Barn ombord | "S/Y Felice"

Alltid med en i masten

27. juli 2013 § 2 kommentarer

Rangiroa, Tuamotus

Etter en liten uke i det (nesten) øde atollparadiset gikk vi i går tilbake til landsbyen Avaturo og ankringsplassen utenfor Kia Ora Hotell. Vinden er den samme her oppe, fortsatt på rundt 30 knop og med opp mot 40 knop i kastene, men det er nokså rullete og ubehagelig i båten (selv om vi er inne i en atoll), på grunn av bølgene som bygger seg såpass opp på de 40 nautiske milene som lagunen er lang. Vi er glade for dagene nede i syd, hvor motusene var god le mot den hissige sjøen utpå.

Mission nå er å fullføre dykkerlappen for mama, vaske klær og handle litt før vinden løyer og vi kan sette kursen mot Papeete, Tahiti. Supermolli ligger igjen i syd foreløpig og kommer nok oppover om en dag og to for å gå sammen med oss til Tahiti. Planen er igjen å seile mer og mindre sammen med dem resten av det sentrale Stillehavet, kanskje helt til Fiji. Det har vært lange aktive dager på stranden og noen hyggelige (og sene) kvelder i cockpiten deres (vi benytter sjansen nå mens Gudbrand er om bord, og er så grei å sitte barnevakt!). Trivelig og funny, Nikola serverer tynne rum-drinker (vi har tross alt full arbeidsdag med fem kids dagen derpå…), og Marcus har bygget bass boostere av rørene til varmeovnen i båten. Fine folk og igjen god stemning. Tror kanskje vi fikk litt overload av hverandre på et tidspunkt i Mellom-Amerika (kanskje ikke så rart etter å tilbringe hele dagen sammen i ukesvis i strekk?), men nå er karmaen tilbake og det er fett!

Siste natten sydpå, etter fem dager med mye vind, røk den ene anker-avlasteren vår tvers av der den går gjennom hallegattet. Gudbrand spratt opp og sjekket hva som var hent (når man sover i forpiggen er man automatisk og ufrivillig ankervakt ettersom ankervinsjen og kjetting er rett over hodet på en). Heldigvis var det bare en av to avlastere som gikk (Jo hadde laget dobbel avlaster tidligere på kvelden, ettersom den første så litt dubiøs ut – captain oh captain…!), så vi lå fortsatt godt. Jo var nede morgenen etter og fikk opp restene, med den galvaniserte kroken som viktigst.

Mens vi lurte på om ankeret ville sitte eller ikke da vi lå der, til tross for at Jo hadde dykket og sjekket det et par ganger (alle båteiere lurer vel uansett i litt heavy vind?!), så var det det motsatte som ble problemet i det vi skulle dra derfra i går. Kjettingen satt fast under et korallhode åtte meter under oss, så Jo måtte dykke igjen for å løsne kjettingen og lå i vannet og fulgte med under vann, mens han kommanderte ankervinsj og styring i det vi lettet anker. Heldigvis har vi en pony-flaske med luft nok til smådykk som krever mer enn det vi kan fridykke, og uten at vi trenger å ta frem fullt dykkerutstyr – DET er smart!

Til slutt var ankeret oppe, mens Nikola og Marcus hadde hatt god underholdning til morgenkaffen sin. På grunn av alle korallhodene og små-revene som er umerket i kartet og som ligger strødd rundt i lagunen, var det litt spennende å gå fra ankringsplassen og tilbake til slepesporet vårt da vi kom. Maria satt i masten 13 nautiske mil for å holde utkikk (det er ikke en eneste stake i hele atollen som markerer grunt farvann, men det er MYE av det…!). Fordelen med å sitte der oppe, rent bortsett fra et pusterom fra mas og småbarnsfeider i cockpit, er utsikten: store bølger fra havet som skummende bryter på det ytre revet i atollen, motusene med en kritthvit stripe sand mot det turkise vannet, og de grønne palmekronene mot klarblå himmel – oh så vakkert!

Vi kom oss ut med nok vann under kjølen og hadde en fin tur opp til landsbyen. Mens Mikkel og Billie sov, fikk til og med mama en lur på fordekk og alle var happy. Av en eller annen grunn har Birk lært seg: «hvis mor er glad, er alle glad», og det er sannhet i det. Hi hi!

Nå ligger vi bra her, men det er ikke en yndlingssituasjon å ankre i rullete sjø og opp mot 35 knops vind… Det meldes at vinden skal løye i løpet av helgen, og så fort også svellen har lagt seg noe, så stikker vi til Papeete med Supermolli. Der blir det gjenforening med Lady Emily (og kanskje Salsa?), det blir hyggelig!

I dag har Gudbrand og Jo leid sykler og hatt Mikkel og Billie i hvert sitt sykkelsete, mens Birk har free ridet på egen sykkel. Maria har fullført dykkerlappen, med ocean dive på 30 meter – yeah!

PS: Jo og jeg sloss om å være på nett med samme pc her nå – luksusvare…!

Supermolli igjen i syd

Slitsomt med sykkeltur…

Birk med lokal kompis

Drømmer, venner og hverdag

22. juli 2013 § 6 kommentarer

Teruatupua i Rangiroa, Tuamotus

Opplevelser, steder og folk er flotte, de lange seilasene er himmel og helvete, det å bo i båt og å flytte på seg hele tiden er tungvint sammenlignet med å bo hjemme, alenetid er mangelvare, vi savner venner og familie, og tiden vi som familie har sammen er slitsom men FANTASTISK!

Et forsøk på en liten oppsummering så langt… Det er ett år og tre måneder siden vi heiste seil og dro fra Oslo. På den tiden har vi krysset to verdenshav og seilt halve jorden rundt. Drømmen er veldig ofte annerledes enn virkeligheten, og det er klart vi opplever det til tider. Men så går det over og da er de fine stundene helt rå.

Før Supermolli kom til Rangi var vi mye sammen med våre dansk-franske venner i Lady Emily – en fin og hyggelig gjeng full av drømmer og spennende historier. Vi har hatt åpne og inspirerende samtaler med Bettina og Jean Gabriel om alt mulig; drømmer, reise, forventninger, hverdagen, båtliv småbarnstilværelse, utfordringer, planer og fremtiden. De to eldste gutta der, Christopher og Kasper, dro hjem til Danmark for to dager siden, og resten av gjengen flyr hjem fra Papeete i løpet av en måned og to. Da er ett års jordomseiling slutt for dem for denne gang, men antageligvis fortsetter de et stykke til neste sommer. De skulle ønske de hadde mer tid, menn jobb og skole kaller i København. De dro videre til Tahiti for noen dager siden.

Vi synes fortsatt at livet i båt med alle små og store hverdagslige gjøremål ofte er tungvint, og mer slitsomt enn befriende. Det er hverdag, bare et annet sted enn hjemme. Mikkel, Billie og Birk krever all vår tid og energi på dagtid og når kvelden kommer er det ikke så mye futt igjen. All den tiden vi drømte om og forventet at vi skulle få på tur går hovedsakelig med til barna og det er bra (!), for vi er mye sammen og vi tror vi kjenner hverandre bedre enn hvis vi hadde vært hjemme og fra hverandre på jobb og i barnehage hver dag. Vi er glade for virkelig å få oppleve dem mens de er små og se dem vokse til og utvikle seg så tett på, uansett hvor slitsomt det er. For de krever mye, Mikki fordi han er så liten, Billie fordi hun egentlig ikke er så stor hun heller og Birk fordi han er full av energi og trenger mye input og utfordringer for ikke å gå lei. Og den tiden til oss selv, Jo og meg sammen eller hver for oss, den er det veldig lite av og det savner vi. Om livet hjemme hadde vært like intenst midt i småbarnstiden kan vi jo ikke svare på, men jeg tipper vi hadde kjent stresset der også… Ikke meningen å klage her altså, og vi vet at det er selvvalgt, men dette er noen refleksjoner rundt småbarnslivet i båt – fra en sydhavsatoll.

Vi møter utrolig mange hyggelige og spennende mennesker, både de lokale og andre på båt. Og mange båter har vi møtt igjen flere ganger underveis og blitt gode venner med. Men vennskapene er ofte flyktige ettersom vi hele tiden seiler videre i forskjellige retninger og det går tid mellom hver gang vi møtes. Det er en stor forskjell fra hjemme hvor vi har venner og familie i nærheten hele tiden, og det er en av de vanskelige tingene med å være på tur, synes jeg. Selv etter timer på stranden og lange samtaler om livet på tur, vær, rutevalg, utstyr eller smarte triks for livet om bord, så er det veldig varierende hvor personlig slike forhold blir. De fleste vi møter som er på jordomseiling er over snittet individualister og har, som oss, sin egen agenda. Og selv om de fleste også er ekstremt sosiale og det er lett å komme i kontakt og bli litt kjent med, så stopper det gjerne der. Så når en dag er litt tøff eller jeg ikke helt vet hva vi driver med, DA savner jeg venninner og familie der hjemme ekstra. Noen som KJENNER meg og oss, som jeg vet ER der og som jeg kan prate med. På mange måter er dette livet litt ensomt, selv om vi omgås folk omtrent hele tiden… Skjønner?

Men vi har absolutt møtt folk som vi er blitt gode og nære venner med, som viser forståelse, og som vi har fått hjelpsomme innspill og mye god karma fra på dager når ting ikke er så lett. Det er deilig å møte folk som bryr seg – takk for det! Og det er viktig når man er så langt hjemmefra.

Vi ligger trygt på ankeret, med 60 meter kjetting ute på 6 meters dyp, og i ly av en motu. Vi har hatt steady vind på rundt 30 knop og over 40 knop i kastene de siste dagene. Nå venter vi på roligere vær for å gå til Tahiti (men først skal mama avslutte dykkerlappen lenger nord i atollen, to dykk og eksamen gjenstår). Vi har aktive stranddager på med Carp-familien (Supermolli), med dykking og ambisiøs bygging av flerskrogsbåter i leke- størrelse, ved hjelp av lokale materialer (les: kokospalmen). Vet ikke hvem som morer seg mest; Marcus, Gudbrand og Jo eller kidsa…!? Vi har også hatt full stranddag med feiring av Lina 4 år, med rosa kake – hurra!

Vi begynner faktisk å spise oss tomme for enkelte matvarer, det er skrantent på mel, havregryn og tørkerull (sistnevnte er krise!), i tillegg går det nedover på ferskvarene her i øde palmeland. Nå går det sport i å bruke opp så mye av matlageret vi klarer, og teller tomme glass og bokser hver dag (rekorden er 12 hermetikkbokser på en dag…). Problemet er jo at vi produserer enormt med søppel og det er ikke akkurat noe sted å bli kvitt det her… Blir kult med storby!

Vi er veldig glade i alle dere der hjemme (som dere skjønner, og vet fra før)!

Regatta til Rangiroa

11. juli 2013 § 1 kommentar

Ahe – Rangiroa, Tuamotus

Vi dro fra Ahe i tospann med danske Lady Emily utpå ettermiddagen, neste stopp var Rangiroa, verdens nest største atoll.

Det hadde vært en litt tøff dag – du vet, en sånn dag når alt liksom går galt og ingenting funker. Det var sutrete og egenrådige kids uten pause og alt gikk tungt, så mama gråt en skvett over oppvasken og savnet den enkle (?) hverdagen hjemme litt ekstra… (Gudbrand var snill og positiv og hjelpsom som han pleier og det hadde ingenting med han å gjøre, men han bor jo her, så han merket tonen han også – igjen unnskyld!)

Som om ikke dårlig flow var nok, så fikk vi black out på kartplotteren i det vi skulle legge fra kai. Vi har hatt litt trøbbel med den et par ganger før og prøvde de triksene vi har fått fra Simrad-forhandleren hjemme, men ingenting funket. Og vi skulle ut et trangt pass i en atoll med korallhoder stikkende opp overalt, og inn gjennom et nytt pass om et halvt døgn… Shit! Ikke helt krise, for vi har jo flere navigasjonsmidler i back up, så det var frem med iPad med Navionics. Det vi ikke lenger hadde var vårt eget slepespor fra da vi gikk inn i Ahe, så vi lot Lady Emily gå først og hang oss godt på dem. Timingen var bra i forhold til tidevann og strøm, og det gikk helt fint gjennom passet og ut på det åpne hav.

Vi fikk herlig seiling og gjorde rundt 7 knop sørvestover mot neste atoll og Tuamotus hovedøy, Rangiroa. Vi holdt til og med godt følge med Lady Emily, som er 90 fot og dermed har mye lenger vannlinje enn oss (men den er ikke den blue water sailing-båten som Felice er). Det er rundt 85 nautiske mil fra Ahe til Rangiroa og vinden skulle avta utover natten, ifølge grib-filene (værfiler), og det er jo trist å sløse med perfekte sileforhold, så vi seilte på med mellom 20 og 25 knops vind. Maria tok første vakt (20.00-23.20), Gudbrand andre (23.20-02.40) og Jo siste vakt (02.40-06.00). Da Jo kom på utpå morgenkvisten hadde fortsatt ikke vinden løyet og vi var kommet altfor langt i forhold til timingen for å gå gjennom passet til Rangiroa (når strøm og /eller tidevann bestemmer ankomsttidspunktet for et sted, prøver vi å bremse, eller hjelpe med motor, underveis for å komme frem til å riktig tid som mulig), så siste timene inn mot atollen seilte vi bare med størrelsen av et lommetørkle av genoa’n og ikke noe storseil. Allikevel kom vi til passet for tidlig, og sammen med Lady Emily og to andre båter ble vi liggende på utsiden av lagunen i påvente av lavvann, som er beste tid å gå gjennom passet på. Det er mye å tenke på med navigasjonen her!

Ved laveste lavvann styrte vi rett mot den frådende åpningen i revet og surfet inn gjennom passet, med ganske hissige bølger og medstrøms. Vannet fosset om baugen og jo rattet intenst for å korrigere for strøm og bølger, mens Mikkel hylte av fryd, Birk skravlet uavbrutt og Billie utøvet en blanding av yaga og ballett i cockpit. Mama stod i baugen for å filme det hele (og holde utkikk) og helten vår Gudbrand gjorde sitt aller beste for å få Mikkel fra å svinge seg i bimini’n og ut på dekk, mens han videreformidlet beskjeder fra baugen. O herlige kaos! Men gjennom kom vi, og inni lagunen var det rolig og blikkstille vann.

Lagunen i Rangiroa er 1640 km2 i areal, omsluttet av en haug av små øyer (eller motus, som de heter). Den er så stor at vi ikke kan se øyene som utgjør atollen på andre siden (det kan man ikke når man kjører over med fly engang!). Det bor over 3000 mennesker på Rangiroa og hit kommer 600 barn fra de nærliggende og mindre atollene for å gå på skole (sentraliseringsspøkelset herjer også her, og her fungerer det sånn at de tilreisende barna pendler og må derfor også overnatte på øya i ukedagene).

Den lille byen heter Avatoru og ligger 8 km fra dnghy-brygga der vi går inn. Her finnes to kirker, to banker, to små supermarkeder, srundt ti restauranter (eller spisesteder), en del hoteller, apotek, medisinsk senter, skoler, bensinstasjon, en haug av dykkersentere og perleutsalg, og en flyplass. De største utbyggingene som er gjort på øya er en luksusresort, flystripa og en 12 kilometers veistripe. Vi er happy og får ferske baugetter og andre franske nødvendigheter i supermarkedet rett ved dinghy-brygga.

Folk er utrolig søte og hyggelige og overhalt høres bonjour i det vi passerer folk, store som små. De små legger ikke skjul på at de er nysgjerrige på Birk og Billie, og det er gjengjeldt! Som vi opplever det, tror vi det er en fordel å reise med barn, de tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet og vi kommer lett i kontakt med folk, både lokale og på andre båter (og de betaler på denne måten raskt ned på mas, kjas, krangel og sutring…)! Vi opplever den avslappede polynesiske holdningen til livet og det er tranquil – deilig! Også unner vi oss litt luksus med en lunsj og to på restaurant! Birk ble kompis med de lokale kidsa på brygga i løpet av det første kvarteret i land, og badet med en høylytt og glad gjeng mens vi andre spiste lunsj («nei mamma, jeg er ikke sulten hvis jeg kan leke med andre barn!»). Mikki sjarmerer som få og har lært seg «thumbs up», noe han bruker for det det er verdt og med begge hender. Billie skifter raskt mellom verdens kuleste jente og rosa-prinsesse, og er vel mer det første og henger et skritt og to bak Birk på det meste.

I morgen begynner Maria på dykkelappen (se http://www.yakaplongeerangiroa.com), PADI open water. Det blir spennende og jeg får noen dager med etterlengtet husmorferie! Og i dag ble jeg invitert med (i bursdagsgave) på hot stone massage på luksusresorten av Bettina, vår for tiden danske nabo – herlig og tusen takk!

Det er veldig trivelig med Gudbrand her, han er fin og hjelpsom og har utrolig god kontakt med alle tre småmatrosene, kult og hyggelig at han vil tilbringe sommerferien sin med oss – og takk for lånet til dere der hjemme!

Nå skal vi gjøre det vi kan for å ha rolige dager og allikevel få gjort unna litt småjobbing. Vi opplever fortsatt at hverdagen om bord med tre små til tider er ganske tøff. Det blir liksom ikke så mye tid til overs som vi hadde trodd. Men det hadde vi vel følt på hjemme også…?! Vi blir nok her rundt en uke, før vi setter kursen mot den siste Fransk Polynesiske øygruppen, Isles de la Societe og Papeete. Lenge siden vi har vært i en stor by nå!

Cozy cockpit I

Cozy cockpit II

Cozy cockpit III

Supergjenforening – Tahuata for andre gang

26. juni 2013 § 3 kommentarer

Hanamoenoa Bay, Tahuata, Marquesas

Endelig kom Supermolli seilende over det store havet, etter flere uhell og maskinproblemer på vei fra Panama til Galapagos. Det var deilig å se dem igjen etter to måneder! Go little green sailing machine (also known as the party ferry)!

Det er rolige og fine dager på Tahuata, hvor vi er for andre gang på en uke. Kidsa storkoser seg og er glade for å være sammen med bestevennene sine, Lina og Jaron, igjen. Det går på tysk for fullt igjen hos Birk, som den siste tiden stort sett har snakket svensk, ved siden av engelsk og noen franske gloser. Han er en apekatt og tar språk raskt, det er kult å høre! Supermolli- og Felicebarna feiret gjenforeningen med overnatting i Supermolli for begge to første dagen sammen – pannekaker til kveldsmat og lesing på engelsk før det var god natt på rekke og rad i akterlugaren hos Mollisene. Fin gjeng!

Det var bare to andre båter som lå her da vi kom fra Hiva Oa, den ene var svenskene Salsa, og kidsa var glade for lekekompiser, og den andre var norsk/sveitsiske Yum yum, som har ligget siden sist vi var her. Det er kommet en del flere nå, og flere med barn så det er fullt strandliv. Det er kids som konstant skylles leende opp på stranden med de passe store bølgene. Et herlig skylleprosjekt på båten etterpå med sand OVERALT!

På Felice er det for tiden fast arbeidsøkt fra etter frokost og frem til lunsj. Det er utrolig flott å ha Gudbrand om bord, vi får unnagjort småjobber og vedlikehold vi har hatt på lister i lang tid, og det er avlastende å ha han her! Hver kveld bestemmer vi oss for hva som skal gjøres neste dag, og hvem som gjør hva – det fungerer fint. Gudbrand har også veldig fin kontakt med alle tre småmatrosene og det er til stor hjelp å være en ekstra voksen om bord på den fronten også!

Vi er litt lei oss for at Gudbrand de siste morgenene har måttet ty til hørselvern i forpiggen, ettersom Mikkel har fått det for seg at han vil stå opp mellom 04.00 og 05.00, noe vi prøver å venne han av med og da blir det litt skriking… Med Gudbrand smiler og sier at det ikke er noe problem, stakkars han ligger vegg i vegg med Mikki. B+B sover for tiden i sine foreldres seng, mens papa er forvist til sofaen og har fått gleden av gjentatte ganger å gå inn og hysje på Mikki i morgengryet!

Vi kan melde om sann badeglede om bord. Birk er blitt rå på svømmingen og dykker mer enn han er over vann (men nå flyter han også når han har hodet over vann)! Billie vil helst uti kun med dykkemaske, hun kan fortsatt bare svømme under vann og elsker det. Mikkel blir gal hvis ikke han får være med og skrattler der han ligger og dupper i redningsvesten sin mellom oss. Både B+B hopper fra ripa – det er gøy!

Supermolli-, Salsa- og Felice-kids