"S/Y Felice"

Marina Rubicon, Lanzarote

 Charterliv…

Det var tomt for frukt, grønnsaker, ferskvarer, rene underbukser og vi har kjøpt og brukt opp det minimercado’n på La Graciosa hadde av mel. Ettersom vi ikke hadde bunkret for ukesvis og alle marina-fasiliteter faktisk er i umiddelbar nærhet, pluss at bestemor har lovet å ta med Birk og Billie på charterferie i et par dager, så la vi ut fra den herlige Playa Francesa med en litt større kanariøy i sikte.

Marina Rubicon er et nybygget og konstruert havneområde helt syd på Lanzarote. Det er P4-musikk hele døgnet fra alle restaurantene, svømmebasseng, feite tyske turister, lekeland overalt og alt annet man kan forvente av et turistområde – ikke spesielt hyggelig. Men det er vann + strøm på brygga, dusjer, sånn passe bra internett, to minutter til supermercado og andre kjekke ting vi trenger. Vi klarte for eksempel ikke å motstå fristelsen, så vi leverte inn 25 kg skittentøy til laundry service og lukket øynene da vi dro kortet…

Billie og Birk har vært på bestemor-tur i tre dager på hotell på charterstripa og vi har nytt tilværelsen kun med Mikkel om bord. Det hadde vært noen dager i sus og dus og frie tøyler på alt hva kids kan ønske seg (fra leke-ræl til fritt valg i frokostbuffeten, der frokosttallerken bestod av kake og croissanter… ). ALT er lov på bestemor-tur! Alle tre var veldig fornøyde da de kom tilbake fra hotellferie med badekar på rommet, svømmebasseng på taket og tigere i dyrepark en.

 Drar på bestemor-tur – jippi fra alle!

Vi har lenge tenkt på å skaffe oss et surfebrett om bord og på Lanzarote er det masse nytt og brukt å få kjøpt. Vi satt i leiebilen på vei til La Santa (Lanzarote surfesentrum) og Torras hotline fikk oss i kontakt med Dennis i neste landsby. Australsk aksent på telefonen og  mens vi venta på ham snakket vi om hvordan han nok så ut, typisk ung  kul surfekis… Trodde vi, men han var 55, manuellterapeut, yogalærer, surfeinstruktør, proff squash spiller, healer og inne i mørket i garasjen hans mellom bunkevis med surfebrett og rot hang det en kar til strekk, opp-ned. Meget hyggelig møte, og vi endte selvfølgelig opp med tre brett og ikke ett, så nå er vi dekket for alle forhold og nivåer om bord.

Med barnefri og enorm bil var det for dumt å ikke benytte sjansen til  å få tatt STORhandelen vi har planlagt lenge (burde selvfølgelig bare kjørt rett til Famara og testet surfebrett, men…). Siden dette er den siste havnen i Europa, Kapp Verde ikke har noen store butikker og Karibien er sinnsvakt dyrt har planen lenge vært å hamstre inn her. Ikke veldig morsomt, men det må til og om ikke annet kan vi le litt av å være butikkens attraksjon i noen timer når vi kommer med 13 kasser juice, 30 vinkartonger, 50 liter longlifemelk og nok tuna og annet på boks til ett år osv. Alle båtens tomrom er nå fylt opp og det trengs kun ferskvarer i uoverskuelig fremtid. Kjøpte forresten opp hele butikkens lager av pannekakemiks med egg, til tider uten tilgang på ferske egg (blir populært med pannekake-fest i Stillehavet!).

 Proviantering

Dagen etter var det meldt meget lite vind og god svell inn på nordsiden av Lanzarote så da ble det surfetur til Famarastranden. Det var plass i minibussen vi hadde, så etter stein, saks, papir-kamp om bord på Cassiopeia ble det gutta som kunne bli med. Deilig med lunsj i gamle trakter i søvnig liten by og så slite seg fullstendig ut i bølgene etterpå (feil rekkefølge selvfølgelig det med stor tapaslunsj først og så ligge på magen og padle alt du kan, men en lærer jo stadig noe …) De nye brettene funka og Maria stod på første bølgen – yeah mama!

Ungene løp i ring og hoia hele dagen, og ble skjemt bort med masse utrettelige lekeonkler fra Cassiopeia (de er tyve år gamle OG glade i barn)!

Mange av båtene vi har truffet før ligger her og det var veldig hyggelig å se Ostrea igjen!

Bestemor Gerd dro hjem og vi var enig i at det hadde funka bra selv med mor/ svigermor om bord i nesten to uker. Ungene syns det var trist, men det er ikke lenge til neste gang vi ses.

Med det samme flyet hun dro hjem i kom Thomas og datteren Ivi på 5 år. Thomas er tidligere eier av Felice og han har seilt båten rundt jorda før.  De har booka seg inn på overfarten til Kapp Verde. Turen er på ca 900 Nm og er beregnet  til ca 7 døgn. Etter at de kom brukte vi noen dager på å organisere oss, bade, handle ferskvarer og forberede og prøve ut nye seilkonfigurasjoner. Bare for å finne ut at det var meldt motvind + ingen vind, så alt vi orga med seilene var forgjeves , men nå vet vi i alle fall at det funker.

Vi gleder og gruer oss til overfarten, men føler at vi er mer forberedt enn noen gang + at vi har med Thomas, veldig fin fyr og en ikke ubetydelig ressurs på seiling generelt og Felice spesielt.

Så dette går nok bra!

 Feiring av Emil 21 år med drinks, hjemmelagde hamburgere og kake på Cassiopeia

 Billie og Birk med Ivi

 Opp og stå!

La Graciosa skuffer aldri!

Det var kjipt å bli avvist av den strenge havnevakten med fløyte da vi kom inn til øyas eneste havn etter overfarten fra Portugal, men alternativet viste seg å være mye bedre, så stemningen om bord steg fort!

For bare to nautiske mil lenger syd på øya kunne vi slippe ankeret, i en bukt med en liten og urørt strand som heter Playa Francesa. Her var det langtureffekter og nakne rumper på mange av de sikkert tredve båtene rundt oss (det viste seg også etter hvert at de nakne rumpene tilhørte masse hyggelige folk!), og rolig stemning. Plotteren viste over 26 grader i det klarturkise vannet, og det var bare en ting å gjøre etter over fire døgn på sjøen – kaste klærne og stupe uti! Så lå vi der alle fire (Mikkel pysa ut…) og duppet i ettermiddagssolen og var glade for å ha unnsluppet høsten på fastlands-Europa. Digg!

Vi har faktisk vært på La Graciosa før, uten egen båt, men på tur med Indie, Tessa og Torra fra Lanza i fjor vinter. Også har vi sett over på denne øya fra Lanza før det også, og tenkt DIT må vi jo når vi engang skal ut og seile! Det er en rolig og deilig stemning i den lille havnebyen. Hovedsakelig er det fiskebåter og småferger fra Lanza som ferdes her, i tillegg til en del turbåter som ligger ved gjestebrygga (nå møtte vi en svensk familie som strandet her for et par år siden på sin jordomseiling og fortsatte å bo her, med barna på den lille lokale skolen). Det er blitt et veldig popis sted for båter som kommer til Kanariøyene og derfor er det vanskelig å få plass i havna (det er ikke mange plasser og det ser ikke ut til at de har planer om å bygge ut, så man må booke i forveien ved å fylle ut et 12 siders skjema…). Det bor rundt 500 mennesker her året rundt, og det er lite som skjer i byen annet enn to små supermarkeder med begrenset utvalg (og veldig begrenset kvalitet på frukt og grønnsaker…), en del restauranter (hurra, det er gratis wifi på Hamburgeseria’n!) og et og annet disco med karaoke (de åpner først lenge etter at vi har krøpet til køys, så det har ikke vært aktuelt å teste det ut dessverre…). Derfor slipper vi mas om stæsj, strandleker og oppblåsbare delfiner og alt annet småbarn gjerne faller for på byturene hit, men vi kjøper is til dem med glede! God karma og lite shopping trekker hippier, som iherdig lager smykker og greier som de prøver å pushe på de få turistene som kommer (at de kan leve av det bunner vel bare i lave levekostnader på den lille campingplassen her…). Midt i byen ligger det en restaurant perfekt plassert ved siden av by-stranden, ideellt for alle: kidsa kan bade og leke mens vi kan spise tapas og drikke øl!

Men dette var byen, og det er ikke der vi lever. Vi er jo i den bortgjemte bukt med alle båtene! Det er fantastisk fint å se ut i bukta fra stranden etter at det er blitt mørkt, der alle båtene ligger med tente ankerlanterner i toppen av mastene. Der bor vi liksom…!

Det er varme fine dager på stranden, litt for lange og varme faktisk, så vi har begynt å være i båten og ordne/leke frem til lunsj, også drar vi på land etter det. Birk og Billie har fått mange lekekompiser og er i full aktivitet fra morgen til kveld (det er blant annet en gjeng svenske barne-båter her, som går under tilnavnet svenske-mafiaen). Og mammaene skvaldrer over kjekspakkene og oppskåret frukt med sand overalt, mens gutta deler tips og triks når det gjelder båtteknikk eller motor. Skoleundervisning for de eldre barna går på rundgang mens de yngre leker, også blir det jammen en fest i ny og ne. Som et eget lite samfunn… Da er det også veldig deilig med rolige kvelder hjemme i egen salong uten så veldig mye annet enn en kopp te og en bok. Kan jo bli litt mye…

Vi møter mange nasjonaliteter, men det er flest  ivrige langturseilere fra Holland, Frankrike, UK, Tyskland og Sverige, så langt vi har opplevd ihvertfall. Hvor alle nordmennene er, skjønner vi ikke helt. Ettersom vi er et av få Europeiske land som faktisk klarte oss gjennom finanskrisen, skulle man tro at det ville finnes flere reise- og seilelystne nordmenn…

Vi har begynt å bruke snorkleutstyret og det er en del fin fisk å se, pluss at gutta synes det er veldig viktig å sjekke ankeret (og helst ta bilde av det) daglig!

Og det er bare å skaffe seg surfebrett! En av dagene lå det flere lokale surfere bare 50 meter fra båten og tok flere bølger. Planen er å kjøpe to brett når vi kommer til Lanza.

Bestemor Gerd kom med ferge til øya her noen dager etter at vi kom og det var gledelig gjensyn på kaia! Hun bor i forpiggen og deltar med stor iver på alt om bord. Birk og Billie blir bortskjemt med leking, oppdagelsesferd og høytlesing nærmest hele tiden, og vi voksne blir bortskjemt med en tilværelse med nanny og vaskehjelp i en og samme person! Hun kom fort inn i småbarnstilværelsen om bord på Felice, der vi stort sett er i seng til klokken 22. Mellom klokken 20 og 21 er det helt mørkt og når vi ligger for anker må vi spare på strømmen, så kveldene blir fort ikke så lange. Det er begrenset hvor hyggelig det er med hver vår hodelykt for å få lest noe… (må si at herr DuoGen gjerne kunne gitt litt mer strøm, det kan faktisk være at vi må ty til solcell epanel).

 Morgenstell…

Nå har det løsnet skikkelig for lille Mikkel! Han krabber, sitter, sover hele natten uten pupp og spiser ordentlige måltider (hvis grøt og grønnsakspureer kan kalles det…) som en gal! Også er godhumøret tilbake etter noen uker med tannspreng og feber, han ler og smiler til alle, nesten hele tiden! Mikkie er kul!

Billie, Birk, Jo og hele Cassiopeia-gjengen har vært på øyas fineste strand, Playa los Conchas, som ligger rett ut i Atlanteren (nordvest på øya). Fantastisk fint sted men med litt voldsomme og ikke helt barnevennlige bølger. Tror vel at turen til og fra i hipsi-bil (Birk: jeep blir jeepsi blir hipsi…) er det kuleste med hele turen i hvert fall for Birk og Billie! For Emil og Jo var det kuleste den 2,5 meter høye sand-pyramiden (ja Jon, den var større enn den i Sines…)!

Maria har stevnet Tomm Murstad’s Sjøleir for dårlig knuteopplæring etter at jolla til Cassiopeia måtte reddes fra å flyte til Brasil en kveld. Er sikker på at jeg gjorde et dobbelt halvstikk… (veldig flaut!)

Emil får ikke lenger fortøye jolla på Cassiopeia etter at den enda en gang måtte reddes fra soloseilas mot Brasil… Og Maria gnir seg i hendene!

Hvis noen lurer på hva vi ønsker oss til jul, så er svaret en Metzler Juice! Det er en liten rib-jolle med full rigg (storseil og rullefokk) og daggerboards på begge sider. Sinnsykt fett å seile jolle igjen! Dessverre gikk jolla ut av produksjon på 70-/80-tallet en gang, så si i fra hvis noen kommer over en. (Thank you so much for a fun sailing trip, you couple from UK!)

Birk og Jo har vært på guttetur til toppen av vulkanen! Rart med sokker og sko igjen… Og utrolig flott utsikt!

 Fjellet skal bestiges!

 Yeah, on the top!

Nå har vi vært her på denne herlige øy i denne herlige bukt i to uker, og har bare vært borte i byen to ganger (tre for Maria, som fikk seg jentekveld på by’n også!) for å handle frukt og grønnsaker. Det er fint å ligge for anker i uthavn, vi slipper unna alle fristelser og forlystelser som sivilisasjonen byr på.

Det er kult å oppdage at jo lenger vi ligger for anker, jo mer liker vi det. Vi finner liksom roen og det er enkelt å forholde seg til sammenlignet med alt mulig rart som skjer i en marina og som som regel koster penger. Og det er jo veldig bra at vi opplever det sånn, ettersom det ikke er lenge før det faktisk kun er ankring som gjelder (på alle Kapp Verde-øyene er det kun en marina vi kan gå inn og legge oss ved brygge og det er i Mindelo på Sao Vincente)!

 Gutta

Også er det utrolig fett endelig å være her på La Graciosa med vår egen båt – nos vemos!

 Vasker brødbollen

 Hårklipp…

 love Cassiopeia

 Høytlesingsluksus med bestemor

 Ankerdram i Felice etter Portugal-Graciosa

Sines (Portugal) – La Graciosa (Kanariøyene)

Endelig kom medvind og godvær med Azorene high, etter at lavtrykkene har ligget i kø ute i Atlanteren og forsinket avreisen vår over til Kanariøyene. Det glade mannskap Alexandra og Matias som skulle være med over måtte til slutt ta flyet hjem fra Portugal ettersom skole og jobb kalte. Og da var det bare oss igjen, to store og tre småmatroser, som stakk ut i Atlanteren på gode værprognoser. Litt over fire døgn senere kom vi inn til La Graciosa, som er den første av Kanariøyene, litt nord for Lanzarote.

 På vei ut fra Sines med Cassiopeia

Vi la ut fra brygga i Sines som siste havn på fastlands-Europa og gledet oss og gruet oss litt også… Det er første lange etappe vi seiler alene og det er den lengste seilasen vi har gjort hittil (575 nautiske mil) – veldig spennende! Motivasjonen var på topp, kidsa så godt forberedt som en 4-, 2- og 1/2-åring kan bli, vi hadde hook opp med Frivind, som forsyner oss med værmelding via satelitt-telefon fra før avreise og til vel i havn, vi hadde en gjennomtenkt og godt forberedt plan for måltider og hadde ellers alt som vi tenkte kunne være kjekt på turen klart.

De to første døgnene var tøffe og slitsomme, med mye rulling til tross for ellers godt seilvær (8-9 knops vind aktenom tvers…….). Om bord i Felice betyr det to apatiske og uggene barn i cockpit med merkbart lavere terskel en vanlig for sutring, grining og behov for aktivisering, men heldigvis lite oppkast (som regel i bøtte eller over rekka). Mikkel fant veldig roen og sov godt og leng på dagtid, surret fast i vognen på akterdekk i frisk sjøluft. Vi voksne følte litt på sjøen selv, uten å være dårlige, men alt ble liksom et ork. Og det er ikke lite som skal fikses med småbarn om bord (også føltes det som vi hadde nok med å holde oss fast selv…)!

 Uggen 1…

 Uggen 2…

Første natten ble en liten prøvelse, det husket og rullet, det smalt i seil og rigg og båten knirker og bråker vannvittig også under dekk (Jo har bestilt 5000 skruer og jobber med en plan for å dempe ulydene…) Alle barna var mye våkne (Mikkel med feber og en tann på vei ut…), og ved siden av at vi bare var to til nattevaktene, bidro ikke det akkurat til at vi følte oss opplagte da solen endelig tittet frem dag to…

Tredje dagen kom vi skikkelig over kneika, sjøsyken var borte (= Billie og Birk leker og bøller og krangler igjen!) Nå opplevet vi selv akkurat det vi har lest så mange steder, at man trenger to til tre døgn på sjøen før kropp og sinn har vent seg til det å være på sjøen i lengre strekk og i konstant bevegelse (for de aller fleste går sjøsyke over etter rundt to døgn, hvis ikke man er kronisk sjøsyk da, noe vi heldigvis slipper unna om bord her!).
Virkelysten var tilbake og tegnesaker, aktivitetene ter og leker ble hentet frem i cocpit (skal også innrømme at vi snurret film og lot Ole Brumm underholde litt også de to siste dagene). Det var digg for alle å spise skikkelige måltider igjen, etter en meny de første dagene bestående av oppskåret grønnsaker og frukt, salte kjeks og juice!

 Over kneika!

Livet på havet ble bra og det var harmoni og fin stemning i båten med lek, høytlesing, sang og tøys! Det er kult å se hvordan Billie og Birk med en selvfølgelighet er om bord her dag etter dag uten landkjenning (etter at sjøsyken slapp taket). Birk forteller betryggende lillesøsteren sin at «nå er det bare to dager til vi kommer i havn» uten at det virker som noen av dem tenker noe over det. De har jo det de trenger om bord; foreldre, lillebror, leker, mat, tusj, lego, masse rare ideer og påfunn – og noen å dele dem med!

Nettene er fantastiske på havet; stjerner, månen og alene på vakt. Tid til å tenke og kjenne på hvordan vi har det. Og vi har det bra!

Det var en glad gjeng som så land dag fire, og feiret med norsk melkesjokolade!

 Land i sikte!

Da vi kom i havn på La Graciosa (en fantastisk liten øy hvor vi har vært på dagstur fra Lanzaroe før, og som vi bare må tilbake til!), skuffet havnevakten oss stort med at havna var full ut oktober… Vi ante det da vi sikkert så 30 båter for anker i neste uthavn da vi var på vei inn, men det er lov å prøve seg… Havnevakten var beintøff, så det ble anker på oss også i Playa Francesa. Ikke så dumt alternativ, for det er den råeste stranden vi har vært på på turen til nå! Masse langturbåter og hyggelige folk! Blir nok her i en uke eller to, eller til vannet tar slutt…

Vi dro fra Sines samtidig som de to danske båtene Vela og Cassiopeia, i en vennlig skandinavisk atlanterhavs-kappseilas. Må jo skryte av at Felice seiler bedre enn disse to, en First 38 og en hjemmesnekra stålbåt! Vi kom inn 6 timer før Vela og nesten et døgn før Cassiopeia. Kult å sees igjen på stranden på La Graciosa! Båten og tekno funker forresten veldig bra, med værmeldinger inn via SatPhone, og sms og prat med folk hjemme (mormor!) over SatPhone.

Og her er det skikkelig varmt! Digg etter at høsten merkbart kom til Portugal. Nå er det igjen bikini hele dagen og vi kan nevne 26 grader i turkist vann… Frem med snorkleutstyret!

 Glad gjeng!

Konklusjonen etter ha overfarten er at de to første dagene er skikkelig dritt, før det blir bedre og bedre – og best av alt er å komme i havn!!! Alle blir jo lei av å måtte holde seg fast hele tiden, og at det er en ekstra utfordring å pusse tenner, tisse eller lage mat (og det ble ikke lettere da vi fant ut at Mikkel faktisk hadde feber og en tann som er på vei ut…)!

Hola Canari!!!

 Praia Francesa, tilholdsstedet vårt i to uker!

 Snakker med mormor på satelitt telefon på havet