(Vær)fast på en korall(strand)!

21. juli 2013 § Legg igjen en kommentar

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

I en liten uke fremover skal det blåse rundt 30 knop, så vi blir her i Rangiroa. For folk med god tid og null avtaler i kalenderen spiller det ingen rolle, så lenge ankerfestet er godt. (Og ta det med ro der hjemme, vi kommer oss til Papeete i god tid til å få Gudbrand på flyet hjem)! Planen var å gå til Tahiti og Papeete om noen dager, men nå er vi altså litt stuck her. Og det gjør ingenting; vi ligger i det sørøstlige hjørnet av Rangiroa, utenfor en liten motu med palmer og rosa korallstrand, og ved siden av oss ligger Supermolli, noe annet trenger vi egentlig ikke…?

Tuamotus er med god grunn blitt kalt «the Dangerous Archipelago», fordi hele øygruppen kun består av lave øyer (motus) der høyeste punkt er kokospalmene som vokser her. Det gjør at øyene er synlige først når man er rundt 8 nautiske mil fra land. På nord- og vestsiden av lagunen ligger gjerne øyene i atollen, mens det langs sørsiden av atollen ofte bare er barvasket rev som ligger akkurat i vannoverflaten. Selv i dagslys kan det være vanskelig å se revet før man kommer helt nære, og da er det ofte for sent… I mange atoller er det flere enn en inngang til lagunen, her i Rangiroa er det to og begge ligger på nordsiden, mellom store motus. Før det fantes moderne navigasjonsutstyr var det mange som valgte å ikke ta risikoen med å seile i øygruppen, og styrte i god bue rundt Tuamotus. I dag er det ikke noe problem, men man skal vite hvor man er, ha kontroll på tidevann og strøm, og det anbefales ikke å gjøre innseiling til atollene i mørke. Med solen i ryggen og en mann (eller kvinne!) godt oppe i masten er et bra triks når man seiler inn mot et pass eller skal ankre i en atoll, derfra er korallhoder og rev godt synlige som svarte og brune flekker mot sandbunnen i det turkisblå vannet. Og når det gjelder dybden generelt: jo lysere turkis farge, jo grunnere vann…

Vi gikk fra forrige ankringssted og sivilisasjonen og sørøstover i Rangiroa sammen med Supermolli i går. Vindstille, blikkstille vann og Birk og Billie fikk dyppet seg i sele fra bommen underveis. Etter rundt 30 nautiske mil og noen timer nådde vi «hjørnet» av atollen og det var bare å velge og vrake i hvite sandstrender å ankre opp ved (jeg kødder ikke, det ER som på postkortene!). Vi sendte Supermolli først, ettersom kartplotteren vår fortsatt streiker og vi av den grunn ikke har dybdemåler heller, og det var dypt vann (mørke blå farge). Vi hadde Gudbrand ved første saling på todelt mission, utkikk etter korallhoder+rev og foto. Mama stod i baugen oppå pullpiten, så vi hadde begge første rads plasser i det little green raching machine Supermolli gikk GANG GANG GANG rett på et undervannsrev, så det husket i riggen og vi kunne høre Nikolas kjefting helt ned i byssa hos oss! Marcus (som de foregående tyve minuttene var blitt bedt av sin kone om å holde utkikk, men som av anarkistiske grunner hadde valgt å la være…) var i vannet med dykkemaske i løpet av et sekund eller to og kunne konstatere at det så greit ut med båten (hvordan det stod til med korallhodet sa han, som vegetarianer og vokter over alt levende på jord, merkelignok ingenting om…). De gjorde bare litt under 5 knop da de gikk på og Supermolli er av stål, så sammenstøtet gikk bra for den parten i hvert fall. Men fast stod de, og Felice måtte til rescue. Med full power på Mr. Perkins fikk vi dem av, og følget fortsatte med kursen mot en annen strand, og MED utkikk også ombord i Supermolli. Nikola fortalte etterpå at hun med god grunn hadde vært rimelig forbanna, men at det også var litt tilfredsstillende at de hadde gått på, så kanskje han hører på henne neste gang… Hi hi.

Det er et fantastisk fint sted, og vi deler på litt jobbing om bord og strand-hang out. Stranden ligger i le for vinden og det er helt stille vann og den perfekte lekeplass for kidsa. Med Jaron og Lina her er de selvgående alle tre i timer av gangen (kun avbrutt av litt justering av dykkemaske eller noe). Sanden går fra gulhvit til rosa i ettermiddagssolen og vi nyter dagens siste solstråler før vi må rømme stranden på grunn av innpåslitne no no-fluer (som stikker = KLØE!).

Gudbrand kikker på verdenskartet på veggen og planlegger sin egen jordomseilingsrute en gang i fremtiden. Felice skinner etter at han har pusset alt stål om bord og vinsjene synger istedenfor å knirke – takk Gudbrand (og dette er bare NOE av alt det han gjør). Han innrømmer til og med å finne en steinersk ro (han er som mama, Steinerskole-barn uten full overbevisning) når han syr tauender!

Maria fikk i seg ett eller annet forrige uke og har vært i sjabby form siden det; magekramper, sliten og kort lunte. Kjipt, men har vært hos lege og fått piller, og Jo og Gudbrand er helter og ordner ALT, så jeg har fått hvile og søvn. Nå begynner formen å komme seg og det er digg. Fullføring av dykkerlappen blir en av de siste dagene før vi går til Papeete.

Det er rolige dager i mye vind (max var 30 knop i natt) men vi har god hold i sandbunnen. Og vi ser på kart og leser i pilotbøker, og lurer og tenker på hvordan ruta vår ser ut fremover.

På vei inn mot akringsplassen