"S/Y Felice"

Grenada, St. George

Fra en øde øy kommer vi til Grenada, som blir vår siste av de øst-karibiske øyene. Vi seiler så langt inn vi kommer, og det er laaangt inn i havna, vi føler nesten vi ligger for anker INNI byen! Her er det null vind, blikkstille og helt sinnsykt varmt. Legger oss rett bak Supermolli, litt oppå en moringsbøye som ser ut som den ikke er i bruk. Ettersom det ikke er noe vind, ligger alle båtene og snurrer rundt, og på et tidspukt trodde jeg at jeg rett og slett kunne gå om bord i Supermolli. Da er det ut med fenderne… Senere på kvelden får vi beskjed fra en hyggelig lokal kis om at vi ligger på et område kun for locals og at vi må flytte oss. Dagen etter legger vi oss derfor på utsiden, der går det faktisk an å puste (og bade!).

Det er masse spennende å se her; stort frukt- og grønnsaksmarked, et utrolig utvalg i alle «variety stores», musikksjapper, trevirkeutsalg, fiskebrygge, turistfeller av alle slag («rum-xxx») og småsjapper med altmulig! På fiske-/industrikaia her ligger gamle ferger som er kjøpt fra Norge, og vi kan tydelig se navn som Melfjord –  Bodø som er malt over på skroget. Rart, så langt hjemmefra!

Vi får tak i alt vi trenger (og ikke trenger!) til båten i en utrolig velutstyrt chandlery («Island Water World») Farlig farlig. Det var ikke langt unna at de faktisk hadde alt vi trenger til å få solcellepanel opp å gå i Felice, men det funket dessverre ikke. Får bli i Cartagena…

Det er bygget et vanvittig fancy marinaanlegg i en del av havna her, men vi prioriterer å få kjøpt noen nye bikinier til mama, og legger havneavgiftpengene i bikinipotten (var ikke forberedt på at alle bikiniene mine ville svinne hen i sol og saltvann SÅ fort…). Etter timer på leting etter en helt streit bikini (som ikke er i neonfarger og som er noe mer enn en den minste tanga du har sett) i byen her, er eneste alternativ håndsydde designerbikinier i en av sjappene inne på marinaområdet… Vi går for tre av dem (well spent money)…! En annen ting marinaen har er svømmebasseng. Det er jo som en lekeplass for kidsa, og som bamseklubb for foreldrene deres dagen etter Jo sin bursdagsfeiring! Der møtte vi også Linn og mann på båten «All-Linn» fra Bergen, veldig hyggelige folk!

En del av byen her er sterkt preget av at det kommer to cruiseskip hit daglig. Dermed fylles gatene opp med en horde av høylytte, solbrente, feite og ekstremt stylet men lite elegante amerikanere. Vi vil nødig forveksles med dem, og har vurdert å henge ungenes redningsvester på vognen når vi går i byen, bare for å poengtere at vi er på egen båt…!

 På vei inn i indre havn

 og ned på andre siden…

 Noen timer i luksus

 Noe annet enn å ha jolla surret på dekk…

 Klatrer`n I

 Klatrer`n II

 Jo 35 år (kaffe og regnbue – hva mer kan man ønske seg?)!

 Reggae-land

 Dykker på ankeret

 Chabby chic…

 På vei til Grenada

 Attitude continues…

Boat boys…

Her i Carib møter vi noe som er nytt for oss – boat boys! Det er unge menn i hjemmebygde og selvmalte trebåter, med gamle og skikkelig svære påhengere (det er de klassiske 80- og 90-talls Yamaha påhengerne som gjelder)! Mye clutchdog og annet moro som kan gå i stykker. Fant og en Yamaha gravhaug bak søpla i Clifton, Perry, her skulle du ha vært!

De møter oss når vi nærmer oss havner, og prøver å prakke på oss alt fra bøye eller ankringsplass til fisk, baguetter, laundry service, is, drikkevarer, klær, musikk, osv (til sinnsyke priser!). De er stort sett hyggelige og fine rastakiser, og stikker etter en prat og når de skjønner at vi ikke vil ha noe.

Poenget er båtene deres, som er mellom 14 og 30 fot, bygget i fnner og ser ut som speedbåter fra 80-tallet, stort sett malt i rastafargene – de er rå!
Og det blir bare enda bedre med navnene (For å være i business så må de male firmanavnet sitt på siden av båten.)Disse er skrevet med store bokstaver på sidene:
Harmony III, Don’t Worry 5, Ocean panic, Mr. Faboulous – Jean claude positive vibes, Friendshipside yacht services, Blessing, Blue sky, African pride, Jah is my pilot, Why Worry, high life, Ocean blessing, Sea truth, higher level osv osv
Og selvfølgelig Nina: No fear!

Boat boys’ene lever ihvertfall av å kjøre rundt og friste med alt man trenger og ikke trenger (eller ihvertfall  ikke har råd til!) – og vi lar oss friste… Og det har blakket oss en gang og to… Vi leverte for eksempel skittentøyet til rastaman i båten «Trails and Tribulations» på Union Island (vaskeriet var lagt ned) og da han kom tilbake med fire poser rent tøy og skulle ha 200 EC$ (= 400 kr) per pose, trodde vi han kødda… Vi fikk det ned til 150 EC$ per pose, men følte oss robba likevel! Og ja! vi skulle ha spurt om prisen først… Marcus mener det er turens joke.
Men det var ikke så ille som da våre venner i Supermolli leverte klesvasken sin på Bequia og fikk den tilbake tørketromlet med parfyme og brettet, men uvasket (og det oppdaget de etter at altfor mye penger var betalt og de forlengst var dratt videre!)

Vi synes den beste er «Be strong – flex» fra Bequia (har dessverre ikke noe bilde av den…), med en ganske funny historie bak navnet. Fyren som eier båten  er en skikkelig hissig type og en av hans gesjefter er hummerfiske. Men veldig ofte er teinene hans tomme og han er sikker på at det er yachtiser (folk i seilbåt på langtur) som stjeler hummeren fra han. Dette gjør han selvfølgelig fly forbanna, men for å deale med det så har han kalt båten sin for Be strong – flex – at han må klare å være sterk og fleksibel i stedenfor å hisse seg opp over hummertyveri (om noen faktisk bøffer hummer fra han, eller om han bare ikke har noe fiskelykke, sier ikke historien noe om…)!

 Nina – love!

Saline Island

Endelig har vi funnet en egen øy! Utrolig deilig liten bukt og en øy med mangroveskog og hvit sandstrand. Snorkling og strandglede og oppdagelsesferd bortover stranden, der vi finner en liten borg (=steinhus)!

Det feires i lystig lag med Supermolli om bord her, med sprudel og kids oppe til langt på natt! Kvelden avsluttes med hissig prosjekt for å få feste til Supermollis anker, for de stod på grunn da de kom hjem… Alltid spennende å bo i båt, og alltid noe å gjøre (når man tror man bare kan vippe kidsa i seng og så seg selv etter…)!

 Supermolli på ankrings-mission…

På vei fra Union Island og hit måtte vi innom Hillsborough på øya Carriacou for å sjekke inn i Grenada (og øyene som hører til). Mennene og de fire eldste kidsa dro på mission til harbour-police og immigration for å få stempler i pass og innsjekkspapirer. Karene bak skrankene på disse kontorene er gjerne nokså myndige og bryske i sin fremtoning, har vi erfart tidligere. De tiner opp etterhvert, og som regel ler de og det er god stemning når papirer og pass til slutt er ferdigstemplet. Politimannen på Carriacou var også en morsk fyr og det var ikke godt å vite om de skulle le eller holde maska da han beordret Markus fengslet fordi han manglet et utsjekksdokument fra forrige øy… Mr. Police dro den langt og Markus lo ikke lenger og ble litt svett da han sa: «the judge will find a suitable place for your kids while you are in jail.» Det var selvfølgelig bare kødd, og alle kunne le godt til slutt… Ustreit men funny politioppførsel… Folk er kule! Forresten så er det over 100 rum-sjapper på denne bittelille øya Carriacou! Derfra seilte Birk og Billie med Supermolli, en rolig men kort seilas for oss med bare ett barn om bord.

Vi møtte Bella og David fra Østerrike på Saline, de kom seilende et par dager etter oss. Han er elektroingeniør og har skrevet hovedoppgave om strømforbruk og batterier om bord i båt på langtur, og Jo var kjapp med å invitere dem på frokost/strømkikk dagen etter… Han konstaterte at strømmen om bord i Felice er som en bøtte med altfor store hull i bunnen – vi bruker mer strøm enn vi klarer å  generere (selv om strømforbruket vårt er relativt lavt til å være en så stor båt)… Kult å få konstatert at det ikke er noe galt med batterier el, men det betyr at vi må skaffe oss noe som kan gi mer strøm inn i toppen av bøtta. Tror vi kommer til å gå for solceller!

Vi blir på Saline Island noen dager for å lande litt nå når vi er blitt alene om bord» det er rolige dager og hverdagsliv – digg!  Også er det veldig trivelig med naboene i Supermolli – good match! Siste kvelden her er det bål på stranden, pinnebrød og ivrige smågutter med hodelykter. Mama og Mikkel tar en tidlig kveld i båten, og tar i mot trøtt crew fra jolla i mørket litt senere (Billie sover og Birk er sliten og fornøyd).

 Stort sett det eneste vi ser til disse gutta!

 Borgen

 Billie sjarmerer…

 Kul liten kis!

 Dig in

 Saline we love!

Thank you «Rancho Relaxo», for the tips on this place!

Union Island, Clifton

En liten trivelig by og et skikkelig reggaested når man kommer blant locals. Helt ok yacht club og kite surfe-skole/utleie som en norsk kite-jente driver sammen med den lokale kite-helten. Litt funny med yacht club’ene rundt omkring, for det er jo ofte noe man tenker på som et over snittet snobbete sted der man ikke kommer inn uten skjorte og press i buksa, men utenfor Europa har vi opplevd yacht club’ene som mye mer folkelige og trivelige. Og det er jo kult!

Ankringsstedet her har rykte på seg som et sted med veldig dårlig hold for ankeret, men vi satt vi. Det gjelder imidlertid ikke alle, for vi så en seilbåt som fikk en forlatt katamaran på kroken i mørket en kveld (og ikke nok med at den kræsjet i dem, den drivende båten satt også fast i den stakkars andre…)!

 Frokost

Dette var siste stopp om bord Felice for Ellen, Erik og Jon, som har vært med de siste tre ukene fra Martinique (pluss Atlanteren for Erik da). Vi er glade for at Jon digget jolla så veldig at han helst ville kjøre den hele tiden, også er han den første ungen vi har møtt som faktisk liker å ha på redningsvest! Vi var nok litt av et syn der vi stappet fire voksne og fire kids, to vogner og alt det andre som hører to småbarnsfamilier til av stæsj i jolla… Det er fint å se at alle kidsa er snille med hverandre, og sorry for det Jon har lært av småbarnsbøll (håper det går opp i opp med det bra!)… Det var noen trivelige og sene cocpit-kvelder, og vi kom jo godt inn i Amerikaner til slutt (fokus)! Bra at Erik til slutt fikk seg en bytur med Jo siste kvelden (det må nevnes at Ellen også har fått sin rosevin)! Hadde vært kult med en flytur med skikkelig  12 seters småfly som dere hadde av øya, men vi stod nærmest på rullebanen og vinket da dere tok av, så litt med var vi jo! Flyplassen ligger midt i den lille byen og det ristet i alt her da fly tok av og landet, funny. Og rett ved siden av ligger sjappa «Airportview supermarket and bar. Laundry also.» Det er mange bra kombo-gesjefter her, fett!
Tusen takk for hyggelig besøk E+E+J og vel hjem til sentrum, snø og vinter!

Og for å være helt ærlige, det er ikke alltid like lett å være så mange om bord som skal leve så tett sammen… Noe vi alle har fått erfare den siste tiden, men alle er også enige om at vi fant fint ut av det! Forskjellige forventninger til turen og oppholdet kan fort bli en utfordring. Vi Borkhuser lever jo dette livet, det er hverdagen vår og vi har ingen hast. Tvert imot vil vi gjerne oppleve steder så sakte som mulig for nettop å finne roen i hverdagen. Folk på besøk vil gjerne ha mange fete opplevelser, men har begrenset med tid og det betyr ofte at vi «fastboende» må forflytte oss raskere enn det vi egentlig kanskje ønsker oss. Det er selvfølgelig veldig viktig å ta en runde på dette før folk kommer, men det er ikke lett (eller mulig) å planlegge alt på forhånd. Været vil jo alltid være med på å bestemme tidspunkt for avreise, men det kan også være andre ting som gjør at noen vil bli lenger og andre vil stikke videre. Ikke lett dette her, for dette ER jo vår tur, men det er klart at besøkende også skal og må få være med på å bestemme om bord, men uten at vi føler at det ikke er vår tur lenger… Og det trengs vel ikke nevnes at det selvfølgelig blir baluba og sirkus med fire barn under fem år på så liten plass i ukesvis,  ihvertfall når to sett med foreldre skal prøve å samkjøre måltider, hverdagsrutiner og oppdragelse…! Ha ha… Det vi tror er med på å få det til å funke, er at alle er så ærlige og direkte som man kan eller klarer, at alle prøver å være fleksible, at alle svelger en del kameler men ikke så mange at man begynner å føle på det, og å ta noen skikkelige samtaler underveis for å avstemme forventninger og for å «lufte ut» litt. For oss er det faktisk sånn at vi gleder oss veldig til å få besøk, men så gleder vi oss skikkelig til å bli bare oss igjen – og det er vel helt naturlig!?

Vi dro videre sydover dagen etter at mannskapet vårt humpet avgårde i et småfly (vi vet i dag at de er kommet trygt frem til Norge). Men før vi dro fikk vi Timo, som er lege og far i huset om bord i en Nederlandsk båt som vi har møtt en del, til å sette MMR-vaksine på Mikkel og Yellowfever på Maria (thank you Timo, for setting our inoculations)!

På en av kneipene her serverer de forresten Caribbian coffe, som Nikola og Marcus fra Supermolli gikk for, uvitende om hva de bestilte seg som formiddagskaffe. De visste nemlig ikke at ved siden av en dobbel espresso serveres også 4 cl rum… Fine småbarnsforeldre vi møtte sosende rundt i byen midt på dagen!

Ellers har Mikkel begynt å klatre opp hele trappen fra salongen og opp til cocpit! Pluss at han kommer seg fra gulvet i cocpit og opp på benken, og derifra er veien kort ut av cocpit (enten med beina først eller på hodet…). Han og vi er selvfølgelig veldig stolte og det er kult at han blir større, men det betyr mer jobb (=fotfølges) og nye sikkerhetsrutiner når det gjelder minstematros.

 Småhai i basseng på yacht club’en (veldig greit med Mikkel krabbene rundt der, uten tett gjerde rundt…)

 Fortsatt med attitude…