Pacifico | "S/Y Felice"

Alltid med en i masten

27. juli 2013 § 2 kommentarer

Rangiroa, Tuamotus

Etter en liten uke i det (nesten) øde atollparadiset gikk vi i går tilbake til landsbyen Avaturo og ankringsplassen utenfor Kia Ora Hotell. Vinden er den samme her oppe, fortsatt på rundt 30 knop og med opp mot 40 knop i kastene, men det er nokså rullete og ubehagelig i båten (selv om vi er inne i en atoll), på grunn av bølgene som bygger seg såpass opp på de 40 nautiske milene som lagunen er lang. Vi er glade for dagene nede i syd, hvor motusene var god le mot den hissige sjøen utpå.

Mission nå er å fullføre dykkerlappen for mama, vaske klær og handle litt før vinden løyer og vi kan sette kursen mot Papeete, Tahiti. Supermolli ligger igjen i syd foreløpig og kommer nok oppover om en dag og to for å gå sammen med oss til Tahiti. Planen er igjen å seile mer og mindre sammen med dem resten av det sentrale Stillehavet, kanskje helt til Fiji. Det har vært lange aktive dager på stranden og noen hyggelige (og sene) kvelder i cockpiten deres (vi benytter sjansen nå mens Gudbrand er om bord, og er så grei å sitte barnevakt!). Trivelig og funny, Nikola serverer tynne rum-drinker (vi har tross alt full arbeidsdag med fem kids dagen derpå…), og Marcus har bygget bass boostere av rørene til varmeovnen i båten. Fine folk og igjen god stemning. Tror kanskje vi fikk litt overload av hverandre på et tidspunkt i Mellom-Amerika (kanskje ikke så rart etter å tilbringe hele dagen sammen i ukesvis i strekk?), men nå er karmaen tilbake og det er fett!

Siste natten sydpå, etter fem dager med mye vind, røk den ene anker-avlasteren vår tvers av der den går gjennom hallegattet. Gudbrand spratt opp og sjekket hva som var hent (når man sover i forpiggen er man automatisk og ufrivillig ankervakt ettersom ankervinsjen og kjetting er rett over hodet på en). Heldigvis var det bare en av to avlastere som gikk (Jo hadde laget dobbel avlaster tidligere på kvelden, ettersom den første så litt dubiøs ut – captain oh captain…!), så vi lå fortsatt godt. Jo var nede morgenen etter og fikk opp restene, med den galvaniserte kroken som viktigst.

Mens vi lurte på om ankeret ville sitte eller ikke da vi lå der, til tross for at Jo hadde dykket og sjekket det et par ganger (alle båteiere lurer vel uansett i litt heavy vind?!), så var det det motsatte som ble problemet i det vi skulle dra derfra i går. Kjettingen satt fast under et korallhode åtte meter under oss, så Jo måtte dykke igjen for å løsne kjettingen og lå i vannet og fulgte med under vann, mens han kommanderte ankervinsj og styring i det vi lettet anker. Heldigvis har vi en pony-flaske med luft nok til smådykk som krever mer enn det vi kan fridykke, og uten at vi trenger å ta frem fullt dykkerutstyr – DET er smart!

Til slutt var ankeret oppe, mens Nikola og Marcus hadde hatt god underholdning til morgenkaffen sin. På grunn av alle korallhodene og små-revene som er umerket i kartet og som ligger strødd rundt i lagunen, var det litt spennende å gå fra ankringsplassen og tilbake til slepesporet vårt da vi kom. Maria satt i masten 13 nautiske mil for å holde utkikk (det er ikke en eneste stake i hele atollen som markerer grunt farvann, men det er MYE av det…!). Fordelen med å sitte der oppe, rent bortsett fra et pusterom fra mas og småbarnsfeider i cockpit, er utsikten: store bølger fra havet som skummende bryter på det ytre revet i atollen, motusene med en kritthvit stripe sand mot det turkise vannet, og de grønne palmekronene mot klarblå himmel – oh så vakkert!

Vi kom oss ut med nok vann under kjølen og hadde en fin tur opp til landsbyen. Mens Mikkel og Billie sov, fikk til og med mama en lur på fordekk og alle var happy. Av en eller annen grunn har Birk lært seg: «hvis mor er glad, er alle glad», og det er sannhet i det. Hi hi!

Nå ligger vi bra her, men det er ikke en yndlingssituasjon å ankre i rullete sjø og opp mot 35 knops vind… Det meldes at vinden skal løye i løpet av helgen, og så fort også svellen har lagt seg noe, så stikker vi til Papeete med Supermolli. Der blir det gjenforening med Lady Emily (og kanskje Salsa?), det blir hyggelig!

I dag har Gudbrand og Jo leid sykler og hatt Mikkel og Billie i hvert sitt sykkelsete, mens Birk har free ridet på egen sykkel. Maria har fullført dykkerlappen, med ocean dive på 30 meter – yeah!

PS: Jo og jeg sloss om å være på nett med samme pc her nå – luksusvare…!

Supermolli igjen i syd

Slitsomt med sykkeltur…

Birk med lokal kompis

Postkort fra en atoll

25. juli 2013 § 3 kommentarer

Avaturo i Rangiroa, Tuamotus

Drøm!

På utsiden av atollen

Her ser dere passet inn i lagunen

God stemning og bra mat hos Lili

Jevnlig kommer det supplybåter med alt som trengs på den lille øya.

Og som tar med kopra (kokoskjøtt til å lage kokosmelk) for salg til storprodusenter

Fiske med noen barn i landsbyen

Miki!

Herlige båter

Noen bøyer og noen hoder…

Tidlig «stand up paddle»-stil!?

Pc-trøbbel på sjøen: rust i en USB-inngang. Vi prøver med CRC (som med alt annet )…

Billie + Jo

Ok? Ok! (Maria lærer videre all dykke-teori!)

Mikki-mann!

«Lady Emily»-crew har endelig funnet etterlengtet nettilgang…!

M+J har fått en velfortjent middag UTEN BARN på resorten Kia Ora – luksus!

Stranden inni lagunen

Korall-strand på utsiden

Is-transe? (ikke ofte vi får tak i det for tiden, så fritt frem)

Birk bader med barna her – stolt og glad.

Nice!

Med begge hender

Supermolli gjennom passet!

Sammen igjen: Lina + Billie…

… og Lina, Jaron og Birk!

Supermolli + Felice hos «Josephine»

Lady Emily + Supermolli + Felice

Jean Gabriel og Jo

Smil, farfar Jarle!

Lady Emily

Skulle ønske vi også hadde 50 Hk (med Kasper)

Formiddag hos «Josephine»

Kirken, med skjellpynt på fasaden

= Maria+rar

«Josephine» – yndlingsstedet!

… med katt…

…servering for alle…

…stor mugge med kakao…

… og fine formiddager!

Dinghy-brygga på Kia Ora Hotell

Opp med henda!

Alt skal med!

Drømmer, venner og hverdag

22. juli 2013 § 6 kommentarer

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

Opplevelser, steder og folk er flotte, de lange seilasene er himmel og helvete, det å bo i båt og å flytte på seg hele tiden er tungvint sammenlignet med å bo hjemme, alenetid er mangelvare, vi savner venner og familie, og tiden vi som familie har sammen er slitsom men FANTASTISK!

Et forsøk på en liten oppsummering så langt… Det er ett år og tre måneder siden vi heiste seil og dro fra Oslo. På den tiden har vi krysset to verdenshav og seilt halve jorden rundt. Drømmen er veldig ofte annerledes enn virkeligheten, og det er klart vi opplever det til tider. Men så går det over og da er de fine stundene helt rå.

Før Supermolli kom til Rangi var vi mye sammen med våre dansk-franske venner i Lady Emily – en fin og hyggelig gjeng full av drømmer og spennende historier. Vi har hatt åpne og inspirerende samtaler med Bettina og Jean Gabriel om alt mulig; drømmer, reise, forventninger, hverdagen, båtliv småbarnstilværelse, utfordringer, planer og fremtiden. De to eldste gutta der, Christopher og Kasper, dro hjem til Danmark for to dager siden, og resten av gjengen flyr hjem fra Papeete i løpet av en måned og to. Da er ett års jordomseiling slutt for dem for denne gang, men antageligvis fortsetter de et stykke til neste sommer. De skulle ønske de hadde mer tid, menn jobb og skole kaller i København. De dro videre til Tahiti for noen dager siden.

Vi synes fortsatt at livet i båt med alle små og store hverdagslige gjøremål ofte er tungvint, og mer slitsomt enn befriende. Det er hverdag, bare et annet sted enn hjemme. Mikkel, Billie og Birk krever all vår tid og energi på dagtid og når kvelden kommer er det ikke så mye futt igjen. All den tiden vi drømte om og forventet at vi skulle få på tur går hovedsakelig med til barna og det er bra (!), for vi er mye sammen og vi tror vi kjenner hverandre bedre enn hvis vi hadde vært hjemme og fra hverandre på jobb og i barnehage hver dag. Vi er glade for virkelig å få oppleve dem mens de er små og se dem vokse til og utvikle seg så tett på, uansett hvor slitsomt det er. For de krever mye, Mikki fordi han er så liten, Billie fordi hun egentlig ikke er så stor hun heller og Birk fordi han er full av energi og trenger mye input og utfordringer for ikke å gå lei. Og den tiden til oss selv, Jo og meg sammen eller hver for oss, den er det veldig lite av og det savner vi. Om livet hjemme hadde vært like intenst midt i småbarnstiden kan vi jo ikke svare på, men jeg tipper vi hadde kjent stresset der også… Ikke meningen å klage her altså, og vi vet at det er selvvalgt, men dette er noen refleksjoner rundt småbarnslivet i båt – fra en sydhavsatoll.

Vi møter utrolig mange hyggelige og spennende mennesker, både de lokale og andre på båt. Og mange båter har vi møtt igjen flere ganger underveis og blitt gode venner med. Men vennskapene er ofte flyktige ettersom vi hele tiden seiler videre i forskjellige retninger og det går tid mellom hver gang vi møtes. Det er en stor forskjell fra hjemme hvor vi har venner og familie i nærheten hele tiden, og det er en av de vanskelige tingene med å være på tur, synes jeg. Selv etter timer på stranden og lange samtaler om livet på tur, vær, rutevalg, utstyr eller smarte triks for livet om bord, så er det veldig varierende hvor personlig slike forhold blir. De fleste vi møter som er på jordomseiling er over snittet individualister og har, som oss, sin egen agenda. Og selv om de fleste også er ekstremt sosiale og det er lett å komme i kontakt og bli litt kjent med, så stopper det gjerne der. Så når en dag er litt tøff eller jeg ikke helt vet hva vi driver med, DA savner jeg venninner og familie der hjemme ekstra. Noen som KJENNER meg og oss, som jeg vet ER der og som jeg kan prate med. På mange måter er dette livet litt ensomt, selv om vi omgås folk omtrent hele tiden… Skjønner?

Men vi har absolutt møtt folk som vi er blitt gode og nære venner med, som viser forståelse, og som vi har fått hjelpsomme innspill og mye god karma fra på dager når ting ikke er så lett. Det er deilig å møte folk som bryr seg – takk for det! Og det er viktig når man er så langt hjemmefra.

Vi ligger trygt på ankeret, med 60 meter kjetting ute på 6 meters dyp, og i ly av en motu. Vi har hatt steady vind på rundt 30 knop og over 40 knop i kastene de siste dagene. Nå venter vi på roligere vær for å gå til Tahiti (men først skal mama avslutte dykkerlappen lenger nord i atollen, to dykk og eksamen gjenstår). Vi har aktive stranddager på med Carp-familien (Supermolli), med dykking og ambisiøs bygging av flerskrogsbåter i leke- størrelse, ved hjelp av lokale materialer (les: kokospalmen). Vet ikke hvem som morer seg mest; Marcus, Gudbrand og Jo eller kidsa…!? Vi har også hatt full stranddag med feiring av Lina 4 år, med rosa kake – hurra!

Vi begynner faktisk å spise oss tomme for enkelte matvarer, det er skrantent på mel, havregryn og tørkerull (sistnevnte er krise!), i tillegg går det nedover på ferskvarene her i øde palmeland. Nå går det sport i å bruke opp så mye av matlageret vi klarer, og teller tomme glass og bokser hver dag (rekorden er 12 hermetikkbokser på en dag…). Problemet er jo at vi produserer enormt med søppel og det er ikke akkurat noe sted å bli kvitt det her… Blir kult med storby!

Vi er veldig glade i alle dere der hjemme (som dere skjønner, og vet fra før)!

(Vær)fast på en korall(strand)!

21. juli 2013 § Legg igjen en kommentar

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

I en liten uke fremover skal det blåse rundt 30 knop, så vi blir her i Rangiroa. For folk med god tid og null avtaler i kalenderen spiller det ingen rolle, så lenge ankerfestet er godt. (Og ta det med ro der hjemme, vi kommer oss til Papeete i god tid til å få Gudbrand på flyet hjem)! Planen var å gå til Tahiti og Papeete om noen dager, men nå er vi altså litt stuck her. Og det gjør ingenting; vi ligger i det sørøstlige hjørnet av Rangiroa, utenfor en liten motu med palmer og rosa korallstrand, og ved siden av oss ligger Supermolli, noe annet trenger vi egentlig ikke…?

Tuamotus er med god grunn blitt kalt «the Dangerous Archipelago», fordi hele øygruppen kun består av lave øyer (motus) der høyeste punkt er kokospalmene som vokser her. Det gjør at øyene er synlige først når man er rundt 8 nautiske mil fra land. På nord- og vestsiden av lagunen ligger gjerne øyene i atollen, mens det langs sørsiden av atollen ofte bare er barvasket rev som ligger akkurat i vannoverflaten. Selv i dagslys kan det være vanskelig å se revet før man kommer helt nære, og da er det ofte for sent… I mange atoller er det flere enn en inngang til lagunen, her i Rangiroa er det to og begge ligger på nordsiden, mellom store motus. Før det fantes moderne navigasjonsutstyr var det mange som valgte å ikke ta risikoen med å seile i øygruppen, og styrte i god bue rundt Tuamotus. I dag er det ikke noe problem, men man skal vite hvor man er, ha kontroll på tidevann og strøm, og det anbefales ikke å gjøre innseiling til atollene i mørke. Med solen i ryggen og en mann (eller kvinne!) godt oppe i masten er et bra triks når man seiler inn mot et pass eller skal ankre i en atoll, derfra er korallhoder og rev godt synlige som svarte og brune flekker mot sandbunnen i det turkisblå vannet. Og når det gjelder dybden generelt: jo lysere turkis farge, jo grunnere vann…

Vi gikk fra forrige ankringssted og sivilisasjonen og sørøstover i Rangiroa sammen med Supermolli i går. Vindstille, blikkstille vann og Birk og Billie fikk dyppet seg i sele fra bommen underveis. Etter rundt 30 nautiske mil og noen timer nådde vi «hjørnet» av atollen og det var bare å velge og vrake i hvite sandstrender å ankre opp ved (jeg kødder ikke, det ER som på postkortene!). Vi sendte Supermolli først, ettersom kartplotteren vår fortsatt streiker og vi av den grunn ikke har dybdemåler heller, og det var dypt vann (mørke blå farge). Vi hadde Gudbrand ved første saling på todelt mission, utkikk etter korallhoder+rev og foto. Mama stod i baugen oppå pullpiten, så vi hadde begge første rads plasser i det little green raching machine Supermolli gikk GANG GANG GANG rett på et undervannsrev, så det husket i riggen og vi kunne høre Nikolas kjefting helt ned i byssa hos oss! Marcus (som de foregående tyve minuttene var blitt bedt av sin kone om å holde utkikk, men som av anarkistiske grunner hadde valgt å la være…) var i vannet med dykkemaske i løpet av et sekund eller to og kunne konstatere at det så greit ut med båten (hvordan det stod til med korallhodet sa han, som vegetarianer og vokter over alt levende på jord, merkelignok ingenting om…). De gjorde bare litt under 5 knop da de gikk på og Supermolli er av stål, så sammenstøtet gikk bra for den parten i hvert fall. Men fast stod de, og Felice måtte til rescue. Med full power på Mr. Perkins fikk vi dem av, og følget fortsatte med kursen mot en annen strand, og MED utkikk også ombord i Supermolli. Nikola fortalte etterpå at hun med god grunn hadde vært rimelig forbanna, men at det også var litt tilfredsstillende at de hadde gått på, så kanskje han hører på henne neste gang… Hi hi.

Det er et fantastisk fint sted, og vi deler på litt jobbing om bord og strand-hang out. Stranden ligger i le for vinden og det er helt stille vann og den perfekte lekeplass for kidsa. Med Jaron og Lina her er de selvgående alle tre i timer av gangen (kun avbrutt av litt justering av dykkemaske eller noe). Sanden går fra gulhvit til rosa i ettermiddagssolen og vi nyter dagens siste solstråler før vi må rømme stranden på grunn av innpåslitne no no-fluer (som stikker = KLØE!).

Gudbrand kikker på verdenskartet på veggen og planlegger sin egen jordomseilingsrute en gang i fremtiden. Felice skinner etter at han har pusset alt stål om bord og vinsjene synger istedenfor å knirke – takk Gudbrand (og dette er bare NOE av alt det han gjør). Han innrømmer til og med å finne en steinersk ro (han er som mama, Steinerskole-barn uten full overbevisning) når han syr tauender!

Maria fikk i seg ett eller annet forrige uke og har vært i sjabby form siden det; magekramper, sliten og kort lunte. Kjipt, men har vært hos lege og fått piller, og Jo og Gudbrand er helter og ordner ALT, så jeg har fått hvile og søvn. Nå begynner formen å komme seg og det er digg. Fullføring av dykkerlappen blir en av de siste dagene før vi går til Papeete.

Det er rolige dager i mye vind (max var 30 knop i natt) men vi har god hold i sandbunnen. Og vi ser på kart og leser i pilotbøker, og lurer og tenker på hvordan ruta vår ser ut fremover.

På vei inn mot akringsplassen