Barn ombord | "S/Y Felice"

Vestover i Carib

23. januar 2013 § 2 kommentarer

Så seiler to små båter vestover i Carib – mot Panama og Stillehavet!

På vei over Atlanteren var vi virkelig ikke sikre på hva vi ville videre. Skal vi bli et år i Carib, skal vi si oss fornøyde og seile hjem, eller skal vi følge drømmen vi hadde da vi dro og fortsette mot Stillehavet (eller er det fortsatt drømmen)?

Atlanteren var til tider tøff og brutal for oss. Og vi opplevde igjen, som under kryssingen fra Portugal til Kanariøyene, at for oss med tre små barn om bord så er de lange etappene beinhard jobbing. Det er null tid til det mange sikkert så romantisk forbinder med en havkryssing: å se utover havmassene og la tankene fly, eller å lese bok etter bok på frivakt… (sukk!) Her går det i ett! Det er fint å se at Mikkel, Billie og Birk er på havet med den største selvfølgelighet og lever, leker, ler og sloss som normalt, men vi voksne flyr mellom kids og seil og bysse og alt mulig som skal gjøres på dagtid, i tillegg til nattevaktene… Vi har spurt oss selv flere ganger om det er verdt det? Og nå har vi enda en gang landet på at det ER det. Det er faktisk ikke så mange av de lange havetappene igjen, og småturene på 500 nautiske mil og nedover går fint.

Alle prosjekter har oppturer og drittperioder, og jeg vet ikke helt om vi var godt nok forberedt på det, men det er klart at det gjelder dette prosjektet også! (Og hadde vi visst det så hadde vi kanskje aldri reist, så det var bra at vi var positivt innstilt!) Det ville jo vært rart om det kun var en smooth ride å sette hele småbarnskallasset i en båt og dra avgårde…

Og litt må man jo betalte for å kunne få oppleve verden med barna sine hver dag. Så nå drar vi vestover!

Som vi har fortalt tidligere, så har vi giftet oss litt med Supermolli. De er en småbarnsfamilie akkurat som oss, bare at de er fra Hamburg. Vi deler de samme drømmene og har samme planer, så vi kommer til å seile sammen fremover. Det gjør hverdagen lettere og gledene større – kidsa har venner rundt seg hele tiden og det har vi voksne også! Det er fint å ha noen å dele opplevelsene (og frustrasjonene!) med, men det er også fint å ha hver sin båt å dra hjem til.

Første stopp er Aruba, rart med Europa (de Nederlandske Antiller) her midt i rastafari-land…!

Paradis i Saltwhistle Bay

6. januar 2013 § Legg igjen en kommentar

Mayreau, Saltwhistle Bay

En favoritt! Fantastisk deilig og stille liten bukt i skikkelig Carib-style med kokospalmer hengende ut over stranden. Wow… Her er vi nesten alene på stranden – fin stemning og avslappende dager!

Det er faktiskt to bukter som går inn fra hver side av øya, bare med litt sand og kokospalmer mellom. Vi har lest at kokospalmene ble plantet av en fyr som het Coconut Johnny, som har plantet de aller fleste av kokospalmene i hele østlige Caribien (for å suge opp vann og gjøre det mer levelig uten så mye mygg).

Det er maks lov med 15 båter på ankringsplassen her av gangen, eksklusivt…

Øya var opprinnelig eid av Eustace familien. De eide hele øya og hele Tobago Cays. Helt til godt oppi 70-åra ble det hele styrt som et slags føydalsamfunn hvor ingen eide sin egen tomt og hvor du måtte betale til Eustace’ne både det ene og det andre.
Helt på toppen av øya lå det en svær villa med 360 graders utsikt, vi spurte på spøk en lokal innbygger om det var ordførerens hus, noe det faktisk var, hun het selvfølgelig Madam Eustace og var øyas mest forhatte innbygger. Etter at regjeringen i St. Vincent og Grenadinene gjorde en avtale og kjøpte mye av landet fra Eustace’ne på 90-tallet, har de lokale fått kjøpe sine egne tomter, men de flotteste tomtene er fortsatt deres og hatet består.

The Lunds

Vi gikk de råbratte bakkene opp til byen en dag, der er det flott utsikt over hele Tobago Cays. Det var så varmt at vi endte opp med bare å gå gjennom det lille som viste seg å være byen, og ned igjen til stranden på andre siden (bading + øl). På vei hjem ble vi invitert inn i en barnehage vi gikk forbi, kanskje ikke så rart, vi var en gjeng med 6 barn fra fem år og nedover…! Vi pratet lenge med en hyggelig og bestemt bestyrer, mens Supermolli- og Felicebarna satte seg rett ned foran en TV og ble sittende hele besøket uten så mye som å se på en leke (underernært på barneTV og film – bra det)!

Topptur

Det er masse konkylier her! Overalt ligger tomme skjell, som suser fra havet i ørene våre. Har også spist det på restaurant her i Carib, godt (lokalt heter retten Lambi, og vi bestilte den først fordi vi av en eller annen grunn trodde det måtte være lam…).

Noe annet enn bading også

Fine kvelder med bål og grilling på stranden (vet ikke helt hvem av de store eller de små gutta som er mest ivrige med bålet…?!) Nikola er rå på pinnebrød, og Jo dealer hummer og fisk med de lokale fiskerne. Det ble faktisk så dyrt at vi har valgt å se på det som økonomisk bidrag til de fattige fiskerne her (les: en form for veldedighet)…

Dealing med boat boys

Vedsanking

Pinnebrød!

Vi drar videre til Tobago Cays og tenker at dette er et sted å komme tilbake til en gang…

The Lunds II

Boat mama x 2

Felice nr. tre fra høyre

Sveis…

Første stopp i Carib!

30. desember 2012 § 1 kommentar

Martinique, Ste. Anne

Her kommer livstegn fra oss og oppdatering fra Felice på de øst-karibiske øyer den siste måneden!

Digg med rolige og fine dager på stranden i Ste. Anne. Erik matros har gjenforening med familien på luksushotell (…?) og vi har noen dager med båten for oss selv før hele gjengen kommer ombord.

Også er det caribisk småbyliv i franske omgivelser, småhus i fantastiske farger på rekke og rad. Og vi fråtser i fransk vin, baguetter, oster og croissants! Men kan nok ikke bli her for lenge, for prisene er helt ville (trodde Norge var dyrt, dette er ikke langt unna)!

Naboene våre er rundt 120 andre båter som også skal feire jul i bukta her. Vi var tidlig ute i år og kjøpte plastikkjuletre i en Chinese-shop i Mindelo og pyntet det i god tradisjon lille julaften. Trodde poenget med plastikk-tre var å slippe barnåler overalt, men dette drysser bittesmå grønne plastbiter som Mikkel bruker all sin tid på å forsøke å plukke opp (det ryker nok over bord om ikke mange dagene). Det har fått plass i en av vinsjene i cockpit og gjør seg veldig godt i vinden!

GOD JUL!!! (bedre sent…)

Juletre-pynting

Julaften uten altfor mye planer og forventninger, litt rart uten feiringen vi er vant til hjemmefra og litt deilig også. Pannekaker til frokost, Donald’s julefavoritter, gavedryss (takk til nissen som fant Felice og satte gavesekken på dekk, og takk til alle for hyggelige og gjennomtenkte gaver til oss med liten plass!), bad og lek på stranden sammen med Ellen, Erik og Jon 2 år (som nedgraderer fra hotell til båtliv), stor og veldig hyggelig julelunsj med gjengen på båten Rusalka fra Mexico (barn på 3,5 og litt over 1 år) – veldig fin gjeng! Julekvelden ble feiret med nissegrøt til kidsa og franske småretter til oss andre etter småmatrosenes leggetid. Alle happy!

julaften

Det er lenge siden vi har vært på steder med strand uten bølger (Portugal), og er det en som er glad for det så er det Birk, som har vært skeptisk til selv ganske små bølger etter et par voldsomme møter med for store bølger…! Etter et par tre dager med dykkemaske i vannet her, så konstaterte han overrasket : «kroppen min bare flyter og flyter!» Og han svømmer! Det morsomme er at han bare kan svømme med hodet under vann, da ligger han stille i vannet og flyter mens han kikker ned på bunnen. Men det trengs litt mer trening med normal svømming med hodet over vann. Stolt gjeng her!

BIRK SVØMMER!

Lillebror onkel Marius og Camilla dukket opp på bryllupsreise her på øya, det var veldig hyggelig med dere! Fint å sees igjen, og deilig med lek og formiddags-vin på stranden. Og herlig middag med SLOW-grillet hummer og solnedgang på caribisk chabby chik-restaurant på stranden! Birk, Billie og Mikkel lever fortsatt på rasjonene med kaviar og leverpostei som mormor sendte, takk!

Onkel Marius og Camilla på besøk!

Digg sted, barna leker og vi spiser!

Må si at båtsjappene i Le Marin (rett over bukta for Ste. Anne) imponerte stort og vi fikk tak i stort sett alt på listen vår. De hadde til og med originalforing til Harken-beslaget for genovaskjøtet, som vi har forsøkt å mekke til selv (hvem skulle ha trodd det, Thomas?!).

Bortsett fra Eriks brutale møte med Martinique-myggen, med litt over 500 stikk på beina alene, og så hovne ankler (lår rett i skoa) som bare gamle damer kan få som en mystisk følge av giften eller noe, så er vi alle happy med Ste. Anne. Men vi er også ivrige etter det mer ekte karibiske, uten innslag av Frankrike. Vi har uansett stakket godt opp med franske viner!

kokosmelk – veldig spennende, men ikke favoritt…

Jon og Ellen er også om bord!

Prinsessekjolen (julegave fra mormor og morfar) er på uansett!

Elsk og hat over Atlanteren

23. desember 2012 § 17 kommentarer

Lykke! Nå løper vi nesten nakne på de caribiske øyer (etter 15,5 døgn på havet)!

Vi har gledet oss til å komme frem – både til å komme til hvite strender, palmer og turkist pisslunka vann, men like mye til å være ferdig med en SÅ lang seilas… For det er ingen som kan si noe annet enn at å krysse et verdenshav med tre barn under fem år er tøft, slitsomt og til tider to much… Selvfølgelig i tillegg til alle opplevelser med delfiner, solopp- og nedganger, stjernehimmel, morild, havbading og fine og morsomme studer i cockpit med hele gjengen.

Et par dager ut etter at vi seilte fra Mindelo på Cabo Verde slo det gode passatvind-været over til litt mer strevsomme forhold med grov, rotete sjø, kuling og regnbyger – heldigvis hadde vi været med oss, så vi gjorde god fart, men det var noen dager med hvite knoker etter å holde oss selv og kidsa fast. Det morsomme (nå litt i etterkant) er at barna ikke bryr seg så mye om livet på skrått, som det vi voksne gjør. Maria for eksempel, lot seg lett erte av bølgenes kaosdans («jeg blir hissig av disse bølgene!»), mens Billie og Birk tar det kun som ekstra utfordring i klatremanøvrene de gjør, og Mikkel får en utrolig balanse der kan henger i roret i først 20 grader krenging til styrbord så 20 grader til babord…

Det ER litt ekstra når det ikke bare er seg selv man må holde fast, men at vi i tillegg skal ta hånd om de tre upåvirkete kidsa under disse forholdene. De må for eksempel følges og hjelpes på do, og en 4-åring og en 2-åring tenker ikke på at de må holde på tallerken sin (og ALT annet) så ikke det havner i dørken i bølgene (og selv om vi voksne tenker på det, er det ikke bare barnas middagstallerkener som har fløyet rundt i cocpit, men vi har hatt flere retter som alle har fått en mellomlanding i dørken i byssa før det ble servert… ( og jeg skal love deg at 3-sekunders regelen gjelder her om bord)!

Heldigvis våknet vi til sol, varme og stille vann en morgen og stemningen steg om bord- da feiret vi halvveis med kinderegg og champis – og alle smilte igjen! Toppstemning hele dagen med bading midt på havet (5000 meters dyp) for alle mann!

Vi har opplevd at dagene går veldig i ett på en så lang havkryssing, og jeg tror vi fant en slags flow (kun avbrutt av tilløp til frustrasjon over «aldri» å rekke å sette seg ned og nyte, eller over ufrivillig balanseproblemer takket være sjøen…). Det er frokost til soloppgang i cocpit, morgenkaffe, lek, brødbaking, oppvask, småfiksing på båten, «skole», lunsj, formiddagskaffe, oppvask, bading, juleverksted, middag, ettermiddagskaffe, oppvask, sang, NRKs «Jul i svingen»-julekalender, kveldsmat, legging, voksentid (!), kveldsvakt, nattevakt…

Alt tilsier at barna trives om bord, Mikkel er happy for å ha alle i nærheten hele tiden, Billie pusler og leker for seg selv eller herjer med storebror eller prater hull i hodet på oss, og Birk er litt overalt, han leker med eller terger lillesøster, er intenst opptatt med en eller annen fantasilek med biler, tøyser med Mikkel, maser på oss eller er inne i Donalds verden. De er stort sett blide og morsomme, men det er også en prøvelse å være sammen alle sammen hele tiden…! Billie fant roen veldig på turen over, og når det gjelder Mikkel fungerte det fint første halvdel, helt tannfrembrudd begynte å plage han og det ble mye sutring og han sluttet å spise… Birk synes nok det var litt kjedelig til tider, og plaging av lillesøster ble fort et tidsfordriv, noe som endte i en del konflikter med mama… Men heldigvis er ikke smil og sjarme langt unna!

Selv om vi stort sett ser det samme dagen lang, så er det mye rart å se på sjøen. Vi er blitt godt kjent med flyvefisken underveis. Billie og Birk har daglige morgenturer på dekk for å se om det er noen stakkarer som endte ditt liv der. En ganske stor en (15-20 cm) traff Erik på nattevakt midt i ansiktet, et sjokkmøte for begge parter! Ellers er det delfiner som danser på baugen. Siste kvelden hadde vi besøk av tre svære spekkhoggere som fulgte oss. De kom opp rett ved siden av båten og surfet inni de stere bølgene som kom bakfra -et syn!

Og vi følger så klart den tradisjonelle førjulstiden med julekalender (mest aktiviteter og litt gaver), julevarksted med laging av gaver, nisser og juletrepynt, St. Lucia-feiring, tenning av adventsstske, nissegrøt, også øver vi på julesanger!

Og vi har selvfølgelig mange ganger i løpet av, og i dagene etter overfarten stilt oss spørsmålene: «hva i h… er det vi driver med?», «vil vi mer av dette?», «hvorfor reiste vi fra oppvaskmaskin, vaskemaskin, barnehage og et kaldt og tørt soverom?»

Svarene ligger nok i det som venter oss på andre siden av en sånn seilas. Er opplevelsene som venter på den andre siden oss verdt en havkryssing? Vi får se…

før avreise i Mindelo