"S/Y Felice"

Stillehavet, mot Marquesas

Posisjon 19.05.13, 17.00 UTC: S 6.32.3 W 114.08.5
COG (course over ground) er 255 grader. Med andre ord, vi seiler rett mot Marquesas.

I dag har vi seilt halvveis (1500 nautiske mil i utseilt distanse) – JIPPI! Det er digg å kunne begynne å telle nedover, om rundt ti dager er vi sannsynligvis på land i Fransk Polynesia. Vi har hatt halvveisfeiring med premieutdeling og hjemmelaget pizza til lunsj!

Etter dagevis underveis går det opp for oss at vi er skikkelig midt på havet – det er STORT! Disse avstandene har vært uvirkelige før vi nå sitter i den bittelille skuta vår midt ute på verdens største hav. Vi har seilt rimelig fort i ti dager nå, også er vi bare halvveis… Kan nok ikke bare skylde på middels interesse for geografiundervisningen på skolen, tror dette er en av de tingene man må oppleve selv for å forstå omfanget av det… Bølge etter bølge passerer under oss og den knallblå sjøen er uendelig til alle kanter, også under oss. Det var nymåne i det vi dro fra Galapagos, så de første nettene var veldig mørke. Nå er månen mellom halv og full, og den lyser opp nettene. Havet er som sølv i skinnet fra månen gjennom et tynt skydekke, det er utrolig og vakkert! Masse morild glitrer i vannet rundt båten i det vi skjærer gjennom sjøen, og etterlater et lysende spor langt bak oss. Nattevaktene er fine og rolige, vi har endret på vaktordningen fra tidligere kryssinger, nå har vi vakt hele natten annenhver natt. Det funker bra og gir litt mer hvile.

Det gynger fortsatt godt i rundt 4 meters svell fra sør. Men vi har jevn passatvind på mellom 20 og 30 knop aktenom tvers, så det går godt. Vi seiler rundt 170 nautiske mil i døgnet og har hatt snittfart de siste dagene på over 7 knop (opp mot 10 i surfen!), happy med det. Siste døgnet har vi ikke rørt seilene, som står perfekt med to rev i storen og litt innrullet genoa. Vinden skal etter hvert begynne å dreie mer på østlig, så det er mulig vi må ha opp den nye genoa’n for å seile «butterfly» (to forseil, et på hver side), ettersom spinnakeren revna for noen dager siden…

Hadde akkurat 11 knop på surfen her! Det er store dønninger som kommer bakfra og løfter Felice høyt opp, og der oppe kan vi se langt utover havet, før vi daler ned igjen i en bølgedal – ganske vilt!

Tror vi har funnet en slags hverdag om bord her også. Det gikk jo skikkelig bra i starten, før vi fikk en liten knekk da den heftige svellen satte inn. Med rotete sjø blir det fort ukomfortabelt om bord og ALT blir tøffere, det er lett å krasjlande litt. I Oda-båten, 100 nautiske mil foran oss, sluttet de å spise fordi det ble for kjipt å lage mat i bølgene. De har levd på kakao de siste døgnene, noe vi gjerne skulle ha gjort selv, hadde det ikke vært for at vi har ansvaret for ernæringen til tre småmatroser… Men nå er vi tilbake på en god flow og de hverdagslige gjøremålene er ikke et ork lenger. Det er en enkel hverdag: lage mat – spise – vaske opp. Dette looper flere ganger om dagen, og innimellom dette foregår andre aktiviteter. Men det er ikke så veldig imponerende hva vi rekker i løpet av en dag, gitt. Vi har jo satt i gang med alfabetet og det tar fort noen timer på formiddagen før vi føler oss ferdige med èn bokstav…! Og så lenge jeg klarer å holde ryddemanien i sjakk, og alle leker får flyte fritt, leker kidsa flott uten innblanding og er vi heldige får vi drukket en kaffekopp i fred i cockpit i mens! Ellers tar jo kroppsvask av hele gjengen på akterdekk fort en time, så lenge vi gjør det til et prosjekt, det er nok å drive med!

Vi spiser nå de siste bananene fra de to stokkene med grønne umodne bananer vi hadde med. De er litt for modne og søte for mamas smak, men perfekte for Jo og kidsa (og selvfølgelig i banankake!). Vi har mye igjen av både frukt og grønt fortsatt, er imponert over hvor lenge ting holder seg.

Vi har funnet noen småting som faktisk er enklere på havkryssing om bord i småbåt:
– Slipper å riste på popcorn-gryta så det ikke skal svi seg, det sørger bølgene for
– Trenger ikke klær (minimerer klesvask og øker velvære!)
– Det er bare å spisse fargeblyanter hvor man vil (over dekk), vinden blåser rusket på sjøen
– Behøver ikke tenke på om naboen ser deg eller ikke – her er det ingen – Trenger ikke hårføner (men det ER et behov for en god frisør etter hvert…)
– Ingen som bedømmer barneoppdragelsen (vil komme som et back lash selvfølgelig…) hi hi

Jo kikker opp etter lange utregninger og forteller at vi AKKURAT NÅ har seilt 10 000 nautiske mil siden vi dro fra Oslo for over et år siden, det vil si over 18 000 km – oh la la…!

Love Pacifico

Stillehavet, mot Marquesas
Posisjon 17.05.13, 14.00 UTC: S 5.42.6 W 108.28.3

Hurra for 17. mai og gratulerer med dagen! Vi hadde egentlig bestemt oss for å utsette hele 17. mai noen dager, i påvente av mindre sjø, mer komfortable forhold om bord og litt mer overskudd. Men dagen er jo dagen, så det ble 17. mai-frokost, 17. mai-sløyfer, småflagg, popcornfest og 17. mai-tog på dekk! I det toget var kommet så langt som det kan komme før vi måtte snu (i baugen), slo en bølge opp og to av tre deltakende barn begynte å gråte fordi de ble våte på finstasen. Humøret kom seg fort og det har vært toppstemning hele dagen. Festen ble avsluttet med disko og utagerende dans i salongen. HURRA – HURRA – HURRA!

Vi har fin passatvind på mellom 20 og 30 knop. Vi seiler med to rev i storseilet og en noe innrullet genoa (litt mer rullet inn på nattestid), og allikevel fosser vi avgårde. Snittfart siste tre døgn er 7,3 knop. De siste dagene har vi fått en rotete svell inn fra sør, med bølger på 3-4 meter. Det gjør alt litt tyngre om bord, og knokene hvite. Noen ganger, når jeg er på badet for å pusse tenner eller lager mat i byssa, har jeg følelsen av å være i en liten eske som en eller annen kis holder i hånden sin og rister litt på innimellom, bare på pur. Det gjelder det å puste rolig og tenke at det bare er to uker igjen (ha ha, det er til å knekke en stakkars hissig mama)!

I går hadde vi seilt en tredjedel av distansen (totalt rundt 3000 nautiske mil), og vi begynner å glede oss til halvveis-markering om en dag og to (vi seiler rundt 175 nautiske mil i døgnet). Utseilt distanse er nå ca. 1250 nautiske mil.

Det er bra at det går fremover! I går var en litt tung dag da den store sjøen begynte å ta seg opp. Heldigvis steg humøret og vi fikk ledd en hel del da Birk og Billie fant på en ny lek utpå dagen: de sitter i hver sin plastkasse (myntet på leker, dere kan jo gjette hvor alle lekene er…?!) på babord side på gulvet i salongen, og i det de største bølgene kommer så fyker de tvers over gulvet og ender på styrbord side. Det er det nærmeste en akebakke de kommer på en stund og det var lykke i skuta!

Stemningen sank dessverre betraktelig igjen da mama i et hektisk øyeblikk satte fra seg en nyåpnet melkekartong under kveldsmaten – og den selvfølgelig tok seg en tur… Visste ikke om jeg skulle grine eller klikke…

Det går opp og ned!

Vi ligger i et felt med fire andre båter som vi kjenner, og har daglig kontakt med de fleste av dem per mail, sat. phone eller VHF. Det er trivelig (spesielt takk til Per for humoristiske innslag i form av vitser, og hets av vår alfabet-lærings-aktivitet om bord her) og selvfølgelig også en trygghet å vite at det er andre rundt oss. Oda er 100 n.m. foran oss, Miss My er 8 n.m. foran oss, Medianoche er 10 n.m sør for oss og Macha er 20 n.m. sør for oss. I tillegg ligger Maha Papou et par dager etter oss, med kurs mot Gambier.

Good winds and safe sailing!

Posisjon 01.00 UTC: S 4.17.202 W 98.40.550

Endelig har vi passatvinden i seilene våre! Den har vi drømt om på de mange kjipe etappene med motvind og rotete sjø, nesten helt siden vi dro hjemmefra og til Karibia, og til tider etter det også. Trade wind puffs refererer til små dottete skyer som ofte er et godt tegn på at man er i området for passatvinden. Og der er vi nå!

Vinden er god (mellom 10 og 15 knop) på dagtid, men den gir seg litt utpå natten, så etter å ha irritert seg over bråk i rigg og seil en stund på nattevakt så har vi måttet ty til motoren noen timer hvert døgn. Forhåpentligvis setter den skikkelig stabile passaten inn nå når vi kommer lenger sør.

På Felice er det fine dager. Store og små finner mer og mer roen og vi har kvelds- og nattestid til å lese oss opp på turistinformasjon og fakta, så vel som skjønnlitterære tekster om Fransk Polynesia og Stillehavet. Et par timer på dagtid har vi alfabet-tid og tar for oss en bokstav hver dag. Vi klipper/limer/tegner/skriver og Birk og Billie lager hvert sitt bokstav-ark hver dag. De synes det er gøy og det er en rolig og fin aktivitet mens Mikki sover.

Et råd som kom på mail via satellitt telefonen i dag fra Per på Oda (som dro fra Galapagos to dager før oss og ligger et godt stykke foran, med samme målet som oss), var å ikke gjøre for mye hver dag. Det var spesielt myntet på de to småbarnsbåtene underveis til Marquesas, hvorav vi er den ene. Det er noe vi etterstreber i aller høyeste grad, men det er en del ting som vi rett og slett er nødt til å forholde oss til… For eksempel måtte vi vaske det til da rene lakenet vårt allerede på dag 2, etter at Mikkel har lekt i sengen og uheldigvis bæsjet ut av bleien, eller fly ned og opp for å tørke småbarnsrumper, eller ta av og på sele+line ettersom småmatrosene skifter mening om de vil være nede eller i cockpit (og det kan virke som om de lider av noe i nærheten av beslutningsvegring alle tre, for dette foregår maaange ganger hver dag), eller lage mat til småmatroser som ikke er sultne eller liker maten, osv osv…

Målet for frivillig aktivitet var i dag å spise en vannmelon, en ananas og å tegne bokstaven C – det ble litt mer enn det. Hi hi!

Vi spiser mye og godt, ettersom vi kjøpte med oss mengder av ferske grønnsaker og frukt fra Galapagos. For å unngå å måtte kaste noe gjorde mama et skikkelig innhøgg i rødbetene (i frisk ubehandlet tilstand), og mente i starten at det var topp snack-mat. To hele rødbeter senere slo en hissig halsbrann inn og resten blir nok stekt, kokt eller bakt på ett eller annet vis… Vi er imidlertid på veggisdiett, for vi turte ikke ta for oss av kylling eller kjøtt i fryseboksen i super’n på Galapagos. Men snart har vi nok overskudd til uventet fangst på fiskelina!

Vi har hatt toppseiling med spinnaker i hele dag, dessverre blir det ikke noe mer spinnaker før vi har hatt den en real runde gjennom symaskinen, eller kjøpt en ny i Papeete…
Spinnakeren vår revnet i den siste av fire squalls. De tre første dodga vi fint unna, men den siste fikk vi midtskips og satte så mye press på brasen at vi ikke klarte å løse ut seilet. Så løya det litt og vi tenkte at nå er det over, så vi tar den ned nå, men da kom det et siste pust fra jævelskapet og spinnakeren revna en meter fra toppen, tvers av… Fikk berga alt som datt ned i sjøen før det trakk seg under båten og virkelig kunne ha skapt trøbbel. Men toppen satt fortsatt igjen der oppe, svingende rundt og hvem vet. Så Maria gikk til topps, hun er lettere, jeg er sterkere og så er hun jævla tøff. Svingte litt der oppe, men hun fikk fallet og toppen av seilet med seg ned. Så nå er det kanskje et sy-mission evt. en kassering av et stk. seil på Marquesas. Før det revna gikk vi jevnt i 10.5 knop, lenge. Kunne jo ikke vare… Men ingen skade på annet enn seil, så happy crew!

Selv med spinnakeren i to deler i bag på dekk gjør vi nå mellom 8 og 9 knop på genoa og ett rev i storen. Det blser 15-16 knop og stjerner og morild lyser i mørket.

Det er 2350 nautiske mil igjen og vi har roen…!

Stillehavet mellom Galapagos og Marquesas

Vi lettet anker i Puerto Villamil på Isla Isabela kl 10.15 i dag (fortsatt veldig fornøyde med å ha utsatt avreisen en dag!). Og med tre ivrige orangekledde med høyt lydnivå på fordekk, svingte vi innom våre franske og svenske venner i Maha Papou og Salsa for å si hadet. Kjipt med avskjeder, men alltid hyggelig med noen kjente som tuter og vinker oss av gårde. Maha Papou skal til Gambier (en fransk øygruppe syd for Marquesas og Tuamotos), så dem møter vi nok først igjen på Tuamotos om et par måneder (og det gleder vi oss til, finere folk skal man lete lenge etter!).

Beskjeden startvind og fulle seil (med hjelp av litt motor et par timer), så stille på Stillehavet kun for seil frem til det løyet skikkelig utpå kvelden. Oda, som ligger to døgn foran oss, melder om 20 knops vind og toppforhold – så fra i morgen kveld får vi forhåpentligvis oppleve det vi drømmer om, skikkelig passatvindforhold!

På vei bort fra land var det både sjøløver og store rokker som fulgte oss. Rokkene hopper høyt opp og undersiden på de store flate fiskene (de er gjerne 4 meter i brede) glitrer i sola, ganske fett å se! Ellers masse fugler, så Mikkel går helt bananas og peker så langt armen rekker og lager lyder som om han aldri har sett dem før. Han er morsom! Galapagosøyene forsvinner etter hvert i horisonten, og vi er på havet (har ikke sett en båt siden Puerto Villamil).

Bortsett fra de obligatoriske daglige familiære konfliktene om ubetydelige men irriterende nok ting, har denne første dagen på vei ut i havet vært helt topp. Konfliktene i dag har stort sett vært mellom to rivaliserende lag, de to eldste av de små, og de to store sjøfarerne om bord. Problemet, sett fra de to store sjøfarernes ståsted har vært ekstrem sutring og egenrådighet… Så, hvis vi lar det gå under kategorien
småbarnsfamilieutfordringer, føles det bra å være underveis.

Mikkel, Billie og Birk er vant til dette nå, så de er stort sett fornøyde. Billie blir trøtt og vil sove en lur på dagtid (noe hun ikke gjør på land lenger). Mikkel sliter litt med å få med seg linen som er hooket fast når han går seg en tur på akterdekk (det er flatt vann bortsett fra noen rolige, jevne dønninger). Birk er nok den av dem som er mest var for denne forandringen fra landkjenning med løping, jollekjøring og kompiser, til det å være om bord hele tiden. Og han kan være vel provoserende både overfor oss og lillesøster, noe vi tenker kan være en naturlig reaksjon på endring i tilværelsen… Med Mikkel er han alltid den beste. Og vi vet jo at det tar et par dager før vi har vent oss til det å være på havet (enten det er sjøsyke eller mentalt), og det gjelder nok oss alle. Noe annet ville egentlig vært rart, vi er strengt tatt stuet ganske godt sammen, på nokså liten plass, over en lenger tidsperiode, UTEN rømningsmuligheter. Det går vel egentlig under definisjonen frihetsberøvelse…? Det er litt sånn at de minuttene man har for seg selv på dagtid er under et stakkars dobesøk, som stort sett blir avbrutt av et eller annet (og det er verre for Jo enn for meg, for han pleier å få lest to eller tre kapitler i en bok mens han er på do…).

Men selv om det er tett og travelt, så tror jeg vi begynner å like de lange havseilasene godt. Båten går av seg selv, så lenge seilene står godt (og autopilot Theis er i from, noe han heldigvis er!). Det er mye fin tid sammen i cockpit, som vi aldri ville fått ellers, med rare samtaler, lek, lesing, sang, tegning, eller kidsa leker selv. På havet har vi bare oss selv å forholde oss til og vi slipper all logistikken som landkjenning innebærer. Og det er fantastisk flott natur – man kan se på sjøen i det uendelige. For ikke å snakke om stjernehimmelen alene på nattevakt! Men det er alltid fett å komme frem og å komme i land – så ja takk, begge deler.

Vi mesker oss i frukt og grønnsaker (så lenge det varer), og vi hadde laget middag klar før avreise (pluss at vi hadde pannekakerester), så kjøkkentjenesten har vært enkel og det gjør også dagen lettere. Det var kroppsvask i saltvann og skyll i ferskvann etterpå på akterdekk i ettermiddagssolen. Også har vi satt i gang med NrK-julekalender-serien «Jul i Svingen» for Birk og Billie før legging. Det blir en episode hver kveld, frem til ankomst på Marquesas. Tenker det kommer til å passe ganske bra med 24 episoder, og at vi til og med kanskje har noen episoder igjen når vi kommer frem…!

Alle sover bortsett fra mama på nattevakt, her er det god karma, og om et par dager har vi kanskje overskudd til å slenge ut fiskesnøret også…!