"S/Y Felice"

Hanavave, Fatu Hiva, Isle Marquises

«Seilene ble firt og med motoren på sakte fart gled vi nærmere land. Nakne brattberget formelig hang over hodene våre, stupte rett ned i brenningen. Men etter en stund var det som fjellforhenget ble trukket til side, og rene paradisdaler dukket opp, en for en. De slynget seg innover og forsvant. På ny strømmet jungelluften mot oss, sterkere enn noensinne. Fatu Hiva. Et drivhus med steinvegger».
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Fatu Hiva på 30-tallet i boka «Grønn var jorden på den syvende dag»).

Hanavave, bukta vi ligger ankret i er omringet av bratte fjell som stuper ned i havet rundt oss. Det minner oss om å stå på tunet på Frigard i Lærdal, bare at vi er i tropene. Helt innerst i bukta gjemmer landsbyen Hanavave seg, bak en steinmolo som tar av for den verste svellen fra sør. Det bor et par hundre mennesker her og det er kun en vei som snirkler seg innover dalen mellom tilfeldig spredte hus og frodige frukttrær. Før du vet ordet av det har du gått gjennom all bebyggelse og lagt landsbyen bak deg. Der begynner jungelen og bratte fjell stiger til værs, først med irrgrønn vegetasjon, og på toppene er det bare stein igjen.

Det er en mektig natur! Nå har vi vært her i to uker og det er fortsatt WOW! Heyerdahl syntes denne dalen nærmest så kunstig ut, og beskriver den som en teaterkulisse. Vi forstår virkelig hva han mener. Det er akkurat som om de ulike delene av naturen, jungel, grønne eller steinete fjellsider med spisse topper, og kokospalmene i forgrunnen, når som helst vil skli til siden eller heises opp som på en kjempescene. Og ettersom lyset endrer seg ut i fra hvor solen står på himmelen, forandrer også landskapet seg. Lyset som kommer i det solen titter frem etter en regnskur er fantastisk, for ikke å snakke om i det det lysner og ved solnedgang. Oh la la, det er dramatisk og vakkert!

Når man ser inn på øya og opp på fjellmassene fra båten er det så utrolig klart og konturene i naturen så tydelige, ikke som noe vi har sett før. Det er ikke lett å forklare det, kanskje jeg skulle gitt meg etter Heyerdahls velvalgte ord…

Isle Marquises (Marquesas Islands) er den nordligste av øygruppene i Fransk Polynesia. Øygruppen var bebodd av folk som migrerte fra Melanesia før Europeerne gjorde sitt inntog. Første Europeer som kom øyene var en Spanjol på 1500-tallet. Marquesas har imidlertid vært fransk siden 1842. Fatu Hiva (der vi er!) er den sørligste av de ti øyene som utgjør Marquesas. I dag bor det rundt 6 000 mennesker i Marquesas, dette er etterlevningene etter krigerske og kannibalistiske stammer som regjerte her før Kaptein Cook kom til området på 1700-tallet. Befolkningen sank dramatisk etter kontakt med Europeerne, som drepte og bragte med seg sykdommer. Bare på Marquesasøyene sank tallet fra rundt 100 000 til noen tusen! Øygruppen ligger så avsides og hadde tidligere lite kontakt med resten av omverden. Da første verdenskrig var slutt visste ikke engang beboerne i Marquesas at det hadde vært en verdenskrig… I dag lever de av fiske og sitt gamle kunsthåndverk, som de holder liv i og selger.

Bukta vi ligger i har mange navn. Hanavave betyr Bay of Big Surf på polynesisk. Vi opplevde litt av det i forrige uke da det kom noe svell, men de lokale bare lo av oss båtfolk som var skeptiske til å surfe inn rundt moloen på brytende bølger, forholdene var ingenting sammenlignet med hvordan det kan være her… Det sies at bukta opprinnelig het Bay des Verges, som betyr Fallos-bukten, på grunn av alle steinformasjonene som lett kan assosieres med penislignende figurer. Dette ble selvfølgelig ikke godtatt av misjonærene, som snek inn en «i», slik at det ble Bay des Vierges. Dermed klarte de å snu betydningen til Bay of Virgins, altså Jomfru-bukten…

Det bor noen hundre mennesker på Fatu Hiva. Dette er den eneste bebodde øya i Marquesas som ikke har noen landingsstripe for fly, det er ikke mulig å lage i dette kuperte landskapet. Det gjør også øya til en av den minst utviklede og mest autentiske Marquesasøyene. Eneste turister vi har sett her er andre båtfolk. Foruten Hanavave er det en annen landsby på øya. Omoa er større enn Hanavave og ligger 4 nautiske mil lenger sør (der har de til og med boulangerie, skulle gjerne ha vært der for en croissant!). Her i Hanavave er det en liten butikk som selger cola, pringles, vaskemiddel, pasta, noe hermetikk, litt ferskvare, linser, myggspiral og godteri. Den er åpen et par timer to ganger om dagen. Ellers er det kirke, skole, postkontor og en telefonkiosk. Så ingen is da vi kom i land!

De er ikke så opptatt av penger (og om de er det så vil de ha polynesiske franc, noe vi ikke har…), men vi har blitt gode på byttehandel. De aller fleste har noe å bytte bort (det går mest i frukt og fisk) og alle vi har møtt er åpne for en handel. Hittil har vi byttet bort en del ting som vi har for mye av eller skulle kvitte oss med; fiskekroker, gamle dieselkanner (tomme), tauverk, tegnesaker, kritt, klær, sko og leker. For dette har vi fått pamplemousse, appelsin, sitron, lime, papaya, avokado, mango, fisk, kylling, basilikum, pluss tapa cloth og tiki (to typer lokal kunst). Beste byttehandel vi har gjort til nå er vel to gamle fendere mot en 7,5 kilos nyfisket yellow fin tunfisk, levert på dekk (= sushi, ceviche og tunabiffer)!

Folk er utrolig vennlige og ellers overraskende kule til å bo på en bitteliten isolert øy – boomblaster er popis, og alle de unge går rundt og spiller popmusikk i teknoversjon (verste vi har hørt hittil er tekno- ABBA…)! De er dønn seriøse når det gjelder en lokal form for fotball og trener hardt to ganger om dagen. Vi har fått høre at det er opptrappingen til den årlige fotballturneringen mot nabolandsbyen. Seriøse greier, de kødder ikke.

Vi har funnet skikkelig roen her og har blitt mye lenger enn vi hadde sett for oss. Endelig har vi landet, vi er ferdige med den lange havkryssingen og har virkelig kommet til det som innerst inne har vært drømmen og målet vårt. Har ikke helt bestemt oss for når vi går videre enda, det eneste er at vi virkelig trenger klesvaskeriet vi har hørt rykter om at finnes på Hiva Oa! Oda og Miss My gikk dit for en ukes tid siden og melder om en utsatt og rullete ankringsplass og kjip jollebrygge, ikke noe å trakte etter der. Men senest 20. juni må vi være på plass på Hiva Oa, for da kommer Gudbrand og skal være med oss i halvannen måned. Det blir hyggelig!

Det kommer stadig nye båter hit, en del som vi kjenner fra før. For de fleste er dette første ankomstbukt etter Stillehavskryssingen, noe som er naturlig ettersom det er den sørligste øya, og å skulle gå hit senere vil bety motvindseilas. Det eneste kritiske, som har vist seg å ikke være noe problem, er at det ikke er mulig å gjøre offisiell innsjekk her. Men det viser seg at det gjøres uproblematisk på Hiva Oa, når man kommer dit etterhvert. Heldig for oss så er de franske immigrasjonsmyndighetene vesentlig mer slappe enn sine latinamerikanske kolleger!

Nå ligger det rundt 15 båter her, og det er god stemning og fine folk. Svenske Salsa kom for noen dager siden og Birk og Billie er glade for små lekekompiser i svømmeavstand (ikke så veldig synd på dem, det var vel bare et par tre dager fra Miss My barnehage dro, til Salsa barnehage kom!). Har også blitt kjent med en fin norsk gjeng om bord på Blue Marble, og hatt hyggelige dager med dem. Fire av dem var selv barn om bord på «Svanhild», en galeas som seilte jorden rundt som en hippiegjeng på 80-tallet.

Siste båt inn her kom i dag og er en liten jolle av en racingseilbåt (6,5 meter lang mini transat) med to franske kompiser om bord. Florian og Alex gjorde Stillehavskryssingen fra Galapagos på 21 dager. Hyggelige kiser, og de var happy for å bevege seg på land! De skal resten av veien rundt jorda og der snakker vi trange kår… «Are someone else telling you that you are crazy?” spurte Jane fra New Zealand dem på brygga her. De smilte og trakk på skuldrene som bare franskmenn kan.

Det eneste vi sliter litt med er overgangen fra gringospansken vår til fransk. Men de er glade i barn, så det hjelper fortsatt å dytte en av blondisene foran oss når vi ønsker å oppnå noe. Og det er ikke lenger bare kidsa som driver med kroppspråk… ha ha!

Tidsforskjellen forteller oss at vi er langt hjemmefra, dere hjemme i Norge er 11,5 timer foran oss!