"S/Y Felice"

La Graciosa skuffer aldri!

Det var kjipt å bli avvist av den strenge havnevakten med fløyte da vi kom inn til øyas eneste havn etter overfarten fra Portugal, men alternativet viste seg å være mye bedre, så stemningen om bord steg fort!

For bare to nautiske mil lenger syd på øya kunne vi slippe ankeret, i en bukt med en liten og urørt strand som heter Playa Francesa. Her var det langtureffekter og nakne rumper på mange av de sikkert tredve båtene rundt oss (det viste seg også etter hvert at de nakne rumpene tilhørte masse hyggelige folk!), og rolig stemning. Plotteren viste over 26 grader i det klarturkise vannet, og det var bare en ting å gjøre etter over fire døgn på sjøen – kaste klærne og stupe uti! Så lå vi der alle fire (Mikkel pysa ut…) og duppet i ettermiddagssolen og var glade for å ha unnsluppet høsten på fastlands-Europa. Digg!

Vi har faktisk vært på La Graciosa før, uten egen båt, men på tur med Indie, Tessa og Torra fra Lanza i fjor vinter. Også har vi sett over på denne øya fra Lanza før det også, og tenkt DIT må vi jo når vi engang skal ut og seile! Det er en rolig og deilig stemning i den lille havnebyen. Hovedsakelig er det fiskebåter og småferger fra Lanza som ferdes her, i tillegg til en del turbåter som ligger ved gjestebrygga (nå møtte vi en svensk familie som strandet her for et par år siden på sin jordomseiling og fortsatte å bo her, med barna på den lille lokale skolen). Det er blitt et veldig popis sted for båter som kommer til Kanariøyene og derfor er det vanskelig å få plass i havna (det er ikke mange plasser og det ser ikke ut til at de har planer om å bygge ut, så man må booke i forveien ved å fylle ut et 12 siders skjema…). Det bor rundt 500 mennesker her året rundt, og det er lite som skjer i byen annet enn to små supermarkeder med begrenset utvalg (og veldig begrenset kvalitet på frukt og grønnsaker…), en del restauranter (hurra, det er gratis wifi på Hamburgeseria’n!) og et og annet disco med karaoke (de åpner først lenge etter at vi har krøpet til køys, så det har ikke vært aktuelt å teste det ut dessverre…). Derfor slipper vi mas om stæsj, strandleker og oppblåsbare delfiner og alt annet småbarn gjerne faller for på byturene hit, men vi kjøper is til dem med glede! God karma og lite shopping trekker hippier, som iherdig lager smykker og greier som de prøver å pushe på de få turistene som kommer (at de kan leve av det bunner vel bare i lave levekostnader på den lille campingplassen her…). Midt i byen ligger det en restaurant perfekt plassert ved siden av by-stranden, ideellt for alle: kidsa kan bade og leke mens vi kan spise tapas og drikke øl!

Men dette var byen, og det er ikke der vi lever. Vi er jo i den bortgjemte bukt med alle båtene! Det er fantastisk fint å se ut i bukta fra stranden etter at det er blitt mørkt, der alle båtene ligger med tente ankerlanterner i toppen av mastene. Der bor vi liksom…!

Det er varme fine dager på stranden, litt for lange og varme faktisk, så vi har begynt å være i båten og ordne/leke frem til lunsj, også drar vi på land etter det. Birk og Billie har fått mange lekekompiser og er i full aktivitet fra morgen til kveld (det er blant annet en gjeng svenske barne-båter her, som går under tilnavnet svenske-mafiaen). Og mammaene skvaldrer over kjekspakkene og oppskåret frukt med sand overalt, mens gutta deler tips og triks når det gjelder båtteknikk eller motor. Skoleundervisning for de eldre barna går på rundgang mens de yngre leker, også blir det jammen en fest i ny og ne. Som et eget lite samfunn… Da er det også veldig deilig med rolige kvelder hjemme i egen salong uten så veldig mye annet enn en kopp te og en bok. Kan jo bli litt mye…

Vi møter mange nasjonaliteter, men det er flest  ivrige langturseilere fra Holland, Frankrike, UK, Tyskland og Sverige, så langt vi har opplevd ihvertfall. Hvor alle nordmennene er, skjønner vi ikke helt. Ettersom vi er et av få Europeiske land som faktisk klarte oss gjennom finanskrisen, skulle man tro at det ville finnes flere reise- og seilelystne nordmenn…

Vi har begynt å bruke snorkleutstyret og det er en del fin fisk å se, pluss at gutta synes det er veldig viktig å sjekke ankeret (og helst ta bilde av det) daglig!

Og det er bare å skaffe seg surfebrett! En av dagene lå det flere lokale surfere bare 50 meter fra båten og tok flere bølger. Planen er å kjøpe to brett når vi kommer til Lanza.

Bestemor Gerd kom med ferge til øya her noen dager etter at vi kom og det var gledelig gjensyn på kaia! Hun bor i forpiggen og deltar med stor iver på alt om bord. Birk og Billie blir bortskjemt med leking, oppdagelsesferd og høytlesing nærmest hele tiden, og vi voksne blir bortskjemt med en tilværelse med nanny og vaskehjelp i en og samme person! Hun kom fort inn i småbarnstilværelsen om bord på Felice, der vi stort sett er i seng til klokken 22. Mellom klokken 20 og 21 er det helt mørkt og når vi ligger for anker må vi spare på strømmen, så kveldene blir fort ikke så lange. Det er begrenset hvor hyggelig det er med hver vår hodelykt for å få lest noe… (må si at herr DuoGen gjerne kunne gitt litt mer strøm, det kan faktisk være at vi må ty til solcell epanel).

 Morgenstell…

Nå har det løsnet skikkelig for lille Mikkel! Han krabber, sitter, sover hele natten uten pupp og spiser ordentlige måltider (hvis grøt og grønnsakspureer kan kalles det…) som en gal! Også er godhumøret tilbake etter noen uker med tannspreng og feber, han ler og smiler til alle, nesten hele tiden! Mikkie er kul!

Billie, Birk, Jo og hele Cassiopeia-gjengen har vært på øyas fineste strand, Playa los Conchas, som ligger rett ut i Atlanteren (nordvest på øya). Fantastisk fint sted men med litt voldsomme og ikke helt barnevennlige bølger. Tror vel at turen til og fra i hipsi-bil (Birk: jeep blir jeepsi blir hipsi…) er det kuleste med hele turen i hvert fall for Birk og Billie! For Emil og Jo var det kuleste den 2,5 meter høye sand-pyramiden (ja Jon, den var større enn den i Sines…)!

Maria har stevnet Tomm Murstad’s Sjøleir for dårlig knuteopplæring etter at jolla til Cassiopeia måtte reddes fra å flyte til Brasil en kveld. Er sikker på at jeg gjorde et dobbelt halvstikk… (veldig flaut!)

Emil får ikke lenger fortøye jolla på Cassiopeia etter at den enda en gang måtte reddes fra soloseilas mot Brasil… Og Maria gnir seg i hendene!

Hvis noen lurer på hva vi ønsker oss til jul, så er svaret en Metzler Juice! Det er en liten rib-jolle med full rigg (storseil og rullefokk) og daggerboards på begge sider. Sinnsykt fett å seile jolle igjen! Dessverre gikk jolla ut av produksjon på 70-/80-tallet en gang, så si i fra hvis noen kommer over en. (Thank you so much for a fun sailing trip, you couple from UK!)

Birk og Jo har vært på guttetur til toppen av vulkanen! Rart med sokker og sko igjen… Og utrolig flott utsikt!

 Fjellet skal bestiges!

 Yeah, on the top!

Nå har vi vært her på denne herlige øy i denne herlige bukt i to uker, og har bare vært borte i byen to ganger (tre for Maria, som fikk seg jentekveld på by’n også!) for å handle frukt og grønnsaker. Det er fint å ligge for anker i uthavn, vi slipper unna alle fristelser og forlystelser som sivilisasjonen byr på.

Det er kult å oppdage at jo lenger vi ligger for anker, jo mer liker vi det. Vi finner liksom roen og det er enkelt å forholde seg til sammenlignet med alt mulig rart som skjer i en marina og som som regel koster penger. Og det er jo veldig bra at vi opplever det sånn, ettersom det ikke er lenge før det faktisk kun er ankring som gjelder (på alle Kapp Verde-øyene er det kun en marina vi kan gå inn og legge oss ved brygge og det er i Mindelo på Sao Vincente)!

 Gutta

Også er det utrolig fett endelig å være her på La Graciosa med vår egen båt – nos vemos!

 Vasker brødbollen

 Hårklipp…

 love Cassiopeia

 Høytlesingsluksus med bestemor

 Ankerdram i Felice etter Portugal-Graciosa

Sines (Portugal) – La Graciosa (Kanariøyene)

Endelig kom medvind og godvær med Azorene high, etter at lavtrykkene har ligget i kø ute i Atlanteren og forsinket avreisen vår over til Kanariøyene. Det glade mannskap Alexandra og Matias som skulle være med over måtte til slutt ta flyet hjem fra Portugal ettersom skole og jobb kalte. Og da var det bare oss igjen, to store og tre småmatroser, som stakk ut i Atlanteren på gode værprognoser. Litt over fire døgn senere kom vi inn til La Graciosa, som er den første av Kanariøyene, litt nord for Lanzarote.

 På vei ut fra Sines med Cassiopeia

Vi la ut fra brygga i Sines som siste havn på fastlands-Europa og gledet oss og gruet oss litt også… Det er første lange etappe vi seiler alene og det er den lengste seilasen vi har gjort hittil (575 nautiske mil) – veldig spennende! Motivasjonen var på topp, kidsa så godt forberedt som en 4-, 2- og 1/2-åring kan bli, vi hadde hook opp med Frivind, som forsyner oss med værmelding via satelitt-telefon fra før avreise og til vel i havn, vi hadde en gjennomtenkt og godt forberedt plan for måltider og hadde ellers alt som vi tenkte kunne være kjekt på turen klart.

De to første døgnene var tøffe og slitsomme, med mye rulling til tross for ellers godt seilvær (8-9 knops vind aktenom tvers…….). Om bord i Felice betyr det to apatiske og uggene barn i cockpit med merkbart lavere terskel en vanlig for sutring, grining og behov for aktivisering, men heldigvis lite oppkast (som regel i bøtte eller over rekka). Mikkel fant veldig roen og sov godt og leng på dagtid, surret fast i vognen på akterdekk i frisk sjøluft. Vi voksne følte litt på sjøen selv, uten å være dårlige, men alt ble liksom et ork. Og det er ikke lite som skal fikses med småbarn om bord (også føltes det som vi hadde nok med å holde oss fast selv…)!

 Uggen 1…

 Uggen 2…

Første natten ble en liten prøvelse, det husket og rullet, det smalt i seil og rigg og båten knirker og bråker vannvittig også under dekk (Jo har bestilt 5000 skruer og jobber med en plan for å dempe ulydene…) Alle barna var mye våkne (Mikkel med feber og en tann på vei ut…), og ved siden av at vi bare var to til nattevaktene, bidro ikke det akkurat til at vi følte oss opplagte da solen endelig tittet frem dag to…

Tredje dagen kom vi skikkelig over kneika, sjøsyken var borte (= Billie og Birk leker og bøller og krangler igjen!) Nå opplevet vi selv akkurat det vi har lest så mange steder, at man trenger to til tre døgn på sjøen før kropp og sinn har vent seg til det å være på sjøen i lengre strekk og i konstant bevegelse (for de aller fleste går sjøsyke over etter rundt to døgn, hvis ikke man er kronisk sjøsyk da, noe vi heldigvis slipper unna om bord her!).
Virkelysten var tilbake og tegnesaker, aktivitetene ter og leker ble hentet frem i cocpit (skal også innrømme at vi snurret film og lot Ole Brumm underholde litt også de to siste dagene). Det var digg for alle å spise skikkelige måltider igjen, etter en meny de første dagene bestående av oppskåret grønnsaker og frukt, salte kjeks og juice!

 Over kneika!

Livet på havet ble bra og det var harmoni og fin stemning i båten med lek, høytlesing, sang og tøys! Det er kult å se hvordan Billie og Birk med en selvfølgelighet er om bord her dag etter dag uten landkjenning (etter at sjøsyken slapp taket). Birk forteller betryggende lillesøsteren sin at «nå er det bare to dager til vi kommer i havn» uten at det virker som noen av dem tenker noe over det. De har jo det de trenger om bord; foreldre, lillebror, leker, mat, tusj, lego, masse rare ideer og påfunn – og noen å dele dem med!

Nettene er fantastiske på havet; stjerner, månen og alene på vakt. Tid til å tenke og kjenne på hvordan vi har det. Og vi har det bra!

Det var en glad gjeng som så land dag fire, og feiret med norsk melkesjokolade!

 Land i sikte!

Da vi kom i havn på La Graciosa (en fantastisk liten øy hvor vi har vært på dagstur fra Lanzaroe før, og som vi bare må tilbake til!), skuffet havnevakten oss stort med at havna var full ut oktober… Vi ante det da vi sikkert så 30 båter for anker i neste uthavn da vi var på vei inn, men det er lov å prøve seg… Havnevakten var beintøff, så det ble anker på oss også i Playa Francesa. Ikke så dumt alternativ, for det er den råeste stranden vi har vært på på turen til nå! Masse langturbåter og hyggelige folk! Blir nok her i en uke eller to, eller til vannet tar slutt…

Vi dro fra Sines samtidig som de to danske båtene Vela og Cassiopeia, i en vennlig skandinavisk atlanterhavs-kappseilas. Må jo skryte av at Felice seiler bedre enn disse to, en First 38 og en hjemmesnekra stålbåt! Vi kom inn 6 timer før Vela og nesten et døgn før Cassiopeia. Kult å sees igjen på stranden på La Graciosa! Båten og tekno funker forresten veldig bra, med værmeldinger inn via SatPhone, og sms og prat med folk hjemme (mormor!) over SatPhone.

Og her er det skikkelig varmt! Digg etter at høsten merkbart kom til Portugal. Nå er det igjen bikini hele dagen og vi kan nevne 26 grader i turkist vann… Frem med snorkleutstyret!

 Glad gjeng!

Konklusjonen etter ha overfarten er at de to første dagene er skikkelig dritt, før det blir bedre og bedre – og best av alt er å komme i havn!!! Alle blir jo lei av å måtte holde seg fast hele tiden, og at det er en ekstra utfordring å pusse tenner, tisse eller lage mat (og det ble ikke lettere da vi fant ut at Mikkel faktisk hadde feber og en tann som er på vei ut…)!

Hola Canari!!!

 Praia Francesa, tilholdsstedet vårt i to uker!

 Snakker med mormor på satelitt telefon på havet

Sesimbra – Sines

Endelig kom Berthe (4 år) og pappa Jon (bestevenninne og nabo fra Torshov)! Birk hadde akkurat sovnet, men ble dratt opp av sengen og løp innover brygga for å møte dem. Etter smarties-fest i salongen og oppdatering hjemmefra (og en kjapp titt på overskriftene i ferske norske aviser for oss voksne) kunne to trøtte og veldig fornøyde fireåringer krype til køys. Så morsomt og hyggelig å se at de er så rett på med en gang, det virker ikke som de har vært borte fra hverandre i det hele tatt, men at de lekte senest i går akkurat som hver dag hjemme!

Det har vært strandliv og bading og tøys og tull i en uke nå. Og vi har blitt pepret med alle mulig rare påfunn og mer eller mindre sanne historier, kombinert med hyggelige voksenkvelder (det som var igjen av kveldene…)! Billie har hengt på de store og får stort sett være med. Men når hun blir utestengt er det lett å høre frustrasjonen og sinnet til toåringen som er «for liten til denne leken»…

Etter et par dager i Sesimbra seilte vi sydover til Sines. På turen seilte vi lenge med en stor flokk delfiner som danset og hoppet rundt baugen på Felice – alle var henrykte!

Det har vært noen flotte og morsomme dager, en uke går altfor fort! Trivelig å oppleve at kidsa fortsatt har det så fint sammen (selvfølgelig, god kjemi er god kjemi). Det har bare vært noen få (obligatoriske) «jeg skal aldri mer leke med deg» innimellom, som i neste sekund er glemt.

Vi savner dere og liv og leven allerede – kom kom igjen !

 På toppen av Sines!

 En herlig gjeng med ramp

 I Vasco da Gamas borg…

 Beach life

 Vannkrig!

 Vannkrig 2

 Kule jenter!

 Kos i forpiggen (= film, så vi andre får drukket kaffen i fred!)

 Seilas fra Sesimbra til Sines

 J+M spleiser

 Delfiner!

 Øde strand i Sesimbra

 slitsomme dager…

 lunsj

 (ikke mye av dette på familieferie fremover, vordende trebarnsfar…)

 Gladeste gutt på stranden!

 Beach life 2

 Fine bestevenner!

 Kaos…

 Oppi bøtta – kveldsbad!

Det er gode dager og mindre gode dager…

Nå har vi postet mange idylliske bilder av glade barn på deilige strender og glade historier om Felice-crew de siste månedene (selv om vi prøver å være ærlige om det som ikke er så gøy heller!). Her kommer noen tanker om det vi opplever på godt og vondt.

Vi gjør oss mange tanker om det nye livet vårt mens vi seiler i sol og utforsker nye byer og strender nedover portugalkysten. Det er fem måneder siden vi dro ut Oslofjorden og vi driver fortsatt å venner oss til dette – lurer på om vi noen gang kommer til å venne oss helt til det…?

Vi skal være de første til å erkjenne at ikke alle dager er bekymringsløse og fri for konflikter og hverdagsproblemer. For det er jo ikke akkurat sånn at vi kunne legge igjen utfordringer med barneoppdragelse eller samlivskonflikter på brygga da vi dro… I tillegg til fine opplevelser og spennende dager er det også mas, kjas, sutring, krangling og alt det andre som gjør småbarnslivet litt vel spennende her også! Også er det lengsel etter alle og alt der hjemme.

Det er flere ting vi må venne oss til. En ting er det å bo i båten, som betyr mye mindre plass og det at alt er litt mer komplisert. Det er tungvint å leve uten så selvfølgelige ting som rennende varmtvann, bil når man har gjort storinnkjøp, vaskemaskin, oppvaskmaskin, eller det å måtte tenke på vann- og strømforbruk, eller om hjemmet ditt er godt nok fortøyd eller om ankeret holder over natten i liten storm.

En annen ting vi må venne oss til er det å være sammen hele tiden hele gjengen, nå når ikke jobb og barnehage gir oss et «pusterom» fra hverandre fem dager i uken (i tillegg er vi sammen på LITEN plass!). Jeg husker godt at jeg synes det var deilig å levere i barnehagen og å dra på jobb etter sommerferien i fjor, og synes kanskje det var greit at det ikke hadde vært mer enn fire uker ferie… Vi erfarer at det funker bra når vi deler oss og finner på ting hver for oss innimellom. Det er viktig både så barna får utfolde seg etter sitt eget nivå (og ikke store- eller småsøskens), og ikke minst for samlivet! Det er god stemning om bord når vi har hatt litt plass, selv om det bare er snakk om en formiddag. Nå når vi har landkjenning er jo det mulig, og det blir spennende når vi skal seile dager og uker av gangen. Etter hva vi har hørt andre fortelle er ikke havetappene så krevende som man kanskje tenker seg. Det er noe som kalles «the magic of the sea», at man på en utrolig fin måte finner rytmen og roen på havet (også små barn, som man skulle tro ville bli spinnville uten å kunne løpe ut energien sin). I månedsskiftet september/oktober planlegger vi å seile fra Portugal til Kanariøyene, da får vi vår første opplevelse av havseilas (rundt fire dager) – vi er spente og gleder oss!

Dagene er stort sett fine – vi drikker espresso i morgensolen og smiler fordi alle tre småmatrosene har sovet godt og lenge, har god flow med aktiviteter hele dagen, Mikkel sover daglurer som han bør, bare en av de eldste småmatrosene blir sendt fra middagsbordet på grunn av kødding, minstemann sutrer i bare fire minutter før han sovner for natten og de to andre er bare oppe to ganger etter «god natt.»
Andre dager er mer slitsomme, ting funker liksom ikke så bra. Jeg våknet med sug i magen en dag og savnet hjem til venner, familie, oppvaskmaskin, vaskemaskin, barnehage og plass – all den plassen vi hadde i den vanvittig deilige leiligheten vi akkurat fikk bygget ferdig før vi solgte den… Samme dagen spurte jeg meg selv om hva i h….. vi driver med i det jeg følte jeg aldri kom ovenpå med vask, rot, matlaging og ting som skal fikses på båten, og hvor er all den tiden vi skulle få til moro og lesing – bare gi meg et sekund uten at noen skal ha noe av meg…! Men sånne dager har man jo hjemme også…

Vi har etterhvert skjønt at lave forventninger og positiv innstilling er med på å skape god karma + det å ha en plan og litt struktur i hverdagen…
Da vi reiste fra hverdagslivet, jobber, barnehage og det vi hadde av rutiner, dro vi også fra alt vi hadde nettopp av struktur og forutsigbarhet i hverdagen vår. Det vi skjønner nå er at disse ytre tingene selvfølgelig var med på å gjøre livet litt enklere – det å ha forpliktelser og steder man må være betyr færre valg og litt mindre frihet, og at man ikke behøver å skape sin egen hverdag fra dag til dag eller fra time til time. Nå er liksom alt fritt. Vi har masse tid og alle muligheter til å velge hva vi vil gjøre med dagene.  Nettopp det er jo noe av det vi ønsket oss, og det er veldig deilig de dagene med god flow. Men vi opplever også at det ikke alltid er så enkelt heller… Det er enkle grep som skal til, bare det å ha planlagt hva vi skal gjøre fra dag til dag eller å vite hva vi skal lage til middag gjør det vannvittig mye enklere!

Uten barnehagen og vårt sosiale liv med venner og familie har vi eneansvar for å gi barna det de trenger og krever av læring, stimuli, utvikling, utfordringer, sosialisering og oppdragelse. Derfor prøver vi å være bevisste på innholdet i dagene også. Aktiviteter og innhold er viktig, så nå er det «skoletid» for Birk og andre aktiviteter for Billie, og Mikkel har bratt læringskurve med utviklingen han går gjennom nå. Det er også fint å prate med kompiser med barn hjemme og i andre båter og få bekreftet at fireåringer til tider er ekstremt utfordrende og egenrådige, at toåringens raseriutbrudd er en selvfølge og at måltidsituasjonen og legging til tider også er fullstendig kaotiske i andre hjem! Heldigvis er det også mange gode råd i litteratur om barn og oppdragelse…

Etter 2000 nautiske mil er vi fortsatt glade for at vi er på tur, selv med små og litt større utfordringer. Ting er faktisk ikke så annerledes enn hjemme når det kommer til hverdagsutfordringene. Det er fantastisk å ha muligheten til å være sammen med barna sine så mye og så tett, spesielt nå som de er små. Hjemme hadde det vært ettermiddager og helgene, noe som for oss virker knapt nå.

Er vi litt «skadet» av det satte og forutsigbare hverdagslivet, sånn at friheten fort blir tøff og vanskelig når vi opplever den, eller er det sånn at vi mennesker uansett søker mot trygghet og er mer komfortable med rutiner og det vi har vent oss til i livet? Uansett hvordan det er, så er vi sikre på at vi har gjort det rette med å dra på tur, for det betyr at vi må overkomme de utfordringene vi møter – og til nå er det vært de små hverdagslige tingene som er tøffest!
Med turen har vi lyst til å vise barna litt av verden, folk og kulturer, og dermed gi dem forståelse for forskjeller og en åpen tilnærming til folk. Selv om de kanskje er for små til å huske alt, så er vi sikre på at livet om bord og alle opplevelsene vil være med på å forme dem på en god måte.

Vi synes selv at vi er skikkelig heldige!

Adeus dos Portugal!!!

 Oppvasken du skulle ønske du var ferdig med…

 Trenger innspill…

 Køddeunger!

 … but we love it!