"S/Y Felice"

Sal (Palmeira – Santa Maria – Mordeira – Palmeira)

Cabo Verde er fett! God stemning, masse som skjer, ting å se på, trivelige folk, deilig musikk, god karma!

Etter innsjekk på Cabo Verde (måtte i taxi til flyplassen for å slippe å legge igjen alle passene hos politiet) og en liten rundtur i havnebyen Palmeira seilte vi helt sør på øya, for å finne en barne- og badevennlig strand. Det var sånn passe vellykket, ettersom beste alternativ var turistbyen Santa Maria. Det var ganske hissig svell der også, selv om det hadde vært lite vind lenge, så vi rullet godt for anker. Måtte kaste hekkanker i tillegg, for å prøve å få båten til å ligge mer med bølgene.

 Varm velkomst syd på Sal

 Servering i by’n

All-inclusive-hoteller og svell til tross, vi koste oss vi! Badejentene Ivi og Billie fikk seg et skikkelig bølgebad i brenningene på stranden – de er tøffe (og ja mormor, MED armringer)! Thomas var happy etter besøk hos den lokale barbereren (må jobbe litt med tan i nedre ansiktsregion noen dager fremover nå). Og alle var glade for den lille shabby strandbua som solgte caipirinha og is, og der lokale musikkere spilte herlig musikk utover ettermiddagen og kvelden. Mikkel showet med alle og spiste sand (fin måte å få kjørt inn to timers tidsforskjell på), Birk, Billie og Ivi danset og stupte kråke i sanden (veldig kjekt etter at de akkurat hadde fått seg en ferskvannsdusj i dykke-sjappa…) og vi voksne smilte!!! Det toppet seg da musikerene spilte sangen «Felice», som vi fikk tatt opp og som vi har spilt iherdig på båten etter det! Turen hjem i mørket med fire overtrøtte kids og en jolle som måtte svømme-hentes fra bøye gikk over all forventning, no stress – som er «slagordet» blant lokalbefolkningen på Cabo Verde! Avsluttet kvelden med fase en av hårklipp på mama, digg å slippe langt drift saltvannshår som aldri tørker. Fase to ble gjort i dagslys dagen etter.

 I Caiprina/is-baren på stranden

 SAND etter ferskvannsdusj…

 Fase to av hair cut…

Dette med svell viser seg å være en greie her på atlanterhavsøyene (kanskje ikke så rart…) og etter en natt i naturhavna Mordeira, hvor jolla holdt på å velte i dønningene på vei inn til land og Thomas gikk i sjøen, dro vi tilbake til lokalt småbyliv i lille Palmeira.

 Urolig natt for anker (slepesporet vårt)…

Palmeira er en rolig og beskyttet havn når man tørr å gå helt inn, mellom småbåtene og vraket av en veltet fiskebåt som ingen ser ut til å gjøre noe med. Derfor var det flere i båt som hadde søkt ly der, og båtene lå tett som på Tunø i juli. Så tett at de faktisk lå og dunket borti hverandre (for anker)! Godt det er litt lavere standard på båtparken her enn i Cascais…

 Tett ankring…

Daniel, El capitan el porto (havnesjefen), var heldigvis kompis og vannmannen spilte på lag, så vi fikk gå til brygge og fylt opp vanntankene og båten fikk seg en etterlengtet vask over dekk. En utsending bestående av småmatroser og Thomas på dieseltokt sikret også at vi uten stress vil komme oss til Mindelo i tilfelle vindstille. Vi la oss fort ut på anker igjen når dette var gjort, for å slippe å tenke på fortøyningstau som gnager på betongbrygga og kakerlakker som spankulerer om bord på det…

Vi må også takke den frodige damen i det røde huset nok, som var grei og vasket en hel del tøy for oss (hun drev forøvrig også å ribbet duer da vi hentet tøyet, herlig kombo).

Gutta fikk seg en kveld på by’n (viktig å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret om bord…), mens Maria passet kids. Det var lørdag og god stemning med live lokal musikk (en fyr med elektrisk fele og synthesiser tok helt av på Fado-toner) og det ble en runde på de fleste av byens barer, med flere lokale helter og personligheter. Det ble også stiftet bekjentskap med den lokale rommen på Cabo Verde, Grog, et brennevin med ubehagelig bivirkning dagen derpå…

Det har vært stille og varme dager her og vi blir litt late (så lat som man kan bli med båten full av kids…) og trenger mye vann. Normalt er det mye vind på Cabo Verde og vi håper den dukker opp snart for det er litt strevsomt med svettedråper på leppa bare man skal ned å fylle en vannflaske (eller renner nedover ryggen i det vi prøver å få pusset tenner på fire kids…)! Felice gjør seg forresten godt med Hello Kitty-vindfanger i fordekksluka! Etter leggetid er det digg – det er rolig, fin temperatur og øl i cocpit! No stress!

Som ekte turister har vi sett øya fra planet på en pick up også. Vi besøkte øyas saltverk og noen av oss fikk flyte i det salte vannet (26% salt) (de som ikke ble såre av saltet eller med overmot på svømmeferdigheter fikk seg et sjokk da svømmeferdighetene ikke meldte seg på dypet, til tross for det salte vannet…). Ellers hjalp kidsa den lokale bilvaskeren i Espargos, mens vi andre ettervert fikk spist lunsj (de satte inn kyllingen i grillen da vi kom, men beroliget oss med at det straks var klart…)! No stress…

 Vi ser Sal fra lasteplanet på en pick up!

 Salt!

 Fin sjåfør!

Da vi kom tilbake og skulle kjøre jolla ut til båten var bensinslangen borte, men heldigvis var gjengen som grillet og drakk på brygga raske med å «finne» den i en båt litt lenger bort. De var også veldig takknemlige for en Grog hver i «finnerlønn»! Sånn lærte vi å ta med bensinslangen på bytur, i tillegg til å låse fast vester, bensintank og årer…  (litt flaks må man ha på tur)! Og de var hyggelige folk, kidsa fikk grillet småfisk som snacks før vi kjørte utover i mørket (eneste aberet var kanskje at det de brant under panna var plast og annet tilfeldig avfall…)

Vi har hatt litt blandete spiseopplevelser ute her. Har egentlig bare spist ute et par ganger i Palmeira; en veldig bra, og en mer skuffende. Det første stedet fikk vi skjell og fisk nærmest hjemme i stuen til en familie, veldig trivelig og godt! Andre gangen bestilte vi kylling og burgere, og det som ble servert var french fries og en karbonadeaktig sak til en av oss. Kylling? Nei det har vi ikke allikevel, var svaret… Lobsteren, som Cabo Verde er veldig kjent for, er det lite av så vi har ikke fått noe av det noe sted… Tuna derimot, det har vi spist mye av!

 En av restaurantene i by’n

Birk er rå på å få seg kompiser og spiller fotball med smågutta i gata og hilser med største selvfølgelighet på kiser på hvert gatehjørne. Mikkel henger med, litt småsvett i varmen, men veldig happy med å ha alles føtter i lekegrinden sin (=cocpit)!

 Birk med nye kompiser

 og flere!

Det er fine og aktive dager med fire kids på fem år og nedover, men de er stort sett greie og fine og har mye morsomt å komme med når det gjelder det meste (og selvfølgelig både krangler og sloss de også)! Nå har Ivi vært med i gjengen i et par uker og de er blitt godt kjent på godt og vondt. Det er kult å se at småmatrosene leker og lever i båt med største selvfølgelighet, og styrer og steller med sitt!

Om det er en ting vi kan sette fingeren på når det gjelder Sal, så må det være tilgangen på vitaminer… Mama er sånn passe fornøyd med utvalget av frukt og grønnsaker – det regner omtrent ikke på øya og den er så tørr at noe landbruk eksisterer ikke. Dermed var det et lite imponerende utvalg, kun gulrøtter, bananer, poteter og pumpkin med særs dårlig holdbarhet… Blir bedre på de andre og mer grønne øyene! Og det er ikke nok til å sverte den gode følelsen vi har fra øya, og spesielt Palmeira.

Palmeira – kult med små forhold og lokale folk. Og fantastisk med alle de lokale som svarer: «no stress»!

Og storebror Martin: vi prøvde å finne en Cabo Verde-skjorte til deg med «no stress» på, men det glapp…

 Glade kids

 Feit drosje I

 Feit drosje II

 Underernært på TV…

 Digg!

 Som fra et vestlig interiørmagasin…

 Gutta i parken

Lanzarote – Cabo Verde (890 nautiske mil)

Da har vi satt ut i Atlanterhavet! Kanskje ikke skikkelig enda, men er ihvertfall på første etappe ned til Afrika og Cabo Verde. Båt og folk var veldig klare for å komme oss avgårde, med «nytt» mannskap om bord. Thomas, som er en av tre søsken vi kjøpte båten av og hans datter, Ivi på 5 år, skal være med oss i noen uker. Veldig hyggelig, også kan det jo være at han har noen triks og tjuvtriks vi kan lære, ettersom han har seilt Felice i årevis rundt jorda før. Og nå VAR vi skikkelig klare for opplevelser i mer eksotiske strøk enn Kanariøyene (ikke et vondt ord om disse øyene som vi jo ikke engang har besøkt skikkelig, vi kunne vært på La Graciosa i månedsvis…!)

 Billie, Ivi og Birk på fordekk

Vi har fulle dieseltanker (og kanner), alle stuerom og krinkler og kroker er stappet fullt med hermetikk, pasta, havregryn, rosiner, mel, longlife milk, juice og ALL annen langtidsholdbar mat som vi antagelig kommer til å trenge eller ville få lyst på etterhvert, når tilgjengeligheten av matvarer kniper. Trodde aldri jeg skulle kjøpe hermetisert brokkoli, spinat, pølser og kjøttdeig, eller frukt og bær på boks – og ihvertfall ikke at jeg skulle gi barna mine det…! Og jeg vil ikke vite hva næringsinnholdet i denne nedsylta maten er sammenlignet med ferske produkter (eller spirer, Pipen-gjengen…!). Har også bunkret opp med 1-liters kartonger med billig spansk vin (enklere kan det ikke bli: «vino tinto» og «vino verde») + selvfølgelig så fersk frukt, grønnsaker og annen ferskmat i nett og skap, så mye som vi tror vi klarer å fortære før det blir dårlig.

 Hvor skal vi…?

 Tilbake på Felice!

Værfiler (iGrib) er finlest. Dessverre viste de at den ellers så steady passatvinden ville være veldig svak ihvertfall i en ukes tid fremover og det var til og med meldt perioder helt uten vind… Vi konkluderte med at jo før vi kom oss avgårde, jo bedre. Taktikken var å kjøre på med motor de første par dagene, sånn at vi ville komme før stillebeltet og få god vind sydover siste halvdel av turen. Da ville vi ihvertfall slippe vindstilla hele veien. Våre venner på Supermolli har tolket gribfilene anderledes og blir på kanari i ihvertfall en uke, i påvente av litt mer vind. Vi får se hvem som velger best…

 Donald på sjørøvertokt…

Vi seilte fra Marina Rubicon på Lanzarote i stekende ettermidagssol og vinket hade! til Cassiopeia-gjengen på tankbrygga. Vi sees på Cabo Verde – seil trygt!
Rolig ettermiddag og kveld med fulle seil og sjøsyke unger (Billie og Mikkel er de eneste som klarer seg!)… Kveldsmat og te i cocpit etter barne-leggetid, og vi følger øya Fuerteventura på innsiden hele natten.

Første dag er litt som siste lange seilas, kidsa er uggene og slappe og vi voksne har ikke mest tiltakslyst vi heller… Enkel servering med kjeks, knekkebrød og oppskåret frukt/grønnsaker. Bortsett fra at Jo disket opp med egg&bacon til sen frokost da (det ble også dagens store måltid)!

 Uggen I

 Uggen II

Endelig har fiskeutstyret kommet frem og Thomas tester kroker mens vi andre venter og håper på tuna! Har blitt fortalt av en nederlender at han har lagt alle store kroker lengst inn i et skap i båten med stor lapp på: «skal ikke brukes!» Han fikk nemlig en litt for stor fisk på kroken som etter å ha røket linen siktet inn båten og «skulle ta dem» (han var faktisk redd for at den hadde tatt en jafs av datteren han på 1 år hvis han hadde fått den om bord…). Så vi fisker med moderate kroker foreløpig. Og det var en ivrig gjeng som dro opp en 2-kilos mahi mahi  (gullmakrell) dag to! Den snackset vi lettstekt med sitron på til kveldsmat, med pannekaker til dessert!

 Mahi mahi

 Pannekake-fest!

Dag tre er sjøsyken borte og kidsa leker og klatrer og krangler og maser og krever og… det hadde nesten vært digg om de var litt sjøsyke og apatiske innimellom – for litt ro…! Men det er deilig å se og føle at energien er tilbake og at alle sprudler av virkelyst! Matlysten tar seg opp også og vi har fått frem en jamon serrano som vi spikker av innimellom måltidene. Det er stor stemning med pannekakefest og Ivi er overlykkelig for at de finnes bringebærsyltetøy om bord (selv om det ikke smaker som det hjemme…)!

 Mikki er med!

 «Jeg gikk meg over sjø og land…!»

 Sendt på fordekk for å hyle fra seg…

Billie og Birk storkoser seg med Ivi og de har finkjemmet båten for leker og mulige klatrestativ – topp med lekekompis i forpiggen! Virker ikke som at de bryr seg noe særlig om å være på havet, uten landkjenning og løping. De er høyt og lavt og i full sving hele tiden. Også er det veldig stas med høytlesing innimellom.

Det er også en lykkelig gjeng som løper frem på fordekk for å se en delfinflokk som danser på baugen. Andre dyr noen av oss har sett er hai, hval og skilpadde (og Jo skryter av fantastisk morild på den mørkeste nattevakten).

 Hval!

Halvveis feires med bading i baljer på akterdekk, sang for full hals i cocpit og en øl etter leggetid. Yeah!!!

 Halvveis!

Det er kult å oppleve at det faktisk ER sånn at når vi alle bare får vent oss til sjøen og det å være om bord og underveis, så er det deilig å være på havet. Ihvertfall nå som vi har chaset down passatvinden og det er medvind og rolig sjø! Vi nyter å ha rolige dager og ingenting på land som stjeler oppmerksomheten vår. Her er det ikke noe annet å forholde seg til enn at vi skal være fornøyde om bord, at båten skal gå fremover (så fort og så behagelig som mulig) og at vi må spise noe innimellom. Det er ganske enkelt, og små og store liker det!

 Vask

Nettene deler vi i tre, sånn at vi tre voksne har en tre-timers vakt hver per natt. Det er sårt ettertraktet alenetid og vi har vi sjansen til å lese eller skrive (det er en grunn til at dette innlegget er så langt…), eller bare sitte å kikke utover med egne tanker uten at noen forstyrrer – og det er deilig og en nødvendighet når vi bor og lever så tett på hverandre. Sånn sett er de lengre havseilasene en lykke!

Vi må innrømme at vi etterhvert får blod på tann når det gjelder fiskingen ettersom vi ikke får noe mer napp enn den ene mahi mahi’en, og driter i hele ikke-fiske-med-for-stort-utstyr-rådet. Dermed går julegave-kroken til mama uti etter å ha fått lykke-kyss av alle ombord. Og vi velger å tro at det var en diiiger fisk som tok med seg hele greia ned i dypet, og ikke en for dårlig knute som gjorde at vi veldig kort tid etterpå måtte slenge ut en ny krok…!

Dag fem: nå begynner det å bli merkbart varmere både i luften og i vannet. Og uttrykket blue water sailing, som vi har lest om, gir plutselig mening: vannet er bare fantastisk blått og klart! Det blir badepause og alle fniser av de 27 gradene i sjøen der vi henger i tau etter båten midt på havet. I dag har det også vært brødbaking og vasking utvendig og innvendig i båten (og alle deltar)!

 Billie + Jo

Dag seks: i dag har vi hatt åpning av Ivi, Billie og Birks «Felice Hav-kafé». Vi kjøper nybakt eplekake og saft for selvlagde Felice-penger. På menyen har de også sang, slengkyss, knipsing, plystring, klemmer og kiling på ryggen!

Herlig ettermiddagsbad i 28 graders vann (temperaturen stiger stadig!), til og med Mikkel fikk seg en dukkert. Ellers hadde vi enda en mahi mahi på kroken i dag, men den falt av i all ståheien da vi skulle trekke den inn… Begynner å bli skikkelig keen på en tuna nå! Også er det masse flyvefisk og de flyr laaangt, veldig imponerende!

I kveld er det fullmåne, og Birk og Ivi fikk være oppe til det ble mørkt for å se. De vinket godnatt til stjernen Zita (hunden til mormor og morfar som ble avlivet for ikke så lenge siden…) før de krøp til køys. Dyner begynner å bli litt too much på nettene nå, så det spørs om ikke de må av båten på Cape Verde… Thomas er tydelig på at vi absolutt burde skaffe oss noen små vifter også, «for det BLIR varmt!»

Mikkel er forresten blitt en superkrabat! For et par uker siden begynte han å krabbe, sette seg opp selv, og nå reiser han seg opp etter ting selv. Det er selvfølgelig litt risky om bord i båt, som alltid er i bevegelse, så det er mye tryning om dagen… I tillegg spiser han ikke pupp på nettene lenger, så mama har fått tilbake nettene (yesss!). Han er fortsatt en glad kis, men som trenger å lures litt igang med måltidene. Virker som han nyter liv og røre rundt seg med masse oppmerksomhet fra alle hele tiden, med gode time outs på dagtid i vogn ved masten.

Vinden ser vi ikke så mye til… Kjipt, men vi går for seiling med en gang det er en mulighet for at båten går i riktig retning mot målet under seil…!
And to Supermolli: your interpretation of the grib files was better than ours, but we hope to see you soon in Cabo Verde!

Litt fiksing blir det også tid til underveis; tauspleising, opprydning i leker (altfor mye, så noe blir gitt bort på Cape Verdes), nye høytalerdeksler i cocpit og full vask i båten – bra jobba!

 Vindstille = dieselbehov

Etter snart syv dager på havet begynner vi å glede oss til å se land der fremme. Vi kan faktisk lukte det allerede, litt over 90 nautiske mil fra land, det er et eller annet som lukter annet enn sjø og salt og fuktig havluft, kanskje krydder? Blir spennende å komme i land i nytt land!

 En stjerne for hver av de ti øyene på Cabo Verde

 Heiser Cabo Verde gjesteflagg

Thomas og Jo tar båten siste natten, for Maria føler på en influensa som sniker seg på, og vi er i havn i Palmeira på øya Sal ved fire-tiden på natten. Løitens akevitt i cocpit og skål for godt gjennomført rolig og flott seilas.

Våknet opp noen timer etter i AFRIKA. Ganske mye mer rock&roll enn vi er vant til . En båtlengde bak oss lå en stor fiskebåt velta på siden, ett umerket vrak på 1,8 m dyp litt bortenfor, fiskebåten Capitano Carlos hvis bøye vi lå litt for nær brydde seg ikke om de klinka litt borti oss og det gjorde nemlig flere av de andre båtene på anker litt bortenfor. Så vi flytta oss litt nærmere den velta båten og synest det hele var herlig eksotisk og spennende!

 Sjekk 70-fots fiskebåt i bakgrunnen…

Og varmen.. Area Tropico, 40 grader i skyggen og 30,2 i vannet. Vi lurte nemlig på om det ville tippe tredve innen vi kom frem og det gjorde det. Men den samtidige vindstilla gjør sitt til at det blir ganske uutholdelig overalt unntatt i skyggen eller i vannet.

På Sal blir det innsjekk her i landet, de er strengere på inn- og utsjekking her enn det vi har opplevd til nå. Så best å være streit på det hvis vi vil unngå heftige bøter. Sal er en av tre øyer besøkende båter kan og skal sjekke inn på, de to andre er Santiago og Sao Vicente. Så får vi se hvor vi vil bade og nyte dagene frem til Susann og Jack (3 1/2), som er resten av Lien-familien, kommer (og da skal vi fortsatt selvfølgelig nyte dagene på øyene her)!

 Geografi…?

Bon dia Palmeiro! Spennende og fett å komme inn til den lille fiskebrygga med jolla, der lokale i alle aldre renset og fileterte alt fra småfisk til to store haier! Mye smil og masse vennlige folk, men vi fikk beskjed av en kompis å ikke å la vester eller årer ligge i jolla fordi det blir borte (selv om låst fast…). God stemning på brygga, der smågutter hoppet i vannet i trusa mellom fiskerensing og skarpe kniver. Bitteliten by med masse farger på fasadene. Da vi skulle sjekke inn hos politiet fikk vi beskjed om at de måtte sende passene til «immigration» på flyplassen og at vi kunne hente dem dagen etter. Ikke så keen på å gi fra oss passene (selv om det sikkert hadde gått bra), så vi hoppet i stedenfor i en aeroporto-taxi og ordnet opp med «immigration» selv. Veldig greit.

 Brygga som møtte oss i Palmeira

 Med alle typer fangst, også HAI!

Etter å ha fått stempler på lovlig opphold i landet og her på øya, fikk vi oss en øl i kneipa på brygga og herlig overblikk over livet i havna. Så rodde vi ut i Felice for å gå videre, skal prøve å finne en litt mer badevennlig havn sørover på øya.

 Øl på brygga!

 Gatelangs i Palmeira