"S/Y Felice"

Byliv i Papeete

12. august 2013 § 2 kommentarer

Papeete, Tahiti, Society Islands

Byliv = take away kaffe, skate, trafikk, krangling i baksetet, lekeplass (og medfølgende bakterier og snørr…) og fristelser av alle slag!

Tiden flyr! I påvente av at ny kartplotter skal komme fra Australia, lever vi storbyliv i Fransk Polynesias hovedstad. Og vi liker det! Kanskje fordi det er en forandring fra øde ankringssteder og hvite strender, men også fordi vi vet vi snart skal tilbake til livet med badebukse, dykkemaske og sand overalt. Med barn er det enkelt å ligge ved brygge, da trenger ikke hele sirkuset gå i jolla for å komme i land, etter finlogistikk med alt som skal med. Dessuten ligger vi ikke MIDT i byen med eksos og trafikk, men i Taina Marina litt utenfor byen. Det er deilig å få vi tak i alt sivilisasjonen kan by på av hva vi lyster, og det er digg etter måneder med et noe snevert utvalg.

Bylivet har sine plusser og minuser. Det vet vi jo fra før, vi er sinnsykt ivrige når vi kommer, også blir vi dritlei av trafikk, støy, pengesluk og alt som stjeler energien vår etter noen dager. Vi startet for eksempel ut med en sånn passe vellykket bytur med fikse-og tatoo-mission med alle tre barna og endeløse lovnader om lekeplass som endte opp med en lusen halvtime før en vakt stengte hele lekeplassen på grunn av regn (en lov som hadde fungert veldig dårlig i Norge, forøvrig – hadde ikke blitt mye lek gitt…). Nå har vi vært her såpass lenge at det har tippet til det positive igjen, vi er blitt godt nok kjent så vi vet hvor vi får det vi ønsker oss.

Gode venner er alltid hyggelig, og det har vært supersosialt denne første tiden – SELSKAPSøyene lever virkelig opp til navnet sitt kan man si! Hook up med Gadjo Dilo, Lady Emily, Maha Papou, Supermolli, Skye, Perla Alba og Geronimo og flere nye båter med og uten barn om bord. Så vi har fått testet rekkevidden på baby call med restaurant og happy hour i baren på brygga. Har også testet vår egen tålmodighet med overtrøtte og sultne Felice-barn som med skrik og skrål har inntatt fransk kveldsrestaurant-liv. Digg når B og B endelig sovnet på fire stoler og vi kunne nyte mat og venner (Mikki passet båten via baby call). Etter en ukes tid dro de fleste andre videre, mens vi venter på ny kartplotter fra Australia.

Vi har fått plass på super yacht-brygga, noe som alltid er interessant. Her er det rikinger og hardtarbeidende crew . Birk (som er den mest sosiale personen vi vet om!) ble kompis med sønnen om bord i et privat cruise skip, og var om bord der mindre enn et kvarter etter at de la til brygga (etter at han på egenhånd hadde vært å sagt hei, og spurt om å få komme om bord til NY-familien (på engelsk)).Hvis han kunne velge å få flytte om bord i en annen båt ville han ikke nølt… Det er tydelige forskjeller, vi har for eksempel ikke bryggematte med båtens eget emblem på, bonzai-trær på akterdekk, utendørs sittegrupper i tre etasjer, ringeklokke på den hydrauliske landgangen (vi bruker en gammel planke som vi fant på brygga for å komme oss i land), eller crew som vasker og polerer båten utvendig FØR vi har stått opp om morgenen… Vi bidrar derimot med liv, leven og badeland med nakne barneromper på brygga – rikinger trenger jo litt underholdning de også! (For mer interesserte, se: www.hemisphere.com eller www.sarissa.com).

Hver kveld forvandles mange av Tahitis små plasser og parker om til utendørs spisesteder, noe som kalles «Rouloutte». Her lages og serveres sinnsykt god lokal mat i alle former fra matvogner (eller som Birk sier: bobiler som de lager mat i). Yrende liv, god stemning og fristende lukter – veldig kult!

Vi har leid bil noen dager og har blant annet kjørt ned til Tahiti Iti (den lille sørlige halvøya) for å se Teahupoo, en av verdens mest kjente surfebølger. Bittelite sted, en bølge som bryter i åpningen i revet og lokale barn på bodybord i det bølgene igjen bryter inn mot den kullsvarte lavastranden. om noen dager starter Billabong Pro (en stor internasjonal surfekonkurranse) her nede og surfere fra hele verden kommer til Tahiti. Vi er ikke der enda akkurat, men kult å få med seg! Morsomt (…) å se hvordan kranglingen i baksetet melder seg nesten umiddelbart i det vi setter oss inn…

Ellers: Birk har virkelig fått skate-dilla her i by’n og er blitt dritgod. Mikki har begynt å løpe, han babler og babler, skjønner alt som blir sagt og vi begynner å forstå mer og mer av ordene hans. Han er en glad luring som vil være med på alt de andre gjør (noe som resulterer i at han også får kjærlighet på pinne som lørdagsgodis med største selvfølgelighet, til forskjell fra Birk som trodde rosiner var godteri frem til han var rundt 4 år…). Billie er morsom og vilter (men noen ganger også litt sjenert) med lite selvhøytidelighet, dessverre lærer hun raskt av storebror og gjør stort sett som hun vil. Jo og Gudbrand har fått sin første tatovering, Maria sin andre (vi er tross alt der tatoveringen ble funnet opp!), og håret hennes begynner å bli ræggete i nakken. Felice ser bra ut med hekken inn til brygga og med klær til tørk overalt.

Gudbrand dro hjem til siste rest av sommerferie og så skolestart for noen dager siden. Han kom om bord i Marquesas, og har vært med hit til Papeet – E, via Tuamotus. Det har vært veldig trivelig å ha deg her – og det er spesielt fint å se den gode kontakten du har med ungene! Du er fin og flink og takk for all god hjelp med ALT. Håper du klarer å styre unna zip lock-mani, at du har fått deg en skive eller to med Nutella (med eller uten epipenn i nærheten), at du har fått sove lenge et par morgener før skolen begynner… Du glemte bare klatreselen, dykkemaske, snorkel, svømmeføtter og et feste til GoPro’en (ikke så værst). God tur hjem, vi savner deg!

Vi savner FRGARD-bær!

Frigard we love you!

Kul kis

Papeete Marche

Eksotisk i eksos I: vente på bussen i regn

Eksotisk i eksos II: busstur

Trøtte på restaurant

Naboøya Moorea i solnedgang

Fett

hi hi

Drive in by boat-Mc Donalds (reasturanten er bak ryggen min)

Gjensynsglede med Supermolli!

og mer gjensynsglede!

Frem med skate-utstyr

Vask på brygga

Ikke vant med bil…

Fiske-va’a

Rustne Birkenstock

«Arctic» – før isbryter, nå luksus yacht

Parkliv

Jippiiiii!

Grønt i Papeete

Cafè-liv!

Sjekk Hemisphere bak (verdens største privateide katamaran)

80-tallet – hi hi…

Papeete by night!

Roulotte med Tsjekkerne på «Perla Alba»

B+B fasinert av salsa i parken

Trøtt crew…

Ikke bare i Kragerø!

På Tahiti Iti

Kimono – second hand-shopping!

Ny yndlingssinglet!

Lapper bomtrekket

Og resultatet!

Lapper spinnaker

Hel igjen!

Klart vann inne i marinaen (Løvefisk til høyre)!

Og for nysgjerrige sjeler!

Va’a i bagasjen?

12. august 2013 § 1 kommentar

Tahiti, Sosiety Islands, French Polynesia

Jo har forelsket seg helt i den tradisjonelle polynesiske utrigger-kanoen som heter va’a. Utriggeren padles med en spesiell enbladet åre, og er den store folkesporten i Polynesia. Båtbyggeren om bord her er blitt så fasinert av den at vi kanskje kommer hjem med en i bagasjen!

På Rangiroa møtte vi Daniel som er leder for atollens kanoklubb. Hyggelig kar som satte oss i kontakt med en av Fransk Polynesias mest kjente va’a-byggere, Philippe Bernadino på Tahiti. Han har bygget tusenvis av utriggere og har utviklet veldig raske og revolusjonerende modeller. Materialet er glassfiber, karbon eller tre.

Birk og Jo (sammen med Lou og Jean Philip fra Gadjo Dilo) dro ned sør for Papeete til verkstedet hans for å se på va’aer og sjekke mulighetene for å kjøpe med seg en hjem. Et fantastisk verksted fullt av va’aer i alle størrelser, farger og modeller. Men litt foruroligende ettersom han ikke hadde noe system for å kvitte seg med giftig søppel. Altså enorme søppelhauger overalt ute, men nydelige utriggere inne.

Vi spurte hvor mange han hadde laget, han rista på hodet og sa han laget stort sett en hver dag. Og han har holdt på i sikkert 25 år. En eneste kunde på Noumea hadde bestilt 150 kanoer i en go, så produksjonen er høy.

Han lager barnestørrelse, voksen enmanns, tremanns, seksmanns, tolvmanns og sekstenmanns kanoer. De to siste er katamaraner med seks eller åtte mann i hvert skrog.

Det hadde vært fint å ha med hjem som et minne herfra. Han skulle ha ca. 10.000 nok for en ny kano i glassfiber. Vi likte en han hadde bygget til sønnen sin i redwood, karbon og glass. Den er brukt, slitt og utrolig flott. Nå venter vi på pris for å shippe hjem til Norge… Sikkert like dyrt som kanoen selv, så vi får se hva vi gjør med det. Vi vurderer også om det KAN være en mulighet å ha den på dekket til Felice.

No news – Good news

6. august 2013 § Legg igjen en kommentar

Papeete, Tahiti, Society Islands

Sent from my iPad

Papeete – night + grey + sun

30. juli 2013 § 4 kommentarer

Papeete, Tahiti, Isle de la Societe

«Tahiti steg opp av havet. Vi kjente tropeduften fra land. Krydret, varm vellukt nådde oss allerede før vi så de slørete toppene av takkete fjell over vesthorisonten. Den store øya så nå ut til å stige opp av havet, dryppende våt, med brenning fossende fra sitt korallrev. Fjell, taggete som haitenner, bet i blå himmel og flyktende passatskyer. Den berømte diademtoppen og Onohona-fjellet ruvet bak grønne åser to tusen meter over den palmekransede stranden. Gaugin, Melville og Hollywood hadde ikke overdrevet. Naturen selv hadde overdrevet. Noe så betagende vakkert kunne ikke være sant.»
(Thor Heyerdahl beskriver sitt første møte med Tahiti på 30-tallet i «Grønn var jorden på den syvende dag».)

Det første vi kunne se av Tahiti var bare lysforurensingen fra Papeete som lyste opp himmelen over seg i natten. Ingen taggete hai-fjell eller palmekroner, men så var det svarte natten også da. Men gleden var stor, spennende med en ordentlig by igjen (siste var Panama City), etter byttehandel og variabelt utvalg i småbutikker i resten av Fransk Polynesia. Uten å klage, for vi er overrasket over at vi faktisk får tak i ALT (i hvert fall det meste) overalt.

Passasjen fra Rangiroa har gått greit, men det har vært skikkelig rullete med vinden og svell rett fra siden (turen fra nordlige Tuamotus og til Tahiti betyr en mer sørlig kurs enn at retningen på passatvinden er gunstig). Vi har måttet bremse en del ettersom vi ville komme frem i dagslys, og det er jo aldri gøy å seile saktere enn man kan! Turen ut gjennom Tiputa passet i Rangiroa gikk problemfritt. Det skrives mye om å gå gjennom passene i atollene, enten man skal ut eller inn, og at man må time gjennomgangen riktig i forhold til strøm og tidevann. Dette er jo noe som endrer seg hele tiden, pluss at det er store lokale variasjoner når det gjelder tidevannet her, så det gjelder å snakke med kjentfolk (vi pratet med dykkerklubben, de har peiling), og ikke stole blindt på
tidevannstabeller. Uansett så er det litt spennende å se om man har kalkulert seg frem til et gunstig tidspunkt for å gå gjennom passet, så vi var litt gira i det vi nærmet oss. Det så ok ut og vi var trygge på kalkulasjonene våre, så det var bare å gå for det. Vi gikk på lavvann, og hadde en del utadgående (med)strøm. Gudbrand som stod (i badeshorts) på baugen for å filme, fikk seg noen kraftige saltvannsskyller i partiet der bølgene var verst. Litt stressa før og under, men et deilig rush i det vi var gjennom og ute på havet – yess! Vi kunne se Supermolli gynge godt i det de gikk gjennom bak oss. Av en eller annen grunn er det ofte verre å se noen andre gjøre noe enn å gjøre det selv…

Det er noe med disse litt kortere turene… Etter Stillehavskryssingen er det akkurat som vi forventer at alle turer etter det skal bli en «kaffifart» (eller søndagstur, på norsk). Men vi, og mange andre vi har snakket med, blir overrasket over hvor strevsomme disse småturene kan være. Jeg tenker jo at det har sin naturlige forklaring i at vi ikke er så godt forberedt (mentalt) som før passasjen fra Galapagos til Marquesas (på 3000 nautiske mil). Så for veldig mange kan de kortere strekkene på to til fire dager være skikkelig kjipe. Denne turen gikk fint for oss, men den fra Marquesas til Tuamotus hadd et snev av denne lite-energi-om-bord-tingen. Det er ikke det at været eller sjøen er så ille, jeg tror bare det er at vi ikke er godt nok forberedt i hodet… Akkurat som vi ikke er så flinke til å ta svell, squalls, mas, sutring, matlaging, osv med et smil, det er bare mer strevsomt… Så moralen er vel å ikke undervurdere de korte turene! Denne turen har dessverre Birk vært litt sjøsyk igjen og det er lenge siden. Han kaster opp (to ganger i går) og etterpå er han heldigvis i superhumør (og skrubbsulten!) og bryr seg ikke. Vi mistenker at kanskje også Mikkel har begynt å føle litt på sjøen, noe vi ikke har merket tidligere. Han virker litt misfornøyd uten at vi helt klarer å skjønne hva det er, så da tenker vi kanskje sjøsyke. Men med avledning, pupp og kos er han blid som alltid, så SÅ ille er det ikke heldigvis. Billie er helt fin, men sånt er jo fort smittsomt (i hvert fall hvis det er oppmerksomhet involvert!), så hun prøver seg innimellom med: «jeg føler meg litt uggen…», så hun får kos selv uten gulping! Kjipt med sjøsyke, men det går jo over etter rundt en dag, så løsningen blir å seile lengre etapper i stedet for mange korte (der det lar seg gjøre i forhold til landkjenning, selvfølgelig).

Det er vinter i Stillehavet nå, og vi merker at det er deilig med en genser på nattevakt når gradestokken kryper ned til 25 grader. Og vannet er merkbart blitt kaldere den siste tiden. Blir ikke lange snorkleturene i 26 graders vann… Begynner vel å bli for godt vant!?

I det vi seiler inn mot Tahiti i grålysningen, kan vi kjenne igjen Heyerdahls beskrivelser av øya som skyter opp mot himmelen fra havet. Så blir det lyst og den store havna våkner til liv. Stor begeistring spesielt hos Mikki når han følger travel båttrafikk, Billie og Birk gliser med kakao-bart og Gubrand nyter utsikten av by og fjell til morgenkaffe på fordekk. Vi har følge av et Wilhelmsen-skip inn passet, og føler oss litt hjemme ved siden av det store rødmalte Tønsberg-registrerte lasteskipet.

Det er masse båter på anker eller bøye utenfor her (tror vi så noen kjente!) og Lady Emily ligger på brygga bortenfor. Vi kom inn samtidig som franskmennene i Geronimo, som har seilt side om side med oss fra Rangi, og Supermolli kommer hakk i hæl. Fikk akkurat vite av marina-kisen at vi har overtatt plassen til Miss My, som gikk herfra for to dager siden. Da er ikke de heller så langt foran oss i løypa, kanskje vi sees før vi aner det!?

Nå gleder vi oss til noen dager i Marina Taina, med vann på brygga, dusj, internett og andre luksusgoder!

Hadet, Rangiroa! Birk tar oss ut av ankringsplassen