Drømmer, venner og hverdag
22. juli 2013 § 6 kommentarer
Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus
Opplevelser, steder og folk er flotte, de lange seilasene er himmel og helvete, det å bo i båt og å flytte på seg hele tiden er tungvint sammenlignet med å bo hjemme, alenetid er mangelvare, vi savner venner og familie, og tiden vi som familie har sammen er slitsom men FANTASTISK!
Et forsøk på en liten oppsummering så langt… Det er ett år og tre måneder siden vi heiste seil og dro fra Oslo. På den tiden har vi krysset to verdenshav og seilt halve jorden rundt. Drømmen er veldig ofte annerledes enn virkeligheten, og det er klart vi opplever det til tider. Men så går det over og da er de fine stundene helt rå.
Før Supermolli kom til Rangi var vi mye sammen med våre dansk-franske venner i Lady Emily – en fin og hyggelig gjeng full av drømmer og spennende historier. Vi har hatt åpne og inspirerende samtaler med Bettina og Jean Gabriel om alt mulig; drømmer, reise, forventninger, hverdagen, båtliv småbarnstilværelse, utfordringer, planer og fremtiden. De to eldste gutta der, Christopher og Kasper, dro hjem til Danmark for to dager siden, og resten av gjengen flyr hjem fra Papeete i løpet av en måned og to. Da er ett års jordomseiling slutt for dem for denne gang, men antageligvis fortsetter de et stykke til neste sommer. De skulle ønske de hadde mer tid, menn jobb og skole kaller i København. De dro videre til Tahiti for noen dager siden.
Vi synes fortsatt at livet i båt med alle små og store hverdagslige gjøremål ofte er tungvint, og mer slitsomt enn befriende. Det er hverdag, bare et annet sted enn hjemme. Mikkel, Billie og Birk krever all vår tid og energi på dagtid og når kvelden kommer er det ikke så mye futt igjen. All den tiden vi drømte om og forventet at vi skulle få på tur går hovedsakelig med til barna og det er bra (!), for vi er mye sammen og vi tror vi kjenner hverandre bedre enn hvis vi hadde vært hjemme og fra hverandre på jobb og i barnehage hver dag. Vi er glade for virkelig å få oppleve dem mens de er små og se dem vokse til og utvikle seg så tett på, uansett hvor slitsomt det er. For de krever mye, Mikki fordi han er så liten, Billie fordi hun egentlig ikke er så stor hun heller og Birk fordi han er full av energi og trenger mye input og utfordringer for ikke å gå lei. Og den tiden til oss selv, Jo og meg sammen eller hver for oss, den er det veldig lite av og det savner vi. Om livet hjemme hadde vært like intenst midt i småbarnstiden kan vi jo ikke svare på, men jeg tipper vi hadde kjent stresset der også… Ikke meningen å klage her altså, og vi vet at det er selvvalgt, men dette er noen refleksjoner rundt småbarnslivet i båt – fra en sydhavsatoll.
Vi møter utrolig mange hyggelige og spennende mennesker, både de lokale og andre på båt. Og mange båter har vi møtt igjen flere ganger underveis og blitt gode venner med. Men vennskapene er ofte flyktige ettersom vi hele tiden seiler videre i forskjellige retninger og det går tid mellom hver gang vi møtes. Det er en stor forskjell fra hjemme hvor vi har venner og familie i nærheten hele tiden, og det er en av de vanskelige tingene med å være på tur, synes jeg. Selv etter timer på stranden og lange samtaler om livet på tur, vær, rutevalg, utstyr eller smarte triks for livet om bord, så er det veldig varierende hvor personlig slike forhold blir. De fleste vi møter som er på jordomseiling er over snittet individualister og har, som oss, sin egen agenda. Og selv om de fleste også er ekstremt sosiale og det er lett å komme i kontakt og bli litt kjent med, så stopper det gjerne der. Så når en dag er litt tøff eller jeg ikke helt vet hva vi driver med, DA savner jeg venninner og familie der hjemme ekstra. Noen som KJENNER meg og oss, som jeg vet ER der og som jeg kan prate med. På mange måter er dette livet litt ensomt, selv om vi omgås folk omtrent hele tiden… Skjønner?
Men vi har absolutt møtt folk som vi er blitt gode og nære venner med, som viser forståelse, og som vi har fått hjelpsomme innspill og mye god karma fra på dager når ting ikke er så lett. Det er deilig å møte folk som bryr seg – takk for det! Og det er viktig når man er så langt hjemmefra.
Vi ligger trygt på ankeret, med 60 meter kjetting ute på 6 meters dyp, og i ly av en motu. Vi har hatt steady vind på rundt 30 knop og over 40 knop i kastene de siste dagene. Nå venter vi på roligere vær for å gå til Tahiti (men først skal mama avslutte dykkerlappen lenger nord i atollen, to dykk og eksamen gjenstår). Vi har aktive stranddager på med Carp-familien (Supermolli), med dykking og ambisiøs bygging av flerskrogsbåter i leke- størrelse, ved hjelp av lokale materialer (les: kokospalmen). Vet ikke hvem som morer seg mest; Marcus, Gudbrand og Jo eller kidsa…!? Vi har også hatt full stranddag med feiring av Lina 4 år, med rosa kake – hurra!
Vi begynner faktisk å spise oss tomme for enkelte matvarer, det er skrantent på mel, havregryn og tørkerull (sistnevnte er krise!), i tillegg går det nedover på ferskvarene her i øde palmeland. Nå går det sport i å bruke opp så mye av matlageret vi klarer, og teller tomme glass og bokser hver dag (rekorden er 12 hermetikkbokser på en dag…). Problemet er jo at vi produserer enormt med søppel og det er ikke akkurat noe sted å bli kvitt det her… Blir kult med storby!
Vi er veldig glade i alle dere der hjemme (som dere skjønner, og vet fra før)!
"S/Y Felice" 
This is my first time pay a visit at here and i am actually impressed to read everthing at
single place.
Jeg savner deg Maria vennen! Lover at alt er som før når dere kommer hjem. Det er fantastisk å følge reisen deres og høydepunkt på mobilen når bloggen deres lyser… Vi har nydelige dager på Hvitsten og jeg gleder meg sånn til å dele det med dere. Dere er så modige, stå på og jeg gleder meg til skravling og lange kvelder når vi sees igjen. Klemmer og slengkyss fra hele gjengen her og ekstra mye fra meg til deg vennen
Takk for lykkeønsker i forbindelse med Malin! Hun er helt nydelig! 😀
Er så moro å følge med på bloggen, spesielt nå som jeg er ganske så ‘bundet’ hjemme med nyfødt baby! Leve litt gjennom dere.. 🙂 Skjønner at det kan være strevsomt, men jeg tror nok den hadde vært det hjemme også med tre små barn. Forskjellen er vel at du og Jo kunne fått mer avlastning.. Men, dere er kjempe heldige som får all den tiden med barna! Å få se de vokse opp og utvikle seg er jo ikke noe man kan ta igjen senere – misunnelig på det!
Klem fra Vibeke – som allerede drømmer om deltid etter permisjon så jeg kan oppleve mer av barnet mitt! 😉
Ja og vi savner dere veldig!! Både i hverdagen i Oslo og nå i ferietiden i Kragerø. Kjenner godt igjen den følelsen av ensomhet fra egne reiser. Selv om man er på tur på verdens flotteste steder så hadde det vært aller best om man kunne hatt alle nære og kjære med seg på opplevelsene. Men alle fordelene og ulempempene på tross, dere kommer til å ta med dere en hel masse erfaring og opplevelser i bagasjen hjem som dere kan nyte av resten av livet!
Stor klem fra Kragerø
Og vi er glade i dere.. 🙂 Og mens vi drømmer oss bort og leser om venner på tur – så er hverdagen her også! På den ene eller andre måten, bare litt ulik deres.. Men hadde over 30′ i solen i går, overivrige barn og «strandcamp» i hagen, så kanskje vi ikke er så langt unna likheten alikevel.. hi hi(!!)
Kos og klem
Tommelen opp for dere.Dere kommer til å få igjen i bøtter og spann alle mann når denne turen engang er over.Barna deres kommer til å være supertakknemelige(om 20-30 år…)for å ha gitt dem denne opplevelsen.Enjoy!!