Pacifico | "S/Y Felice"

Regatta til Rangiroa

11. juli 2013 § 1 kommentar

Ahe – Rangiroa, Tuamotus

Vi dro fra Ahe i tospann med danske Lady Emily utpå ettermiddagen, neste stopp var Rangiroa, verdens nest største atoll.

Det hadde vært en litt tøff dag – du vet, en sånn dag når alt liksom går galt og ingenting funker. Det var sutrete og egenrådige kids uten pause og alt gikk tungt, så mama gråt en skvett over oppvasken og savnet den enkle (?) hverdagen hjemme litt ekstra… (Gudbrand var snill og positiv og hjelpsom som han pleier og det hadde ingenting med han å gjøre, men han bor jo her, så han merket tonen han også – igjen unnskyld!)

Som om ikke dårlig flow var nok, så fikk vi black out på kartplotteren i det vi skulle legge fra kai. Vi har hatt litt trøbbel med den et par ganger før og prøvde de triksene vi har fått fra Simrad-forhandleren hjemme, men ingenting funket. Og vi skulle ut et trangt pass i en atoll med korallhoder stikkende opp overalt, og inn gjennom et nytt pass om et halvt døgn… Shit! Ikke helt krise, for vi har jo flere navigasjonsmidler i back up, så det var frem med iPad med Navionics. Det vi ikke lenger hadde var vårt eget slepespor fra da vi gikk inn i Ahe, så vi lot Lady Emily gå først og hang oss godt på dem. Timingen var bra i forhold til tidevann og strøm, og det gikk helt fint gjennom passet og ut på det åpne hav.

Vi fikk herlig seiling og gjorde rundt 7 knop sørvestover mot neste atoll og Tuamotus hovedøy, Rangiroa. Vi holdt til og med godt følge med Lady Emily, som er 90 fot og dermed har mye lenger vannlinje enn oss (men den er ikke den blue water sailing-båten som Felice er). Det er rundt 85 nautiske mil fra Ahe til Rangiroa og vinden skulle avta utover natten, ifølge grib-filene (værfiler), og det er jo trist å sløse med perfekte sileforhold, så vi seilte på med mellom 20 og 25 knops vind. Maria tok første vakt (20.00-23.20), Gudbrand andre (23.20-02.40) og Jo siste vakt (02.40-06.00). Da Jo kom på utpå morgenkvisten hadde fortsatt ikke vinden løyet og vi var kommet altfor langt i forhold til timingen for å gå gjennom passet til Rangiroa (når strøm og /eller tidevann bestemmer ankomsttidspunktet for et sted, prøver vi å bremse, eller hjelpe med motor, underveis for å komme frem til å riktig tid som mulig), så siste timene inn mot atollen seilte vi bare med størrelsen av et lommetørkle av genoa’n og ikke noe storseil. Allikevel kom vi til passet for tidlig, og sammen med Lady Emily og to andre båter ble vi liggende på utsiden av lagunen i påvente av lavvann, som er beste tid å gå gjennom passet på. Det er mye å tenke på med navigasjonen her!

Ved laveste lavvann styrte vi rett mot den frådende åpningen i revet og surfet inn gjennom passet, med ganske hissige bølger og medstrøms. Vannet fosset om baugen og jo rattet intenst for å korrigere for strøm og bølger, mens Mikkel hylte av fryd, Birk skravlet uavbrutt og Billie utøvet en blanding av yaga og ballett i cockpit. Mama stod i baugen for å filme det hele (og holde utkikk) og helten vår Gudbrand gjorde sitt aller beste for å få Mikkel fra å svinge seg i bimini’n og ut på dekk, mens han videreformidlet beskjeder fra baugen. O herlige kaos! Men gjennom kom vi, og inni lagunen var det rolig og blikkstille vann.

Lagunen i Rangiroa er 1640 km2 i areal, omsluttet av en haug av små øyer (eller motus, som de heter). Den er så stor at vi ikke kan se øyene som utgjør atollen på andre siden (det kan man ikke når man kjører over med fly engang!). Det bor over 3000 mennesker på Rangiroa og hit kommer 600 barn fra de nærliggende og mindre atollene for å gå på skole (sentraliseringsspøkelset herjer også her, og her fungerer det sånn at de tilreisende barna pendler og må derfor også overnatte på øya i ukedagene).

Den lille byen heter Avatoru og ligger 8 km fra dnghy-brygga der vi går inn. Her finnes to kirker, to banker, to små supermarkeder, srundt ti restauranter (eller spisesteder), en del hoteller, apotek, medisinsk senter, skoler, bensinstasjon, en haug av dykkersentere og perleutsalg, og en flyplass. De største utbyggingene som er gjort på øya er en luksusresort, flystripa og en 12 kilometers veistripe. Vi er happy og får ferske baugetter og andre franske nødvendigheter i supermarkedet rett ved dinghy-brygga.

Folk er utrolig søte og hyggelige og overhalt høres bonjour i det vi passerer folk, store som små. De små legger ikke skjul på at de er nysgjerrige på Birk og Billie, og det er gjengjeldt! Som vi opplever det, tror vi det er en fordel å reise med barn, de tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet og vi kommer lett i kontakt med folk, både lokale og på andre båter (og de betaler på denne måten raskt ned på mas, kjas, krangel og sutring…)! Vi opplever den avslappede polynesiske holdningen til livet og det er tranquil – deilig! Også unner vi oss litt luksus med en lunsj og to på restaurant! Birk ble kompis med de lokale kidsa på brygga i løpet av det første kvarteret i land, og badet med en høylytt og glad gjeng mens vi andre spiste lunsj («nei mamma, jeg er ikke sulten hvis jeg kan leke med andre barn!»). Mikki sjarmerer som få og har lært seg «thumbs up», noe han bruker for det det er verdt og med begge hender. Billie skifter raskt mellom verdens kuleste jente og rosa-prinsesse, og er vel mer det første og henger et skritt og to bak Birk på det meste.

I morgen begynner Maria på dykkelappen (se http://www.yakaplongeerangiroa.com), PADI open water. Det blir spennende og jeg får noen dager med etterlengtet husmorferie! Og i dag ble jeg invitert med (i bursdagsgave) på hot stone massage på luksusresorten av Bettina, vår for tiden danske nabo – herlig og tusen takk!

Det er veldig trivelig med Gudbrand her, han er fin og hjelpsom og har utrolig god kontakt med alle tre småmatrosene, kult og hyggelig at han vil tilbringe sommerferien sin med oss – og takk for lånet til dere der hjemme!

Nå skal vi gjøre det vi kan for å ha rolige dager og allikevel få gjort unna litt småjobbing. Vi opplever fortsatt at hverdagen om bord med tre små til tider er ganske tøff. Det blir liksom ikke så mye tid til overs som vi hadde trodd. Men det hadde vi vel følt på hjemme også…?! Vi blir nok her rundt en uke, før vi setter kursen mot den siste Fransk Polynesiske øygruppen, Isles de la Societe og Papeete. Lenge siden vi har vært i en stor by nå!

Cozy cockpit I

Cozy cockpit II

Cozy cockpit III

Perler, regn og lek på Ahe

7. juli 2013 § 2 kommentarer

Ahe, Archipel des Tuamotu

Det ble fem dager på lille sjarmerende Ahe. Bad og snorkling i turkisklart vann (til tross for en del regn…) og fin stemning i den bittelille landsbyen med liv og røre i gatene. Her, som i mange andre av Tuamotus atoller, dyrkes det svarte perler. Perler av høy kvalitet selges til Tahiti, mens resten gjerne selges eller byttes bort lokalt. Vi ble hanket inn av en av atollens mange transvestitter, som aller helst vil ha alkohol i bytte mot sine black pearls. Alkohol selges ikke på øya her, og blir ansett som et destruktivt onde i disse små samfunnene (som andre steder!). Derfor fant vi frem alt annet vi tenkte kunne egne seg i bytte, så nå er vi et kamera, kikkert og sjal fattigere – men black pearls, det har vi! Det «hun» aller helst ville ha var Gudbrand sine Ray Bans, og mente «hun» trengte briller i den skarpe solen. Jo påpekte at «hun» jo kunne bruke solbrillene «hun» brukte som hårbøyle, for Gudbrand ville gjerne beholde sine, «hun» ristet bare på hodet, men brillene er fortsatt om bord.

De siste to nettene i Ahe ble vi tatt godt imot i “Marina Lady Emily”, i det vi la oss longside den danske 90-fots båten i påvente av uvær og økende vind. Den danske storfamilien la seg inn ved kaia der supply-båten legger til to ganger i måneden for å levere mat, bygningsartikler og alt annet den lille atollen trenger. Vi hadde viklet ankerkjettingen vår godt inn i en kjetting som perlefarmene festes i, og måtte uansett ankre om etter at Jo hadde vært nede med dykkerutstyr for å vikle oss ut av det. Ettersom det var meldt opp mot 30 knops vind kommende natt, ville vi ikke teste holdet på ny ankring på det uværet og det var fristende å takke ja til marina med høyt standard…

Om bord på «Marina Lady Emily» kunne det dansktalende personalet nemlig tilby det meste: dykkekompressor, varmtvannsdusj, restaurant og bar med alle rettigheter, barne-kino og pass, øl og prat på far, laundry, meteorologisk tjeneste og sosial avkobling. Det eneste negative var fare for at kakerlakker hoppet om bord til Felice og trøtte foreldre på morgenen (vi tar ikke selvkritikk for sene kvelder…) – det har vært fine dager, hyggelige og interessante samtaler og det er godt å dele opplevelser og hverdagsproblemer med noen i samme situasjon!

Ellers har det vært noen heftige jobbedager, blant annet er løpende rigg sjekket og snudd, skroget er vasket for gule flekker og vi har hatt full gjennomgang og opptelling i matlageret, samt rengjøring der det er lagret. Vi innser at det er enkelte ting på boks som vi kanskje var litt vel ivrige på under innkjøpsrundene våre, så det er flere på øya her som har fått en god porsjon av Felice-proviant. Det er fint å gi det bort her midt uti havet, hvor tilgangen på mat ikke er den beste. Som takk fra en av de lokale, ble Gudbrand litt senere tilbudt en slurk rødsprit, men stod pent over…

Hver ettermiddag har det vært fult liv på brygga i det alle øyas barn og unge hopper og stuper og bader fra kaia i ettermiddagssolen – latter, lek og glede! Birk ser på med store øyne og tør nesten å hive seg uti med dem…

Ahe

Feiteste skuta!

Fra masten til Lady Emily

Jolla brukes også som badekar etter hissig regn!

Her kommer jeg!

Hovedgata

Ryddemesteren…

Regnvær på vei mot oss

love!

Ettermiddagsbad med locals

Dansk jollekaos og storfamilieliv – t/t Lady Emily

Jobbetid – vask av cockpit og puter

«Lille» Felice longside Lady Emily!

Tuamotus – til atollparadiset i pistol-regn

6. juli 2013 § 4 kommentarer

Atoll Ahe, Archipel des Tuamotu, Fransk Polynesia

I det vi går gjennom passet i korallrevet åpner lagunen seg. I sirkel rundt oss ligger drøssevis av små lave palmeøyer. Det eneste som mangler er blikkstille klarturkist vann og en stekende tropesol… Vi har mer forhold som middels juli-vær i den norske skjærgården. Men Gudbrand kan fint se korallhodene mot sandbunnen fra sin utkikkspost ved første saling. Først dagen etter fikk vi se dette stille turkise paradis omringet av palmer som ser ut som de kommer rett opp av havet!

Siste kvelden på vei hit fra Marquesas dreide vinden fra sørøst og normal passatvind og til 20 knops motvind. Vi tok alle seil ned, bortsett fra storseil med to rev i midtstilling for å stabilisere båten i den tre meter høye svellen. I løpet av natten stampet vi oss gjennom utallige squaller som kom med pistol-regn (uttrykk oppfunnet av Birk og Billie) og 45 knops vind. Nok en gang fikk vi ufrivillig testet hvor vanntette lukene faktisk er, og konklusjonen er fortsatt at de tar inn vann både fra hav og himmel bare det kommer mye nok…

Tuamotus er en langstrukket øygruppe som ligger rundt 500 nautiske mil sørvest for Marquesas i Fransk Polynesia. Arkipelagoet består av 78 øyer, hvorav alle bortsett fra to er korall-atoller. I følge Darwin er disse korall-ringene med sine knallblå laguner restene av gamle vulkaner som sank i havet for millioner av år siden. Vår første atoll i livet skulle bli lille Ahe, som ligger nordøst i Tuamotus. Ahe er bebodd av 560 mennesker, som livnærer seg av perlefarmer (med black pearls), fiske og turisme.

Vi nådde Ahe i morgentimene etter nesten fire dager på sjøen. Plutselig fikk vi øye på palmetrær på rekke og rad, og de var ganske nære! Ettersom atollene ikke er høyere enn den høyeste kokospalmen der (maks rundt 25 meter), er de ikke synlige før man er rundt 10 nautiske mil unna. Da vi nådde Marquesas kunne vi se Fatu Hiva rundt 50 nautiske mil unna, til sammenligning. Vi hadde bremset godt ettermiddagen i forveien for at vi skulle nå passet der man seiler inn i lagunen under gunstige forhold. Den beste tiden for å gå gjennom passet er i dagslys og en time etter lavvann (eventuelt høyvann), da ser man korallene under vann godt (og kan navigere rundt dem!), pluss at det er minimalt med strøm i passet. Ahe regnes som en lett atoll å gå inn i, men vi var spente nok vi! Helt uproblematisk gikk vi gjennom passet i vindstilla, før himmelen igjen åpnet seg og mens regnet silte ankret vi opp utenfor den lille landsbyen Tenukupara sør i atollen.

Vi ligger som en av to seilbåter her ved Ahe. De andre er våre danske venner og storfamilie om bord på Lady Emily. Landsbyen Tenukupara består av en liten butikk der du får varene over disk, en liten bar, en liten restaurant (på menyen er kun «entrecote frites» til 1000 polynesiske franc), en del skabbete hunder, nydelige trær fulle av blomster, enorme sandkrabber, lekende unger, mye transvestitter (det er det mye av generelt i Fransk Polynesia, og grunnen er at hvis en kvinne ikke fødte noen jenter, måtte en av sønnene hjelpe henne med husstell og matlaging. Han ble derfor oppdratt som jente, og forblir gjerne «jente» resten av livet),ellers er det mye glade folk på sykler overalt.

Gudbrand og Birk er de eneste som til nå har snorklet ved revet, og kan melde om mye fisk i alle farger og skarpe koraller. Vanntemperaturen er 32 grader, så ikke noe problem å ligge og plaske i timevis…

Det er en herlig avslappet stemning her og nå når regnet har stoppet ER det paradis!

Hadet Marquesas!

Klart vann…

Atoll-liv på Ahe

Politistasjonen

På vei inn passet til Ahe

Uvær…

Atollen

Go go go!

Vi kan se toppene på kokospalmene på Ahe

Fiks underveis

Oppvasken

Trommer og dans på Hiva Oa

30. juni 2013 § 2 kommentarer

Atuona, Hiva Oa, Marquesas (2. gang)

Nå har vi vært enda en handle-/fiksetur i Atuona på Hiva Oa, og nå er kjøleskap og tanker fulle igjen. Etter en drøy måned i Marquesas seiler vi mot øygruppen Tuamotus, som ligger lenger sydvest i Fransk Polynesia i morgen.

Salsa ligger også her og i går fikk vi med oss åpningen av Heiva-festivalen, en feiring som foregår i hele Fransk Polynesia i store deler av juli. Det var dans og lek for kidsa og vi fikk smake på lokal mat fra et langbord pyntet til randen av velkjente sydhavsblomster. Festivalen er kjent for den polynesiske dansen og musikken, der kvinnene driver med ekstrem rumperisting med bare mager, til fantastisk trommerytmer og nydelig tradisjonell polynesisk sang. I det vi skulle gå hjemover hørte vi trommer fra en stor idrettshall der det viste seg at de lokale øvde seg på nettopp dette, og vi fikk en utrolig oppvisning! Trommer som rakk de muskuløse trommeslagerne til brystet (oppreist!) og jenter som ristet som vi aldri har sett før. Masse positiv energi og fantastiske inntrykk – fett! Kult å få oppleve polynesisk kultur og lokalsamfunnet så nært.

Det har vært litt vær i det siste med vind opp mot 40 knop, så vi har ventet litt med å dra. Nå ser det bedre ut og vi er klare for tre til fem dager for seil igjen. Det er 500 nautiske mil til vårt neste mål som er atollen Ahe, en av de nordligste av Tuamotus-øyene. For å kunne se korallrevet, som er under vann, og innløpet til revet må vi time ankomsten med dagslys (vi trenger å ha solen i ryggen). I tillegg skal man gå inn i perioden rundt lavvann, for å unngå for mye strøm i det nokså smale innløpet. Det blir spennende – har aldri vært på en atoll før!

Atollparadis – her kommer vi!