(Vær)fast på en korall(strand)!
21. juli 2013 § Legg igjen en kommentar
Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus
I en liten uke fremover skal det blåse rundt 30 knop, så vi blir her i Rangiroa. For folk med god tid og null avtaler i kalenderen spiller det ingen rolle, så lenge ankerfestet er godt. (Og ta det med ro der hjemme, vi kommer oss til Papeete i god tid til å få Gudbrand på flyet hjem)! Planen var å gå til Tahiti og Papeete om noen dager, men nå er vi altså litt stuck her. Og det gjør ingenting; vi ligger i det sørøstlige hjørnet av Rangiroa, utenfor en liten motu med palmer og rosa korallstrand, og ved siden av oss ligger Supermolli, noe annet trenger vi egentlig ikke…?
Tuamotus er med god grunn blitt kalt «the Dangerous Archipelago», fordi hele øygruppen kun består av lave øyer (motus) der høyeste punkt er kokospalmene som vokser her. Det gjør at øyene er synlige først når man er rundt 8 nautiske mil fra land. På nord- og vestsiden av lagunen ligger gjerne øyene i atollen, mens det langs sørsiden av atollen ofte bare er barvasket rev som ligger akkurat i vannoverflaten. Selv i dagslys kan det være vanskelig å se revet før man kommer helt nære, og da er det ofte for sent… I mange atoller er det flere enn en inngang til lagunen, her i Rangiroa er det to og begge ligger på nordsiden, mellom store motus. Før det fantes moderne navigasjonsutstyr var det mange som valgte å ikke ta risikoen med å seile i øygruppen, og styrte i god bue rundt Tuamotus. I dag er det ikke noe problem, men man skal vite hvor man er, ha kontroll på tidevann og strøm, og det anbefales ikke å gjøre innseiling til atollene i mørke. Med solen i ryggen og en mann (eller kvinne!) godt oppe i masten er et bra triks når man seiler inn mot et pass eller skal ankre i en atoll, derfra er korallhoder og rev godt synlige som svarte og brune flekker mot sandbunnen i det turkisblå vannet. Og når det gjelder dybden generelt: jo lysere turkis farge, jo grunnere vann…
Vi gikk fra forrige ankringssted og sivilisasjonen og sørøstover i Rangiroa sammen med Supermolli i går. Vindstille, blikkstille vann og Birk og Billie fikk dyppet seg i sele fra bommen underveis. Etter rundt 30 nautiske mil og noen timer nådde vi «hjørnet» av atollen og det var bare å velge og vrake i hvite sandstrender å ankre opp ved (jeg kødder ikke, det ER som på postkortene!). Vi sendte Supermolli først, ettersom kartplotteren vår fortsatt streiker og vi av den grunn ikke har dybdemåler heller, og det var dypt vann (mørke blå farge). Vi hadde Gudbrand ved første saling på todelt mission, utkikk etter korallhoder+rev og foto. Mama stod i baugen oppå pullpiten, så vi hadde begge første rads plasser i det little green raching machine Supermolli gikk GANG GANG GANG rett på et undervannsrev, så det husket i riggen og vi kunne høre Nikolas kjefting helt ned i byssa hos oss! Marcus (som de foregående tyve minuttene var blitt bedt av sin kone om å holde utkikk, men som av anarkistiske grunner hadde valgt å la være…) var i vannet med dykkemaske i løpet av et sekund eller to og kunne konstatere at det så greit ut med båten (hvordan det stod til med korallhodet sa han, som vegetarianer og vokter over alt levende på jord, merkelignok ingenting om…). De gjorde bare litt under 5 knop da de gikk på og Supermolli er av stål, så sammenstøtet gikk bra for den parten i hvert fall. Men fast stod de, og Felice måtte til rescue. Med full power på Mr. Perkins fikk vi dem av, og følget fortsatte med kursen mot en annen strand, og MED utkikk også ombord i Supermolli. Nikola fortalte etterpå at hun med god grunn hadde vært rimelig forbanna, men at det også var litt tilfredsstillende at de hadde gått på, så kanskje han hører på henne neste gang… Hi hi.
Det er et fantastisk fint sted, og vi deler på litt jobbing om bord og strand-hang out. Stranden ligger i le for vinden og det er helt stille vann og den perfekte lekeplass for kidsa. Med Jaron og Lina her er de selvgående alle tre i timer av gangen (kun avbrutt av litt justering av dykkemaske eller noe). Sanden går fra gulhvit til rosa i ettermiddagssolen og vi nyter dagens siste solstråler før vi må rømme stranden på grunn av innpåslitne no no-fluer (som stikker = KLØE!).
Gudbrand kikker på verdenskartet på veggen og planlegger sin egen jordomseilingsrute en gang i fremtiden. Felice skinner etter at han har pusset alt stål om bord og vinsjene synger istedenfor å knirke – takk Gudbrand (og dette er bare NOE av alt det han gjør). Han innrømmer til og med å finne en steinersk ro (han er som mama, Steinerskole-barn uten full overbevisning) når han syr tauender!
Maria fikk i seg ett eller annet forrige uke og har vært i sjabby form siden det; magekramper, sliten og kort lunte. Kjipt, men har vært hos lege og fått piller, og Jo og Gudbrand er helter og ordner ALT, så jeg har fått hvile og søvn. Nå begynner formen å komme seg og det er digg. Fullføring av dykkerlappen blir en av de siste dagene før vi går til Papeete.
Det er rolige dager i mye vind (max var 30 knop i natt) men vi har god hold i sandbunnen. Og vi ser på kart og leser i pilotbøker, og lurer og tenker på hvordan ruta vår ser ut fremover.
På vei inn mot akringsplassen
Inni den store lagunen
Badeland!
Gudbrand til rors!
På team!
Vi sender Supermolli foran oss (i mangel av dybdemåler)
GANG, de står på et korallrev! Marcus på vei til oss med slepetau…
Full speed på Perkins x 2 og de er av revet!
Coco-Jo
Billie i masken
Slitsomme dager…
Stort sett det vi ser av Billie om dagen!
Slitsomme dager II
how they like it – Supermolli in the moonlight!
Mye rart man «trenger», Jaron og Birk
På utsiden av motusen, mot uværet
Trenger denne også, selvfølgelig…
Indianer-jolle
«Rangiroa Båtbyggeri & Slipp»
Marcus med ny Polynesisk tatoo
Tørst?
mer igjen…?
Lina 4 år – HURRA!
Og bursdagsleker – pantomime…
… kroppsmaling…
Jo, Birk og Billie
Mellommåltid på stranden
Heads of the beach (95% bullshit)
Regatta til Rangiroa
11. juli 2013 § 1 kommentar
Ahe – Rangiroa, Tuamotus
Vi dro fra Ahe i tospann med danske Lady Emily utpå ettermiddagen, neste stopp var Rangiroa, verdens nest største atoll.
Det hadde vært en litt tøff dag – du vet, en sånn dag når alt liksom går galt og ingenting funker. Det var sutrete og egenrådige kids uten pause og alt gikk tungt, så mama gråt en skvett over oppvasken og savnet den enkle (?) hverdagen hjemme litt ekstra… (Gudbrand var snill og positiv og hjelpsom som han pleier og det hadde ingenting med han å gjøre, men han bor jo her, så han merket tonen han også – igjen unnskyld!)
Som om ikke dårlig flow var nok, så fikk vi black out på kartplotteren i det vi skulle legge fra kai. Vi har hatt litt trøbbel med den et par ganger før og prøvde de triksene vi har fått fra Simrad-forhandleren hjemme, men ingenting funket. Og vi skulle ut et trangt pass i en atoll med korallhoder stikkende opp overalt, og inn gjennom et nytt pass om et halvt døgn… Shit! Ikke helt krise, for vi har jo flere navigasjonsmidler i back up, så det var frem med iPad med Navionics. Det vi ikke lenger hadde var vårt eget slepespor fra da vi gikk inn i Ahe, så vi lot Lady Emily gå først og hang oss godt på dem. Timingen var bra i forhold til tidevann og strøm, og det gikk helt fint gjennom passet og ut på det åpne hav.
Vi fikk herlig seiling og gjorde rundt 7 knop sørvestover mot neste atoll og Tuamotus hovedøy, Rangiroa. Vi holdt til og med godt følge med Lady Emily, som er 90 fot og dermed har mye lenger vannlinje enn oss (men den er ikke den blue water sailing-båten som Felice er). Det er rundt 85 nautiske mil fra Ahe til Rangiroa og vinden skulle avta utover natten, ifølge grib-filene (værfiler), og det er jo trist å sløse med perfekte sileforhold, så vi seilte på med mellom 20 og 25 knops vind. Maria tok første vakt (20.00-23.20), Gudbrand andre (23.20-02.40) og Jo siste vakt (02.40-06.00). Da Jo kom på utpå morgenkvisten hadde fortsatt ikke vinden løyet og vi var kommet altfor langt i forhold til timingen for å gå gjennom passet til Rangiroa (når strøm og /eller tidevann bestemmer ankomsttidspunktet for et sted, prøver vi å bremse, eller hjelpe med motor, underveis for å komme frem til å riktig tid som mulig), så siste timene inn mot atollen seilte vi bare med størrelsen av et lommetørkle av genoa’n og ikke noe storseil. Allikevel kom vi til passet for tidlig, og sammen med Lady Emily og to andre båter ble vi liggende på utsiden av lagunen i påvente av lavvann, som er beste tid å gå gjennom passet på. Det er mye å tenke på med navigasjonen her!
Ved laveste lavvann styrte vi rett mot den frådende åpningen i revet og surfet inn gjennom passet, med ganske hissige bølger og medstrøms. Vannet fosset om baugen og jo rattet intenst for å korrigere for strøm og bølger, mens Mikkel hylte av fryd, Birk skravlet uavbrutt og Billie utøvet en blanding av yaga og ballett i cockpit. Mama stod i baugen for å filme det hele (og holde utkikk) og helten vår Gudbrand gjorde sitt aller beste for å få Mikkel fra å svinge seg i bimini’n og ut på dekk, mens han videreformidlet beskjeder fra baugen. O herlige kaos! Men gjennom kom vi, og inni lagunen var det rolig og blikkstille vann.
Lagunen i Rangiroa er 1640 km2 i areal, omsluttet av en haug av små øyer (eller motus, som de heter). Den er så stor at vi ikke kan se øyene som utgjør atollen på andre siden (det kan man ikke når man kjører over med fly engang!). Det bor over 3000 mennesker på Rangiroa og hit kommer 600 barn fra de nærliggende og mindre atollene for å gå på skole (sentraliseringsspøkelset herjer også her, og her fungerer det sånn at de tilreisende barna pendler og må derfor også overnatte på øya i ukedagene).
Den lille byen heter Avatoru og ligger 8 km fra dnghy-brygga der vi går inn. Her finnes to kirker, to banker, to små supermarkeder, srundt ti restauranter (eller spisesteder), en del hoteller, apotek, medisinsk senter, skoler, bensinstasjon, en haug av dykkersentere og perleutsalg, og en flyplass. De største utbyggingene som er gjort på øya er en luksusresort, flystripa og en 12 kilometers veistripe. Vi er happy og får ferske baugetter og andre franske nødvendigheter i supermarkedet rett ved dinghy-brygga.
Folk er utrolig søte og hyggelige og overhalt høres bonjour i det vi passerer folk, store som små. De små legger ikke skjul på at de er nysgjerrige på Birk og Billie, og det er gjengjeldt! Som vi opplever det, tror vi det er en fordel å reise med barn, de tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet og vi kommer lett i kontakt med folk, både lokale og på andre båter (og de betaler på denne måten raskt ned på mas, kjas, krangel og sutring…)! Vi opplever den avslappede polynesiske holdningen til livet og det er tranquil – deilig! Også unner vi oss litt luksus med en lunsj og to på restaurant! Birk ble kompis med de lokale kidsa på brygga i løpet av det første kvarteret i land, og badet med en høylytt og glad gjeng mens vi andre spiste lunsj («nei mamma, jeg er ikke sulten hvis jeg kan leke med andre barn!»). Mikki sjarmerer som få og har lært seg «thumbs up», noe han bruker for det det er verdt og med begge hender. Billie skifter raskt mellom verdens kuleste jente og rosa-prinsesse, og er vel mer det første og henger et skritt og to bak Birk på det meste.
I morgen begynner Maria på dykkelappen (se http://www.yakaplongeerangiroa.com), PADI open water. Det blir spennende og jeg får noen dager med etterlengtet husmorferie! Og i dag ble jeg invitert med (i bursdagsgave) på hot stone massage på luksusresorten av Bettina, vår for tiden danske nabo – herlig og tusen takk!
Det er veldig trivelig med Gudbrand her, han er fin og hjelpsom og har utrolig god kontakt med alle tre småmatrosene, kult og hyggelig at han vil tilbringe sommerferien sin med oss – og takk for lånet til dere der hjemme!
Nå skal vi gjøre det vi kan for å ha rolige dager og allikevel få gjort unna litt småjobbing. Vi opplever fortsatt at hverdagen om bord med tre små til tider er ganske tøff. Det blir liksom ikke så mye tid til overs som vi hadde trodd. Men det hadde vi vel følt på hjemme også…?! Vi blir nok her rundt en uke, før vi setter kursen mot den siste Fransk Polynesiske øygruppen, Isles de la Societe og Papeete. Lenge siden vi har vært i en stor by nå!
Cozy cockpit I
Cozy cockpit II
Cozy cockpit III
Tuamotus – til atollparadiset i pistol-regn
6. juli 2013 § 4 kommentarer
Atoll Ahe, Archipel des Tuamotu, Fransk Polynesia
I det vi går gjennom passet i korallrevet åpner lagunen seg. I sirkel rundt oss ligger drøssevis av små lave palmeøyer. Det eneste som mangler er blikkstille klarturkist vann og en stekende tropesol… Vi har mer forhold som middels juli-vær i den norske skjærgården. Men Gudbrand kan fint se korallhodene mot sandbunnen fra sin utkikkspost ved første saling. Først dagen etter fikk vi se dette stille turkise paradis omringet av palmer som ser ut som de kommer rett opp av havet!
Siste kvelden på vei hit fra Marquesas dreide vinden fra sørøst og normal passatvind og til 20 knops motvind. Vi tok alle seil ned, bortsett fra storseil med to rev i midtstilling for å stabilisere båten i den tre meter høye svellen. I løpet av natten stampet vi oss gjennom utallige squaller som kom med pistol-regn (uttrykk oppfunnet av Birk og Billie) og 45 knops vind. Nok en gang fikk vi ufrivillig testet hvor vanntette lukene faktisk er, og konklusjonen er fortsatt at de tar inn vann både fra hav og himmel bare det kommer mye nok…
Tuamotus er en langstrukket øygruppe som ligger rundt 500 nautiske mil sørvest for Marquesas i Fransk Polynesia. Arkipelagoet består av 78 øyer, hvorav alle bortsett fra to er korall-atoller. I følge Darwin er disse korall-ringene med sine knallblå laguner restene av gamle vulkaner som sank i havet for millioner av år siden. Vår første atoll i livet skulle bli lille Ahe, som ligger nordøst i Tuamotus. Ahe er bebodd av 560 mennesker, som livnærer seg av perlefarmer (med black pearls), fiske og turisme.
Vi nådde Ahe i morgentimene etter nesten fire dager på sjøen. Plutselig fikk vi øye på palmetrær på rekke og rad, og de var ganske nære! Ettersom atollene ikke er høyere enn den høyeste kokospalmen der (maks rundt 25 meter), er de ikke synlige før man er rundt 10 nautiske mil unna. Da vi nådde Marquesas kunne vi se Fatu Hiva rundt 50 nautiske mil unna, til sammenligning. Vi hadde bremset godt ettermiddagen i forveien for at vi skulle nå passet der man seiler inn i lagunen under gunstige forhold. Den beste tiden for å gå gjennom passet er i dagslys og en time etter lavvann (eventuelt høyvann), da ser man korallene under vann godt (og kan navigere rundt dem!), pluss at det er minimalt med strøm i passet. Ahe regnes som en lett atoll å gå inn i, men vi var spente nok vi! Helt uproblematisk gikk vi gjennom passet i vindstilla, før himmelen igjen åpnet seg og mens regnet silte ankret vi opp utenfor den lille landsbyen Tenukupara sør i atollen.
Vi ligger som en av to seilbåter her ved Ahe. De andre er våre danske venner og storfamilie om bord på Lady Emily. Landsbyen Tenukupara består av en liten butikk der du får varene over disk, en liten bar, en liten restaurant (på menyen er kun «entrecote frites» til 1000 polynesiske franc), en del skabbete hunder, nydelige trær fulle av blomster, enorme sandkrabber, lekende unger, mye transvestitter (det er det mye av generelt i Fransk Polynesia, og grunnen er at hvis en kvinne ikke fødte noen jenter, måtte en av sønnene hjelpe henne med husstell og matlaging. Han ble derfor oppdratt som jente, og forblir gjerne «jente» resten av livet),ellers er det mye glade folk på sykler overalt.
Gudbrand og Birk er de eneste som til nå har snorklet ved revet, og kan melde om mye fisk i alle farger og skarpe koraller. Vanntemperaturen er 32 grader, så ikke noe problem å ligge og plaske i timevis…
Det er en herlig avslappet stemning her og nå når regnet har stoppet ER det paradis!
Hadet Marquesas!
Klart vann…
Atoll-liv på Ahe
Politistasjonen
På vei inn passet til Ahe
Uvær…
Atollen
Go go go!
Vi kan se toppene på kokospalmene på Ahe
Fiks underveis
Oppvasken
"S/Y Felice" 