september | 2013 | "S/Y Felice"

På fisketur i trusa

10. september 2013 § 2 kommentarer

Mophelia, Fransk Polynesia

«You want to come fishing with me?” Spør Hio, det eneste mannlige medlemmet av Raioho familien nord på Mophelia, meg idet vi lander med jolla på stranda.
Vi går over den smale øya til utsiden og vader utover i alt fra ankel- til knedypt vann i en naturlig lagune med korallhoder overalt. Min jobb er å bære bøtta, kniven og harpunen ved behov. Hios teknikk er enkel men livsfarlig. Han spurter plutselig utover i lagunen og skremmer opp to tre kirurgfisk fra sine hjemmesteder. Vi samarbeider om å se hvor de så gjemmer seg før Hio med dykkemaske legger seg ned i det grunne vannet og stikker hendene inn i små hull. Harpunen bruker han som sperre gjennom et annet lite hull slik at fisken ikke klarer å stikke av. Et minutt etter drar han ut en vettskremt fisk som ender i bøtta mi.
Ganske imponerende siden kirurgfisken har to giftpigger under magen og masse knivskarpe sporer på halen samt pigger over hele ryggen. Jeg føler meg überklønete der jeg vasser rundt i trusa (glemte badeshorts…), og forsøker ikke å skli eller snuble på det glatte underlaget. Det er litt som å løpe nederst på rullesteinsstranda på Jomfruland eller å løpe gjennom ett urydda barnerom midt på natta. Men vi har fiskelykke og snart har vi syv kirurgfisk og to store groupere i bøtta. De siste ble skutt med harpun ytterst mot havet i naturlige gryter i korallene. Hio la seg uti med kun tærne over kanten i ett minutt, to minutter, så plutselig rykker han til og kommer glisende opp med den første av grouperne.

Special present for you my friend, look look! Han peker inn I ett hull under en korall. Jeg ser ingenting, men han legger seg ned med dykkemaske og stikker hele hodet inn i hullet for å se hvordan beboeren har forskanset seg. Så bytter han ut hodet med en arm og får etter noen minutters kamp plukket ut en to kilos languster (hummer uten klør).

Og som om det ikke er flott nok bestemmer en svær knølhval seg for å gjøre tre hopp rett foran oss mens vi fisker ytterst på revet. Hele hvalen hopper ut av vannet gjør en halv roll og plask på ryggen. Hio og jeg står kanskje 70 meter unna, på kanten av det brådype storhavet og måper. Men bøtta er full og vi trasker tilbake etter en times tid på revet.

Det bor kun 12 mennesker på øya og de utnytter kun en liten del av ressursene de har til rådighet. Dermed er det mulig å nærmest plukke fisk på denne måten siden det ikke er noe overbeskatning.

På stranda renses og fileteres det. Vi får store beinfrie fileter til ungene, beinete fileter til oss voksne og hummeren med oss hjem.

HVA? Skal vi bare ha fisk og ikke NOE annet til kveldsmat er Birks spørsmål når panna settes på bordet. Helt riktig, er vi ikke heldige! sier vi i kor tilbake. Men ungene spiser og det meste forsvinner. Gryta er litt for liten eller hummeren er litt for stor, men det går akkurat og er god nattmat for de største om bord litt seinere. Selv om ingen av oss var overbegeistret for tanken på å koke inn byssa med hummer…

Til havs med hval og topptur

3. september 2013 § 1 kommentar

Maupiti, Isle de la Societe, French Polynesia

Fortsatt utrolig fine dager! I dag dro Mikkel, Billie, Birk og Jo ut av atollen i jolla sammen med en gjeng andre for å se etter hval. Like etter svømte Birk og Jo sammen trespekkhoggere, i det store blå Stillehavet! Mikkel og Billie fikk med seg alt sammen fra jolla og prøvde ivrig å klatre uti de også.

Nå har vi akkurat snakket med Birk og Jo i VHF’en, de har klatret opp på Maupitis høyeste topp og står som to små prikker der oppe. Tøffe fyrer! Og med den 360 graders utsikten de har over havet rundt atollen, hjelper de Maha Papou på hval-jakt. Den franske familien er på dagens første tur i jolla for å prøve å svømme mer med dem. Vi skal igjen i ettermiddag!

Oh la la – Maupiti!

Du ser hendene til Manu til høyre – SÅ nære!

Papou + Gadjo + Felice!

Lou 5 år!

Bursdagskake – I like!

Birk tar bilde av brannmenn-kompisene sine

Duende for anker foran Maupiti

Stillehavets fineste sykkeltur!

2. september 2013 § 1 kommentar

Maupiti, Isle de la Societe, French Polynesia

Har kanskje sagt det før, men dette er helt klart et av de beste stedene vi har vært! Maupiti ligger bare 26 nautiske mil vest for Bora Bora, men er mye mindre besøkt enn den velkjente naboøya. Her er det så trivelig og avslappet at det eneste du har lyst til er å sykle rundt og rundt øya, og smile og vinke til alle du møter (det tar en halv time å sykle rundt HELE øya. Og de to siste dagene har vi gjort nettopp det, med stopp på en strand halvveis rundt. Mikkel og Billie i barnesete og Birk stolt på egen sykkel.

Som de fleste andre av Selskapsøyene er Maupiti en vulkansk atoll med høye fjellformasjoner omringet av korallrev. Passet inn i lagunen her har rykte på seg for å være krevende og kjipt ved mye svell, men vi hadde god timing og det har ikke blåst mye på lenge så det var lite sjø. Vivian på «Duende», som gikk inn rett før oss ga en god beskrivelse over VHF’en da de var gjennom: «well, it was more boring than scary, I didn’t even get out my camera».

Imponerende nok dyrker de lokale mye grønnsaker og frukt, selv med dårlig jord og begrenset dyrkbart areal. Det er fullt av store og fyldige mango- og brødfrukttrær fulle av frukt, og det tette bladverket gir litt etterlengtet skygge i varmen. Selv ute på motusene (sandbelagte koralløyer som danner revet rundt lagunen) dyrker de grønnsaker og frukt. De får til og med opp drikkbart vann fra grunnen der ute!

Da vi kom inn lå det to andre båter for anker her utenfor den lille landsbyen, nå er vi kanskje så mye som 20 båter (alle venter på passatvind for å seile vestover). Det er ikke mange tursiter her, bare noen få som bor på et av øyas få pensjonat, eller andre seilere, men stort sett er det bare lokalbefolkning. Jo er blitt kompis med båtbyggeren her, som forer oss med pamplemousse hver gang vi går forbi han. En av våre første opplevelser her var at vi fikk to store bananstokker, grønnsaksdama mente at barna jo måtte ha frukt og hun ville ikke ha betalt!

Vi seilte hit sammen med kompisbåtene Maha Papou, Duende og Gadjo Dilo, og i tillegg har vi hooket opp med to andre franske barnebåter, så selskapslivet bare fortsetter. De siste fire dagene har det vært to barnebursdagsfester (også for voksne!) på stranden og ellers hyppig sosialisering – veldig trivelig, men også litt slitsomt med kveldsrangling ettersom Mikkel starter dagen om bord her rimelig punktlig klokken 06.00… Birk snakker nå skikkelig godt engelsk, Billie skjønner mye og prater også en del, og noen av Mikki’s første ord er «bye bye» og «hello», i tillegg til viktige ord som jolle, båt, tau og kake.

Det er mye manta rays her, om morgenen svømmer de forbi ankringsplassen, og vi ser dem tydelig i det klare vannet. Jo snorklet med mantas større enn jolla for noen dager siden – det er utrolig! I morgen, etter at Birk og Jo har besteget øyas fjelltopp, ankrer vi opp rett ved der mantaene holder til, så kanskje vi får dykket mer med dem…

Om noen dager (hvis været tillater det!) fortsetter vi vestover fra Selskapsøyene, og seiler dermed ut av Fransk Polynesia. Vi har vært i denne franske delen av Stillehavet i tre og en halv måned nå, og har opplevd mye kultur og natur på de tre øygruppene Marquesas, Tuamotus og Selskapsøyene. Vi begynner å bli skikkelig gode på vårt nokså begrensede franske vokabular også. Det er utrolig å se kontrastene; fra storbyen Papeete og turistmaskinen Bora Bora til utenforliggende Fatu Hiva og små atoller i Tuamotus. De høye fjellkledde vulkanske øyene mot atollene med korallrev som så vidt stikker over vannoverflaten. For noen farger, blomster, trommer og trivelige avslappede folk. Og wow, for noen strender og laguner!

Men før vi sier au revoir til Selskapsøyene og Fransk Polynesia, blir det nok et siste stopp på den vestligste atollen, Ile Maupihaa. Der bor det kun syv personer og det skal være et fantastisk sted!

Går ikke lenger inn, lagunen er ikke kartlagt…