"S/Y Felice"

Refit Felice

25. mars 2013 § 1 kommentar

Colon, Panama

Båter hører til i vannet!

Endelig er Felice tilbake på sjøen etter en liten uke på land. Vi har bodd ombord (hadde ikke råd til noe annet) og blitt flinke til å balansere opp og ned stige med kids, baderinger og alt annet stæsj. Og Felice har fått nødvendig stell (selv om undervannskroget så veldig bra ut etter 11 måneder i sjøen!)

Rimelig kummelige kår uten do (ikke alltid like stas med bøtte på akterdekk) og en båt som har vært en herlig miks av kidsmania lekeplass og båtbyggeri med verktøy, glassfiberduk og malingspann overalt… Men det kjijpeste har vært en hissig mygginvasjon (merkbar forskjell med MYE med mygg på land, selv om vi bare lå noen meter fra vannkanten)… Det har vært netter med dårlig og lite søvn for alle, selv inni myggnett og vi har stiftet bekjentskap med ihvertfall to typer mygg som opererer på forskjellige tider av døgnet). Heldigvis har det vært oppholdsvær hele tiden mens vi stod på støtter, noe som har bidratt til at dekksreparasjonen gikk rimelig smooth, men komboen 33 grader, glassfiberstøv, solbrent og myggstikk er kjip! Kjempeinnsats fra alle!

Og nå er undervannskroget vasket, pusset, primet og stoffet (med bunnstoff for panama tugboats), vi har nye anoder over alt og sist men ikke minst TETT DEKK på styrbord side (så nå trenger vi ikke lenger bekymre oss over fukt hverken i el- eller kjøkkenskap)! Vi kjører nå midlertidig en rimelig sjabby stil med seks meter glassfiberdekk (hvitmalt med antiskli) og teak på resten (det blir nok glassfiberdekk hele veien til jul).
Etter et lite møte med Panamansk byråkrati (eller kran-kisens blåmandag?) vurderte vi å bestikke både han og sjefen hans for å være sikre på å komme oss ut av mygghullet og i vannet da vi var klare, istedenfor å måtte vente på kran-kisens luner. Uten forvarsel kom han allikavel og ropte : NÅ! – så da bar det ut!

Vi er ihvertfall happy for å være tilbake i en hverdagstilværelse i flytende tilstand. Jo er glad for å slippe 8-timers arbeidsdager og Maria minst like glad for å slippe alenemortilværelse med tre kids ved pool’en i tilsvarende mange timer (vi er fortsatt ikke enige om hvem som har hatt den mest slitsomme jobben…)!

Bursdagen til Birk ble feiret i god tradisjon og det var kake og sang på sengen, bursdagsfest for alle vi kjenner i marinaen (masse barn!) med kaker, sang, ballonger, signalflagg, rebusløp, gele (den smelter i dette klimaet, så da vet vi at det ikke er noe å satse på neste gang…)! «Jeg merker faktisk at jeg er blitt fem år og ikke er fire lenger» mente Birk, men han digget ikke kronen…

Vi mener at Mikkel kan gå nå, ettersom han tar seks til åtte skritt i slengen – og ler ( vi ler vi også)! Yess!
Og Billie svømmer! Også hun kun med hodet under vann – veldig kult! Svømmebasseng er veldig popis for B+B og vi ser mellom fingrene med klorvannet den tiden vi er her (men saltvann er best)!

Nå gjenstår bare mora til alle storinnkjøp. Vi snakker om 150 bokser tomatcrunch og dopapir (og alt annet) for rundt 8 måneder…! Heldigvis skal Birk og Billie være hos Oda-båten, så eneste distraksjon vi har på handleturen er Mikkel, og han må bare henge med.

Victor i godt humør

Fet båt!

Godt med fendring…

Hjemme

Støtte I

Støtte II

Støtte III

Frokost

Umberto hjelper oss

Tredje og innerste lag bunnstoff synes såvidt

1, 5 times husmorferie!

På jobb med kids III

Gåvogn!

Birk 5 år!!!

Bilbane i båtstørrelse. we like

Mormors langpannesjokokake

Billie svømmer under vann!

kul jente!

Nytt dekk på styrbord side

Vi har fått brødrister!

Et av byggene på området her

Colon – gringos go home!

18. mars 2013 § Legg igjen en kommentar

Colon, Panama

Nå har vi vært t0 uker i Colon og selv om vi ikke liker det så begynner vi å bli vant til marinalivet her i Shelter Bay. Det er et sted hvor alle venter og/eller jobber, ingen vil vel egentlig være her, men de aller fleste er her i påvente av kanaltransit. Det blir en merkelig stemning av det, alle fedrene jobber på båtene mens det er alenemor-camp ved poolen. Lange dager på dekk med heavy jobbing i varmen, og lange dager alene med kidsa…

Shelter Bay Marina er del av en nedlagt amerikansk militærbase. 31.12.1999 trakk USA seg ut fra Fort Sherman, som området her het under amerikansk kontroll, og Panamakanalen ble Panamaniansk. Rett bortenfor her ligger det masse tomme militærbrakker, sammenraste kraftstasjonsbygg, et gammelt kapell fullt av salmebøker med mugg, og det hele er litt spøkelsesbyaktig. Veiene her heter slikt som Kennedy Lane og hver 50 meter står det en ny brannhydrant. Taxisjåføren vår sa at det var Panamas beste infrastruktur her helt til Amerikanerne trakk seg ut. Det er amerikanske militære her nå også, men de bygger sykehus og skoler i jungelen for indianersamfunnene, og de har base her i sin gamle base. De deler laundry’en med oss og handler cola, chips og sigg i minimarkedet på marinaområdet. Vi snakker svære karer (og damer)!

I 1989 erklærte Noriega, general og selvutnevnt president i Panama, krig mot USA, det var ikke så lurt. Amerikanerne gikk inn med 26000 man, bombet Panama City, drepte rundt 2000 sivile og fanget og fengslet Noriega noen uker etter. Før han ble tatt søkte Noriega asyl i den Vatikanske ambassaden i Panama city, og USA kunne ikke gå inn å hente ham siden det ville være en krigshandling mot Vatikanet. Amerikanerne dro tenåringstaktikk og rigget da opp monstersvære høyttalere og spilte Van Halen og Metallica på max volum døgnet rundt i ti døgn. Til slutt ba den Vatikanske ambassadøren Noriega om å overgi seg, de orket bare ikke mer… Også var det slutt for han. Det er rart at vi nå ligger midt i den basen som sydet av liv og krig for bare 24 år siden. Nå tar jungelen alt tilbake og freden (samt brølapene) hersker i regnskogen rett ved herMan får det som trengs her, men bare såvidt. Foruten vanlige marinafasiliteter (dusj, do og laundry), er det restaurant, et lite minimarked, en liten båtutstyrsbutikk med dårlig utvalg (mer fiskekroker enn vedlikeholdsutstur…) og en shipyard med saktearbeidende latinoer. To ganger om dagen går det gratisbuss til et stort kjøpesenter-aktig området hvor man får det meste. For båtutstyr må man inn i Colon, der en båtutstyrsbutikk for slepebåter har det beste utvalget vi har funnet. Colon blir ansett som en farlig by, et sted man ikke går gatelangs selv på dagtid. Det er rundt 20 minutter herfra i taxi. Taxikjøring her er derimot veldig trygt og det er måten å få fikset ting på, med en taxi som kjører deg dit du skal og som venter på utsiden, før han kjører deg tilbake til marinaen. Men en taxitur er ikke bare en taxitur. Vi opplevde etter dealing om prisen fra Colon og til marinaen at sjåføren stoppet for å charge opp mobilen sin. Ok det, men da han mente han måtte spise noe på veien også (med oss i bilen), men etter tidenes storinnkjøp og fem timer på supermarkedet satte mama foten ned: «perdon, para marina directo, por favor!» Han ble nokså sur og det var dårlig stemning helt til Jo tilbød den sultne sjåføren to bananer for å lette på samvittigheten. Da ble han blid (vi lurer fortsatt på om han egentlig var rallysjåfør, for makan til kjøring…)!

Båtbutikken heter Ferramar og Jo sier bare: «aiaiai!» Det er her slepebåtene som opererer i og rundt kanalen utstyres med det meste. Her selger de lensepumper på pall, tau tykke som armen din i mannshøye coils og fastnøklene de har starter på 65 mm og oppover, i kjeften. Her fikk vi det vi trengte og da vi skulle betale var det ikke noe problem å få rabatt på 10%, men det var kun ved kontantbetaling. Ved bruk av kort ville han legge 7% på summen, en forskjell som for oss utgjorde 300 US$! Merkelig og litt mistenkelig, men cash is still king!
På vei til butikk eller inn til Colon, kjører vi over Panamakanalen (bro) ved Gatun Locks. Kult med de store sluseportene og svære lasteskip og cruiseskip som går gjennom. På breddene til kanalens to løp går det blankpolerte syrefaste tog som trekker de store båtene i kanalen. Det bygges ny kanal nå, som blir 150 feet bred, den nåværende er 110 feet bred. Panamax kalles klassen eller størrelsen på de største båtene som nå går gjennom. De kan være rundt 900 fot lange og 106 fot brede. Altså har de klaring på 5 cm på hver side i kanalen! Ikke så mye… Når det tredje løpet åpner om noen år vil de største båtene kalles Postpanamax, 50 fot bredere og enda lenger. Det er gigantisk!

For å gå gjennom kanalen må alle ha en agent. Vår mann heter Roy Bravo og han er opptatt av at han er en skikkelig grei kar som hjelper oss. Jeg mener nå at han gjør en jobb og får betalt for det, men… Han er absolutt profesjonell, han krysset kanalen 250 ganger som line handler på båter i studietiden og kan sakene sine, men det blir litt mye «my friend… lange forklaringer om selvfølgelige ting… my friend!». Jeg lar Jo deale med han, hvis ikke er det usikkert om vi hadde kommet oss gjennom i det hele tatt…!

Ellers er det flere fete navn på firmaer og butikker her: BIG time International , Never lie jeans, Shop – Best of americas, Bongo hot fit bras – for å nevne noen! Hi hi!

På jobb med kids I – fylle diesel

In the jungle

På jobb med kids II (mine og dine)

Pool life

Jungle…

Lina og Billie

Proviantering for de neste 8-10 månedene…

Hvor mye trengs egentlig? (bare å begynne med pottetrening)!

Og hvor skal vi gjøre av alt sammen…?

Klar for transit med VHFen

Sol sol kom til meg

17. mars 2013 § 2 kommentarer

Jess!

Solcellepanelene er montert opp på hver side akter. Og det funker!

Vi traff David på Saline island i Grenadinene, han har skrevet masteroppgave om strøm og lading på langturseilbåter, er elektroingeniør og generellt oppegående. Han fant ikke noe galt med strømmen ombord i Felice, det eneste problemet vårt var at vi brukte mer enn vi fikk inn, en ikke ukjent problemstilling ellers i livet og…

På hekken har vi en DuoGen, en slepe- og vindgenerator som gir oss strøm når vi seiler, men når vi ligger for anker sliter vi etter noen dager med lav spenning på batteriene. Solcellene vi nå har montert er 2x80w og under optimale forhold gir de tilsammen oppunder 10 Ah inn i vår batteribank. Med ti timer solskinn om dagen er det ett formidabelt tilskudd til strømmen ombord.

Forhåpentligvis slipper vi unna med mye mindre motorkjøring for å lade batterier fremover!

Ellers har vi åpnet og renset, vasket og kloret begge vanntankene som var fylt opp med sølevann i Colombia. Måtte også spyle gjennom alle slanger og bytte vannfilteret som var helt tett. Bytta og ut den bitte-bittelille krana på badet foran, endelig, et lenge påtenkt prosjekt.

Greg, som kom innom ble et lykketreff, han tok 55$ for å rense, trykkteste, refille og feilsøke elektronikken på kjøleskapet. Ikke norsk pris kan vi røpe. Han friskmeldte kjøleskapet og mente at Capp-Verdianeren som fylte trippelt trykk i systemet har skylden for mye trøbbel og unødvendig strømforbruk de siste tre månedene.

Den 19, på tirsdag, løftes vi ut av vannet og settes på land. Gleder oss ikke veldig til å bo ombord på land, men det er kun en uke for å sjekke bunn, bytte anoder, skrape, slipe og stoffe tre strøk før stillehavet (men det betyr at vi ikke har do…).Veldig billig arbeidskraft her, så vi får hjelp til dette.

Skal også fjerne dekksteaken i midtpartiet på styrbord side i fire meters lengde. Her lekker det inn! Vi har sporet opp tre lekkasjer, Erik og jeg tettet og limte ned en stav på nytt på Bequia, men det var hastverksarbeid og det varte kun i noen måneder. Så nå tar vi av styrbord genoaskinne og ett beslag ute i borde, skreller av teaken og fineren under, sparkler og tetter hull, glasser over og maler. Det kommer til å se rart ut med midtskips dekk uten teak, men ved neste anledning fortsetter vi arbeidet og målet er teakfritt dekk. Lekkasjer i dekk er alltid kjipt. Her lekker det nå inn i el-skapet over kartbordet, ikke kjekt og noe som kan få store konsekvenser, så vi har ikke noe valg…

Hjemme i Norge har de tilsatt brekkmiddel i rødspriten, her i mellomamerika er det tilsatt olje i acetonen. Dette siden den er en viktig ingrediens i kokainproduksjonen. Siden vi trenger aceton til dekksjobben spurte jeg etter aceton på båtbyggeriet her, han mente at den lokale druglorden var mannen å spørre… Vi får klare oss med det medbrakte!

Mye av arbeidet blir jo selvfølgelig utført av Jo, og Maria teller til ti opptil flere ganger daglig, som alenemor til tre ved svømmebassenget. De jobbene vi prioriterer nå, er typisk båtbyggeroppgaver, men det er mange punkter på lista og vi vil utjevne det heller tradisjonelle kjønnsrollemønsteret etterhvert! Dessuten har vi funnet ut at jobbingen er med på å gi dagene struktur, noe vi trenger, så endelig har vi funnet en hverdagsrytme og kommer nok til å fortsette med fast jobbing daglig fremover (men dog ikke 10-timers arbeidsdager)! Da kan vi nemlig stryke ting på listene våre og ikke bare legge til ting – veldig tilfredsstillende og nødvendig for kjære Felice!

Vi er registrert!

Ideell jobbesituasjon…

Snart Panamakanalen…

13. mars 2013 § 5 kommentarer

Colon, Panama

Da ligger vi ved inngangen til verdens største snarvei! Shelter Bay Marina i Colon er full av båter og folk som forbereder seg til å transitte Panamakanalen. Vi lader opp med kjøleskapsfiks, montering av solcellepanel og å tømme vanntankene våre for gjørme (takk til Santa Marta Marina for ekstremt dårlig vann!), pluss at vi skal gjøre tidenes største husholdningsinnkjøp av mat og diverse (mat for det neste året eller sånn…)!

Heldigvis snublet vi over Greg, som bor fast i en båt noen plasser lenger ut brygga. Han er flyingeniør og gjør jobb med alt det elektriske som vi trenger hjelp til (han er helten vår i disse dager!).

Ellers er vi i prosess med å få alt det byråkratiske i orden for transiten. Agent Roy Bravo gjør jobben for oss og i dag ble båten målt opp (noe som er nødvendig før du kan registreres som fartøy som skal gjennom).

I går var det full bursdagsfeiring for Mikkel 1 år – hurra! Sang, kake, krone, gaver, signalflagg fra masten og glad gutt med stolte storesøsken! Og takk for alle hilsener hjemmefra!

På vei inn til Colon en tidlig morgen