To Nuqui with Kuki
25. februar 2013 § 1 kommentar
Nuqui, El Choco, Colombia
Byen Medellin ligger i et dalføre og fra toppen av den ene fjellsiden begynner urørt jungel. Den strekker seg rundt 300 kilometer helt til Stillehavet på andre siden. Mellom jungelen og havet er det en stripe med strand, og på den stranden ligger Nuqui.
Vi flyr et 20-seters propellfly fra Medellin til Nuqui (uten do, så Birk tisset på en flaske etter tyve minutter!). I det vi flyr over fjellet fra Medellin starter den irrgrønne jungelen, som ser ut som brokkoli ovenfra. Fra da av er det bare jungel å se frem til vi plutselig ser havet. Fremme!
Det første vi får øye på i det vi lander er et havarert småfly som står noen meter fra der vi kommer ut av vårt fly… Flyplassen i Nuqui består av et betongbygg delvis med vegger og delvis åpent, og en haug av nysgjerrige folk som kikker. Ikke ofte det kommer turister hit som er så blonde i håret! Byen er en sammenraska haug med plank og palmetak og fukten i lufta treffer oss som en vegg. Et helt annet klima enn på Karibiensiden av landet.
Vi får med oss kasser med mat som var bestilt på forhånd og går ned til elva der båten vår venter. Det er en åpen par-og-tjue-fots båt med to påhengere, en 75 Hk og en 40 Hk – fett!
Etter å ha fått en stor fisk kastet om bord noen hus lenger ned i elven, og etter kontroll av soldater fra det colombianske militæret enda litt lenger ned i elveleiet, er vi klare og kjører ut i munningen. Og der er Stillehavet – en forsmak på havet vi skal ut i om et par måneder! Vi er overrasket over hvor stille det er, ingen sjø, bare jevne dønninger og vindstille. Fra elveutløpet kjører vi rett ut i havet, svinger nedover og så bånn gass i 40 minutter langs kysten før vi kommer til «La Kuka». Det er et fantastisk landskap her, den frodige jungelen går helt ned til strendene, som er svarte av lavasand. Innimellom det flate strandlandskapet ligger høye øyer med masse vegetasjon som bryter rett opp fra havet.
Etter imponerende manøvrering av båten baklengs inn mot land i noen gode bølger som slår innover stranden, blir vi møtt av de lokale folka som ser etter stedet når Kuki ikke er her, pluss de som jobber her når det er noen her. Majijo bor her fast og passer på stedet. Maria og Mariano kommer hver dag fra en liten landsby en times gåtur lenger opp på stranden, og Maria står for husstell og matlaging mens Mariano gjør alt mulig, de to minste av deres seks barn løper rundt og leker med våre. Her skal vi bo i en uke!
Husene står på påler og ligger rett opp fra stranden, bak noen palmer. Stedet er under bygging, noe er mer eller mindre ferdig mens mye er uferdig. Som i huset til Kuki i Medellin er det store røde kuppellamper og hengekøyer. Det er vanskelig å beskrive, et utrolig sted! På begge sider ligger tilsvarende steder der eierne kommer og er i kortere og lenger perioder. Rett bak huset ligger den tette jungelen med alle sine dyrelyder. Vi hører fugler, sirisser, frosker og brøleaper!
Don Kuki (som han kalles her) har vært i Nuqui de siste tyve årene. For tre år siden begynte han å bygge «La Kuka», som skal drives som en Eco Lodge når stedet er ferdig. Solcellepanel gir strøm og det er masse rent vann her som kommer fra kilder i jungelen.
Det er et paradis for kidsa, de løper fritt og finner egne prosjekter og leker overalt på området. Rett ved siden av huset renner det en liten elv ut i havet på stranden, her leker de i timevis hver dag med å demme opp og bade. Mikkel må passes med argusøyne ettersom jobben med å bygge rekkverk ikke er helt avsluttet enda. Mye frustrasjon fra liten kis som vil oppdage alt på egenhånd der (og for hans foreldre…), men nede på bakkenivå og på stranden er det topp! Vi holder også bursdagsfest for Billie med fisking etter partyeffekter, mimelek, forenklet stollek og pinjata – stas!
Vi var en fin gjeng; don Kuki, Supermollis: Lina, Jaron, Nikola og Marcus, Frauke (den morsomme og sprø venninnen til Nikola), Line og Cornelius (fine venner av Nikola og Marcus), Andreas (en annen kis på reisefot) også oss. Spisebordet var fullt, støynivået høyt og det var god stemning både på dag-, kvelds- og nattestid!
Kontroll er et viktig i Colombia, og det har vi opplevd
veldig nært i Nuqui. På stranden, i jungelen og rundt «La Kuka» er det hele tiden soldater. De hilser og er vennlige og er der for å passe på oss og for å kontrollere hvem som er hvor i landet. Det høres ukomfortabelt ut, men da vi var der opplevdes det av en eller annen grunn som helt naturlig. De er unge gutter på rundt tyve år, de er kontaktsøkende og etter flere døgn ute i jungelen kom de til «La Kuka» for å lade mobiltelefonene for å få pratet med kjærestene sine. Og på flyplassen i Medellin måtte Jo vise pass og det ble grundig sjekket at han faktisk var faren til Mikkel, Billie og Birk. Maria ble aldri spurt… Mama natural!
Kuki, som en ekte colombianer, er stolt av landet og av stedet, så han var pushy på opplevelsene våre. Vi var flere fine og lange turer langs strendene for å se nabolandsbyen eller andre severdigheter, eller inni jungelen for å oppleve natur på nært hold. For oss betyr jo det Mikkel på magen og Billie delvis på skuldrene, men det var verdt det! Dermed har vi fått se mye av området rundt Nuqui føler vi og møtt fine folk, også har vi badet i varme kilder (40 grader) utenfor landsbyen Termalis.
Her var det og et møbelsnekkeri og båtbyggeri i hovedgata. Jordgulv, ingen vegger, smil og veldig god tid hadde de. Da vi var innom holdt de på med møbler til et lite hotell lenger opp i regionen. Alt i teak (alt her er laget av teak), og alle materialer var håndsaget med motorsag! Selv brede, tynne og veldig lange bord var saget slik, vanvittig jobb! De fortalte at de laget også stokkebåter, uthulte trestammer, på bestilling. Det tok en mann ni arbeidsdager å fullføre en tremanns kano. I teak seff… Disse båtene er over alt her, jolla kan du si (og når de er for råtne til å brukes på vannet så dyrker de urtehagene i dem!). Påhengere og glassfiber kommer, men stort sett har alle disse små uthulte stokkene med padleåre eller et lite seil til hjelp.
Kuki var med oss på noen av turene og han fortalte villig vekk historier fra området. På den lengste stranden litt sør for der vi bodde landet det for 9 år siden ett DC3 fly, fullt av søplesekker med dollarsedler. Alt ble lastet over i en speedbåt, med unntak av en sekk. Den fikk den lokale indianerhøvdingen som forskuddsbetaling for å fjerne flyet… Hele stammen ned på stranda og med det som fantes av tau og lianer fikk de dratt flyet helt opp til jungelkanten. Der dekket de over flyet med blader og begynte den møysommelige jobben med å demontere flyet. Fortsatt finnes det deler av vingene som husvegger i landsbyen, og stolene fra cocpit er i bruk i et hus… Det lander fortsatt fly der innimellom sier Kuki, men nå kaster de ut det som skal leveres, snur og tar av igjen. Alt i fart, siden du aldri vil kunne ta av igjen hvis du stanser. Ikke skjønner vi hvordan dette er mulig, stranda er smal og skråner ganske mye ned mot store brenninger, men betalingen er nok god!
Nærmeste nabo til La Kuka er en flott eiendom som tilhører ett Engelsk/Colombiansk homsepar. De er kunstnere og holder hvert år workshops på stedet sitt. De inviterte en kjent Nederlandsk arkitekt til å tegne og føre opp ett nytt hus på eiendommen. Han ville sette opp en perfekt hvit kube, men da han kom dit skrinla han kuben og brukte en gren fra ett svært tre som hadde falt ned i en storm. Oppå denne grenen bygget han hele huset og resultatet er fantastisk (bilder kommer!).
De siste dagene bar nok litt preg av at flere slet med magetrøbbel (store som små…). Vi snakka en del om Kukis tidlige uttalelse om at dette er jungelvann, får det ikke renere i hele verden, selv om det ligger en død ape oppe i bekken er det fortsatt det reneste vannet du kan drikke… Så det var til slutt også fint å pakke sammen og bli hentet av en båt på stranden. Det var også fett å fly et enda mindre, nå åtte-seters Cessna-fly tilbake til Medellin (Birk klarte heldigvis å holde seg denne gangen!). På grunn av innviklede forhold stod dessverre Marcus igjen alene på den bittelille flyplassen i Nuqui, kun i selskap av en pakke Immodium… Han kom seg heldigvis med neste fly!
Senere fikk vi vite at Choco regionen er det stedet i Colombia og i verden (!) som har flest regndøgn per år. Stedet slår faktisk nummer to på lista med rundt TRE METER mer per år. Og selv om vi slapp unna med mesteparten sol og opphold, så skal vi ikke stikke under en stol at regnskogen gjør sitt til at det ER veldig fuktig der. Det var uansett digg å komme tilbake til båten og faktisk oppleve den som tørr!
Der regnskogen slutter begynner havet
Verandaen til La Kuka
Regnskog
I Nuqui by
Elveleiet i Nuqui
Varme kilder
La Kuka
Båt-kjøkkenhage!
pass på meg!
Billie og Kuki og en nabo
Maria med familie
Bursdagsfest!
"S/Y Felice" 
FANTASTISK!! Å lese dette er som å se på TV!! Godt at alt gikk bra, at dere hadde det flott minus magesjau, og at dere er velberget tilbake i båten. For en opplevelse, vi gleder oss til alle bildene!! Og så gleder vi oss til neste rapport!! Take care )))))