tillegg skal ta hånd om de tre upåvirkete kidsa under disse forholdene. De må for eksempel følges og hjelpes på do, og en 4-åring og en 2-åring tenker ikke på at de må holde på tallerken sin (og ALT annet) så ikke det havner i dørken i bølgene (og selv om vi voksne tenker på det, er det ikke bare barnas middagstallerkener som har fløyet rundt i cocpit, men vi har hatt flere retter som alle har fått en mellomlanding i dørken i byssa før det ble servert… ( og jeg skal love deg at 3-sekunders regelen gjelder her om bord)!

Heldigvis våknet vi til sol, varme og stille vann en morgen og stemningen steg om bord- da feiret vi halvveis med kinderegg og champis – og alle smilte igjen! Toppstemning hele dagen med bading midt på havet (5000 meters dyp) for alle mann!

Vi har opplevd at dagene går veldig i ett på en så lang havkryssing, og jeg tror vi fant en slags flow (kun avbrutt av tilløp til frustrasjon over «aldri» å rekke å sette seg ned og nyte, eller over ufrivillig balanseproblemer takket være sjøen…). Det er frokost til soloppgang i cocpit, morgenkaffe, lek, brødbaking, oppvask, småfiksing på båten, «skole», lunsj, formiddagskaffe, oppvask, bading, juleverksted, middag, ettermiddagskaffe, oppvask, sang, NRKs «Jul i svingen»-julekalender, kveldsmat, legging, voksentid (!), kveldsvakt, nattevakt…

Alt tilsier at barna trives om bord, Mikkel er happy for å ha alle i nærheten hele tiden, Billie pusler og leker for seg selv eller herjer med storebror eller prater hull i hodet på oss, og Birk er litt overalt, han leker med eller terger lillesøster, er intenst opptatt med en eller annen fantasilek med biler, tøyser med Mikkel, maser på oss eller er inne i Donalds verden. De er stort sett blide og morsomme, men det er også en prøvelse å være sammen alle sammen hele tiden…! Billie fant roen veldig på turen over, og når det gjelder Mikkel fungerte det fint første halvdel, helt tannfrembrudd begynte å plage han og det ble mye sutring og han sluttet å spise… Birk synes nok det var litt kjedelig til tider, og plaging av lillesøster ble fort et tidsfordriv, noe som endte i en del konflikter med mama… Men heldigvis er ikke smil og sjarme langt unna!

Selv om vi stort sett ser det samme dagen lang, så er det mye rart å se på sjøen. Vi er blitt godt kjent med flyvefisken underveis. Billie og Birk har daglige morgenturer på dekk for å se om det er noen stakkarer som endte ditt liv der. En ganske stor en (15-20 cm) traff Erik på nattevakt midt i ansiktet, et sjokkmøte for begge parter! Ellers er det delfiner som danser på baugen. Siste kvelden hadde vi besøk av tre svære spekkhoggere som fulgte oss. De kom opp rett ved siden av båten og surfet inni de stere bølgene som kom bakfra -et syn!

Og vi følger så klart den tradisjonelle førjulstiden med julekalender (mest aktiviteter og litt gaver), julevarksted med laging av gaver, nisser og juletrepynt, St. Lucia-feiring, tenning av adventsstske, nissegrøt, også øver vi på julesanger!

Og vi har selvfølgelig mange ganger i løpet av, og i dagene etter overfarten stilt oss spørsmålene: «hva i h… er det vi driver med?», «vil vi mer av dette?», «hvorfor reiste vi fra oppvaskmaskin, vaskemaskin, barnehage og et kaldt og tørt soverom?»

Svarene ligger nok i det som venter oss på andre siden av en sånn seilas. Er opplevelsene som venter på den andre siden oss verdt en havkryssing? Vi får se…

før avreise i Mindelo