mai | 2013 | "S/Y Felice"

Dag 1 – nesten helt på skinner

11. mai 2013 § 2 kommentarer

Stillehavet mellom Galapagos og Marquesas

Vi lettet anker i Puerto Villamil på Isla Isabela kl 10.15 i dag (fortsatt veldig fornøyde med å ha utsatt avreisen en dag!). Og med tre ivrige orangekledde med høyt lydnivå på fordekk, svingte vi innom våre franske og svenske venner i Maha Papou og Salsa for å si hadet. Kjipt med avskjeder, men alltid hyggelig med noen kjente som tuter og vinker oss av gårde. Maha Papou skal til Gambier (en fransk øygruppe syd for Marquesas og Tuamotos), så dem møter vi nok først igjen på Tuamotos om et par måneder (og det gleder vi oss til, finere folk skal man lete lenge etter!).

Beskjeden startvind og fulle seil (med hjelp av litt motor et par timer), så stille på Stillehavet kun for seil frem til det løyet skikkelig utpå kvelden. Oda, som ligger to døgn foran oss, melder om 20 knops vind og toppforhold – så fra i morgen kveld får vi forhåpentligvis oppleve det vi drømmer om, skikkelig passatvindforhold!

På vei bort fra land var det både sjøløver og store rokker som fulgte oss. Rokkene hopper høyt opp og undersiden på de store flate fiskene (de er gjerne 4 meter i brede) glitrer i sola, ganske fett å se! Ellers masse fugler, så Mikkel går helt bananas og peker så langt armen rekker og lager lyder som om han aldri har sett dem før. Han er morsom! Galapagosøyene forsvinner etter hvert i horisonten, og vi er på havet (har ikke sett en båt siden Puerto Villamil).

Bortsett fra de obligatoriske daglige familiære konfliktene om ubetydelige men irriterende nok ting, har denne første dagen på vei ut i havet vært helt topp. Konfliktene i dag har stort sett vært mellom to rivaliserende lag, de to eldste av de små, og de to store sjøfarerne om bord. Problemet, sett fra de to store sjøfarernes ståsted har vært ekstrem sutring og egenrådighet… Så, hvis vi lar det gå under kategorien
småbarnsfamilieutfordringer, føles det bra å være underveis.

Mikkel, Billie og Birk er vant til dette nå, så de er stort sett fornøyde. Billie blir trøtt og vil sove en lur på dagtid (noe hun ikke gjør på land lenger). Mikkel sliter litt med å få med seg linen som er hooket fast når han går seg en tur på akterdekk (det er flatt vann bortsett fra noen rolige, jevne dønninger). Birk er nok den av dem som er mest var for denne forandringen fra landkjenning med løping, jollekjøring og kompiser, til det å være om bord hele tiden. Og han kan være vel provoserende både overfor oss og lillesøster, noe vi tenker kan være en naturlig reaksjon på endring i tilværelsen… Med Mikkel er han alltid den beste. Og vi vet jo at det tar et par dager før vi har vent oss til det å være på havet (enten det er sjøsyke eller mentalt), og det gjelder nok oss alle. Noe annet ville egentlig vært rart, vi er strengt tatt stuet ganske godt sammen, på nokså liten plass, over en lenger tidsperiode, UTEN rømningsmuligheter. Det går vel egentlig under definisjonen frihetsberøvelse…? Det er litt sånn at de minuttene man har for seg selv på dagtid er under et stakkars dobesøk, som stort sett blir avbrutt av et eller annet (og det er verre for Jo enn for meg, for han pleier å få lest to eller tre kapitler i en bok mens han er på do…).

Men selv om det er tett og travelt, så tror jeg vi begynner å like de lange havseilasene godt. Båten går av seg selv, så lenge seilene står godt (og autopilot Theis er i from, noe han heldigvis er!). Det er mye fin tid sammen i cockpit, som vi aldri ville fått ellers, med rare samtaler, lek, lesing, sang, tegning, eller kidsa leker selv. På havet har vi bare oss selv å forholde oss til og vi slipper all logistikken som landkjenning innebærer. Og det er fantastisk flott natur – man kan se på sjøen i det uendelige. For ikke å snakke om stjernehimmelen alene på nattevakt! Men det er alltid fett å komme frem og å komme i land – så ja takk, begge deler.

Vi mesker oss i frukt og grønnsaker (så lenge det varer), og vi hadde laget middag klar før avreise (pluss at vi hadde pannekakerester), så kjøkkentjenesten har vært enkel og det gjør også dagen lettere. Det var kroppsvask i saltvann og skyll i ferskvann etterpå på akterdekk i ettermiddagssolen. Også har vi satt i gang med NrK-julekalender-serien «Jul i Svingen» for Birk og Billie før legging. Det blir en episode hver kveld, frem til ankomst på Marquesas. Tenker det kommer til å passe ganske bra med 24 episoder, og at vi til og med kanskje har noen episoder igjen når vi kommer frem…!

Alle sover bortsett fra mama på nattevakt, her er det god karma, og om et par dager har vi kanskje overskudd til å slenge ut fiskesnøret også…!

Setter seil!

10. mai 2013 § 6 kommentarer

Dag 1: Galapagos – Marquesas

Etter å ha jobbet som gale hele dagen i går, begynte vi først utpå ettermiddagen å se muligheten for etterhvert å lette ankeret. Billie og Birk var noen timer hos svenske-crewet på Miss My, så vi hadde faktisk litt arbeidsro også… Men det var fortsatt en del på listen over ting å gjøre før avreise, så etter et lynraskt familieråd innledet av en super-ide fra Jo, bestemte vi oss for å få oss en rolig ettermiddag /kveld her i Puerto Villamil, pluss en full natts søvn (siste på rundt tre uker!) og en sløy morgen og frokost i dag – så vi utsatte avreisen en dag, herlig!

Da kunne vi roe ned og det ble det toppstemning ombord. Alle smilte og Maha Papou (med sønnene Enoha 5 og Timoe 9 år) kom på kaffe og pop corn-fest. Toppøyeblikket hadde vi da vi fra cockpit var vitne til Miss My-kaptein Olof vaske sin nakne kropp på sitt akterdekk (før deres avreise) – takk for det! Etterpå tok Maha Papou med seg Billie og Birk på land for en godt innarbeidet ettermiddagsrutine med is og lekeplass, mens Jo stekte pannekaker, mama gjorde tusen ting på en gang og Mikkel sov. Det skal også nevnes at vi med Manu og Philipe fra samme båt satt oppe til langt på natt kvelden i forveien, så vi var nok litt seige og det var deilig å ikke stresse ut på havet – vi har jo ingenting å rekke! 17. mai skal feires ombord uansett, så en dag fra eller til spiller ingen rolle. Oda (dro onsdag) og Miss My (dro i dag) ligger ikke SÅ langt foran oss i løypa, så vi skal nok klare å ta dem igjen allikevel… Hi hi!

Denne siste kvelden her på Galapagos så vi første episode av en BBC-dokumentar i tre deler om Galapagos – helt rått, og fett å faktisk være her (anbefales selvfølgelig også til andre som befinner seg lenger nord…)! Birk og Billie satt musestille (tilhører sjeldenhetene!) med store øyne da de så vulkanutbrudd og dyrelivet her. Det er akkurat de samme dyrene vi ser hver dag fra båten eller inne på land, og det er vulkanen vi var på ridetur til! Fascinerende! På stranden her en dag satt jeg på en benk og ammet Mikkel ved siden av en sjøløve som lå og ammet babyen sin…

Og om vi var klare i går, så er vi ihvertfall klare NÅ!

(Og mamma: er det noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre etter deg, så var det å vaske små plastposer for gjenbruk. Men i går hang det ti småposer til tørk i vinden her gitt… Det er noe med frukten, treet og stammen! klem)

BIG BIG BLUE – here we come!

9. mai 2013 § 2 kommentarer

Galapagos – snart Stillehavskryssing til Marquesas (Fransk Polynesia)

Nå er igjen nett og skap fulle av frukt og grønt, to stokker med bananer henger på akterdekk, og vi er klare for turens lengste og kanskje mest spennende havseilas. Rundt 3000 nautiske mil og vi satser på mellom 20 og 25 døgn på havet – vi gleder oss! Yeah!

Galapagos has been fantastic, an amazing place and incredible people. Thanks + merci + bon voyage!

Siste innkjøp med Miss My og Oda

Agent JC og Jo

Mye å se for en liten kis…

… der…

…og der…

… og der…

… og der!

mama Maha Papou + mama Felice

kids heaven igjen (fransk, svensk og norsk mix)

og for oss!

takk Salsa, for GRØNNE pannekaker!

Dyr, kompiser og nødvendige kjeltringer på Galapagos

8. mai 2013 § 6 kommentarer

Isla Isabela, Galapagos

Dette er ikke som noe annet vi har opplevd til nå! Det er et utrolig dyreliv på den vulkanske øygruppen midt i Stillehavet. Og ute i havet rundt øyene svømmer det hai, vi er veldig fascinert av hammerhodehaien (selv om vi ikke har sett den enda…)!

Når vi kommer i land må vi passe på hvor vi går, for ikke å tråkke på noen… Og vi må hoppe over sjøløver for å komme på land fra dinghy-brygga, det ligger store bulldoser-iguanaer og soler seg ved siden av der B+B bygger sandslott, pingvinene og sjøløvene bader rundt båten, og vi har pelikaner som sitter på baugen, som ikke bryr seg det spor om at Mikkel står 40 cm fra og peker og hyler av iver! Og selv om han er standhaftig og ganske tålmodig til å være ett år, så er det den store fuglen som vinner og Mikkel lunter bort etterhvert. Det er flokker med blåfot-fugl som stuper fra 50 meters høyde og treffer vannflaten som prosjektiler, før de kommer opp igjen noen sekunder etterpå med fisk i nebbet. Og det skjer rundt en meter fra båten. Jeg har aldri hatt den enorme dyrefascinasjonen, men dette er vilt!

De forheksede øyene

Galapagosøyene ligger midt i Stillehavet og er en del av Ecuador. Det er totalt 13 vulkanske øyer, som er kjent for de store skilpaddene som finnes her. Galapago betyr skilpadde. Øyene er også kjent som Las Islas Encantadas, som betyr de forheksede øyene. Vi er på den største av øyene som heter Isla Isabel, heldigvis er den ikke den mest turistifiserte. Hele øygruppen er vulkansk, den største vulkanen på Isla Isabela heter Sierra Negro og siste utbruddet her var i 2005. På grunn av unik flora, fauna og det rike dyrelivet her, mye på grunn av at kalde og varme havstrømmer møtes ved øygruppen, er hele Galapagos nasjonalpark og det omkringliggende havet er maritimt reservat. Hele området er på UNESCOs liste over verdensarv. Galapagos er fredet og turisme blir strengt kontrollert av myndighetene. Stort sett må all ferdsel skje i følge med en guide, og det er ikke lov til å ankre eller campe hvor man vil.

INNsjekk

Alle som kommer med båt til Puerto Villamil på Isla Isabela må sjekke inn med hjelp fra øyas eneste agent, han heter Julius Cesar De Soto, men går under tilnavnet JC. Han er nokså overarbeidet middelaldrende mann og brukes til alt fra den offisielle inn- og utsjekken til turistinformasjon, taxisentral, og guide for alt de besøkende under seil måtte trenge, i tillegg til at han skaffer vann og diesel (sistnevnte er et laaangt kapittel for seg). På VHF-kanal 67 hører vi han konstant, enten besvare anrop eller han prøver å få tak i en av båtene!

Når man kommer med båt til Galapagos har man flere valg for innsjekk, utifra hvor mye man vil se av øygruppen (og hvor mye penger man vil bruke på det). Eneste mulighet man har til å seile fritt rundt mellom alle øyene er å leie en lokal guide som må være ombord hele tiden. I tillegg må man skaffe seg en «autografo» (sailing permit), noe som må bestilles gjennom en agent minst tre uker før man kommer til Galspagos, og den er dyr. Man må også ha en autographo hvis man vil se flere øyer enn en. Med den kan man så besøke fire eller fem av øyene her, men kun ligge for anker i en respektiv havn for hver øy. Alternativt kan man velge å besøke kun en av øyene og ligge for anker i den respektive havn. Da er det lov å kjøre egen jolle til land. Det er billigere, men betyr at man kun får sett den øya fra egen båt (det går selvfølgelig an å ta speedferry mellom øyene og se mer på denne måten). Ettersom det å besøke flere øyer er dyrt (med autographo), så har vi valgt å kun gå til en øy, og etter tips og anbefalinger fra andre, valgte vi øya Isla Isabel. Det er den største øya, men minst turistifisert og mest tranquil – vi er veldig happy med valget! Innsjekken her kostet 750 US$ (inkludert park fee for alle mann ombord, anchor fee, buoy fee, garbage disposal fee, avgifter for innsjekk til militæret og myndigheter, og agenten). Til sammenligning ville en autographo ha kostet mellom 200 og 600 US$ i tillegg til det vi betalte, men det er vanskelig å si noe eksakt for det oppgis ikke før man eventuelt skal betale (hva en guide ville ha kostet har vi ikke gjort noe research på).

Prosessen med innsjekking er ganske omstendelig og langtekkelig… Og det kan fort bli en liten prøvelse når man må vente i en dag og to etter over en uke på sjøen før man får lov til å gå i land… For oss gikk det heldigvis ganske raskt, og vi slapp unna med en halv dags venting på båten. Det var egentlig greit, for da fikk vi ryddet og vasket skikkelig etter kryssingen, noe som ville vært totalt nedprioritert hadde vi kunnet gå i land! Det vi ventet på var en armada med kontrollados fra alle tenkelige instanser som skulle gå gjennom og sjekke båten for gammel frukt og grønt, skitt under sko og støvler, uønskede planter, mat utgått på dato, rotter og andre kryp. I tillegg kom en representant fra nasjonalparken som holdt et lite foredrag om hva som er lov og ikke lov her (til Birk og Billies store skuffelse er det for eksempel ikke lov å kjøre bånn gass med jolla…). Etter sjekk og utfylling av diverse skjemaer var de 6 representantene som kom ombord fornøyde etter å ha sprayet noe kjemisk under dørken på do (som skulle ta kverken på eventuelle ting vi eventuelt hadde tatt med fra utlandet og hit, som de ikke ønsker ettersom introduserte dyrearter og planter forringer det originale livet her), så vi var offisielt sjekket inn og kunne lovlig gå i land!

Trang ankringsplass i Puerto Villamil

Det var veldig mange båter som lå for anker og tett i bukta ved Puerto Villamil da vi kom hit (rundt 20 båter). Og det var ikke den mest vennlige velkomsten vi fikk av nærmeste nabo da vi kom for litt over en uke siden. Hun synes vi la oss litt vel nære dem, og det endte med at mama måtte overlate VHF-kommunikasjonen til Jo… Men det ordnet seg! Hi hi…
Ellers har vi vært vitne til en 20 minutters monolog fra en Amerikaner-nabo (med en veldig fin båt!), som stod på baugen på båten sin og pratet med nabobåten vår Maloo (hyggelige folk fra Australia) om hvor nære de hadde lagt seg. Det var ikke han som måtte flytte båten sin når de kom til å dunke borti hverandre («it’s not a matter of IF, it’s a matter of WHEN», som han poengterte til kompisen sin på VHF etterpå). Han dro den på en måte som bare amerikanere kan, tilsynelatende hyggelig, men med en undertone så overdrevent høflig at det blir ufint… Alle har fendere ute, men så langt har ingen vært borti hverandre her og nå er det god stemning i bukta!

Attraksjons-stafett

Her er det mye å gjøre, og det arrangeres turer for å se og oppleve alt livet på og rundt øyene her. Vi er med på en del, men det begrenser seg litt med tre kids fra fem år og nedover. Det er flere småbarnsbåter her, og vi gjør mye sammen. Har vært på skilpaddefarm, der de avler opp skilpadder for å øke bestanden på øyene, når de er fem år gamle slippes de ut i det fri. Billie vil selvfølgelig ha en liten babyskilpadde! Vi har vært ved Flamingos Lake og sett de rosa langbeinene (også på ønskelisten…). Og vi har gått en trebelagt vei innover i mangroveskogen til Concha de Perla, en stille bukt der man kan svømme med sjøløvene og pingviner – fett!

Vi har vært og sett på en av de eldste skilpaddene på øya, og spist lunsj på en eco-restaurant under et enormt mangotre. Mangotreet kalles også sleepytree, fikk vi vite av en australier, for det gir perfekt tett skygge til de som ligger i hengekøyer under det!

Strendene er flotte og vi har hatt grillings og strandtur med tre andre båter bortest på stranden – grillet wahoo, salater, snaks og franskblandet rum med pasjonsfrukt – nydelig dag med frittløpende kids og hjem i mørket (Gadjo Dilo also finally managed to get out of the harbour with their dinghy, as they took up their small anchor after a while trying with the anchor out… Hi hi!).

Også har vi vært på ridetur (hele familien) til Sierra Negro Volcano. Birk på egen hest (veldig stolt og litt redd da hesten satte av gårde i full trav på hjemveien…), jentehest med Billie og mama og Mikkel i bæremeis på ryggen til Jo (og litt foran i sadelen på det meste utålmodige…). Fantastisk tur til den største vulkanen på Galapagos (krateret er på 9×10 km), som fortsatt er aktiv. Siste utbrudd var i 2005. Flotte grønnkledde sider og kullsvart krater!

Innkjøp

Det er noen små supermarkeder her, med en vanvittig miks av et utvalg innen matvarer, husholdningsartikler, klær, skrivesaker, bursdags-og festartikler (mye av det!), hjemmemekka håndverk (plastfigurer med påmalt glitter, vet ikke om jeg kan kalle det kunsthåndverk…), pluss at de driver vaskeri på bakrommet. Det finnes ikke minibank på hele øya, og eneste stedet vi har kunnet betale med kort var i skuba-sjappa for dykking for Jo. Det er greit at vi fylte opp båten i Panama ser vi nå. Utvalget i matbutikkene her er ikke veldig imponerende, og forståelig nok er det dyrt. Alt som ikke dyrkes her kommer med supply-båt hver uke, og det finnes ikke dypvannskai så alt må fraktes til land med småbåter. Så hver onsdag er supermarkedene fylt opp, og man kan jo tenke seg hvor slantne hyllene er mot slutten av uken… Frukt og grønnsaker er ikke så veldig lett å få tak i heller. Det er marked på torget hver lørdag morgen mellom kl 06 og 08, og det er bra utvalg (og billigere enn å kjøpe det i supermarkedene).

Trenger man noe utenom det er løsningen å ta turen til en lokal organisk bondegård, og plukke det vi vil med bonden. Han kan også gi oss frukt og grønt som modnes ti dager frem i tid, altså perfekt for kryssingen!
Mikkel oppdaget andunger på gården og gjorde alt han kunne for å hooke opp med dem, de var ikke like interesserte og løp vekk dessverre… Favorittattraksjonen på gården for Lou (4 år på den franske båten Gadjo Dilo), Billie og Birk var TVen de hadde i hovedhuset, så der satt de benket på rekke og rad under mesteparten av besøket…

Gamle og nye venner

I tillegg til de franske båtene Gadjo Dilo (Lou 4år) og Lazuli (barn på 8 og 10 år), som vi ble kjent med i San Blas, har vi nå også hooket opp med enda en fransk båt, Maha Papou (med No-no 5 og Temoe 9 år), veldig fine folk som skal samme vei som oss! Det er også to svenske båter her som vi også har møtt før, trivelig! Miss My (med Gustaf 5, Lovisa 9 og Emil 11 år) og Salsa (med Andreas 5 og Erika 9 år), så her er det full barnecamp – fett for små og store! Også Oda selvfølgelig (som holder besteforeldrerollen ved like, i tillegg til sene kvelder i alles cockpiter og generelt morsomme påfunn. Per er ellers kåret til buktas mest ivrige på kanal 67!)

Diesel-eventyret…

Forholdene hit var preget av lite vind eller vind imot. Det førte til et solid innhogg i dieselbeholdningen. Her på Isabela er det en bensinstasjon, den er statlig eid og drevet. Her kan lokalbefolkningen kjøpe subsidiert diesel og bensin til rundt 1 US$ pr gallon (1 gallon er 3,875 liter, altså ca 1,50 NOK pr liter!). Ikke akkurat Statoil-pris… Problemet for oss er at vi ikke har lov til å fylle fordi vi er utlendinger. Det var lov for to uker siden, men Capitaneriaen trakk tilbake tillatelsen av uklare årsaker denne uken. Det betyr at vi fort kommer i kontakt med øyas mer skruppelløse sjeler i håp om noe diesel. Det ordner seg tilslutt, men totalt har vi brukt tre (3!) dager på å fylle opp dieseltanker og en dag på å få fyllt en 25 literskanne med jollebensin. Grunnen er at politiet holder vakt ved brygga, den eneste brygga på øya, så fyllegutta tør ikke å overrekke kanner i dagslys. Dermed blir det en hel rekke utsettelser og tegnspråk, mens de kjører i full fart forbi med bagga full av kannene våre og vi må bare toe våre hender og igjen vente på mørket. Til tider er dette eneste måten å få fylt drivstoff på her og alle båtene gjør det, myndighetene vet det men allikavel er det eneste løsning. Merkelig er det jo at det ikke er noe kontroll på dette og at folk svalper all sin diesel rundt i kanner i jolla inne i en av verdens mest kjente nasjonalparker…

Siste dag ble det igjen tillatt å fylle for utlendinger med tillatelse fra Capitaneriaen, stemplet og signert El Mero Mero. Vi stakk da opp med ett lite lass kanner. Prisen ble 5,50US$ pr gallon for diesel og 7 US$ for bensin. Øyas mørkere krefter tok alt fra 2,50 til 4,50 pr gallon, så det var jo verdt en del bry, men kanskje ikke tre dager..? Nå er ihvertfall våre tanker og kanner fulle og vi er glade for at det prosjektet er over!

SOS Supermolli

Vi har seilt sammen med våre venner Supermolli (fra Hafenklang i Hamburg) nå siden Kapp Verde. Vi dro samtidig ut fra Las Perlas for snart tre uker siden. De ble redd for å gå tomme for diesel på vei hit og bestemte seg for å gå inn til fastlands Ecquador etter tre dager (en omvei på ca 300 nautiske mil.) Det gikk greit, men ca 200 mil ut fra kysten på andre forsøket hit stoppet motoren. Det var dieselinjektorpumpa som var ødelagt. De måtte igjen snu og gå tilbake til Esmeralda i Ecquador (nye 400 ekstra mil.) Der brukte de mye tid og ganske mye penger på å få denne reparert. De dro ut igjen på sitt tredje forsøk på å nå Galapagos, men motoren stoppet på nytt 200 mil fra Galapagos, helvete! Heldigvis kom vinden og de kom seg trygt i havn på naboøya her Santa Cruz. Nå er det uvisst hvor lang tid det tar å få sendt en ny pumpe fra USA og for oss er det ekstra kjipt siden vi må dra nå (våre 20 lovlige dager er brukt opp) og ikke får sett dem igjen før tidligst Marquesas. Helt krise var det jo aldri, de har tross alt seil på båten sin, men med en ketchrigget tung stålskøyte i motvind, motstrøm og stampesjø er det godt å kunne dytte på litt med en motor, hvis ikke tar turen hit meget lang tid. Good luck superpeople – see you on the other side!

Videre!

Torsdag legger vi i vei på turens hittil lengste seilas – det er rundt 3000 nautiske mil til Marquesas (Fatu Hiva). Vi gleder oss faktisk litt og det blir interessant å skulle begi seg ut på det franske språket (begynner å bli nokså selvsikre, men kanskje ikke helt flytende på spansk…)!