Caribbean | "S/Y Felice"

Småbyliv på Union Island

13. januar 2013 § 1 kommentar

Union Island, Clifton

En liten trivelig by og et skikkelig reggaested når man kommer blant locals. Helt ok yacht club og kite surfe-skole/utleie som en norsk kite-jente driver sammen med den lokale kite-helten. Litt funny med yacht club’ene rundt omkring, for det er jo ofte noe man tenker på som et over snittet snobbete sted der man ikke kommer inn uten skjorte og press i buksa, men utenfor Europa har vi opplevd yacht club’ene som mye mer folkelige og trivelige. Og det er jo kult!

Ankringsstedet her har rykte på seg som et sted med veldig dårlig hold for ankeret, men vi satt vi. Det gjelder imidlertid ikke alle, for vi så en seilbåt som fikk en forlatt katamaran på kroken i mørket en kveld (og ikke nok med at den kræsjet i dem, den drivende båten satt også fast i den stakkars andre…)!

Frokost

Dette var siste stopp om bord Felice for Ellen, Erik og Jon, som har vært med de siste tre ukene fra Martinique (pluss Atlanteren for Erik da). Vi er glade for at Jon digget jolla så veldig at han helst ville kjøre den hele tiden, også er han den første ungen vi har møtt som faktisk liker å ha på redningsvest! Vi var nok litt av et syn der vi stappet fire voksne og fire kids, to vogner og alt det andre som hører to småbarnsfamilier til av stæsj i jolla… Det er fint å se at alle kidsa er snille med hverandre, og sorry for det Jon har lært av småbarnsbøll (håper det går opp i opp med det bra!)… Det var noen trivelige og sene cocpit-kvelder, og vi kom jo godt inn i Amerikaner til slutt (fokus)! Bra at Erik til slutt fikk seg en bytur med Jo siste kvelden (det må nevnes at Ellen også har fått sin rosevin)! Hadde vært kult med en flytur med skikkelig 12 seters småfly som dere hadde av øya, men vi stod nærmest på rullebanen og vinket da dere tok av, så litt med var vi jo! Flyplassen ligger midt i den lille byen og det ristet i alt her da fly tok av og landet, funny. Og rett ved siden av ligger sjappa «Airportview supermarket and bar. Laundry also.» Det er mange bra kombo-gesjefter her, fett!
Tusen takk for hyggelig besøk E+E+J og vel hjem til sentrum, snø og vinter!

Og for å være helt ærlige, det er ikke alltid like lett å være så mange om bord som skal leve så tett sammen… Noe vi alle har fått erfare den siste tiden, men alle er også enige om at vi fant fint ut av det! Forskjellige forventninger til turen og oppholdet kan fort bli en utfordring. Vi Borkhuser lever jo dette livet, det er hverdagen vår og vi har ingen hast. Tvert imot vil vi gjerne oppleve steder så sakte som mulig for nettop å finne roen i hverdagen. Folk på besøk vil gjerne ha mange fete opplevelser, men har begrenset med tid og det betyr ofte at vi «fastboende» må forflytte oss raskere enn det vi egentlig kanskje ønsker oss. Det er selvfølgelig veldig viktig å ta en runde på dette før folk kommer, men det er ikke lett (eller mulig) å planlegge alt på forhånd. Været vil jo alltid være med på å bestemme tidspunkt for avreise, men det kan også være andre ting som gjør at noen vil bli lenger og andre vil stikke videre. Ikke lett dette her, for dette ER jo vår tur, men det er klart at besøkende også skal og må få være med på å bestemme om bord, men uten at vi føler at det ikke er vår tur lenger… Og det trengs vel ikke nevnes at det selvfølgelig blir baluba og sirkus med fire barn under fem år på så liten plass i ukesvis, ihvertfall når to sett med foreldre skal prøve å samkjøre måltider, hverdagsrutiner og oppdragelse…! Ha ha… Det vi tror er med på å få det til å funke, er at alle er så ærlige og direkte som man kan eller klarer, at alle prøver å være fleksible, at alle svelger en del kameler men ikke så mange at man begynner å føle på det, og å ta noen skikkelige samtaler underveis for å avstemme forventninger og for å «lufte ut» litt. For oss er det faktisk sånn at vi gleder oss veldig til å få besøk, men så gleder vi oss skikkelig til å bli bare oss igjen – og det er vel helt naturlig!?

Vi dro videre sydover dagen etter at mannskapet vårt humpet avgårde i et småfly (vi vet i dag at de er kommet trygt frem til Norge). Men før vi dro fikk vi Timo, som er lege og far i huset om bord i en Nederlandsk båt som vi har møtt en del, til å sette MMR-vaksine på Mikkel og Yellowfever på Maria (thank you Timo, for setting our inoculations)!

På en av kneipene her serverer de forresten Caribbian coffe, som Nikola og Marcus fra Supermolli gikk for, uvitende om hva de bestilte seg som formiddagskaffe. De visste nemlig ikke at ved siden av en dobbel espresso serveres også 4 cl rum… Fine småbarnsforeldre vi møtte sosende rundt i byen midt på dagen!

Ellers har Mikkel begynt å klatre opp hele trappen fra salongen og opp til cocpit! Pluss at han kommer seg fra gulvet i cocpit og opp på benken, og derifra er veien kort ut av cocpit (enten med beina først eller på hodet…). Han og vi er selvfølgelig veldig stolte og det er kult at han blir større, men det betyr mer jobb (=fotfølges) og nye sikkerhetsrutiner når det gjelder minstematros.

Småhai i basseng på yacht club’en (veldig greit med Mikkel krabbene rundt der, uten tett gjerde rundt…)

Fortsatt med attitude…

Havskilpadder og gjensynsglede på Tobago Cays

10. januar 2013 § Legg igjen en kommentar

Tobago Cays

Her svømmer det store havskilpadder forbi båten! Det ser egentlig ikke ut som de svømmer skikkelig, men at de ligger og surrer i vannet helt uten mål og mening…! Også er det store øgler på øyene her som går uforstyrret rundt omkring, uten å bry seg om de hundretalls amerikanske turistene som slippes av charter-katamaraner og tråkker rundt her med svømmeføtter…

Dette er jo på en måte STEDET i Grenadinene, og det er fint her, men kanskje ikke det mest barnevennlige stedet ettersom det er mye svell. Men det er helt sikkert paradis i stille vær og uten så hissig mye turister. Vi tenker at det kanskje er litt oppskrytt… Det har nok noe å gjøre med at vi kommer hit etter Saltwhistle Bay, som vi forelsket oss litt i… Men det er jo utrolig fasinerende, vi ligger innenfor revet og ser det bryter der ute…!

Ostrea crew – safe sailing back!

Vi har lagt oss rett ved siden av noen Nederlandske kompiser, Pieter og Sabine (med tre jenter på 2, 4 og 6 år)) i båten Ostrea. Visste ikke at de var her, og har ikke sett dem siden Lanzarote, så det var en veldig hyggelig overraskelse! Dessverre har de bare ett år og er på vei nordover. Pieter er en over snittet sosial og trivelig fyr, og det tar ikke lang tid før vi står på en av strendene og drikker hans rum-punch i 5 liters-dunk hele gjengen! Nikola og jeg er glade for at de også har tatt med pannekaker til alle kidsa, det letter på samvittigheten ettersom småmatrosene hadde levd litt vel mange timer på salte kjeks den dagen…! Dette var også etter vårt første møte med svellen på en av de andre strendene her. Der var det så store bølger så turen derfra ble en våt affære…! Men selv Mikkel, som fikk seg en skikkelig dusj, smilte og lo!

Får ikke nok av påhengere!

Lina, Jaron (Supermolli) og Birk

Billie med to av Ostrea-jentene

Pieter og Marcus med dunken

Girl with an attitude I

Girl with an attitude II (ikke alle dager er like fine…)

The crew of Ostrea, Doen (Nederlendere, men veldig funny navn på norsk!), Supermolli og Felice

Paradis i Saltwhistle Bay

6. januar 2013 § Legg igjen en kommentar

Mayreau, Saltwhistle Bay

En favoritt! Fantastisk deilig og stille liten bukt i skikkelig Carib-style med kokospalmer hengende ut over stranden. Wow… Her er vi nesten alene på stranden – fin stemning og avslappende dager!

Det er faktiskt to bukter som går inn fra hver side av øya, bare med litt sand og kokospalmer mellom. Vi har lest at kokospalmene ble plantet av en fyr som het Coconut Johnny, som har plantet de aller fleste av kokospalmene i hele østlige Caribien (for å suge opp vann og gjøre det mer levelig uten så mye mygg).

Det er maks lov med 15 båter på ankringsplassen her av gangen, eksklusivt…

Øya var opprinnelig eid av Eustace familien. De eide hele øya og hele Tobago Cays. Helt til godt oppi 70-åra ble det hele styrt som et slags føydalsamfunn hvor ingen eide sin egen tomt og hvor du måtte betale til Eustace’ne både det ene og det andre.
Helt på toppen av øya lå det en svær villa med 360 graders utsikt, vi spurte på spøk en lokal innbygger om det var ordførerens hus, noe det faktisk var, hun het selvfølgelig Madam Eustace og var øyas mest forhatte innbygger. Etter at regjeringen i St. Vincent og Grenadinene gjorde en avtale og kjøpte mye av landet fra Eustace’ne på 90-tallet, har de lokale fått kjøpe sine egne tomter, men de flotteste tomtene er fortsatt deres og hatet består.

The Lunds

Vi gikk de råbratte bakkene opp til byen en dag, der er det flott utsikt over hele Tobago Cays. Det var så varmt at vi endte opp med bare å gå gjennom det lille som viste seg å være byen, og ned igjen til stranden på andre siden (bading + øl). På vei hjem ble vi invitert inn i en barnehage vi gikk forbi, kanskje ikke så rart, vi var en gjeng med 6 barn fra fem år og nedover…! Vi pratet lenge med en hyggelig og bestemt bestyrer, mens Supermolli- og Felicebarna satte seg rett ned foran en TV og ble sittende hele besøket uten så mye som å se på en leke (underernært på barneTV og film – bra det)!

Topptur

Det er masse konkylier her! Overalt ligger tomme skjell, som suser fra havet i ørene våre. Har også spist det på restaurant her i Carib, godt (lokalt heter retten Lambi, og vi bestilte den først fordi vi av en eller annen grunn trodde det måtte være lam…).

Noe annet enn bading også

Fine kvelder med bål og grilling på stranden (vet ikke helt hvem av de store eller de små gutta som er mest ivrige med bålet…?!) Nikola er rå på pinnebrød, og Jo dealer hummer og fisk med de lokale fiskerne. Det ble faktisk så dyrt at vi har valgt å se på det som økonomisk bidrag til de fattige fiskerne her (les: en form for veldedighet)…

Dealing med boat boys

Vedsanking

Pinnebrød!

Vi drar videre til Tobago Cays og tenker at dette er et sted å komme tilbake til en gang…

The Lunds II

Boat mama x 2

Felice nr. tre fra høyre

Sveis…

Smak av reggae på Bequia

4. januar 2013 § 3 kommentarer

Bequia, Admirality Bay

Etter nattseilas fra St. Lucia kom vi inn til Bequia så tidlig på morgenen at vi fikk vekket de danske kompisene våre på Cassiopeia i det vi forsøkte å sette Billie og Birk ombord der, og de trodde noen hadde kræsjet i dem… Hyggelig å se igjen kjente, og de er det mange av her!

Noen timer etter oss kommer kjære Supermolli seilende inn i bukta, deres første stopp etter Atlanterhavskryssing, og det er tuting med horn og gledeshyl!
Supermolli + Felice = SANT! Fra nå av er det oss, vi har samme planer og små og store i begge båter trives GODT i hverandres selskap! Kidsa (de har Jaron som akurat fylte 5 år, og Lina som er 3,5 år) leker godt selv om de ikke snakker samme språk (men det er utrolig mange ord som er de samme på tysk og norsk, pluss at vi driver med enkel engelskundervisning på aktuelle ord og fraser), og vi voksne koser oss gløgg – det er viktig å ha noen å dele gleder og sorger med!

Det ble stor nyttårsfeiring på stranden med mange andre båter. Veldig trivelig lag med bål og lekende barn til langt på natt. Birk sluknet relativt tidlig, men våknet til liv igjen og fikk med seg rakettene. Billie derimot sluknet halv tolv etter vill dans med noen større jenter. Og Mikkel gjorde som vi ba han om og sov i vognen sin gjennom hele festen! Jon sov godt hele kvelden i sanda helt til en full danske uheldigvis snubla i han, da var det over for Lunds.

Det er hyggelig å møte igjen folk vi har truffet før, her er store deler av den svenske yacht-mafiaen som vi ble kjent med på La Graciosa, pluss danskene i Vela og selvfølgelig Cassiopeia.

Vi prøver å gjøre minst mulig, og har fine dager på stranden. Birk og Jaron (Supermolli) ser vi bare bakodet, ryggen og rumpa på, der de svømmer rundt med dykkemaske dagen lang. Byen er liten og sjarmerende, med småhus malt i alle farger og med merkelig og morsom arkitektur. Kan slenge oss på anbefalinger av Max Pizza, som ligger rett ved første dinghy-brygge.

Det koster endel å leve her, det har vi blitt fortalt mang en gang, men herregud så ille kan det vel ikke være har vi tenkt… Men det er ganske drøyt, ett eple, en euro. Litt som å handle det ene eplet i plastkopp på seven eleven du vet. Bare at vi skal fylle opp nett og hyller med frukt og grønnsaker. Ikke skjønner vi hvordan de innfødte overlever. Men rom, det er billig.

Også endelig får vi øye på den norske båten Free Spirit som kommer inn i bukta. Vi hadde mye kontakt med Lars og Marianne (med barna Lilly på 5 og Noah på 2 år) før vi dro hjemmefra, men har enda ikke møttes på tur, så det var virkelig på tide og veldig hyggelig! Utrolig trivelig å være sammen med dere, og det var deilig å prate og dele erfaringer til langt på natt mens kidsa lekte og sov om hverandre. Håper vi sees igjen i Panama dere, lykke til!

Her fikk vi oss også en real reggaefest til tidlige morgentimer på en liten lokal bar (takk Ellen og Erik for barnevakt!) Deilig med surr og vas og øl og dansing sammen med Nikola, Marcus og Samuel(Supermolli). Dagen etter ble for alvor reddet da Billie og Birk var 8 timer om bord hos Line og Emil på Cassiopeia (dere er greie)!

Line og Emil kommer svømmende når vi kommer inn i havna